HR-2001-1429-K - Rt-2002-11

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2002-01-09
Publisert:	HR-2001-01429-K - Rt-2002-11 (4-2002)
Stikkord:	Sivilprosess, Dødsboskifte, Saksomkostninger
Sammendrag:	Saken gjaldt lagmannsrettens avvisning av et kjæremål fordi det ikke rettet seg mot noe som var avgjort i skifterettens kjennelse. Kjæremålet til lagmannsretten gjaldt omkostningene ved offentlig skifte.
Saksgang:	Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-01429, sivil sak, kjæremål
Parter:	Helga Buran
Forfatter:	Stang Lund, Bruzelius, Skoghøy
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §79, §83, §84, §22, §23, §26, §27, §32, §34, §86, Domstolloven (1915) §153, §200, Tvistemålsloven (1915) §156, §172, §180, §383, §404, §435, §436, Vergemålsloven (1927) §90a, Forvaltningsloven (1967) §36, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Konkursloven (1984) §145, LOV-1990-06-22-40, LOV-1994-12-02-63

Kjæremålet til Høyesterett gjelder lagmannsrettens avvisning av et kjæremål fordi det ikke rettet seg mot noe som er avgjort i skifterettens kjennelse. Kjæremålet til lagmannsretten gjaldt omkostningene ved offentlig skifte.

Alf Henning Buran, født xx.xx.1929, døde 18. september 2000. Hans ektefelle Helga Buran, født xx.xx.1920, er senil dement og var i tiden før dødsfallet pleiepasient. Den 28. september 2000 ble det sendt melding om dødsfall ved begravelsesbyrået til lensmannen i Tjølling, hvor det framgår at arvingene ville skifte boet privat. Larvik skifterett oppnevnte 6. oktober 2000 Helga Burans særkullsbarn, Einar Dreng, som hjelpeverge etter vergemålsloven §90a, til å ivareta hennes interesser i sin alminnelighet.

Larvik skifterett underrettet 21. november 2000 avdødes søsken og hjelpevergen om at det var åpnet offentlig skifte. Samme dag ble bobestyrer oppnevnt, preklusivt proklama utstedt og lensmannen i Tjølling fikk i oppdrag å registrere boets midler. Det rettslige grunnlag for å åpne offentlig skifte går ikke fram av beslutningen.

Skifteretten underrettet samme dag Larvik overformynderi om oppnevnelsen av hjelpeverge og uttalte blant annet:

«Boet innehar en del midler. Siden fru Buran ikke er istand til å kunne ta avgjørelse vedr de økonomiske forpliktelser vil boet bli offentlig skiftet, også av den grunn at hele boet må registreres. Boet innbefatter fast eiendom og et bankinnskudd pr 9/11 på kr 781.000.- Hjelpevergen vil bli kontaktet vedr registreringen.»

Det går ikke fram av saksdokumentene om loddeierne og hjelpevergen har vært kjent med skifterettens uttalelser om grunnlaget for å åpne offentlig skifte.

Dreng skrev 24. november 2000 følgende til skifteretten:

«... Arvingene ønsker å foreta skiftet privat, og dette ble meddelt samtidig som dødsfallet ble meldt.

Jeg er oppnevnt som hjelpeverge for min mor, Helga Buran, for formelt å kunne ivareta hennes interesser i dette skiftet. Det er ingen motstridende interesser mellom meg og min mor i dette arveoppgjøret, og jeg kan derfor ikke se noen reell grunn til at dette boet er vedtatt overført til offentlig skifte.

Jeg ber derfor om begrunnelsen for vedtaket, og informasjon om hvordan klagesak skal fremmes.»

Larvik skifterett svarte 28. november 2000:

«... Det legges til grunn at arvinger etter Alf Buran er Deres mor, Helga Buran, og Alf Buran 2 søsken. Det legges videre til grunn at Deres mor, Helga Buran, er senil dement og pasient ved Tjøllingvollen bo- og aktivitetssenter, samt at De er oppnevnt som hjelpeverge for henne.

