TOSL-2020-174346

Instans:	Oslo tingrett - Dom og kjennelse
Dato:	2021-04-30
Publisert:	TOSL-2020-174346
Stikkord:	Opphavsrett, Avtalerett, Avtaletolkning, Erstatning, Sivilprosess, Midlertidig forføyning
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om retten til å utgi nærmere angitte boktitler som lydbok. Hovedspørsmålet var om forfatter og illustratør hadde anledning til å si opp lydbokkontraktene med forlaget, og dersom oppsigelsen var rettmessig var det spørsmål om lydbokrettighetene tilfallt Lier Horst og Sandnes Media eller Gyldendal. Tingretten kom til at Lier Horst og Sandnes Media hadde rett til å si opp lydbokkontraktene med Lydbokforlaget, og at lydbokrettighetene falt tilbake til dem som opphavsmenn. Videre at ingen av partene hadde krav på erstatning, samt at begjæring om midlertidig forføyning ikke ble tatt til følge.
Saksgang:	Oslo tingrett TOSL-2020-174346 (sak nr. 20-174346TVI-TOSL/06) - Anket til lagmannsretten
Parter:	Gyldendal Norsk Forlag AS, Lydbokforlaget AS (advokat John Steffen Gulbrandsen) mot Jørn Lier Horst, Sandnes Media AS (advokat Jon Wessel-Aas)
Forfatter:	Tingrettsdommer Bård Skeie Hagen
Lovhenvisninger:	Åndsverklovens (2018) §67, Tvisteloven (2005) §20-2, §20-3, §20-6

Saken gjelder tvist om retten til å utgi nærmere angitte boktitler som lydbok, og et sentralt spørsmål er om forfatter og illustratør hadde anledning til å si opp lydbokkontraktene med forlaget.

1. Kortfattet saksfremstilling

Jørn Lier Horst er en norsk forfatter som blant annet har skrevet barnebøkene om «Detektivbyrå nr. 2». Bøkene er illustrert av Sandnes Media AS ved Hans Jørgen Sandnes.

I perioden fra 2012 til 2014 overdro Lier Horst og Sandnes Media utgiverrettigheter til følgende verk til Gyldendal Norsk Forlag AS (Gyldendal):

- Detektivbyrå nr. 2 – Operasjon Mørkemann
- Detektivbyrå nr. 2 – Operasjon Påskelilje
- Detektivbyrå nr. 2 – Operasjon Solnedgang
- Detektivbyrå nr. 2 – Operasjon Sommerøya
- Detektivbyrå nr. 2 – Operasjon Tordensky
- Detektivbyrå nr. 2 – Operasjon Vindkast

Ved rettighetsoverdragelsen benyttet partene «Normalkontrakt for skjønnlitteratur for barn og ungdom». Det er en standardavtale som Forleggerforeningen og Forfatterforeningen har fremforhandlet, og som deres medlemmer – slik som Gyldendal og Lier Horst – plikter å bruke.

Etter normalkontrakten overdrar forfatteren eneretten til å fremstille, mangfoldiggjøre og utgi det aktuelle verket i ulike former. Noen av utnyttelsesformene er uttømmende regulert i normalkontrakten, mens andre utnyttelsesformer forutsetter at det inngås en egen avtale som angir de nærmere vilkårene for utnyttelsen. Lydbokrettighetene inngår i sistnevnte kategori og er regulert slik i normalkontrakten punkt 1.1:

«Videre overdrar forfatteren til forlaget en førsterett, som er å regne som en opsjon som løper i tre år etter at normalkontrakten er underskrevet, til å framstille, mangfoldiggjøre og utgi verket i verket i følgende utnyttelsesformer:

6) innleste bøker (i alle formater og lagringsmåter, uavhengig av valgt teknologi).

Utgis innleste bøker på annet forlag, skal forlagets vederlag dekkes av vedkommende lydbokforlag. Det skal inngås egen avtale på de vilkår som til

Side:2

enhver tid er avtalt mellom Den norske Forleggerforening og Norske Barneog Ungdomsbokforfattere, og som dekker ulike format og lagringsmåter.»

Lydbokrettighetene ble utnyttet ved at det ble inngått avtaler med Lydbokforlaget AS om å lese inn og utgi verkene som lydbøker. Også her ble bransjens standardavtaleverk benyttet. Lydbokkontrakten ga i punkt 1.4 følgende oppsigelsesadgang for partene:

«Avtalen kan etter at det er gått minst fem år fra den ble undertegnet sies opp av hver av partene med et halvt års varsel med mindre det er solgt minst 300 eksemplarer det siste året.»

Et sentralt tvistetema i saken er hvordan denne bestemmelsen skal forstås.

Bransjens lydbokkontrakt var fra 2009 og regulerte utelukkende stykksalg av lydbøker, det vil si salg av lydbok som et fysisk medium eller som en nedlastet lydfil. Etterhvert ble imidlertid strømming av lydbøker via abonnementstjenester den dominerende formen for omsetning av lydbøker. Ettersom dette falt utenfor rammen av lydbokkontrakten, inngikk Lydbokforlaget i 2016 en avtale med Lier Horst og Sandnes Media om strømming av flere «Detektivbyrå nr. 2»-bøkene, inkludert de titlene som denne saken gjelder. Lydbokforlaget fikk med det enerett til å tilby lydbøkene i sin egen strømmetjeneste, Fabel. Avtalen var uoppsigelig frem til utløpet av 2017, men kunne etter det sies opp av begge parter med tre måneders varsel.

