TOSL-2021-66404

Instans:	Oslo tingrett - Dom
Dato:	2021-08-10
Publisert:	TOSL-2021-66404
Stikkord:	Forvaltningsrett, Forvaltningsvedtak, Utestengelse fra praksisopplæring, Straffehistorikk
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av vedtak om utestengelse fra praksisopplæringen på sykepleierstudiet, grunnet tidligere rusmisbruk. Spørsmålet var om vedtaket bygget på riktig rettsanvendelse, herunder om saksøkerens deltakelse i praksisopplæringen på sykepleierstudiet grunnet hennes straffehistorikk måtte anses som «uforsvarlig» på grunn av den kontakt hun ville få med pasienter gjennom praksisopplæringen. Tingretten kom til at Felles klagenemnds vedtak om å utestenge [A] fra praksisopplæringen måtte oppheves. Uttalt at det etter en samlet vurdering av praksisopplæringens innhold, de straffbare forholdene og de faktiske forhold rundt dette, risikoen for tilbakefall til rusmisbruk og saksøkerens individuelle forhold for øvrig, på vedtakstidspunktet ikke var grunnlag for å konkludere med at det måtte anses som uforsvarlig å la saksøker delta i praksisopplæringen, jf. Universitets- og høyskoleloven (2005) § 4-9 tredje ledd.
Saksgang:	Oslo tingrett TOSL-2021-66404 (sak nr. 21-066404TVI-TOSL/01)
Parter:	[A-kvinne] (advokat Odd Arild Helland) mot Staten v/Kunnskapsdepartementet (advokat David Magnus Myr)
Forfatter:	Dommerfullmektig Birte Sundsdal
Lovhenvisninger:	Universitets- og høyskoleloven (2005) §4-8, §4-9, §4-11, Forskrift om felles klagenemnd etter uhl (2005) §2, Politiregisterloven (2010) §39, Forskrift om opptak til høgare utdanning (2017) §6-1, Helse- og omsorgstjenesteloven (2011) §5-4

Saken gjelder rettslig overprøving av vedtak fattet av Felles klagenemd den 28. mars 2021, om utestengelse fra praksisopplæringen på sykepleierstudiet ved [Y høyskole].

Sakens bakgrunn

Saksøker, [A], er født xx.xx.1990. Høsten 2020 begynte hun på sykepleierstudiet ved [Y høyskole]. Siden sykepleierstudiet inneholder omfattende praksisopplæring hvor studentene kommer i kontakt med sårbare grupper, kreves det at man fremlegger politiattest ved opptak, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-9 første ledd jf. politiregisterloven § 39, jf. forskrift om opptak til høyere utdanning § 6-1 samt helse- og omsorgstjenesteloven § 5-4.

Av politiattesten til saksøker fremgår det at hun to ganger er dømt for straffbare forhold, herunder:

- Dom fra [X tingrett] i 2013, hvor saksøkte ble dømt til 236 timer samfunnsstraff, subsidiært åtte måneders fengsel, for flere tilfeller av oppbevaring, bruk og salg av narkotika, bruk av et forfalsket dokument, flere tilfeller av tyveri/naskeri samt å bane seg uberettiget adgang til et hus ved å knuse glassruten i inngangsdøren.

- Dom fra [X tingrett] i 2014, hvor saksøker ble dømt til fengsel i ett år og én måned hvorav tre måneder ble gjort betinget, for flere tilfeller av oppbevaring og bruk av narkotika, vold, to tilfeller av trusler som var egnet til å fremkalle alvorlig frykt, to tilfeller av heleri, flere tilfeller av tyveri/naskeri samt besittelse en gasspistol uten tillatelse.

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-9 tredje ledd (endret til annet ledd fra 1. august 2021) at

«Den som er dømt eller har vedtatt forelegg for forhold som innebærer at hun eller han må anses som uskikket til å delta i arbeid med pasienter, brukere, barnehagebarn, elever eller andre, kan utestenges fra praksisstudier eller klinisk undervisning hvor slik deltakelse må anses som uforsvarlig på grunn av den kontakt studenten får med disse i denne forbindelse.»

