HR-2001-1306 - Rt-2002-489
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-02 |
| Publisert: | HR-2001-01306 - Rt-2002-489 (116-2002) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Bevis, Vitner, Kildevern |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om kildevern for en journalist. Spørsmålet var om vilkårene for å gjøre unntak fra kildevernet var oppfylt.
I forbindelse med arbeidet med en programserie om kriminalitet knyttet til luksusbiler fikk en fjernsynsjournalist opplyst fra forsikringsselskapet at en kjent person i Oslos underholdningsverden var anmeldt for forsikringsbedrageri. Journalisten fant ut hvem det dreide seg om og tok kontakt med vedkommende før programmet ble sendt. Hun anmeldte journalisten til SEFO og gjorde gjeldende at opplysningen om hennes identitet måtte være fremkommet ved brudd på taushetsplikt fra en ansatt i politiet. Under rettslig forklaring for forhørsretten nektet journalisten å svare på spørsmål om hvem som var hans kilde. Forhørsretten påla ham å opplyse om kilden var å finne i politiet og i så fall å opplyse hans identitet. Lagmannsretten kom til motsatt resultat og tok ikke begjæringen til følge. Kjæremålet ble behandlet av Høyesterett etter de regler som gjelder for ankesaker. Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten. Hovedregelen i Straffeprosessloven (1981) § 125 er at journalister har rett til kildevern. Spørsmålet var om vilkårene for å gjøre unntak var oppfylt. Saken ble avgjort på grunnlag av paragrafens tredje ledd første punktum som lyder: "Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet". Høyesterett fant at det å oppklare mulig brudd på taushetsplikt i politiet utgjorde en "vektige samfunnsinteresse" og at opplysningen var av vesentlig betydning for sakens oppklaring. Spørsmålet beror da på en helhetsvurdering hvor avklaring av mulig brudd på taushetsplikt står mot de hensyn som bærer kildevernet. Kildevernet er blitt styrket i flere dommer av Høyesterett på 1990-tallet og ved en endring i Straffeprosessloven § 125 i 1999. Også i EMKs praksis står kildevernet sterkt. Politiets taushetsplikt har først og fremst til formål å beskytte enkeltpersoner. Selv om § 125 ikke lenger har noen særbestemmelse om brudd på taushetsplikt, er dette blant de samfunnsinteresser som fortsatt står sterkt i avveiningen mot de hensyn som bærer kildevernet. Men det kunne ikke ses bort fra at det finnes andre måter å finne frem til kilden for opplysningen, og problemet med brudd på taushetsplikt i politiet kunne motvirkes også på andre måter, først og fremst ved holdningsskapende tiltak. Det temaet journalisten arbeidet med, hadde betydelig offentlig interesse. Opplysningen om kvinnens identitet gjorde det mulig for ham å kontrollere sine kilder ut fra journalistfaglige prinsipper, og det ga ham mulighet for å bruke dette tilfellet som et illustrerende eksempel. Ikke minst la Høyesterett vekt på at journalisten ikke hadde brukt opplysningen om kvinnens identitet ut over det slike hensyn kunne begrunne. Kvinnens navn var ikke nevnt i programmet, og det var benyttet en annen bilmodell for å forebygge gjenkjennelse. Helhetsvurderingen falt på denne bakgrunn ut til fordel for kildevernet. |
| Saksgang: | Oslo forhørsrett saknr 2001-02383 F/51 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-2468 M/04 - Høyesterett HR-2001-01306, straffesak, kjæremål |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (advokat Gunnar K. Hagen) mot A (advokat Jon Lyng) |
| Forfatter: | Kst dommer Zimmer, Skoghøy, Tjomsland, Rieber-Mohn, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §125, §224, §388, §61a, Straffeloven (1902) §121, Plenumsloven (1926) §6, Lov om endringer i rettergangslovene m.m. (kildevern og offentlighet i rettspleien) (1999) |
Kst. dommer Zimmer: Saken gjelder spørsmålet om kildevern for en journalist etter straffeprosessloven §125 tredje ledd jf. første ledd annet punktum.