Alf Burans søsken har ikke forlangt offentlig skifte av hans bo, og da De som verge for Deres mor gir uttrykk for ønske om privat skifte av boet, finner retten ikke å kunne motsette seg dette, jf. skiftel. §79. Oppnevnelsen av adv. Nesheim som bestyrer for boet ved et offentlig skifte er derfor i dag trukket tilbake. For at privat skifte skal kunne finne sted må en av loddeierne overta ansvaret for arv og gjeld.

Det gjøres i denne sammenheng oppmerksom på at skifteretten, siden Deres mor er senil dement, har funnet det nødvendig å utstede preklusivt proklama, og at kostnadene ved dette, kr 2.400, må dekkes av boet.

Det gjøres videre oppmerksom på at hver av Alf Burans søsken kan kreve offentlig skifte.

Siden Deres mor er senil dement kan også overformynderiet kreve offentlig skifte av boet, jf. skiftel. §84 annet ledd. Overformynder Knut Olsen har i telefonsamtale gitt uttrykk for at det i alle fall ikke i første omgang vil bli krevet offentlig skifte, men det forutsettes at boets aktiva og passiva registreres, noe som samsvarer med Justisdepartementets rundskriv G-178-90 om hjelpevergeordning m.m. og forholdet mellom hjelpeverger, umyndige og skifteboer, s. 19. Den tillyste registrering den 29.11.00 vil derfor holde frem.»

Namsmannen i Tjølling holdt 29. november 2000 registreringsforretning med blant annet avdødes søsken, hjelpevergen, bobestyrer og overformynder til stede. Verdien av aktiva ble satt til 1.121.839 kroner. Registreringsprotokollen ble 5. desember 2000 sendt til skifteretten i Larvik v/bobestyreren.

Overformynderen i Larvik underrettet 6. desember 2000 skifteretten om at overformynderiet i første omgang ikke ønsket offentlig skifte, men forutsatte at boets aktiva og passiva ble registrert. Da overformynderiet mottok registreringsforretningen, krevde overformynderen 14. desember 2000 offentlig skifte «med bakgrunn i boets størrelse». Begrunnelsen var at overformynderiets «oppgave er å ivareta myndlingen». Det framgår ikke av saksmappen for skiftet og sakens øvrige dokumenter om og i tilfelle når loddeierne og hjelpevergen ble underrettet om at overformynderen hadde krevd offentlig skifte.

I kjæremålet til lagmannsretten har hjelpevergen opplyst at han ca 20. desember tok telefonisk kontakt med skifteretten og fikk vite at det var vedtatt offentlig skifte etter begjæring fra overformynderiet. Han ble henvist dit for å få begrunnelse og opplysninger om «ankebehandling». Den 8. januar 2001 klagde Dreng overformynderiets vedtak om å kreve offentlig skifte til fylkesmannen i Vestfold.

Den 12. februar 2001 skrev Dreng til Larvik skifterett:

«Som hjelpeverge for min mor, Helga Buran, skal jeg ivareta hennes interesser i skiftet etter hennes mann, Alf Buran. Jeg vil derfor anke vedtaket om offentlig skifte i boet.

I telefonsamtale, 5.1.01, med dommer Elstad ved Larvik skifterett fikk jeg opplyst at jeg måtte anke vedtaket til Overformynderiet i Larvik kommune.

Det har jeg gjort, men jeg har ikke hørt noe fra Overformynderiet. Derfor ber jeg Skifteretten vurdere saken på nytt fordi det i følge lovteksten jeg fikk oversendt fra dommer Elstad ikke er hjemmel for å kreve offentlig skifte. Min mor er ikke umyndig.

Dersom Skifteretten ikke omgjør sitt vedtak ber jeg om opplysninger om hvordan jeg skal gå fram for å anke vedtaket.»

Den 20. februar 2001 traff Fylkesmannen i Vestfold følgende vedtak:

«Fylkesmannen opphever overformynderiets vedtak av 14.12.2000 om å kreve offentlig skifte av Alf Burans dødsbo.»

Fylkesmannen fant at skifteloven §84 annet ledd ikke gav overformynderiet grunnlag for å kreve offentlig skifte. Overformynderen viste til fylkesmannens vedtak og konkluderte slik: «Overformynderiet anser at Larvik sorenskriverembets engasjement i saken ikke lenger er aktuell».