På denne bakgrunn gjorde først læringsinstitusjonen, [Y høyskole], en vurdering av om de mente at saksøkeren burde utestenges fra praksisopplæringen. Læringsinstitusjonen anbefalte i sin uttalelse til Klagenemnda ved [Y høyskole] av 16. oktober 2020 at saksøker fikk fortsette ved sykepleierutdanningen.

Side:2

Deretter fattet Klagenemnda ved [Y høyskole] vedtak i møte samme dag med motsatt konklusjon, altså at [A] skulle utestenges fra praksisopplæringen. Vedtaket ble fattet med stemmetall 3-2.

Vedtaket ble påklaget av saksøker v/advokat Odd Arild Helland den 16. november 2020.

Klagenemnda ved [Y høyskole] vurderte klagen i møte den 11. desember 2020, men fant ikke at det fremkom nye opplysninger som medførte at vedtaket skulle omgjøres. Klagenemnda ved [Y høyskole] opprettholdt derfor vedtaket av 16. oktober 2020, og sendte klagen til behandling i den sentrale klagenemnda, Felles klagenemnd.

Felles klagenemnd behandlet klagen i møte 17. mars 2021 og fattet slik vedtak den 25. mars 2021:

«Vedtak fattet av klagenemnda v/[Y høyskole] i sak 20/20 om at [A] utestenges fra praksisopplæringen på sykepleierstudiet, stadfestes.»

Også avgjørelsen i Felles klagenemnd ble fattet med stemmetall 3-2.

Saksøker tok deretter tatt ut søksmål for Oslo tingrett om rettslig overprøving av vedtaket fattet av Felles klagenemnd. Stevning ble inngitt 4. mai 2021. Hovedforhandling ble holdt i Oslo tingrett 29.-30. juni 2021. Saksøker avga partsforklaring, det ble ført åtte vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saksøkerens påstandsgrunnlag

Saksøker har anført at rettsanvendelsen i saken er for streng, ved at saksøkers rehabilitering, tidsforløpet, faren for tilbakefall og referansepersonenes vurdering av dette ikke har blitt tilstrekkelig vektlagt i vedtaket. Det rettslige grunnlaget i universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-9 en «kan»-bestemmelse, og en totalvurdering i denne konkrete saken tilsier at utestengelse ikke er nødvendig. Vedtaket er derfor ugyldig og skal oppheves.

Saksøkerens påstand

1. Felles klagenemnds vedtak om utestengelse av [A] fra praksisdelen i sykepleierutdanningen ved [Y høyskole], oppheves.

2. Staten v/Kunnskapsdepartementet dømmes til å betale [A]s/Institusjonens saksomkostninger.

Saksøktes påstandsgrunnlag

Saksøkte har anført at vedtaket bygger på riktig rettsanvendelse. Saksøker er dømt for alvorlige straffbare forhold og har hatt et omfattende og langvarig rusproblem. Hun har

Side:3

ikke vist tilstrekkelig langvarig rusfrihet og stabilitet til at det er forsvarlig å la henne delta i praksisopplæringen. Det bestrides ikke at saksøker har hatt en meget god utvikling, men hensynet til pasient- og brukersikkerheten og hensynet til tilliten til helsevesenet må være avgjørende i vurderingen. Dette tilsier at det vil være uforsvarlig å la saksøkeren delta i praksisopplæringen nå. Vedtaket er derfor gyldig.

Saksøktes påstand

1. Staten ved Kunnskapsdepartementet frifinnes.

Rettens vurdering

Innledning

Spørsmålet retten skal ta stilling til, er om vedtaket fattet av Felles klagenemd 25. mars 2021 er gyldig. Det avgjørende i saken er om nemnda har bygget vedtaket på riktig rettsanvendelse, herunder om saksøkerens deltakelse i praksisopplæringen på sykepleierstudiet grunnet hennes straffehistorikk må anses som «uforsvarlig» på grunn av den kontakt hun vil få med pasienter gjennom praksisopplæringen, jf. uhl. § 4-9 tredje ledd.