A var i august 2000 ansatt som kriminalreporter i X. I forbindelse med at han skulle lage en programserie om kriminalitet knyttet til luksusbiler som føres ut av landet, fortrinnsvis til Øst-Europa, fikk han fra forsikringsselskapet Vesta vite at en kjent person i Oslos underholdningsverden var anmeldt for forsikringsbedrageri. Ifølge anmeldelsen hadde hun leaset en Mercedes Benz med en nyverdi på ca en million kroner og meldt bilen stjålet. Kort etter ble det oppklart at bilen befant seg i Bulgaria, og selskapet antok at bilen var solgt der. A fant selv ut at det dreide seg om B. A tok kontakt med B for å få hennes bemerkninger før programmet ble sendt den 24. august 2000. B ble der omtalt som «kvinnelig kjendis fra underholdningsbransjen», men hennes navn ble ikke nevnt. Saken mot B ble senere henlagt.
Etter samtalen med A innga B anmeldelse til Det særskilte etterforskningsorgan i Oslo (SEFO), idet det ble gjort gjeldende at det var ansatte i politiet som hadde brutt taushetsplikten og fortalt A at hun var anmeldt for forsikringsbedrageri. Under SEFOs etterforskning av saken ble det inngitt begjæring til Oslo forhørsrett om rettslig avhør av A.
A avga rettslig forklaring 23. mai 2001, men han nektet å opplyse kilden til sin kunnskap om at anmeldelsen gjaldt B. SEFO fremsatte begjæring om at A skulle pålegges å forklare seg om disse forhold.
Den 23. mai 2001 avsa forhørsretten kjennelse med slik slutning:
«1. A pålegges å opplyse om informasjon vedrørende anmeldelse og etterforskning mot B for mulig forsikringsbedrageri er overgitt ham av person eller personer som er ansatt eller var ansatt i politiet i tidsrommet fra anmeldelsen innkom til de eventuelle opplysninger ble overgitt ham.
2. Dersom svaret under punkt (1) ovenfor er bekreftende, pålegges A å opplyse denne eller disse personers identitet.»
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Han begjærte muntlige forhandlinger for lagmannsretten, men begjæringen ble ikke tatt til følge. Den 21. september 2001 avsa lagmannsretten, under dissens, kjennelse med slik slutning:
Side:490
«Begjæringen om at A oppgir hvem som er kilden for hans kunnskap om saken mot B, tas ikke til følge.»
Både flertall og mindretall antok at opplysningen om Bs identitet var fremkommet ved brudd på taushetsplikt i politiet, og at det ikke var særlig tvilsomt at kilden måtte oppgis om saken skulle bli oppklart. Flertallet la vekt på at taushetspliktsbruddet ikke kunne anses som grovt, at A hadde aktverdige grunner for å få greie på hvem det dreide seg om og at kildevernet står sterkt. Mindretallet la vekt på at brudd på lovbestemt taushetsplikt i politiet er et alvorlig samfunnsproblem, at viktige samfunnsinteresser tilsier at anmeldte personer vernes mot at anmeldelser blir gjort kjent og at den opplysning det gjaldt hadde liten eller ingen samfunnsmessig relevans.
Påtalemyndigheten har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse. Kjæremålsutvalget besluttet 7. november 2001 at saken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett, jf. lov 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledd. Justitiarius avgjorde 12. november 2001 at partsforhandling skal finne sted etter samme regler som gjelder for ankesaker.
Påtalemyndigheten har i hovedsak gjort gjeldende:
Saken må vurderes i forhold til straffeprosessloven §125 tredje ledd første punktum. Annet punktum kan ikke være aktuelt. Det er sannsynlig at det foreligger straffbart brudd på taushetsplikt fra en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten. Taushetsplikten for disse ivaretar personvernet ved å forhindre at opplysninger om anmeldte og mistenkte personer kommer ut. At taushetsplikten overholdes er viktig også av hensyn til tilliten til politiet og dets arbeid mer generelt.