De aktuelle lydbøkene ble tilbudt for strømming i Fabel fra 2017. Det kom imidlertid ikke i stand noen avtale mellom Lydbokforlaget og Storytel som la til rette for å tilby lydbøkene i sistnevntes strømmetjeneste. Lier Horst var misfornøyd med at lydbøkene ikke ble gjort tilgjengelig for hele strømmemarkedet, og han meddelte derfor oppsigelse av lydbokkontraktene den 29. april 2020. Dette under henvisning til lydbokkontrakten punkt 1.4 og til at det var solgt færre enn 300 eksemplarer av den enkelte lydboktittel det foregående året. Samtidig sa han opp strømmeavtalen. Begge oppsigelsene ble også gitt på vegne av Sandnes Media.

Lydbokforlaget bestred oppsigelsene i brev av 3. juni 2020 fra advokat Mathias Lilleengen.

Lier Horst inngikk den 7. oktober 2020 avtale med Strawberry Publishing Norge AS om å utgi lydbøkene på nytt, for så å tilby disse for salg blant annet i abonnementstjenester (strømming). I ettertid har slikt salg skjedd via strømmetjenesten Ebok.

Lydbokforlaget og Gyldendal innledet den 2. desember 2020 søksmål for Oslo tingrett med krav om at Lier Horst og Sandnes Media skulle forbys fortsatt salg av de ovennevnte lydboktitlene. Søksmålet omfattet også to andre titler, men under hovedforhandlingen ble partene enige om ta disse ut av saken. I tillegg ble det krevd erstatning for det økonomiske

Side:3

tapet saksøkerne anførte å ha blitt påført som følge av lydboksalget som har skjedd etter oppsigelsen.

I tilsvaret av 4. januar 2021 krevde Lier Horst og Sandnes Media seg frifunnet. I tillegg fremmet de krav om erstatning for det inntektstap de anførte å ha lidt ved at saksøkerne hadde forhindret dem fra å inngå avtale med andre strømmetjenester.

Forleggerforeningen erklærte partshjelp den 2. mars 2021.

I prosesskriv av 30. mars 2021 krevde Lydbokforlaget og Gyldendal midlertidig forføyning med plikt for Lier Horst og Sandnes Media til å stanse markedsføring og salg av de omtvistede boktitlene frem til rettskraftig avgjørelse i saken. Kravet ble bestridt av Lier Horst og Sandnes Media.

Hovedforhandling ble avholdt fra 20. til 22. april 2021. Retten mottok syv forklaringer og fikk seg forelagt slik dokumentasjon som rettsboken og dokumentsamlingen viser.

2. Gyldendal Norsk Forlag AS og Lydbokforlaget AS’ hovedargumentasjon

Lier Horst og Sandnes Media hadde ikke rett til å si opp lydbokkontraktene. Retten til å utgi boktitlene som lydbok ligger derfor fremdeles hos Lydbokforlaget.

Lier Horst og Sandnes Media har ved normalkontrakten overdratt eneretten til de aktuelle titlene til Gyldendal, som blant annet omfatter en tidsavgrenset rett til å utgi titlene som lydbok. Innenfor denne perioden har Gyldendal – sammen med og på vegne av Lier Horst og Sandnes Media – inngått avtale med Lydbokforlaget om innlesning og utgivelse av lydbøker.

Oppsigelse av lydbokkontrakten forutsetter at det er solgt færre enn 300 eksemplarer. Dette angir et målnivå for omsetningen, som i dag må omfatte lytting i strømmetjenester. I avtaleperioden har omsetning av lydbøker endret seg fra hovedsakelig salg av CD plater, til salg av lydfiler som enkelteksemplar og i abonnementsbaserte strømmetjenester. Avregning av royalty skjer per konkret lytting av lydfiler, enten disse tilbys for nedlasting enkeltvis, eller i strømmetjenesten. Det dreier seg om samme verk og samme lydkilde. For brukere er verket de hører identisk. Det eneste som er endret er måten å selge innspillingen av verket på for å generere mest mulig inntekter til forfattere og forlag.

Lydbokforlaget har i avtaleperioden orientert Lier Horst og Sandnes Media om endringene og bedt om midlertidig tillatelse til strømming i påvente av at foreningene skal komme til enighet om en ny lydbokkontrakt, som skal inkludere strømmetjenester i abonnement. Lier Horst og Sandnes Media har godtatt en slik utvidelse av samarbeidet med Lydbokforlaget, uten å hevde at strømming av lydbøker skal holdes utenfor i beregningen av om måltallet på 300 eksemplarer er nådd. De må dermed anses for å ha akseptert at avtaleforholdet ble

Side:4

endret, uten noen endring av ordlyden i lydbokkontrakten. En slik ordlydsendring var ikke mulig for partene å foreta; det måtte skje gjennom forhandlinger mellom foreningene om en ny lydbokkontrakt – forhandlinger som pågikk og fremdeles pågår.