Retten har kommet til at det ikke var grunnlag på vedtakstidspunktet for å konkludere med at saksøkerens deltakelse i praksisopplæringen var «uforsvarlig», slik at vedtaket bygger på feil rettsanvendelse og skal oppheves.

Rammene for tingrettens overprøving av vedtaket

Det er den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet som er utgangspunktet for domstolsprøvingen. Likevel er det adgang til å legge vekt på nye bevis som kan kaste lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81, jf. Rt-2007-1815 avsnitt 34.

Det følger av uhl. § 4-11 tredje ledd at retten kan prøve alle sider av vedtaket. Dette innebærer at retten kan prøve både lovtolkningen og bevisvurderingen. I vår sak innebærer dette at retten kan prøve fullt ut om det var faktisk grunnlag for på vedtakstidspunktet å konkludere med at det ville være «uforsvarlig» å la saksøker delta i praksisopplæringen, jf. uhl. § 4-9 tredje ledd.

Staten har anført at retten, til tross for at den har full prøvingsrett, bør utvise en viss tilbakeholdenhet i prøvingsintensiteten. Dette er begrunnet med Felles klagenemnds kompetanse, erfaring og mulighet til å se saker i sammenheng for å sikre likebehandling. Staten har blant annet vist til nemndas sammensetning, som beskrevet i § 2 i Forskrift om felles klagenemnd for behandling av klagesaker etter lov om universiteter og høyskoler § 3-7 (8), § 4-7 til § 4-10 og § 7-9.

Side:4

Retten kan ikke se at vilkåret «uforsvarlig» er en vurderingsnorm som gir anvisning på særlig tilbakeholdenhet fra domstolenes side. Vurderingen av om det vil være uforsvarlig å la en student gå ut i praksis på bakgrunn av straffbare forhold bygger i liten grad på faglig skjønn, jf. Rt-2015-1388 og Rt-2012-1810 til sammenligning. Her mener retten at vår sak skiller seg fra eksempelvis LF-2016-108669, som gjaldt gyldigheten av et vedtak om utestenging fra profesjonsstudiet i psykologi, fordi studenten var ansett uskikket til yrket som psykolog. Lagmannsretten uttalte her at det var naturlig å utvise tilbakeholdenhet ved prøvingsintensiteten, fordi at

«spørsmålet om en student er egnet som psykolog i stor grad er faglig basert og forutsetter fagkompetanse hos den som skal vurdere det. At også mer allmennmenneskelige momenter kommer inn ved vurderingen, endrer ikke dette utgangspunktet.»

Etter rettens syn vil en slik skikkethetsvurdering klart være preget av mer faglige vurderinger enn en vurdering av om det vil være forsvarlig av å la en student gå ut i praksis på bakgrunn av straffbare forhold, som i vår sak.

Samtidig er det ikke tvilsomt at Felles klagenemnd har både omfattende kompetanse og erfaring hva gjelder denne typen vedtak, og at hensynet til likebehandling er sentralt i forvaltningssaker. Retten er derfor enig med staten i at det vil være naturlig for domstolen å utvise en viss tilbakeholdenhet i prøvingen, eksempelvis slik at det ved tvil om konklusjonen vil være naturlig å la forvaltningsorganets vedtak bli stående. Dette gjelder spesielt de elementene i vurderingen som er basert på faglig innsikt, eksempelvis vurderingen av praksisopplæringens innhold og betydningen av dette i forsvarlighetsvurderingen.

På den annen side er det viktig for studentenes rettssikkerhet at retten benytter seg av sin fulle prøvingsrett når lovgiver har bestemt at domstolen skal ha dette. Retten viser også til at både loven og forarbeidene forutsetter en konkret vurdering av den enkelte sak, slik det fremgår nedenfor, hvor blant annet forholdene ved praksisopplæringen og studentens individuelle forhold er av stor betydning. Hensynet til likebehandling strekker seg derfor ikke lengre enn likhetene av de enkelte sakene.

Videre er forholdene rundt den konkrete vurderingen som skal ligge til grunn for vedtaket vesentlig bedre belyst for tingretten enn den var for Felles klagenemnd. Blant annet har saksøker for tingretten ført åtte vitner, mens Felles klagenemnds behandling av saken kun var basert på skriftlig dokumentasjon. Dette må naturligvis få betydning for rettens vurdering, i den grad bevisene belyser den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet.