Selv om kildevernet er styrket i de senere år, og særbestemmelsen om brudd på taushetsplikt er gått ut av loven ved en lovendring i 1999, er det fortsatt knyttet vektige samfunnsinteresser til håndhevelsen av lovfestede taushetspliktsregler som skal verne den personlige integritet. Et forslag om absolutt kildevern ble avvist ved lovendringen. I praksis vil det ikke være mulig å oppklare straffbart brudd på taushetsplikt hvis vitneplikt om kilden ikke pålegges. Ved helhetsvurderingen må det tas i betraktning at A hadde de opplysningene som skulle til for å lage reportasjen; han trengte Bs navn nærmest for å øke «blikkfangverdien» av innslaget. Det henvises i denne sammenheng til Rt-1995-1777. Påtalemyndigheten er enig i at det er av betydning at Bs navn ikke ble nevnt i reportasjen. Men reportasjen innebar likevel at mange kunne identifisere henne. På denne bakgrunn må hensynet til å avdekke brudd på lovbestemt taushetsplikt i politiet veie betydelig tyngre enn hensynet til kildevernet.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
«A pålegges å gi forklaring for retten om hvem som er kilden til hans kunnskap om den mistenktes navn i sak omhandlet i TV 2 den 24. august 2000.»
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsrettens kjennelse er riktig. Det var av samfunnsmessig betydning å sette søkelyset på forsikringssvindel med luksusbiler, og
Side:491
opplysningen om at det var B som var anmeldt, var vesentlig i denne sammenheng. Forholdet omfattes derfor av bestemmelsen i straffeprosessloven §125 tredje ledd annet punktum.
Under enhver omstendighet kommer tredje ledd første punktum til anvendelse. Det kan ikke legges til grunn som sannsynliggjort at A skaffet seg opplysningen på en måte som innebar brudd på lovbestemt taushetsplikt hos ansatte i politi eller påtalemyndighet; det var mange andre som kjente til at hennes bil var meldt stjålet. Det kan ikke antas å være av vesentlig betydning for oppklaring av saken at kilden oppgis; i tråd med uttalelser i Rt-1992-39 må hensynet til kildevernet avveies mot hensynet til at etterforskningen blir mer tid- og ressurskrevende. SEFO har overhodet ikke igangsatt noen etterforskning.
Det var viktig for A å kjenne Bs identitet for å kunne sjekke opplysningene i saken. Reportasjen kunne ikke baseres bare på Vestas opplysninger. Dette er i tråd med pressens etiske regler. Kjennskap til identitet var også viktig for å kunne bruke denne saken som en illustrasjon, bl.a på at slik forsikringssvindel foregår i alle samfunnslag. A har meget bevisst unnlatt å nevne navnet i reportasjen og også ellers lagt denne opp slik at identifikasjon av B ble vanskeliggjort. Forholdet var et helt annet i dommen i Rt-1995-1777.
Kildevernet er styrket ved rettspraksis og lovendring i de senere år. Det skal meget sterke grunner til for å fravike hovedregelen om kildevern. Den europeiske menneskerettsdomstol har fremhevet at journalisters kildevern er en viktig del av ytringsfriheten etter EMK art. 10.
A har nedlagt slik påstand:
«Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.»
Mitt syn på saken:
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan langt på vei slutte meg til den begrunnelsen som flertallet i lagmannsretten har gitt.
Innledningsvis nevner jeg at Høyesterett etter straffeprosessloven §388 nr. 4 har full prøvelsesrett i saken.
Hovedregelen er at en journalist ikke har plikt til å gi opplysning om hvem som er hjemmelsmann for opplysninger «som er betrodd» ham til bruk i hans virksomhet, se straffeprosessloven §125 annet ledd jf. første ledd annet punktum. Fra denne hovedregel åpner tredje ledd for å gjøre unntak:
«Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet. Dersom forfatteren eller hjemmelsmannen har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet.»
A har prinsipalt basert sin argumentasjon på tredje ledd annet punktum, men jeg ser først på spørsmålet om han kan pålegges vitneplikt med hjemmel i tredje ledd første punktum.