Skifteattest for hele boet ble utstedt 9. april 2001.

Den 30. april 2001 avsa skifteretten kjennelse med slik slutning:

«Bo nr. 831/00 S: Boet etter Alf Henning Buran, død 18.09.00, tilbakeleveres arvingene for privat skifte.»

Retten fant at grunnlaget for offentlig skifte ikke lenger var til stede, og at boet derfor kunne leveres tilbake til arvingene for privat skifte, jf. skifteloven §32. Retten uttalte at de påløpne kostnader ved det påbegynte skifte skal dekkes av bomassen.

Påbegynt regnskap og bankutskrifter viser at boet har blitt belastet med gebyr og enkelte utgifter før tilbakelevering. I brev 14. juni 2001 til arvingene krevde bobestyreren 8.400 kroner til dekning av salær og utgifter.

Helga Buran ved hjelpevergen påkjærte 23. mai 2001 skifterettens kjennelse til Agder lagmannsrett. Det anførtes blant annet:

«... Jeg finner det urimelig at boet etter Alf Henning Buran skal dekke halvt skiftegebyr og kostnader for bobestyrer når disse kostnadene skyldes feilvurderinger og/eller ulovlige vedtak i skifteretten.

...

... Det er urimelig at kostnadene som skyldes ugyldige vedtak i skifteretten skal belastes boet. Jeg ber derfor om at Agder lagmannsrett omgjør dette vedtaket.»

I et udatert oversendelsesbrev mottatt av lagmannsretten 9. juli 2001 uttaler skifteretten blant annet:

«Kjæremålet er fremmet i anledning skifterettens kjennelse av 30.04.01 om tilbakelevering av boet til Alf Henning Buran for privat skifte. Kjæremålet retter seg ikke mot slutningen i kjennelsen - tilbakeleveringen -, men mot den beslutningen som implisitt ligger i kjennelsen om at de påløpne kostnader skal dekkes av bomassen.

Skifteretten har vurdert om det i kjennelsens slutning burde vært foretatt en retting (tilføyelse), jf. tvistemålsloven §156, med omtale av konstnadsdekningen, men har avstått fra dette.»

Forberedende dommer i lagmannsretten tok i brev 11. juli 2001 til hjelpevergen opp spørsmålet om hvem som var å anse som motpart. I svaret 24. juli 2001 meddelte hjelpevergen at det ville være mest riktig om Larvik skifterett/staten dekket utgiftene som var belastet boet. Det ble vist til at skifteretten hadde besluttet offentlig skifte og oppnevnt bobestyrer uten hjemmel.

I brev 26. juli 2001 til Justisdepartementet tok forberedende dommer opp spørsmålet om skifterettens arbeidsområde har et slikt forvaltningsmessig preg at den feil som her skulle være begått kunne medføre ansvar for staten, jf. Rt-1999-1079. I forlengelsen av dette oppsto spørsmålet om staten skulle opptre som motpart.

I svaret 10. august 2001 meddelte departementet at saken gjaldt en rettslig avgjørelse, og at departementet av denne grunn ikke kunne uttale seg om innholdet av den avgjørelse som skulle treffes. Departementet ga imidlertid en uttalelse om gjeldende rett knyttet til de problemstillinger brevet reiste. Brevet konkluderte med at departementet ikke tok stilling til hvorvidt staten er ansvarlig for kostnadene ved bobehandlingen, dersom krav om dekning fremmes som et ordinært erstatningskrav etter domstolloven §200 for statens del og skadeserstatningsloven §2-1 overfor fylkesmannen. Departementet pekte avslutningsvis på at tvistemålsloven §436 i denne saken vil innebære at et krav mot skifteretten bygget på en angivelig feilaktig åpning av offentlig skifte ikke kunne reises ved søksmål.

Agder lagmannsrett avsa 14. september 2001 kjennelse med slik slutning:

«Kjæremålet avvises».

Lagmannsretten fant at kjæremålet ikke rettet seg mot noe som var avgjort i skifterettens kjennelse. Skifterettens kjennelse gikk ut på tilbakelevering av boet, og dette var ikke angrepet i kjæremålet. At omkostningene ved behandlingen av boet må dekkes av bomassen, er noe som etter lagmannsrettens oppfatning følger direkte av skifteloven, for eksempel §83 og §86. Skifterettens uttalelse om boets ansvar for dekning av omkostningene var ingen betingelse for om tilbakelevering skulle skje, men bare en unødvendig bemerkning.