Ved bevisvurderingen i prøving av et forvaltningsvedtak, gjelder det alminnelige kravet om sannsynlighetsovervekt.

Side:5

Vilkåret «uforsvarlig» i uhl. § 4-9 tredje ledd

Begrepet «uforsvarlig» taler etter rettens syn for at terskelen for å utestenge noen skal være relativt høy, slik at det må anses å være snakk om en viss risiko forbundet med å la studenten gå ut i praksis. Samtidig er det klart at hensynet til pasientsikkerheten og hensynet til tilliten til helsevesenet tilsier at terskelen for hva som skal anses som «uforsvarlig» ikke kan være for høy. Konsekvensene av at en eventuell risiko materialiserer seg kan være store, og vurderingen må gjøres i dette perspektivet. Pasienter og brukere av helsevesenet er sårbare grupper som ofte ikke kan ivareta egne interesser. Dette taler for at det må stilles strenge krav til hvem som får arbeide i helsevesenet, slik at det foreligger en trygghet knyttet til kvaliteten på og forsvarligheten ved utøvelse av disse tjenestene.

Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at formålet med regelen i uhl. § 4-9 er å gi pasienter den samme beskyttelse i kontakt med studenter i praksisperioder som de har overfor ferdigutdannete yrkesutøvere, jf. Ot.prp. nr.65 (1996–1997) s. 14. Dette tilsier at studentene som skal ut i praksis må underlegges en streng vurdering.

Videre fremgår det av forarbeidene at vurderingen av om noen skal utestenges fra praksisopplæringen skal være en konkret vurdering, jf. Vedlegg 1 og 2 til Innst. O. nr. 99 (1996-97) kap. 3. Dette tilsier at det både må vurderes konkret hvilke risikofaktorer den aktuelle praksisopplæringen kan innebære sett hen til de aktuelle anmerkningene på politiattesten, og at den enkelte studenten skal vurderes individuelt.

Av Rundskriv 2019-11-28. F-06-19 til Forskrift om opptak til høgre utdanning og det samme oppdaterte rundskrivet av 16.12.2020, fremgår det at den vurderingen Felles klagenemnd skal gjøre skal

«gi ei heilskapsvurdering der ho ser på typen praksis eller klinisk undervisning, det vil seie innhaldet i studiet/undervisninga og kva grupper undervisninga rettar seg mot, og opplysningane om dei forholda som ligg til grunn for politiattesten. Det må òg takast omsyn til om studenten er gitt førelegg, sikta, tiltalt eller dømd.»

Videre har staten fremlagt seks vedtak fra Felles klagenemnd til sammenligning. Det fremgår her at nemda virker å legge stor vekt på alvorligheten i de straffbare forholdene studentene er dømt for, hvor lenge de aktuelle merknadene vil stå på politiattesten og hvor lenge det er siden de straffbare forholdene fant sted. I tilfeller med narkotikakriminalitet, slik som i vår sak, har nemnda i de fremlagte vedtakene også lagt vekt på hvor lang tid den aktuelle studenten eventuelt har vært en del av et rusmiljø og hvor lenge studenten har vært rusfri. Videre har nemnda lagt vekt på innholdet i praksisopplæringen, herunder hvilke sårbare grupper studenten kan komme i kontakt med i den forbindelse. I tillegg kommer den individuelle vurdering av den konkrete studenten, herunder studentens livssituasjon i dag, holdninger, utvikling siden de straffbare forholdene fant sted, med mer.