Bestemmelsen krever for det første at «vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis». I dette tilfellet dreier det seg om påstått brudd
Side:492
på taushetsplikt hos en ansatt i politiet. Slik lovbestemmelsen lyder etter endringene i 1999, finner jeg det ikke nødvendig å ta stilling til om det er sannsynliggjort at A har fått opplysningen fra politiet. Det er tilstrekkelig å konstatere at grunnlaget for å iverksette etterforskning er til stede, jf. straffeprosessloven §224 første ledd, og at etterforskning foregår. I dette tilfellet er grunnlaget mistanke om at det foreligger brudd på den taushetsplikten som er pålagt politiet i lov, jf. straffeprosessloven §61a, og som det er straffbart å bryte, jf. straffeloven §121. Det må da etter min mening anses å være en vektig samfunnsinteresse å få avklart om det foreligger slik overtredelse og hvem som eventuelt er ansvarlig. Politiets taushetsplikt har bl.a til formål å sikre at navn på anmeldte og mistenkte personer ikke kommer ut, og det knytter seg derfor sterke personvernhensyn til at den overholdes. Det er uttrykkelig uttalt i Ot.prp.nr.55 (1997-1998) side 24 at personvernhensyn hører med til de samfunnsinteresser som bestemmelsen tar sikte på. Som fremholdt av påtalemyndigheten, har overholdelse av taushetsplikten også betydning for tilliten til politiet og dets arbeid mer i sin alminnelighet.
Bestemmelsen krever for det annet at opplysningen «er av vesentlig betydning for sakens oppklaring». Med «saken» må det her åpenbart siktes til den saken som er under etterforskning, nemlig mistanken om brudd på taushetsplikt i politiet. Loven krever ikke at opplysningen er nødvendig for oppklaring av saken.
Også dette vilkåret er etter min mening oppfylt. Det er i og for seg mulig å etterforske saken uten å få opplysningen, og jeg anser det som uheldig at dette overhodet ikke er forsøkt. Men det ville forutsette avhør av betydelig antall personer, og det har erfaringsmessig vist seg vanskelig å få avdekket brudd på taushetsplikt gjennom slik etterforskning.
Når disse vilkårene er oppfylt, gir loven anvisning på at spørsmålet skal avgjøres på grunnlag av en «samlet vurdering». Mot hverandre ved denne vurderingen står på den ene siden de nevnte vektige samfunnsinteressene og på den annen side de hensynene som taler for kildevernet.
Straffeprosessloven §125 fikk sin nåværende utforming ved lov 4. juni 1999 nr. 37. Justisdepartementet uttaler i Ot.prp.nr.55 (1997-1998) side 20 at forslaget «vil innebære en styrking av kildevernet», og på side 25 heter det at forslaget innebærer en «skjerping og presisering av vilkårene etter gjeldende rett for når det kan pålegges vitneplikt om kildenes navn». Det trekkes imidlertid også frem at Høyesterett i flere dommer på 1990-tallet har gitt kildevernet en sterk stilling, og det heter så:
«Lovendringene som foreslås i denne proposisjonen, kan langt på vei ses som en ytterligere befestning av et slikt generelt sterkt kildevern som etter avklaringer i de senere år fremstår som gjeldende rett.»
At kildevernet skal stå sterkt, kommer også til uttrykk i denne uttalelsen på side 25:
«I de tvilstilfeller som kan komme til avgjørelse for domstolene, bør en ledende synsmåte - i tråd med grunntanken bak et kildevern - være at en alvorlig tvil heller faller ut til fordel for at vitneplikt ikke pålegges enn for det motsatte.»
Den europeiske menneskerettsdomstolen har gitt uttrykk for at pressens
Side:493
kildevern er en viktig del av ytringsfriheten. I dom av 27. mars 1996 (EMD-1996-17488) i den såkalte Goodwinsaken uttales det således, i premiss 39:
«Having regard to the importance of the protection of journalistic sources for press freedom in a democratic society and the potentially chilling effect an order of source disclosure has on the exercise of that freedom, such a measure cannot be compatible with Article 10 of the Convention unless it is justified by an overriding requirement in the public interest.»