Formålet med lydbokkontraktens oppsigelsesbestemmelse er å sikre at forlaget opptrer aktivt for å generere inntekter til forlag og forfatter. Dette formålet ble fullt ut ivaretatt ved at Lydbokforlaget tilpasset seg endringene i markedet og på den måten sikret inntekter som i hele avtaleperioden oversteg summen av 300 stykksalg av lydbøkene.

At Lier Horst og Sandnes Media forholdt seg passive i tiden etter at eksemplarsalget sank som følge av at lydbokmarkedet endret seg, må uansett lede til at de stilltiende har akseptert at strømmeinntekter skulle inngå i oppsigelsesbestemmelsens måltall.

Dersom strømmeinntekter ikke skulle anses å falle direkte inn under målangivelsen, må det uansett bli resultatet etter en dynamisk tolkning av bestemmelsen, hvor det ses hen til at markedet har endret seg siden lydbokkontraktene ble inngått.

Ettersom lydbokkontrakten er et resultat av forhandlinger mellom likeverdige foreninger, vil ikke åndsverkloven § 67 annet ledd sette noen skranke mot en formålsstyrt og utvidende fortolkning av ordlyden.

Dersom oppsigelsen skulle anses rettmessig, var Lier Horst og Sandnes Media uansett uberettiget til å disponere over lydbokrettighetene uten samtykke fra Gyldendal. Eneretten til lydbokrettighetene er overdratt til Gyldendal ved normalkontrakten, og denne er deretter lisensiert videre til Lydbokforlaget. En oppsigelse av lydbokkontrakten vil dermed ikke berøre Gyldendals posisjon som enerettighetshaver til lydbokrettighetene.

Lier Horst og Sandnes Media har opptrådt erstatningsbetingende ved uberettiget å ha disponert over lydbokrettighetene. Det ulovlige salget til Ebok har for Lydbokforlaget ledet til tap av salgsinntekter; for Gyldendal har det ledet til tap av lisensinntekter. Dette kreves erstattet.

Det er ikke grunnlag for erstatningsansvar overfor Lier Horst og Sandnes Media. Verken Lydbokforlaget eller Gyldendal har opptrådt erstatningsbetingende ved å bestride oppsigelsen. Uansett har ikke dette ledet til et økonomisk tap for Lier Horst og Sandnes Media.

Det er grunn til å tro at Lier Horst og Sandnes Media vil fortsette å disponere uberettiget over lydbokrettighetene inntil rettskraftig dom foreligger. Dette vil påføre Lydbokforlaget og Gyldendal økonomisk tap og vil over tid kunne få store konsekvenser ved at også andre vil fortsette med tilsvarende ulovligheter. Det er derfor nødvendig at Lier Horst og Sandnes

Side:5

Media forbys all markedsføring og salg av de omtvistede boktitlene frem til rettskraftig avgjørelse i saken.

Saksøkerens påstand:

1. Jørn Lier Horst og Sandnes Media AS forbys å fortsette salg av følgende verk:
- Detektivbyrå nr. 2 – Operasjon Mørkemann
- Detektivbyrå nr. 2 – Operasjon Påskelilje
- Detektivbyrå nr. 2 – Operasjon Solnedgang
- Detektivbyrå nr. 2 – Operasjon Sommerøya
- Detektivbyrå nr. 2 – Operasjon Tordensky
- Detektivbyrå nr. 2 – Operasjon Vindkast

2. Jørn Lier Horst og Sandnes Media AS dømmes til å betale erstatning til saksøkerne utmålt etter rettens skjønn.

Motkravet
Lydbokforlaget AS og Gyldendal Norsk Forlag AS frifinnes

Krav om midlertidig forføyning
Jørn Lier Horst og Sandnes Media AS forbys ved midlertidig forføyning å stanse distribusjon og salg av de verk saken gjelder inntil det foreligger rettskraftig dom i saken.

I alle tilfeller
Jørn Lier Horst og Sandnes Media AS dømmes til å betale sakens kostnader.

3. Jørn Lier Horst og Sandnes Media AS’ hovedargumentasjon

Vilkårene for oppsigelse av lydbokkontraktene var oppfylt da kontrakten ble oppsagt. Lydbokkontrakten gjelder ikke utgivelsesrett for annet enn for stykksalg av fysiske CDplater og nedlastbare lydfiler. Når det gis rett til oppsigelse hvis det er solgt færre enn 300 eksemplarer, refereres det dermed til stykkprissalg av lydbøker, og ikke strømming. Ordlyden gir med et utvetydig svar på tolkningsspørsmålet i saken. Dette må få avgjørende betydning.

Formålet med bestemmelsen kan ikke føre til et annet resultat enn det som kan utledes av ordlyden. I den grad bestemmelsen skal forstås som et måltall for omsetningen – altså at den skal sikre en inntekt tilsvarende et salg av 300 fysiske lydbøker – må den ses i lys av Lydbokforlagets leveringsplikt etter bokavtalen. Etter tilleggsprotokollen av 1. januar 2017 gjelder denne plikten også for strømmetjenester. Lydbokforlaget har bevisst satt seg utover

Side:6

denne plikten ved ikke å distribuere til andre strømmetjenester enn Fabel. Lier Horst og Sandnes Medias lydbøker har med det blitt utestengt fra store deler av strømmemarkedet.

