HR-2001-1613 - Rt-2002-151
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-04 |
| Publisert: | HR-2001-01613 - Rt-2002-151 (32-2002) |
| Stikkord: | Personrett, Medierett, Offentlig gjengivelse, Anonymisering, Personvern, Ytringsfrihet |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens vedtak om forbud mot offentlig gjengivelse av domspremissene i straffesak.
Høyesterett kom til at VG hadde krav på utskrift av dommen. Uttalt at selv om dommen inneholdt opplysninger om domfeltes spesielle seksuelle legning og at dette utgjorde personopplysninger av privat karakter, var det nettopp disse opplysningene som gjorde at deler av fengselsstraffen var gitt på vilkår. Hensynet til offentlig innsyn er da sterkt. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-01613, straffesak, kjæremål |
| Parter: | Verdens Gang AS v/ansvarlig redaktør Bernt Olufsen (advokat Cato Schiøtz) |
| Forfatter: | Aasland, Bruzelius, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §124, §130, Straffeprosessloven (1981) §29, §28, §377, §54, Straffeloven (1902) §168, §169, Tvistemålsloven (1915) §135, §172, §180, Forvaltningsloven (1967) §36 |
Saka gjeld kjæremål over lagmannsrettens vedtak om forbod mot offentleg attgjeving av domspremissane i ei straffesak.
Etter forhandlingar for stengde dører sa Agder lagmannsrett 30. november 2001 dom (LA-2001-1448) i straffesak om falsk skulding og falsk forklaring til retten, jf. straffelova §168 første straffalternativ jf. §169. Straffa vart av lagmannsretten sett til fengsel i 1 år og 6 månader, av dette 6 månader på vilkår med ei prøvetid på 2 år. I heradsretten var straffa sett til fengsel i 1 år og 6 månader utan vilkår. Den strafflagde handlinga var uriktig forklaring om at far til domfelte fleire gonger hadde hatt samleie med henne då ho var i alderen 10 til 14 år. Som følgje av den uriktige forklaringa vart faren dømd til fengsel utan vilkår i 2 år og 6 månader. Av dette vart 492 dagar sona.
Ein journalist tilsett i Verdens Gang AS (VG) vende seg til lagmannsretten og ba om utskrift av dommen. Agder lagmannsrett ved rettsformannen gjorde den 4. desember 2001 slikt vedtak:
«I medhold av straffeprosessloven §54, jf. domstolloven §130, nedlegges referatforbud for Agder lagmannsretts dom av 30. november 2001 i sak nr. 01-01448: A - Den offentlige påtalemyndighet, som av retten ble behandlet for lukkede dører.
Referatforbudet medfører at pressen ikke har krav på utskrift av dommen, se Anders Bøhn: Domstolloven s. 397.
Domsslutningen er offentlig. Avgjørelsen kan påkjæres, domstolloven §130 annet ledd annet punktum.»
Journalisten fekk opplyst av lagmannsretten at dommar som ikkje er tillatne attgjevne offentleg, heller ikkje av lagmannsretten blir gjort tilgjengelege i ei eiga pressemappe.
VG har påkjært lagmannsrettens vedtak til Høgsteretts kjæremålsutval. Prinsipalt blir det kravd utskrift av dommen, subsidiært oppheving av lagmannsrettens vedtak, igjen subsidiært at lagmannsretten gjer ein kopi av dommen tilgjengeleg for pressa gjennom pressemappa til domstolen.
I kjæremålet er det i hovuddrag gjort gjeldande:
Domstollova §124 inneheld ein klar hovudregel om at rettsavgjerder skal kunne gjevast att offentleg. At rettsavgjerder skal vere offentlege er lagt til grunn også i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 nr. 1 og i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettar (SP) artikkel 14 nr. 1. I førarbeida til endringane i reglane om offentlegheit i rettspleien i 1999 er framheva at offentlegprinsippet er viktig for kontroll med, kunnskap om og tillit til rettspleien.