Dommen er gitt betydelig oppmerksomhet i Ot.prp.nr.55 (1997-1998) side 15-16. Det må utvilsomt kunne legges til grunn at straffeprosessloven §125 skal forstås i overensstemmelse med det syn på kildevernet som er lagt til grunn av EMD i Goodwindommen.
Frem til lovendringen i 1999 inneholdt §125 en særlig bestemmelse om tilfeller hvor det måtte antas at det forelå straffbart brudd på taushetsplikt. Forklaring kunne da alltid kreves gitt. Denne bestemmelsen ble tatt ut ved lovendringen, og spørsmålet om kildevern i saker hvor det antas å foreligge brudd på taushetsplikt, skal nå avgjøres etter de alminnelig regler i straffeprosessloven §125. Om dette heter det i proposisjonen side 20:
«Med den formuleringen som er foreslått ovenfor, vil utgangspunktet være at kilden skal vernes selv om det foreligger brudd på taushetsplikt. At det foreligger et taushetsbrudd, kan likevel inngå som et moment i en bredere vurdering som kan lede til pålegg om vitneplikt dersom de generelle vilkår for å gi et slik pålegg er oppfylt. Taushetsbruddet vil imidlertid - som regel ikke være nok til å anse de generelle vilkårene for oppfylt.»
Det gjøres så nærmere rede for dette. Det heter bl.a på side 25:
«Her må det foretas en samlet vurdering der sentrale momenter blir hvor alvorlig pliktbruddet er i seg selv, hvilke hensyn som taler for en effektiv forfølgning av bruddet på taushetsplikten, sakens art, den samfunnsmessige relevans det har å offentliggjøre de røpede opplysninger, samt de hensyn som i alminnelighet taler for kildevern.»
En viktig grunn til å sløyfe særregelen om brudd på taushetsplikt, var at taushetsplikt gjelder forhold av ulik art. Taushetsplikten står for eksempel ikke så sterkt ved avveiningen i forhold til kildevernet hvis den er oppstilt for å beskytte forvaltningsmessige og administrative forhold i seg selv. Departementet siterer så på side 25 følgende fra forarbeidene til de danske reglene:
««Almindelige» tavshetspligtbrud bør derimod ikke kunne føre til undtagelse fra kildebeskyttelsen, medmindre der ved groft misbrug af stilling eller hverv er udleveret oplysninger om menneskers privatliv eller virksomheders driftshemmeligheder m.m.»
Deretter sier departementet på side 25-26:
«Etter lovforslaget i proposisjonen forutsetter departementet at det skal gjelde det samme tilbakeholdende utgangspunkt for å pålegge vitneplikt her som etter de danske lovmotivene. Når de opplysningene man søker kilden til,
Side:494
har hatt samfunnsmessig relevans, tilsies dette av de hensyn som taler for et sterkt kildevern. Bare der det er tale om tilsvarende grove brudd på taushetsplikt som nevnt i de danske motivene, bør pliktbruddets alvorlighet i seg selv kunne gi grunnlag for unntak.»
På den annen side uttalte departementet på side 26 blant annet:
«Tilsvarende hensyn kan etter forholdene tale for å pålegge vitneplikt der det er tale om oppklaring av brudd på yrkesbestemt taushetsplikt, ... Det kan nok også tenkes å foreligge vektige grunner for å forfølge taushetspliktsbrudd som i seg selv er mindre alvorlige. For eksempel kan dette tenkes dersom taushetspliktregler hyppig overtres og fortrolige opplysninger innen en bestemt offentlig etat stadig gjengis i pressen, uten at formålet med dette er å rette et kritisk søkelys mot etaten eller en bestående tilstand.»
Flertallet i Stortingets justiskomité sluttet seg til departementets synspunkter og uttalte bl.a i Innst.O.nr.28 (1998-1999) side 8:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at det skal en del til før kildevernet ikke vil få gjennomslag, også når det fremsettes opplysninger som krenker enkeltpersoners integritet. Det må etter Regjeringens forslag også i disse tilfellene kreves «vektige samfunnsinteresser», og kildevernet bør ikke settes til side uten at den aktuelle offentliggjøring klart og markert faller utenfor det samfunnsmessig relevante.»