Videre vil det gi manglende intern logisk sammenheng i lydbokkontrakten om dens punkt 1.4 skal tilpasses fremveksten av strømmemarkedet. Hvis strømmeinntektene skal tas i betraktning i vurderingen av om det er adgang til oppsigelse, vil det være inkonsekvent å beholde samme oppsigelsesgrense. Dette fordi inntektspotensialet i strømmemarkedet er mye høyere enn i stykkprissalgsmarkedet.

Uansett vil ikke et slikt ikke-uttalt formål være et relevant tolkningsmoment, all den tid man har en klar ordlyd. Lier Horst og Sandnes Media har ikke forhandlet frem kontraktene, og de må derfor kunne forholde seg til det som faktisk står i dem. En utvidende tolkning, slik saksøkersiden tar til orde for, vil ikke være forenelig med åndsverkloven § 67 andre ledd.

Lier Horst og Sandnes Media har ikke akseptert at strømmeinntekter skal tas i betraktning under oppsigelsesbestemmelsen. Dette har aldri vært tatt opp, langt mindre avtalt mellom partene. Lydbokforlaget kunne ha tatt dette opp da den midlertidige strømmeavtalen ble inngått, men unnlot å gjøre det. Når dette ses i sammenheng med at strømmeavtalen var en selvstendig avtale som ikke inneholdt referanser til lydbokkontraktene, medførte det ingen endringer i lydbokkontraktene.

Etter oppsigelsen av lydbokrettighetene sto Lier Horst og Sandnes Media fritt til å disponere over lydbokrettighetene.

Lydbokrettighetene til de omstridte titlene ble uttømmende regulert i lydbokkontraktene, som etter Gyldendals eget ønske og med Gyldendals medvirkning, ble inngått mellom Lier Horst og Sandnes Media på den ene siden og Gyldendals datterselskap, Lydbokforlaget, på den andre siden. Da kontraktene ble sagt opp, gikk følgelig rettighetene tilbake til Lier Horst og Sandnes Media. Dette er den normale rettsvirkningen av en oppsigelse etter alminnelig kontraktsrett, og den er dessuten avtalefestet uttrykkelig i lydbokkontraktenes punkt 6.4.

At lydbokkontraktene ikke er lisensavtaler mellom Gyldendal og Lydbokforlaget, følger allerede av at Gyldendal ikke er part i avtalene. I tillegg viser lydbokkontraktens innhold at det ikke er en lisensavtale.

Etter normalkontrakten skal det inngås egne avtaler om lydbokutgivelse. Vilkårene for lydbokutgivelse vil dermed reguleres av lydbokkontrakten når denne inngås, og dette vil erstatte den generelle reguleringen i normalkontrakten. Dette gjelder også retten til å si opp kontraktsforholdet.

Side:7

Ettersom oppsigelsen er rettmessig, er det ikke grunnlag for å holde Lier Horst og Sandnes Media erstatningsansvarlig. Uansett har ikke saksøkersiden lidt annet enn et neglisjerbart økonomisk tap av det stykkprissalget som har skjedd etter oppsigelsen.

Lier Horst og Sandnes Media har på sin side krav på å få erstattet det tap som Gyldendal og Lydbokforlaget har påført dem ved å påvirke andre aktører i markedet til ikke å inngå avtaler om distribusjon av de aktuelle lydboktitlene. Dette har siden oppsigelsen ført til et løpende tap for Lier Horst på omkring kr 136 800 per måned og kr 45 600 per måned for Sandnes Media.

Ettersom oppsigelsen er gyldig, er det ikke grunnlag for å beslutte midlertidig forføyning overfor Lier Horst og Sandnes Media. Uansett er ikke sikringsgrunn sannsynliggjort. Dersom saksøkerne skulle vinne frem i hovedsaken, vil de ha et tilstrekkelig vern for sitt økonomiske krav i en etterfølgende erstatningssak. Dessuten må det gjelde en særlig høy terskel for å beslutte midlertidig forføyning i saken, da det vil innebære en forhåndssensur av Lier Horst og Sandnes Medias ytinger.

De saksøktes påstand:

I hovedsøksmålet og forføyningskravet:
1. Jørn Lier Horst og Sandnes Media AS frifinnes.

I motsøksmålet:
2. Lydbokforlaget AS og Gyldendal Norsk Forlag AS plikter solidarisk å betale erstatning til Jørn Lier Horst utmålt etter rettens skjønn.

I begge søksmål:
3. Lydbokforlaget AS og Gyldendal Norsk Forlag AS plikter solidarisk å erstatte Jørn Lier Horsts og Sandnes Media AS’ sakskostnader.