Side:6

Nemnda har i sitt vedtak angående [A] formulert det som at det avgjørende for vurderingen er «hvorvidt det er en reell fare for at hensynet til beskyttelse av mindreårige og sårbare grupper ikke vil bli ivaretatt dersom klageren får delta i praksisopplæringen». Nemnda skriver videre at det må foretas en konkret vurdering basert på den enkelte students individuelle forhold, og at utgangspunktet for forsvarlighetsvurderingen må tas i det lovbruddet som står anmerket på klagerens politiattest. Etter rettens syn er dette en korrekt angivelse av det vurderingstemaet loven og rettskildene for øvrig legger opp til. Vurderingstemaet tilsier at man på vedtakstidspunktet må forsøke å vurdere hvorvidt studenten vil komme til å utgjøre en risiko for pasienter/brukerne under praksisopplæringen, altså en fremtidig vurdering. Denne vurderingen må nødvendigvis basere seg på forhold som ligger tilbake i tid, blant annet de straffbare forholdene og historikken knyttet til dette. Retten mener likevel at reelle hensyn taler for at individuelle forhold hos studenten på vedtakstidspunktet bør ilegges stor vekt, da det kanskje er det momentet som vil gi best pekepinn på den reelle fremtidige risikoen. Til sammenligning vises til vedtak fra Statens helsepersonellnemnd HPN-2019-1245 og til forarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven og helsepersonelloven, Prop. 94 L (2015-2016) s. 30, hvor følgende omtales om konsekvensene av merknader på politiattest ved jobbsøknad til kommunale helsetjenester:

Dersom kommunen eller annen arbeidsgiver mottar en politiattest med merknader, må de vurdere om og eventuelt hvilke konsekvenser anmerkningene skal få for søkers jobbtilbud. Et naturlig utgangspunkt vil være at arbeidsgiveren vurderer anmerkningene i lys av informasjon/kunnskap om hva som er skjedd i tiden etter at det straffbare forholdet ble begått. Det overordnede vurderingstemaet må være om vedkommende søker er egnet til å utføre de oppgaver han eller hun skal ansettes til, og om det er grunn til å tro at pasienter eller brukere kan ha tillit til og kan stole på vedkommende.

Staten har anført at beskyttelseshensynet og tillitshensynet må være det dominerende hensynet i vurderingen av om den enkelte student skal få gå ut i praksis. Retten er enig i at beskyttelseshensynet er sentralt, noe som også fremkommer direkte av uhl. § 4-9 tredje ledd. Retten finner likevel grunn til å påpeke at beskyttelseshensynet og tillitshensynet i rettskildene er oppgitt å være blant de sentrale hensynene bak regelen om at det skal kreves politiattest overfor personer som skal utføre oppgaver overfor mindreårige og andre sårbare grupper, jf. blant annet Ot.prp. nr.108 (2008-2009) s. 154 og Prop. 94 L (2015-2016) s. 5. Dette slik at man sikrer en overordnet kontroll av alle som er aktuelle for denne typen arbeid, og at man har et system som kan fange opp risikomomenter for å sikre at sårbare grupper ivaretas av trygge og stabile personer. I den konkrete vurderingen av om det er uforsvarlig å la den enkelte student gå ut i praksis, kan retten imidlertid ikke se at det er rettskildemessig dekning for å legge like stor vekt på tillitshensynet. All den tid det er innført et krav om politiattest og det eksisterer et system hvor det vurderes i hvert enkelt

Side:7

tilfelle hvorvidt sykepleierstudenter med merknader på politiattesten skal få gå ut i praksis, er tillitshensynet etter rettens syn godt ivaretatt.

Staten har videre anført at beskyttelses- og tillitshensynet må gå foran saksøkerens ønske om å gjennomføre sykepleierstudiet, noe retten klart er enig i.

For øvrig nevnes at også hensynet til at den straffedømte ikke skal fratas muligheten til å resosialisere seg er viktig i vurderingen, jf. blant annet til Ot.prp. nr.108, punkt 12.5.2.1 og punkt 12.5.3.6 og Prop.94 L (2015-2016) s. 5.

Subsumsjonen

Retten går så over til å vurdere subsumsjonen, altså om det på vedtakstidspunktet var grunnlag for å konkludere med at [A]s deltakelse i praksisopplæringen på bakgrunn av hennes straffehistorikk måtte anses uforsvarlig på grunn av den kontakt hun ville få med pasienter og brukere i denne forbindelse.