Helga Buran ved hjelpevergen har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun har blant annet anført at kjæremålet til lagmannsretten gjaldt det punkt i skifterettens kjennelse som uttalte at boet skulle belastes kostnadene. Det virker underlig at lagmannsretten i sin kjennelse omtaler kostnadsspørsmålet som «en unødvendig bemerkning». I brev av 11. juli 2001 bekreftet lagmannsretten at kjæremålet gjaldt kjennelsen om at gebyr og salær skulle belastes boet. Det fastholdes at boet ikke skal dekke omkostninger som er påløpt som følge av skifterettens ulovlige vedtak.

Lagmannsretten bemerket i brev 15. oktober 2001 til hjelpevergen at kjennelsen ikke tok stilling til om kravet er rettmessig eller ikke. Poenget i kjennelsen var at den vei som var valgt for å forfølge kravet «ikke fører i riktig retning». Hjelpevergen burde vurdere om et alminnelig erstatningskrav reist mot overformynderiet eller skifteretten kunne føre fram.

Lagmannsretten opplyser i oversendelsen 7. november 2001 at det ikke er klart om noen kan defineres som motpart, og at tilsvar ikke er innhentet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avvisning av et kjæremål vedrørende en kjennelse etter skifteloven §34 om tilbakelevering av et dødsbo. Grunnlaget for avvisningen var at kjæremålet ikke rettet seg mot noe som var avgjort i kjennelsen. Utvalget har full kompetanse etter tvistemålsloven §404 første ledd nr. 1.

Saken reiser først spørsmål om den kjærende part fortsatt har rettslig interesse i en opphevelse av skifterettens beslutning om å åpne offentlig skifte etter at kjennelsen 30. april 2001 om å levere boet tilbake forelå. Utvalget forstår den kjærende part slik at hans krav om at boet ikke skal belastes omkostningene ved offentlig skifte, hele tiden har vært basert på at skifterettens avgjørelse om å åpne offentlig skifte er ugyldig eller ulovlig. Tvistemålsloven §436 bestemmer at så lenge en rettslig avgjørelse ikke er opphevd eller forandret, kan søksmål etter §435 om erstatning ikke reises i anledning avgjørelsen. Utvalget finner det klart at den kjærende part fortsatt har rettslig interesse i å få opphevd skifterettens beslutning om å åpne offentlig skifte for å kunne fremme et erstatningssøksmål etter §435. Utvalget tilføyer at Justisdepartementet i brev 10. august 2001 til Agder lagmannsrett uttalte at tvistemålsloven §436 innebærer at et krav mot skifteretten som er bygget på en angivelig feilaktig åpning av offentlig skifte, ikke kan reises ved søksmål.

Lagmannsretten la til grunn at skifterettens avgjørelse om å åpne offentlig skifte ikke ble gjenstand for noe rettsmiddel til høyere instans. Denne avgjørelse måtte således betraktes som rettskraftig, slik at tilbakelevering ved kjennelse var «den rette avgjørelsesformen når boet igjen skal overlates arvingene til privat skifte». Lagmannsretten avviste kjæremålet fordi tilbakeleveringen ikke ble angrepet og viste blant annet til at det ikke var tvist om dette.

Utvalget bemerker at hjelpevergen i brev 12. februar 2001 til skifteretten meddelte at han ville «anke vedtaket om offentlig skifte i boet». Dette må anses som et kjæremål etter skifteloven §27 som skifteretten og lagmannsretten ikke har behandlet. Skifteretten skulle ha vurdert om åpningen av offentlig skifte var hjemlet når vedkommende loddeier var myndig, jf. skifteloven §84 annet ledd jf. §79 første ledd. Dersom retten ikke fant grunnlag for omgjøring, skulle kjæremålet («anken») vært sendt lagmannsretten til avgjørelse. Lagmannsretten måtte i tilfelle tatt stilling til om kjæremålet var rettidig, og om Buran skulle innrømmes oppreisning etter domstolloven §153 første ledd for en eventuell oversittelse av fristen.