Unntak frå hovudregelen om offentleg innsyn er heimla i domstollova §130 der «hensynet til privatlivets fred ... krever det». I førearbeida og i litteraturen er framheva at delvis forbod gjennom anonymisering ofte vil være tilstrekkeleg. Eventuelle unnatak frå offentlegprinsippet må tolkast snevert og ikkje gå lenger enn omsyna bak den aktuelle regelen rekk.
Straffeprosesslova §28 andre ledd gjer det klart at alle kan krevje utskrift av dom i ei bestemt straffesak «så langt det ikke gjelder forbud mot offentlig gjengivelse av dommen». Sjølv om det er gitt forbod mot offentleg attgjeving, jf. domstollova §130, har retten likevel rettsleg høve til å gje utskrift av dommen, jf. Justisdepartementets rundskriv G-22/2001 s. 31. Det følgjer av forskrift 6. juli 2001 nr. 757 om offentlegheit i rettspleien §10 første ledd første punktum, at domstolen skal setje dommar i ei særskilt mappe som pressa har rett til innsyn i. Det går fram av kommentarane til forskrifta at pressa har rett til innsyn i rettsavgjerder som den ikkje har krav på utskrift av.
Kjæreparten har krav på utskrift av dommen. Straffedommar kan berre forbyast attgjevne offentleg der dette er strengt påkravd. I denne saka har retten gått alt for langt i å tilgodesjå omsynet til den domfelte, på kostnad av dei meir prinsipielle omsyna som ligg til grunn for prinsippet om offentlegheit i rettargangen.
Falske skuldingar om strafflagde tilhøve, inn under dette om incest og anna seksuelt misbruk, er eit problem ikkje berre for einskildpersonar som risikerer å bli straffedømde på sviktande grunnlag, men også for rettssystemet som slikt. På få år er det teke opp att fleire fellande incestdommar i Noreg, med frifinning som det endelege resultatet. Pressa har spela ei vesentleg rolle i denne prosessen. I vårt demokratiske samfunn er det sjølvsagt at pressa blir gitt høve til å omtale slike saker. Like viktig er det likevel at pressa har høve til å omtale eventuelle straffesaker som følgjer i kjølevatnet av slike saker, mot den som har sett fram dei falske skuldingane. Dette er heilt nødvendig for at fellande straffedommar for falsk melding og/eller falsk forklaring for retten skal få den tilsikta allmennpreventive effekten. Omtale frå pressa av desse sakene må reknast å vere med på å halde oppe tilliten til rettsvesenet.
Domsslutninga kan ikkje åleine fylle trongen for informasjon for pressa og allmenta, mellom anna med sikte på å avdekkje mogeleg forskjellsbehandling mellom forskjellige tiltalte. I denne saka vil det vera av interesse for pressa å få innsyn i årsakene til at lagmannsretten valde å gi ein større del av straffa på vilkår.
Det må vere opp til pressa sjølv å gjere dei nødvendige etiske og rettslege vurderingane før personopplysningar henta frå dommen eventuelt blir gjorde offentlege. Dommen frå Agder lagmannsrett verken kan eller bør forbyast attgjeven offentleg.
Utan omsyn til haldninga hos kjæremålsutvalet til spørsmålet om å forby offentleg attgjeving av dommen, blir det gjort gjeldande at kjæreparten har krav på innsyn i dommen, jf. forskrift om offentlegheit i rettspleien §10. Etter det opplyste er dommen ikkje gjort tilgjengeleg for pressa i eigen pressemappe i denne saka. Det blir vist til at unnataket i forskrifta §10 andre ledd, som gir høve til berre å leggje domsslutninga inn i pressemappa, ut frå departementets rundskriv berre gjeld der forbodet mot å gi utskrift «fremgår av tvistemålsloven §135 fjerde ledd og straffeprosessloven §28 tredje ledd, jf. hensynet til rikets sikkerhet, frykt for urettmessig bruk og gitte pålegg om hemmelighold».
Det er sett fram slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Verdens Gang AS har krav på utskrift av Agder lagmannsretts dom av 30. november 2001 i sak nr. 01-01448: A - Den offentlige påtalemyndighet.