Praksisopplæringens innhold

Retten vurderer først momentet praksisopplæringens innhold. Felles klagenemnd har her lagt vekt på at praksisopplæringen er en sentral del av studiet, hvor studenten skal gjennom 50 uker med praksisstudier i løpet av det treårige studiet. Nemnda har videre lagt vekt på at praksisopplæringen innebærer at klageren vil kunne komme i direkte kontakt med sårbare grupper, herunder mindreårige, og at hensynet til barns sikkerhet, og tillit til at barn og andre sårbare grupper blir ivaretatt av skikkede personer er fremtredende for en sykepleier. Nemnda understreker videre at praksisstudiene omfatter selvstendige, individuelle og bredt anlagte oppgaver overfor sårbare grupper, og at praksisopplæringen innebære oppgaver knyttet til mindreårige i helse- og omsorgssektoren.

Retten er enig med nemnda i dens generelle vurdering av praksisopplæringen og at dette tilsier at det må stilles strenge krav til hvem som skal få delta i denne.

Hva gjelder den konkrete organiseringen av praksisopplæringen på sykepleierstudiet ved [Y høyskole], er denne i liten grad vurdert i vedtaket. Nemnda har lagt til grunn at den aktuelle læringsinstitusjonen på vedtakstidspunktet ikke hadde praksisplasser i barnevernsinstitusjoner, men ikke gjort noen konkrete vurderinger utover dette.

Innholdet i den konkrete praksisopplæringen saksøker er aktuell for, ble også i liten grad belyst under bevisførselen i tingretten. Studieleder for helsefag på [Y høyskole], [H], forklarte imidlertid i retten at hun ikke kunne se noen konkrete risikofaktorer ved saksøkers deltakelse i praksisopplæringen, verken for pasienter eller for saksøkeren selv. [H] opplyste at man som praksisstudent ikke får håndtere legemidler alene og at det uansett er gode kontrollsystemet for å fange opp en eventuell svikt i denne sammenheng. Videre forklarte hun at praksisstudentene blir tett fulgt opp av

Side:8

både veileder på arbeidsstedet og veileder på læringsinstitusjonen, for å få et inntrykk av skikketheten til studentene og fange opp eventuelle utfordringer underveis. Til dette kommer at sykepleierutdanningen ved [Y høyskole] per i dag ikke har praksisplasser i barnevernsinstitusjoner, slik at studentenes kontakt med barn og ungdom i praksisopplæringen begrenses noe. Dette har betydning da det fremgår av forarbeidene at det spesielt knyttet til narkotika- og voldsforbrytelser anses viktig å skjerme de unge, jf. blant annet Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) s. 313.

Basert på bevisførselen i retten virker det å være lite ved den konkrete praksisopplæringen som tilsier at det vil være uforsvarlig å la saksøker delta i denne.

De straffbare forholdene

Retten vurderer så de straffbare forholdene som saksøker er dømt for. De straffbare handlingene skjedde i 2012, 2013 og begynnelsen av 2014. Nemnda har lagt vekt på lovbruddenes alvorlige karakter, herunder at narkotikaforbrytelsene gjaldt sterke narkotiske stoffer, og vist til at merknadene vil fremgå av klagerens politiattest frem til 2024.

Retten er enig med nemnda i at det tale om flere forbrytelser av alvorlig karakter, som må anses som lite forenelige med utøvelse av sykepleiepraksis. Videre er forholdene mangeartede, de er begått over en periode på mer enn to år og saksøker ble straffedømt to ganger på forholdsvis kort tid. Det har også betydning at saksøkeren i 2013 ble dømt til samfunnsstraff fordi hun ble ansett å være i en rehabiliteringssituasjon og svært motivert for å bli rusfri, men likevel fortsatte med straffbar atferd og igjen ble dømt i 2014. Alt dette taler med tyngde for at det på vedtakstidspunktet var uforsvarlig å la saksøkeren delta i sykepleiepraksis.

På den annen side var de nyeste straffbare forholdene på tidspunktet da vedtaket ble truffet rundt syv år gamle. Dette er forholdsvis lang tid i en ung kvinnes liv. Studenter som er aktuelle for å gjennomføre praksisopplæring på sykepleierstudiet vil ofte være unge mennesker som kan gjennomgå store endringer i livet sitt på relativt kort tid. Dette må etter rettens syn må få betydning for hvor lang tid som må kreves fra de straffbare forholdene er begått til det vil være forsvarlig å la studenten gå ut i praksis. Samtidig er det klart at syv år ikke er lang nok tid til at de straffbare forholdene kan anses irrelevante eller til at man uten videre kan anta at det ikke er risiko for gjentakelse av straffbar atferd hos studenten.