4. Rettens vurdering

4.1 Sakens problemstillinger og rettens konklusjoner

Saken reiser to hovedspørsmål. For det første må det tas stilling til om Lier Horst og Sandnes Media hadde rett til å si opp kontraktene med Lydbokforlaget. Dette må løses på grunnlag av en tolkning av oppsigelsesbestemmelsen i lydbokkontraktene.

Dersom oppsigelsen anses rettmessig, må det tas stilling til om lydbokrettighetene tilfaller Lier Horst og Sandnes Media eller Gyldendal. Dette må løses på grunnlag en tolkning av det samlede kontraktsforholdet mellom partene.

Side:8

Som det vil fremgå av premissene nedenfor har retten kommet til at Lier Horst og Sandnes Media hadde rett til å si opp lydbokkontraktene med Lydbokforlaget, og at dette ledet til at lydbokrettighetene falt tilbake til dem som opphavsmenn.

4.2 Hadde Lier Horst og Sandnes Media rett til å si opp lydbokkontraktene?

Lydbokkontraktene kunne sies opp etter fem år, men ikke hvis det var «solgt minst 300 eksemplarer det siste året», jf. dens punkt 1.4.

Da Lier Horst og Sandnes Media sa opp lydbokkontraktene i 2020, hadde det gått mer enn fem år siden disse ble inngått. Dessuten var det i 2019 solgt færre enn 300 eksemplarer av hver enkelt av lydbøkene som var omfattet av oppsigelsen (stykksalg). På den annen side hadde lydbøkene generert atskillige inntekter gjennom å bli strømmet i Fabel. Spørsmålet er om det angitte minstesalgsnivået i lydbokkontrakten punkt 1.4 utelukkende skal omfatte stykksalg av lydbøker, eller om også strømming av lydbøker skal inngå i beregningen av dette.

Ettersom partene forstår oppsigelsesbestemmelsen ulikt på dette punkt, må den tolkes for å komme frem til et rimelig og fornuftig meningsinnhold. Ved tolkningen må utgangspunkt tas i ordlyden og hva som objektivt sett kan utledes av den, jf. eksempelvis Rt-2002-1155.

En naturlig språklig fortolkning av bestemmelsens ordlyd tilsier at den ikke omfatter strømming av lydbøker, jf. «eksemplarer». Når en lydbok tilbys i en abonnementstjeneste, fremstår det for retten som kunstig å omtale det som salg av et eksemplar av lydboken når den blir lyttet til (strømmet). Ettersom all lytting er inkludert i abonnementsprisen, utløser ikke lytting til den enkelte lydboken noen særskilt betalingsforpliktelse for abonnenten. Dette til forskjell fra tilfellene hvor en lydbok selges individuelt på en CD-plate eller som en nedlastbar fil. Ei heller får strømmeabonnenten noe eierskap til lydboken. Dette i motsetning til den som kjøper et individuelt eksemplar av lydboken.

Etter rettens vurdering endres ikke ordlydsforståelsen av at det er den samme lydfilen som blir benyttet ved strømming som ved stykksalg, og at Lier Horst og Sandnes Media har fått betalt etter antall lyttinger i medhold av den midlertidige strømmeavtalen. Dette ville i så fall innebåret at strømmeavtalen måtte forstås som en integrert del av lydbokkontrakten, altså som ett og samme kontraktsforhold. Som retten vil komme nærmere tilbake til er det ikke grunnlag for en slik forståelse. Lydbokkontrakten regulerer utelukkende stykksalg av lydbøker, mens strømmeavtalen regulerer strømming av lydbøker i Fabel. Dette kommer klart frem av reguleringen og synes også å være uomtvistet. For retten fremstår det da som lite naturlig å legge noe mer og noe annet i lydbokkontraktens oppsigelsesbestemmelse enn det kontrakten for øvrig regulerer.

Det skal sterke grunner til for å legge en annen forståelse av kontrakten til grunn enn den som følger naturlig av ordlyden. Som det fremheves i Rt-2010-1345 avsnitt 59 må dette «i

Side:9

særlig grad [gjelde] for spørsmål som er regulert av standardkontrakter som er blitt til ved forhandlinger mellom interesseorganisasjoner». Med dette som bakgrunn går retten over til å vurdere om det foreligger sterke grunner som taler for at oppsigelsesretten skal være snevrere enn ordlyden tilsier. Dette ved å la inntekter fra strømming inngå i beregningen av om en lydbok har solgt nok til å stenge for oppsigelse av lydbokkontrakten.

Lydbokforlagt har anført at formålet med unntaket fra oppsigelsesretten er å oppstille et minstesalgsnivå for lydbøkene, og at dette ble tilfredsstilt med strømmeinntektene som kom i stedet for inntektene fra stykksalg av lydbøkene. Retten er et stykke på vei enig i dette synspunktet.