Spørsmålet er om kjæremålet 12. februar 2001 kan anses som rettidig. Det er klart for sent i forhold til beslutningen 21. november 2000 som loddeierne og hjelpevergen ble underrettet om samme dag. Hvorvidt det er for sent i forhold til en eventuell formløs beslutning om å overta boet til skifte etter krav fra Larvik overformynderi, avhenger av når slik beslutning ble truffet. I følge kjæremålet til lagmannsretten fikk hjelpevergen etter å ha tatt telefonisk kontakt med skifteretten rundt 20. desember 2000, vite at det på ny var vedtatt offentlig skifte. Han fikk også vite at overformynderiet hadde bedt om offentlig skifte og ble henvist dit for å få begrunnelse og opplysninger om ankebehandlingen. Hjelpevergen ble i følge hans brev («anke») 12. februar 2001 i telefonsamtale 5. januar 2001 med dommer Elstad meddelt at han måtte anke til Larvik overformynderi over vedtaket om å kreve offentlig skifte.

Utvalget finner saksbehandlingen ved skifteretten kritikkverdig. I stedet for å gjøre hjelpevergen oppmerksom på skiftelovens regler om rettsmidler mot en beslutning om å åpne offentlig skifte og fristene for dette, henvises feilaktig til overformynderiets vedtak og adgangen til å påklage dette vedtak. Utvalget finner det klart at hjelpevergen ikke er å bebreide for at kjæremålet først kommer 12. februar 2001. Vilkårene for oppreisning for oversittelse av fristen for å bruke rettsmidler mot skifterettens beslutning om å åpne offentlig skifte er til stede, og oppreisning bør gis.

Den kjærende part har gjort gjeldende at beslutningen om offentlig skifte er ugyldig fordi Buran var myndig. Skifterettens beslutning 21. november 2000 om av eget tiltak å åpne offentlig skifte angir ikke hvilket lovgrunnlag retten bygde på. Grunnlaget framgår imidlertid av rettens underretning samme dag til Larvik overformynderi, hvor det angis at siden «fru Buran ikke er i stand til å kunne ta avgjørelser vedrørende de økonomiske forpliktelser vil boet bli offentlig skiftet, også av den grunn at hele boet må registreres».

Skifterettens behandling av overformynderiets begjæring 14. desember 2000 om offentlig skifte har ikke fått uttrykk i en skriftlig beslutning. Det går heller ikke fram av sakens dokumenter om, og i tilfelle når, loddeierne og hjelpevergen ble gjort kjent med begjæringen. To alternativer er tenkelige: Skifteretten kan ha truffet en formløs beslutning om på ny å åpne offentlig skifte slik lagmannsretten har lagt til grunn, hvilket har støtte i kjennelsen om å tilbakelevere boet, jf. nedenfor. Skifteretten kan imidlertid ha lagt til grunn at boet fortsatt ikke var tilbakelevert ved kjennelse etter skifteloven §34 første ledd, og at det etter overformynderiets begjæring forelå et nytt grunnlag for å opprettholde beslutningen av 21. november 2000.

Hjelpevergen hadde innvendinger både mot rettens beslutning 21. november 2000 og en eventuell formløs beslutning om å ta overformynderiets begjæring om offentlig skifte til følge. Det hadde da vært nærliggende å innhente hans og loddeiernes uttalelse før retten tok stilling til begjæringen. Dersom skifteretten hadde gått fram på riktig måte, skulle overformynderiets begjæring ha vært avgjort ved kjennelse etter at loddeierne hadde fått anledning til å uttale seg om begjæringen, jf. skifteloven §23 nr. 1. Skifterettens uformelle og uheldige framgangsmåte har medført at loddeierne og hjelpevergen ikke fikk skriftlig underretning om at overformynderiet hadde krevd offentlig skifte, og at skifteretten på dette grunnlag hadde bestemt at boet skulle skiftes offentlig. En korrekt saksbehandling ville ha medført at loddeierne hadde fått anledning til å anke kjennelsen til lagmannsretten etter skifteloven §26.