Retten legger imidlertid etter bevisførselen til grunn at de straffbare forholdene ble utført i rus og i en periode hvor saksøkerens rusmisbruk var omfattende. Det er ikke tvilsomt at alvorlig rusmisbruk påvirker dømmekraft og handlingsmønster i stor grad. Det fremstår ikke å være holdepunkter for at saksøkeren vil være tilbøyelig til å utføre lignende straffbare handlinger så lenge hun holder seg rusfri. Vurderingen av saksøkers tidligere

Side:9

rusproblem og risikoen for tilbakefall er derfor sentralt i vurderingen av om det vil være uforsvarlig å la henne delta i praksisopplæringen.

Tidligere rusproblem

Nemnda har i sin vurdering lagt avgjørende vekt på at klageren har hatt et langvarig rusproblem med tilbakefall, og at det er relativt få år siden hun var en del av et belastet miljø med rus og kriminalitet. Nemnda har videre vist til at saksøkeren etter opphold fra rusmisbruk tidligere har falt tilbake da hun møtte motgang. Nemnda har også lagt vekt på at det i praksisopplæringen på sykepleiestudiet vil kunne oppstå krevende situasjoner, og at det stilles store krav til studentenes bevissthet rundt egne handlinger, følelser og impulser. Nemnda har videre lagt vekt på at rushistorikken utgjør en risiko ved den legemiddelhåndteringen som praksisopplæringen innebærer, og har vurdert det som at det fremdeles foreligger en forhøyet risiko for at klageren vil kunne falle tilbake til et miljø med rus. Nemnda har lagt til grunn at klager ikke er ferdig rehabilitert, men i en prosess, og at situasjonen derfor fortsatt er sårbar. Saksøkeren hadde på tidspunktet da vedtaket ble fattet vært rusfri i ca. 3,5 år. Felles klagenemnd mente at dette ikke var tilstrekkelig lang tid til at det var forsvarlig å la henne gå ut i praksis, og at det var nødvendig at saksøkeren kunne vise stabilitet over en lengre tidsperiode før hun kan delta i praksisopplæringen.

Forholdene rundt risikoen for tilbakefall til rusmisbruk er vesentlig bedre belyst for tingretten enn for Felles klagenemnd, både gjennom saksøkerens partsforklaring, forklaring fra åtte vitner som har ulike roller i saksøkerens liv og gjennom uttalelser fra ytterligere fire av saksøkers lærere under voksenopplæringen på [Z videregående skole] i skoleåret 2019/2020.

Retten er i utgangspunktet enig med nemnda i at 3,5 år med rusfrihet ikke er særlig lang tid, og at det hadde vært ønskelig med en lengre periode med stabilitet for å ha større trygghet for at rusfriheten ville vare. Retten viser blant annet til TBERG-2018-96387, som gjaldt vedtak om utestengelse fra praksisopplæringen på et lektorprogram grunnet narkotikakriminalitet, hvor fire års rusfrihet av retten ble ansett å være en forholdsvis kort periode med stabilitet.

Etter rettens syn må det likevel anses som lite sannsynlig at saksøkeren vil få tilbakefall. Retten viser her til at saksøkeren ikke har hatt noen tilbakefall siden hun begynte sin rehabilitering 1. september 2017. Morten Wolla, miljøterapeut ved rusinstitusjonen [Æ] som fulgte opp saksøkeren under hennes behandling, vurderte saksøkeren som rehabilitert og forklarte at de under behandlingsforløpet ikke hadde identifisert noen spesielle triggere for tilbakefall hos henne.