Det fremstår ikke tvilsomt at bestemmelsen ble formulert med sikte på å gi begge parter mulighet til å si seg løst fra et samarbeid som ikke lenger viste seg lønnsomt. At dette ble angitt ut ifra et bestemt antall solgte lydbokeksemplarer, henger naturlig sammen med datidens lydbokmarked, hvor stykksalg av lydbøker var den aktuelle omsetningsformen. Det avgjørende må likevel ha vært lydbokens kommersielle verdi for partene. Etter hvert som strømming tok over for stykksalg av lydbøker, og strømmeavtalen ble inngått mellom partene, ga det en økt inntjening for Lier Horst og Sandnes Media i forhold til det tidligere stykksalget. Isolert sett kunne dette tilsi at Lier Horst og Sandnes Media var avskåret fra å si opp lydbokkontrakten. Men etter rettens syn kan ikke formålsbetraktningen tillegges en slik effekt. Dette fordi fremveksten av strømming i stor grad endret lydbokmarkedet og dermed også overføringsverdien av forutsetningene som lå til grunn for lydbokkontrakten.

For det første ga strømming et økt inntektspotensial i forhold til stykksalg av lydbøker. Minstesalgsnivået i lydbokkontrakten er dermed lite egnet som referanse for om en lydbok har en akseptabel inntjening i strømmemarkedet. Etter rettens syn gjør dette det betenkelig å la oppsigelsesadgangen bli styrt av om strømmeinntektene oppfyller et minstesalgsnivå tilsvarende 300 solgte lydbokeksemplarer.

For det annet er strømming og stykksalg av lydbøker er svært ulike omsetningsformer, som gjør det nødvendig med ulik regulering. Helt siden strømming av lydbøker ble aktuelt har foreningene forhandlet om hvordan avlønningen av forfatterne bør være, uten at man har klart å enes om en normalkontrakt for strømming av lydbøker. De store ulikhetene mellom strømming og stykksalg av lydbøker tilsier etter rettens syn at de heller ikke bør likestilles under lydbokkontraktens oppsigelsesbestemmelse. Dersom strømmeinntektene skulle bli medregnet i det avtalte minstesalgsnivået, vil det medføre at oppsigelsesretten blir snevret inn og gjøre det mulig for Lydbokforlaget å hindre Lier Horst og Sandnes Media i å utnytte sine opphavsrettigheter på et område som ikke var kjent da kontrakten ble inngått. En slik rettighetsavståelse må komme klart til uttrykk i lydbokkontrakten for å bli lagt til grunn, jf. åndsverklovens § 67 annet ledd. Det gjør den ikke. Tvert taler ordlyden imot at inntekter fra strømming skal inngå i grunnlaget for oppsigelse av lydbokkontrakten, jf. ovenfor.

Side:10

Lydbokforlaget har videre gjort gjeldende at Lier Horst og Sandnes Media må anses å ha akseptert at grunnlaget for å si opp lydbokkontrakten ble endret da strømmeavtalen ble inngått. Dette kan etter rettens syn ikke føre frem.

Lydbokkontrakten og strømmeavtalen regulerer ulike former for distribusjon av lydbøker, og de kan sies opp uavhengig av hverandre. Det er altså tale om to selvstendige kontrakter, som begge står på egne ben. Inngåelse av strømmeavtalen kan derfor ikke ha gitt Lydbokforlaget en berettiget forventning om at lydbokkontraktens oppsigelsesadgang ble endret. Ei heller ga den tilbudte strømmeavtalen grunn for Lier Horst og Sandnes Media til å reise spørsmål ved om den ville påvirke innholdet i lydbokkontrakten. Det var ingenting ved strømmeavtalens innhold som skulle tilsi at den ville gi en slik «refleksvirkning». Hvis Lydbokforlaget la det til grunn da strømmeavtalen ble inngått, måtte det rimeligvis ha blitt tilkjennegitt overfor Lier Horst og Sandnes Media. Dette fordi et slikt syn manglet forankring i avtaleteksten, men også fordi Lydbokforlaget – som den kyndige part – var nærmest til å rydde eventuelle uklarheter av veien, jf. Graasvold, Djønne og Bing, Norsk skribentrett (2006) side 107-108.

Selv om partene ikke kunne endre på lydbokkontrakten, kunne Lydbokforlaget ha etablert et grunnlag for en slik avtaleforståelse som det i dag forfekter. Dette ved å gjøre sitt syn klart for Lier Horst og Sandnes Media som ledd i inngåelsen av strømmeavtalen. Ettersom det ikke ble gjort, må man falle tilbake på forståelsen som naturlig kan utledes av oppsigelsesbestemmelsens ordlyd.

Retten kan heller ikke se at Lier Horst og Sandnes Media hadde noen oppfordring eller plikt til å ta opp at eksemplarsalget var synkende. Dette ville stilt seg annerledes hvis det var tale om å utøve en misligholdsanksjon, slik som i LB-1997-3221 – en avgjørelse det er blitt vist til fra Lydbokforlaget som støtte for at Lier Horst og Sandnes Media stilltiende aksepterte endringen i oppsigelsesgrunnlaget. Det fallende lydboksalget er imidlertid ikke anført som et mislighold, men et forhold som etter hvert ga Lier Horst og Sandnes Media en rett til å si opp lydbokkontraktene.