Subsidiært:
2. Agder lagmannsretts beslutning av 4. desember 2001 om referatforbud og nektelse av utskrift av Agder lagmannsretts dom av 30. november 2001 i sak nr. 01-01448: A - Den offentlige påtalemyndighet, oppheves.
Atter subsidiært:
3. Verdens Gang AS har krav på innsyn i Agder lagmannsretts dom av 30. november 2001 i sak nr. 01-01448: A - Den offentlige påtalemyndighet.
I alle tilfelle:
4. Verdens Gang tilkjennes saksomkostninger.»
Forsvararen til domfelte er gitt høve til å uttale seg om kjæremålet.
Høgsteretts kjæremålsutval viser til at saka gjeld kjæremål over lagmannsrettens vedtak om forbod mot offentleg attgjeving av straffedom med heimel i domstollova §130 første ledd, og om nekting av å gi utskrift av dommen med heimel i straffeprosesslova §28 andre ledd. Etter domstollova §130 andre ledd tredje punktum og straffeprosesslova §28 sjuande ledd, jf. §377, kan eit slikt vedtak påkjærast. Utvalet har full kompetanse.
Kjæreparten har kravd utskrift av lagmannsrettsdommen, jf. straffeprosesslova §28 andre ledd. Han har etter denne føresegna krav på utskrift med mindre det er forbod mot attgjeving av dommen, jf. domstollova §130 første ledd, eller utskrift skal nektast etter føresegna i straffeprosesslova §28 tredje ledd. Dersom eit forbod mot attgjeving av dommen byggjer på domstollova §130 første ledd, kan retten likevel etter ei konkret vurdering gi utskrift av dommen, jf. Ot.prp.nr.55 (1997-1998) om lov om endringer i rettergangslovene m.m., side 56.
Utvalet ser først på spørsmålet om kjæreparten har rett til attgjeving av dommen, jf. domstollova §130 første ledd.
Som utgangspunkt er rettsmøte offentlege og forhandlingane og rettsavgjerdene kan gjevast att offentleg, jf. domstollova §124 første ledd. I Ot.prp.nr.55 (1997-1998) er det på side 41 uttala:
«Siktemålet er å sikre betryggende rettspleie gjennom mulighet for kontroll og kritikk og å gi kunnskap om rettsvesenet og rettsregler. Åpenhet og kunnskap om domstolenes virke kan også styrke tilliten til rettspleien.»
Det er og ei side ved offentlegprinsippet at det skal verke som ein garanti mot forskjellsbehandling til gunst for einskilde sikta, jf. Andenæs, Norsk straffeprosess, band I (2000) side 138.
Også Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) har i artikkel 6 nr.1 første punktum ein regel om at rettergangen skal vere offentleg. Regelen skal vareta den demokratiske kontrollen med domstolane, jf. Rt-2001-568.
I domstollova §130 er det fastsett unntak frå utgangspunktet om at rettsavgjerder er offentlege. Unntaket samhøver her med EMK artikkel 6 nr. 1 som mellom anna gir høve til slikt unntak dersom offentleggjering vil kunne skade privatlivet til partane. I NOU 1988:2 som ligg til grunn for dei nye reglane om offentlegheit i rettargangen, er det på side 39 vist til Straffeprosesslovkomiteen si tilråding i 1969 der det er uttala på side 377:
«Naturligvis skal det særlig sterke grunner til å forby offentlig gjengivelse av dommen, men adgangen hertil bør stå åpen med tanke på tilfelle hvor domsgrunnene inneholder drøftelser av intime personlige forhold som ikke bør prisgis offentligheten. Det mest praktiske vil for øvrig være forbud som er begrenset til visse uttalelser fremkommet under forhandlingene eller til spesielle avsnitt i domsgrunnene, eventuelt slik at det påbys utelatelse av navn ... .»
Lagmannsretten har i saka her bygd forbodet mot attgjeving på omsynet til privatlivets fred. Det er i dommen opplysningar om at domfelte har seksuell legning av heilt spesiell karakter. Domsgrunnane viser at det var dette omstendet som førte til at 6 månader av fengselsstraffa av lagmannsretten vart gitt på vilkår.