I kjennelsen 30. april 2001 om tilbakelevering av boet uttalte skifteretten om grunnlaget for beslutningen om offentlig skifte:

«Etter krav fra Overformynderen i Larvik ble det åpnet offentlig skifte i boet etter Alf Buran. Som bostyrer ble oppnevnt adv. Anders Nesheim. Det ble den 29.11.00 ble det holdt registrering i boet.

Gjennom vedtak av fylkesmannen i Vestfold den 20.02.01 ble det fastslått at Overformynderen i Larvik ikke kunne kreve offentlig skifte dersom ektefellen, Helga, ved sin hjelpeverge, Einar Dreng, ønsket å skifte privat.

Arvingene etter Alf Henning Buran - hans 2 søsken og kona Helga v/hjelpevergen, Einar Dreng - har etter dette overtatt arv og gjeld etter avdøde, samtidig som de har begjært boet tilbakelevert dem for privat skifte.

Grunnlaget for offentlig skifte - begjæringen fra overformynderen - er ikke lenger til stede, og boet kan derfor leveres tilbake til arvingene for privat skifte, jf. skiftel. §32.»

Utvalget bemerker at skifteloven av 1930 i §83 hadde bestemmelser om ubetinget offentlig skifte blant annet når en loddeier var under 18 år eller umyndiggjort, jf. §83 nr. 2, slik den lød før 1990. Ved lov 22. juni 1990 nr. 40 ble skifteloven kapittel 13 vesentlig endret. Formålet med endringene var å utvide adgangen til privat skifte, jf. Ot.prp.nr.46 (1989-1990) sidene 1, 8 og 11. Den tidligere §83 om ubetinget offentlig skifte gikk ut av loven. I stedet fikk overformynderi og verge rett til å kreve offentlig skifte på vegne av en umyndig loddeier, jf. skifteloven §84 annet ledd. Bestemmelsen må ses i sammenheng med ny §79 første ledd fjerde punktum som bestemmer at en hjelpeverge som er oppnevnt etter vergemålsloven §90a flg., får samme rettigheter som en verge som representerer en umyndig under skiftet, så framt dette ikke faller utenfor oppdraget. Noen særbestemmelse for hjelpevergesituasjonen finnes ikke i §84 annet ledd. Utvalget finner at §84 annet ledd må forstås slik at et overformynderi bare har rett til å kreve offentlig skifte på vegne av umyndige.

Ved lov 2. desember 1994 nr. 63 ble ny §83 tilføyd. Bestemmelsen innebærer at skifteretten som hovedregel skal skifte et dødsbo av eget tiltak når vilkårene for privat skifte ikke er oppfylt og boets midler antas å være tilstrekkelig til å dekke omkostningene med begravelse og skifte. Dette var forutsatt å være gjeldende rett etter lovendringen i 1990, men enkelte skifteretter hadde reist spørsmål om hjemmel for offentlig skifte av såkalte «flytende boer», jf. Ot.prp.nr.81 (1993-1994) side 7. Lovendringen tok sikte på å avklare skifterettenes kompetanse og plikt til å holde offentlig skifte, jf. side 5 flg. og Innst.O.nr.75 (1993-1994) sidene 1-2.

Dersom loddeierne krever å overta boet til privat skifte, kan ikke §83 forstås slik at retten av eget tiltak kan åpne offentlig skifte fordi en av loddeierne antas ikke å være i stand til å ta avgjørelser om økonomiske forpliktelser. Denne loddeiers interesser ivaretas gjennom oppnevning av hjelpeverge etter vergemålsloven §90a. Skifteretten har oppnevnt hjelpeverge til å vareta Burans interesser i sin alminnelighet. Hjelpevergen kan da opptre under skifte på hennes vegne og utøve samme retttigheter som vergen for en umyndig, jf. skifteloven §79 første ledd.

Utvalget finner etter dette at skifterettens beslutning om å åpne offentlig skifte var basert på feil forståelse og anvendelse av skifteloven §83 jf. §84 annet ledd jf. §79 første ledd.