Videre har Lydbokforlaget anført at strømmeinntekter uansett må innfortolkes i grunnlaget for å kunne si opp lydbokkontraktene. Dette gjennom en dynamisk tolkning av ordlyden. Etter rettens syn kan heller ikke dette føre frem. For det første må det utvises varsomhet med å akseptere utvidende fortolkninger til skade for opphaveren, da det vil kunne komme i konflikt med åndsverkloven § 67 annet ledd. Dette må særlig gjelde i en sak som vår, hvor ordlyden utpeker et klart tolkningsresultat og det er vesentlige forskjeller mellom det som faller inn under dette (stykksalg) og det som ønskes innfortolket (strømming). For det annet taler 2015-versjonen av lydbokkontrakten imot at strømmeinntekter skal innfortolkes i oppsigelsesgrunnlaget. Da foreningene forhandlet frem 2015-versjonen, valgte de – selv om strømming var kjent – å beholde en tilnærmet uendret oppsigelsesbestemmelse. Det ble lagt opp til at oppsigelse kunne skje etter fire år, men ikke hvis det var «solgt minst 50

Side:11

eksemplarer og/eller filer det siste året». Hvis foreningene fant det rimelig og naturlig at eventuelle strømmeinntekter skulle påvirke muligheten til å si opp lydbokkontrakten, er det grunn til å anta at de ville ha formulert oppsigelsesbestemmelsen annerledes.

Det er etter dette ikke påvist noen sterke grunner som tilsier at det bør legges til grunn en annen forståelse av oppsigelsesbestemmelsen enn den som er naturlig å utlede av ordlyden. Retten konkluderer derfor med at Lier Horst og Sandnes Media hadde rett til å si opp lydbokkontraktene.

4.3 Hvem innehar lydbokrettighetene etter oppsigelsen – Lier Horst og Sandnes Media eller Gyldendal?

Med normalkontraktene overdro Lier Horst og Sandnes Media en tidsbegrenset enerett til Gyldendal til å utgi de aktuelle boktitlene som lydbøker. Lydbokkontraktene ble deretter inngått med Lydbokforlaget. Nå som retten har kommet til lydbokkontraktene lovlig ble sagt opp, må det tas stilling til om lydbokrettighetene tilfaller Lier Horst og Sandnes Media som opphavere eller Gyldendal som rettighetshaver etter normalkontraktene.

Gyldendal har anført at lydbokrettighetene utelukkende ble lisensiert ut til Lydbokforlaget, og at Gyldendal derfor var part i lydbokkontraktene sammen med Lier Horst og Sandnes Media. Eneretten til lydbokrettighetene ligger derfor fremdeles hos Gyldendal, uavhengig av at lydbokkontraktene er oppsagt. Dette kan etter rettens syn ikke føre frem.

Normalkontrakten forutsetter at det inngås en egen lydbokkontrakt som regulerer hvordan lydbokrettighetene skal utøves. I vår sak er dette lydbokkontraktene med Lydbokforlaget, som etter sin ordlyd er inngått av Gyldendal «på vegne» av Lier Horst og Sandnes Media. Den naturlige forståelsen av dette er at Gyldendal ikke er part i avtalen. Dette støttes også av hva som er gjenstand for regulering i lydbokkontrakten, nemlig forholdet mellom en opphaver og et forlag med hensyn til å utgi og selge lydbøker. Ingen del av reguleringen er relevant for Gyldendal som en lisensgiver.

Lier Horst forklarte for retten at han takket ja å utgi lydbøker, men uten å ta del i selve avtaleinngåelsen. Når dette sammenholdes med lydbokkontraktenes utforming, måtte han med rimelighet kunne anta at lydbokrettighetene var blitt overdratt til Lydbokforlaget. Dette må være avgjørende, og ikke om det underliggende forholdet reelt sett var annerledes enn lydbokkontrakten ga uttrykk for. At det ikke ved avtaleinngåelsen ble formidlet at det var tale om en lisensiering, og ikke en overdragelse av lydbokrettighetene, må Gyldendal selv bære ansvaret og risikoen for.

Retten legger etter dette til grunn at lydbokkontrakten ble inngått mellom Lier Horst og Sandnes Media på den ene siden og Lydbokforlaget på den andre siden, og at forholdet til Gyldendal med det opphørte for så vidt gjaldt lydbokrettighetene. Konsekvensen av Lier

Side:12

Horst og Sandnes Medias oppsigelse var dermed at lydbokrettighetene gikk tilbake til dem. De sto etter det fritt til igjen å disponere over lydbokrettighetene.

4.4 Lydbokforlaget og Gyldendals krav om erstatning og forføyning

Lydbokforlaget og Gyldendals krav om erstatning forutsetter at Lier Horst og Sandnes Media var uberettiget til å si opp lydbokkontraktene og disponere over lydbokrettighetene. Forføyningskravet forutsetter det samme. Siden retten har konkludert med at Lier Horst og Sandnes Medias handlinger var berettigede, skal de frifinnes for erstatningskravene. Videre vil kravet om forføyning ikke føre frem.

4.5 Lier Horst og Sandnes Medias erstatningskrav

Lier Horst og Sandnes Medias erstatningskrav bygger på at Gyldendal og Lydbokforlaget har opptrådt erstatningsbetingende ved å agere overfor Storytel for å hindre at nyinnspilte lydbøker ble gjort tilgjengelig der.