Komiteen uttalte dessuten - på side 7 - at opphevelsen av særregelen om brudd på taushetsplikt «vil måtte føre til et bedre kildevern i saker der taushetsplikten kan være brutt enn den rettspraksisen som har vært ført til nå ...».
Det jeg her har gjengitt fra lovforarbeidene, bekrefter at kildevernet står sterkt i norsk rett. Men det er samtidig grunn til å understreke at et forslag om at kildevernet skulle være absolutt, ble avvist under lovbehandlingen. Også etter EMDs praksis står kildevernet sterkt.
Ved den helhetsvurdering som skal foretas, må det etter dette tas utgangspunkt i at det skal vektige grunner til for at utgangspunktet om kildevern skal fravikes.
Den samfunnsinteresse det i vår sak dreier seg om, er som nevnt lovfestet taushetsplikt som har som sitt vesentligste formål å beskytte enkeltpersoner. Dette hører med til den gruppen taushetspliktsregler som det også etter lovendringen er grunn til å tillegge vesentlig betydning ved helhetsvurderingen. Brudd på taushetsplikt i politiet er et betydelig problem som det er viktig å få gjort noe med. Nå er det riktignok omstridt om kilden til opplysningen virkelig er å finne i politiet. Heller ikke i denne sammenhengen behøver jeg å ta definitivt stilling til dette, men jeg legger til grunn i helhetsvurderingen at dette fremstår som en nokså nærliggende mulighet. På den annen side må det også tas i betraktning at det finnes andre måter å finne ut av dette på, selv om de fremstår som betydelig mindre effektive. Jeg henviser i denne sammenheng til Rt-1992-39 der det på side 49 er fremhevet at kildevernet må «i mange tilfelle ikke veies mot behovet for å få avdekket kritikkverdige eller straffbare forhold, men mot at etterforskningen blir mer
Side:495
tid- og ressurskrevende». Videre må det fremheves at det finnes andre virkemidler i arbeidet for å forebygge brudd på taushetsplikten i politiet enn etterforskning og straff. Jeg sikter her først og fremst til holdningsskapende arbeid.
Det temaet A arbeidet med og som ledet til innslaget i X-nyhetene, må anses å ha betydelig offentlig interesse. Det er nok så at innslaget kunne ha blitt laget og sendt selv om A ikke hadde fått kunnskap om at det var B det dreide seg om. Men, på samme måte som lagmannsrettens flertall, legger jeg vesentlig vekt på at A hadde journalistfaglige grunner til å skaffe rede på hvem saken dreide seg om. Først og fremst ga det ham mulighet til å kontrollere at de opplysningene som han baserte seg på, og som han hadde fått fra Vesta, var holdbare. Det ga ham altså mulighet til å drive kildekritikk ut fra hevdvunne journalistiske prinsipper. Videre ga kunnskap om navnet ham en bedre mulighet til å benytte dette tilfellet som et illustrerende eksempel i reportasjen. Og ikke minst må det ved helhetsvurderingen legges vesentlig vekt på at A ikke benyttet sin kjennskap til navnet ut over det som kan begrunnes i slike hensyn. Navnet ble således ikke nevnt i reportasjen, og en annen Mercedes-modell enn Bs ble vist i reportasjen for å forebygge så langt som mulig at B skulle kunne identifiseres. På dette punkt ligger saken vesentlig annerledes an enn i Rt-1995-1777.
Etter dette er jeg kommet til at helhetsvurderingen må falle ut i favør av kildevern i dette tilfellet. Jeg behøver da ikke ta stilling til As anførsel om kildevern på grunnlag av straffeprosessloven §125 tredje ledd annet punktum.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Kjæremålet forkastes.
Dommer Skoghøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Tjomsland: Likeså.
Dommer Rieber-Mohn: Likeså.
Dommer Dolva: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Kjæremålet forkastes.