Opplysningane er omhandla i ein del av eit avsnitt i attgjevinga av forsvararen sin argumentasjon, og i eitt avsnitt i lagmannsretten si grunngjeving for straffutmålinga. Dersom desse opplysningane blir tekne bort, vil denne dommen ikkje skilje seg frå andre dommar om brot på tilsvarande straffeføresegner. Ut frå dette ville det etter utvalet sitt syn ikkje kunne kome på tale å gi forbod mot attgjeving av meir enn dei aktuelle utsnitta av dommen. Utvalet har likevel kome til at det ikkje i det heile bør givast forbod mot attgjeving av dommen.
Opplysningane er av klart privat karakter. Mykje kunne derfor tale for at «hensynet til privatlivets fred ... krever» eit forbod mot attgjeving av dei aktuelle delane av dommen. Utvalet tek ikkje endeleg standpunkt til det, då domfellinga gjeld ei svært alvorleg strafflagd handling og då opplysningane har vore avgjerande for at ein del av fengselsstraffa vart gitt på vilkår. Etter domstollova §130 første ledd er det i alle tilfelle ei kan-vurdering om det skal fastsetjast eit forbod mot attgjeving. Utvalet finn at det i dette tilfellet ikkje er grunn til å nekte attgjeving. Opplysningane er i utgangspunktet strengt personlege, men det er i saka her tale om opplysningar som har vore avgjerande for at deler av fengselsstraffa er gitt på vilkår. Omsynet til offentleg innsyn er då sterkt. Utvalet peikar på at det både gjennom lovreglar og gjennom etiske reglar for pressa, vil vere styringar for i kva grad opplysningane blir nytta på ein måte som går for langt i å opplyse om strengt personlege tilhøve og i å gi grunnlag for å identifisere domfelte.
Det blir etter dette ikkje gitt forbod mot offentleg attgjeving av dommen. Spørsmålet er då om kjæreparten har krav på utskrift av dommen. Det følgjer av straffeprosesslova §28 andre ledd at han som utgangspunkt har det, men likevel slik at utskrift av dommen skal nektast dersom det er grunn til å frykte at utskrifta vil bli nytta på urettmessig vis, jf. straffeprosesslova §28 tredje ledd første punktum. Det er klart ikkje grunn til å frykte dette.
Kjæreparten har såleis krav på utskrift av dommen.
Det er etter dette ikkje nødvendig for utvalet å gå inn på reglane om pressemappe, jf. forskrift om offentlegheit i rettspleien §10.
Kjæremotparten har utforma påstanden til å gjelde berre rett til utskrift, men har i argumentasjonen også gjort gjeldande høve til attgjeving av dommen. Utvalet formar ut slutninga i samsvar med argumentasjonen.
Kjæremålet fører etter dette fram. Kjæreparten ville etter tvistemålslova §180 jf. §172 første ledd hatt krav på sakskostnader for Høgsteretts kjæremålsutval. Staten v/Justisdepartementet er ikkje ført opp som part i kjæremålssaka. Det er likevel i fleire avgjerder lagt til grunn at ved omgjering av ei avgjerd av forvaltningskarakter, kan staten påleggjast ansvar for sakskostnader på grunnlag av alminnelege rettsprinsipp etter analogi frå forvaltningslova §36 første ledd, jf. Høgsteretts kjæremålsutvals orskurd 9. januar 2002 i sak 2001/1429 (Rt-2002-11) med vidare tilvisingar. Sakskostnadene blir sette til 20.000 kroner.
Orskurden er samrøystes.
1. Det er ikkje forbod mot offentleg attgjeving av Agder lagmannsretts dom av 30. november 2001 i sak nr. 01-01448. (LA-2001-1448)
2. Verdens Gang AS har krav på utskrift av dommen nemnt i punkt 1.
3. I sakskostnader for Høgsteretts kjæremålsutval betaler Staten v/Justisdepartementet til Verdens Gang AS 20.000 - tjuetusen - kroner innan 2 - to - veker frå forkynninga av denne orskurden.