Slik retten ser det, har ikke den kommunikasjon som Gyldendal og Lydbokforlaget har hatt med Storytel et slikt innhold og karakter at det kan gi grunnlag for ansvar. Etter rettens syn må det som utgangspunkt ligge innenfor rammene av akseptabel forretningsførsel å gå ut å bestride handlinger man anser som en krenkelse av egne rettigheter. Forutsetningen for at det kan gjøres ansvarsfritt må likevel være at det ikke skjer på et klart sviktende grunnlag eller på en særlig krenkende og skadevoldende måte. Den fremlagte korrespondansen viser at Gyldendal og Lydbokforlaget rådførte seg med Forleggerforeningens advokat, og at han fremmet forlagenes synspunkter overfor Storytel på en saklig og nøktern måte. Dette kan derfor ikke anses som erstatningsbetingende.

Retten konkluderer etter dette med at Gyldendal og Lydbokforlaget skal frifinnes for erstatningskravet fra Lier Horst og Sandnes Media.

4.6 Fordeling av sakskostnadene

Ingen av partene har vunnet fullt ut frem i saken. Spørsmålet er om Lier Horst og Sandnes Media kan anses for å ha fått medhold i det vesentlige, noe som etter tvisteloven likestilles med å vinne saken, jf. dens § 20-2 annet ledd. Dette må bero på en samlet vurdering, hvor det først og fremst ses hen til hvor stort avvik det er mellom nedlagt påstand og oppnådd resultat. Men også andre forhold vil være relevant å vektlegge, så som hvor tyngdepunktet i saken har vært og dermed hva som må anses å ha vært mest tids- og kostnadskrevende for parten.

Lier Horst og Sandnes Media har fått medhold i de mest sentrale tvistepunktene i saken, nemlig om det var grunnlag for å si opp lydbokkontraktene og rettsvirkningen av dette. Både under saksforberedelsen og hovedforhandlingen er det disse spørsmål som har vært i fokus og blitt viet størst oppmerksomhet. Følgelig må det legges til grunn at det er denne

Side:13

delen av saken som bærer brorparten av sakskostnadskravet. Dette trekker i retning av at Lier Horst og Sandnes Media må anses å ha fått medhold i det vesentlige.

På den annen side har Lydbokforlaget og Gyldendal blitt frifunnet for erstatningskravet fra Lier Horst og Sandnes Media. Selv om kravet ikke har fått en sentral plass i saken, er det et ikke ubetydelig beløp som ble krevd erstattet. Dette kan tilsi at ingen av partene har vunnet saken, men at begge har fått medhold av betydning

Retten mener at man står overfor et grensetilfelle, men har kommet Lier Horst og Sandens Media ikke kan anses for å ha vunnet saken. Det er likevel klart at de har fått medhold av betydning etter tvisteloven § 20-3, og etter rettens syn foreligger det tungtveiende grunner som tilsier at de får erstattet deler av sine sakskostnader. I sin vurdering av dette har retten vektlagt de samme momenter som er gjennomgått ovenfor.

Advokat Wessel-Aas har på vegne av Lier Horst og Sandnes Media fremmet et sakskostnadskrav på kr 810 000, som omfatter både hovedsaken og forføyningssaken. Motpartene har ikke hatt innvendinger mot kravets størrelse, og etter rettens syn ligger kravet innenfor rammen av hva som må anses rimelig og nødvendig å ha pådratt i saken. Kravet legges derfor til grunn, men vil som nevnt ovenfor ikke bli dekket fullt ut. Skjønnsmessig finner retten det passende å la kr 700 000 av kravet komme til dekning.

Sakskostnadene må fordeles på hovedsaken og forføyningssaken. Ettersom det ikke er blitt skilt mellom disse i sakskostnadsoppgaven, må fordelingen gjøres skjønnsmessig. Basert på at forføyningskravet kom inn idet saksforberedelsen var i ferd med å avsluttet, må det legges til grunn at det inngår som en mindre del av det samlede sakskostnadskravet. Etter en skjønnsmessig vurdering finner retten det passende å allokere kr 50 000 av det tilkjente kravet på kr 700 000 til forføyningssaken.

Lydbokforlaget og Gyldendal hefter i fellesskap for sakskostnadene, jf. tvisteloven § 20-6 annet ledd.

Side:14

SLUTNING I DOM

1. Jørn Lier Horst og Sandnes Media AS frifinnes i hovedkravet.

2. Lydbokforlaget AS og Gyldendal Norsk Forlag AS frifinnes i motkravet.

3. Lydbokforlaget AS og Gyldendal Norsk Forlag AS dømmes til å erstatte Jørn Lier Horst og Sandnes Media AS’ sakskostnader med kr 650 000. Beløpet forfaller til betaling to uker etter at dommen er forkynt.

SLUTNING I KJENNELSE

1. Lydbokforlaget AS og Gyldendal Norsk Forlag AS’ begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Lydbokforlaget AS og Gyldendal Norsk Forlag AS dømmes til å erstatte Jørn Lier Horst og Sandnes Media AS’ sakskostnader med kr 50 000. Beløpet forfaller til betaling to uker etter at kjennelsen er forkynt.