HR-2002-424 - Rt-2002-315
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-03-26 |
| Publisert: | HR-2002-00424 - Rt-2002-315 (71-2002) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00424, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Jens-Kristian Hansen) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Tjomsland, Stang Lund, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §170a, §185, §388, Straffeloven (1902) §162, Legemiddelloven (1992), Menneskerettsloven (1999) EMKN A5 |
Saken gjelder varetektsfengsling.
A, født *.*.1970, har vært varetektsfengslet siden 4. desember 2001 på grunnlag av siktelse for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, jf. femte ledd. Statsadvokatene i Nordland tok 6. mars 2002 ut tiltale mot ham for erverv og innførsel av ca 1 kg amfetaminholdig stoff, oppbevaring av ca 738 gram amfetaminholdig stoff og overdragelse av ca 250 gram av stoffet eller en vesentlig del av dette. Tiltalen gjelder også overtredelse av bestemmelser i legemiddelloven ved bruk av amfetamin og/eller ecstasy. Det er opplyst at siktede delvis har erkjent straffeskyld etter tiltalen. Hovedforhandling er berammet til 13. - 15. mai 2002.
Påtalemyndigheten begjærte 11. mars 2002 fortsatt fengsling av tiltalte for ytterligere fire uker. Salten forhørsrett avsa 13. mars 2002 kjennelse med slik slutning:
«A, født *.*.1970 lauslates.»
Påtalemyndigheten påkjærte forhørsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett og krevde fortsatt fengsling i fire uker i medhold av straffeprosessloven §172, jf. §170a og §185. Lagmannsretten avsa 15. mars 2002 kjennelse med slik slutning:
«A, født *.*.1970, kan holdes varetektsfengslet inntil videre, dog ikke utover fredag 12 april 2002 kl 1500.»
Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anført at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle. En henvisning til sakens alvorlige karakter og en generell betraktning om enkelte av hensynene bak straffeprosessloven §172, er ikke tilstrekkelig. Lagmannsrettens kjennelse mangler en vurdering av hvilke konkrete forhold som tilsier fengsling etter §172. Det vises til Rt-1994-88 og til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 21. januar 2002 i sak nr. 2002/105 (Rt-2002-85) . Siktede har gjort gjeldende at det tvert imot foreligger konkrete omstendigheter som taler mot at formålene med bestemmelsen gjør seg gjeldende. Dette er ikke drøftet av lagmannsretten. Muligheten for å pådømme saken innen rimelig tid er ikke det sentrale spørsmål i saken, slik lagmannsretten synes å mene.
Det er nedlagt slik påstand:
«Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 15. mars 2002 oppheves.»
Påtalemyndigheten har anført at lagmannsretten har foretatt en bred og samlet vurdering av de samfunnsmessige behov, rettshåndhevelseshensyn og de konkrete forhold i saken. Blant annet har retten vurdert og veiet siktedes anførsler om hans livssituasjon mot sakens alvorlige karakter. Et viktig moment ved vurderingen er også hensynet til å pådømme saken innen rimelig tid. Det er nedlagt påstand om at kjæremålet «avvises».
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten, og dette kan prøves i et videre kjæremål, jf. nr. 2.
Grunnlaget for fortsatt fengsling er straffeprosessloven §172. Det er ikke bestridt at det kvalifiserte krav til mistanke er oppfylt. Selv om grunnvilkåret for fengsling etter §172 er oppfylt, må retten ut fra de samfunnsmessige behov og hensynet til rettshåndhevingen konkret vurdere om det er tilstrekkelig grunn til å holde siktede fengslet, jf. eksempelvis Rt-2001-940. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og særlig artikkel 5 nr. 3 medfører at §172 må anvendes med stor varsomhet, jf. utvalgets kjennelse 21. januar 2002 i sak 2002/105 (Rt-2002-85) og henvisningene til Den europeiske menneskerettighetsdomstols praksis i Rt-2001-940. Det er ikke tilstrekkelig at siktelsen gjelder en forbrytelse som generelt er egnet til å skape reaksjoner som §172 tar sikte på å motvirke. Spørsmålet er om sterke samfunnsmessige hensyn, og særlig reaksjoner hos allmennheten og i nærmiljøet, tilsier bruk av varetektsfengsel, jf. Rt-2001-290. Utvalget tilføyer at selv om §172 også kan anvendes i saker etter straffeloven §162 annet og tredje ledd, tilsier bestemmelsens bakgrunn og formål at den oftere får anvendelse ved vold- og sedelighetsforbrytelser.
Lagmannsretten uttaler i kjennelsen:
«Ved bedømmelsen av om §172 skal gi grunnlag for forlenget fengsling skal retten foreta en bred og samlet vurdering av saken, og herunder ta hensyn til både de samfunnsmessige behov og rettshåndhevelseshensyn som ligger bak lovbestemmelsen. Som nevnt i lagmannsrettens kjennelse vil varetektstidens lengde og mulighet for pådømmelse innen rimelig tid være viktige moment ved vurderingen. Det vises til premissene i lagmannsrettens kjennelse.
Lagmannsrettens uttalelse som forhørsretten har vist til i sin kjennelse, innebærer at tidspunktet for hovedforhandling måtte være klarlagt innen fengslingsfristen 13 mars 2002, ikke at hovedforhandling skulle være avholdt innen dette tidspunkt. Det er nå opplyst at hovedforhandlingen er berammet til 13 mai 2002.
Tiltalte må påregne en lengre ubetinget fengselsstraff for forholdene. På bakgrunn av sakens alvorlige karakter, kan ikke lagmannsretten se at tiltaltes livssituasjon utgjør tungtveiende argumenter mot fortsatt fengsling i 4 uker.»
Utvalget bemerker at lagmannsretten ikke har gått nærmere inn på om tiltalen gjelder forbrytelser som fortsatt tilsier fengsling på grunn av reaksjoner hos allmennheten og i nærmiljøet. Det er som nevnt etter §172 ikke tilstrekkelig at tiltalen gjelder en alvorlig forbrytelse, og at tiltalte må påregne en lengre ubetinget fengselsstraff, jf. Rt-2001-940 på side 943 og Rt-1994-88.
Kjæremålsutvalget er kommet til at kjennelsesgrunnene ikke er tilstrekkelige til å ta stilling til om lagmannsretten har lagt til grunn en riktig forståelse av §172. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.