Lagmannsretten hadde ut fra kjæremålet («anken») 12. februar 2001 og begrunnelsen i Fylkesmannen i Vestfolds vedtak 20. februar 2001 om å oppheve overformynderiets vedtak om å kreve offentlig skifte, oppfordring til av eget tiltak å se nærmere på skifterettens saksbehandling, og på spørsmålet om offentlig skifte var hjemlet. Selv om selve beslutningen om å tilbakelevere boet ikke var påkjært, anførte den kjærende part i kjæremålet til lagmannsretten blant annet at omkostningene med offentlig skifte skyldtes «ulovlige vedtak i skifteretten», og at det var «urimelig at kostnadene som skyldes ugyldige vedtak i skifteretten skal belastes boet». Lagmannsretten gjengir i sine premisser hjelpevergens «anke» 12. februar 2001, men konkluderer feilaktig med at åpningen av offentlig skifte ikke ble angrepet.

Lagmannsretten skulle etter dette ha opphevd skifterettens kjennelse 30. april 2001 på grunn av feil saksbehandling og feil lovforståelse, jf. skifteloven §22 første ledd jf. tvistemålsloven §383 annet ledd.

Hvilke konsekvenser de feil som er begått av skifteretten, får for omkostninger som er påløpt for boet etter at beslutningen om det ulovlige offentlige skifte er opphevd, kan ikke avgjøres i kjæremålssaken. Utvalget vil imidlertid bemerke at omkostningene ved offentlig skifte skal dekkes av boet fra det tidspunkt skifteretten åpner offentlig skifte under forutsetning av at skifterettens beslutning om å åpne offentlig skifte er lovlig. Dersom skifteretten åpner offentlig skifte uten hjemmel, må utgangspunktet være at ekstra omkostninger ved slikt skifte ikke kan belastes boet. En viss støtte for dette syn finner utvalget i kjennelse inntatt i Rt-1999-1118 på side 1127. I denne sak fant lagmannsretten at når en kjennelse om å åpne konkurs omgjøres og konkurs ikke åpnes, var konkursdebitor ikke ansvarlig for boomkostningene. I det videre kjæremål fant kjæremålsutvalget at lagmannsretten ikke hadde overskredet sin kompetanse, eller gitt uttrykk for en uriktig forståelse av konkursloven §145.

Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens og skifterettens kjennelser må oppheves. Det samme gjelder skifterettens beslutning om å åpne offentlig skifte.

Kjæremålet har ført fram. Den kjærende part ville etter tvistemålsloven §180 jf. §172 første ledd hatt krav på omkostninger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Staten v/Justisdepartementet er imidlertid ikke oppført som part i kjæremålssaken. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i flere avgjørelser lagt til grunn at i tilfelle en rent forvaltningsmessig avgjørelse av en domstol blir omgjort etter kjæremål, kan staten ilegges ansvar for saksomkostninger på grunnlag av alminnelige rettsprinsipper etter analogi fra forvaltningsloven §36 første ledd, jf. Rt-1999-1595 med videre henvisninger. I Rt-1999-1118 kom kjæremålsutvalget til at forvaltningsloven §36 første ledd ikke kunne anvendes analogisk ved opphevelse av en kjennelse om åpning av konkurs. Utvalget la vesentlig vekt på at en avgjørelse om konkurs skal åpnes eller ikke, krever en begjæring om dette. Avgjørelsen treffes etter en kontradiktorisk saksbehandling i ordinært rettsmøte, og partene kan ilegges omkostningsansvar. Dette kan stille seg annerledes i de tilfeller retten har truffet en avgjørelse av eget tiltak, jf. Rt-1997-1251 og Rt-1999-1079.

I dette spesielle tilfellet finner utvalget å kunne ilegge staten v/Justisdepartementet saksomkostninger som boet er påført for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Den kjærende part har ikke oppgitt at det er påløpt andre saksomkostninger enn gebyrene for kjæremål til lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg på til sammen 7.860 kroner. Utvalget tar dette krav til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens og skifterettens kjennelser oppheves.

2. Helga Buran v/Einar Dreng gis oppreisning for oversittelse av fristen for å bruke rettsmidler mot Larvik skifteretts beslutning om å skifte boet etter Alf Henning Buran.

3. Skifterettens beslutning om å skifte boet etter Alf Henning Buran oppheves.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Staten v/Justisdepartementet til Alf Henning Burans dødsbo 7.860 - sjutusenåttehundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.