Av sin mor, [B], ble saksøkeren beskrevet som fullstendig rehabilitert. [A] mente at saksøkeren hadde vært fullstendig rehabilitert helt siden hun hadde fullført ett år i rusbehandling, altså rundt 1. september 2018. Saksøkeren virker å ha et godt

Side:10

og stabilt nettverk rundt seg, bestående av både familie og venner. Saksøkers venninne, [C], som i tillegg er saksøkerens arbeidsgiver i barnehagen hvor hun nå jobber, forklarte i retten at hun aldri ville ha ansatt saksøkeren i sin barnehage dersom hun var redd for tilbakefall til rus. Saksøkerens lærer ved voksenopplæringen ved [Z videregående skole], [E], beskrev at hun opplevde saksøkeren som helt ferdig med rusen fra hun begynte på voksenopplæringen høsten 2019.

Videre har retten vektlagt at psykologen [D], som fulgte saksøkeren opp på rusbehandlingen på [Æ], har skrevet i sin uttalelse at det per 8. september 2020 ikke foreslå informasjon som skulle tilsi at det var en aktuell risiko for tilbakefall, og at [D] anså det å være en stor sannsynlighet for at saksøkeren ville fortsette sin personlige utvikling når det gjelder relasjonell kompetanse og overtagelse av en rusfri livstil.

I behandlingsforløpet på [Æ] fikk saksøker diverse arbeidstrening. Saksøker får de beste skussmål fra sine arbeidsgivere i denne perioden. [F], leder ved [Ø aktivitetssenter] i Indre Østfold hvor saksøkeren arbeidet i perioden februar-august 2020, uttalte at hun ikke opplevde at saksøkeren var under rehabilitering da hun arbeidet hos henne i 2020.

Retten legger også vekt på saksøkeren siden hun ble rusfri har at møtt flere utfordringer og at hun i denne perioden har vist stor styrke og gjennomføringsevne. Studieåret 2019/2020 tok saksøker et komprimert voksenopplæringsløp ved [Z videregående skole] for å oppnå studiekompetanse for å kunne søke seg inn på sykepleierstudiet. Herfra får hun svært gode referanser fra sine lærere. Høsten 2020 startet hun på sykepleierstudiet ved [Y høyskole]. Også fra ansatte her får hun de beste vurderinger. De teoretiske fagene på sykepleierstudiets første semester mestret hun etter det opplyste godt, og bestod alle fag første semester. Da det i oktober 2020 ble fattet vedtak om at saksøkeren ikke fikk delta i praksisopplæringen på studiet, ba hun læringsinstitusjonen om å få bytte klasse slik at hun fikk fortsette teoriopplæringen, i håp om at Felles klagenemnd skulle oppheve vedtaket. Da det motsatte skjedde, og saksøker forstod at hun ikke kunne fullføre studieåret 2020/2021, flyttet hun hjem til [Stedsnavn] og begynte hun å jobbe som assistent i en barnehage og som brukerstyrt personlig assistent for en psykisk utviklingshemmet jente. Saksøkeren har vist både vilje og evne til å utføre disse jobbene, og får de beste skussmål fra sine nåværende arbeidsgivere. Hun har på nytt søkt opptak til sykepleierstudiet for skoleåret 2021/2022, for det tilfelle at retten opphever vedtaket. Saksøkeren har også vært gjennom en krevende tid med covid-19-utbruddet og de konsekvenser det har fått for gjennomføring av studier, arbeid med mer, noe hun virker å ha håndtert godt. Videre har saksøkeren de siste årene samarbeidet målrettet med barnevernet for å bedre relasjonen til sin datter som bor i fosterhjem. Denne prosessen ble av barnets kontaktperson i barnevernet, [G], beskrevet som veldig tøff og krevende, men noe saksøkeren har stått i på en stabil og god måte.

Side:11

Disse forholdene viser etter rettens syn at saksøkeren har holdt seg rusfri i en periode med flere store utfordringer og gjennom en tid i livet som har krevd mye av henne på flere plan. Det må anses som sannsynlig at saksøkeren har møtt mer motgang og utfordringer i perioden siden hun ble rusfri enn hun vil møte i forbindelse med praksisopplæringen på sykepleierstudiet. Dette taler med styrke for at saksøkeren er rehabilitert fra sitt rusmisbruk og at risikoen for tilbakefall er liten, selv om praksisopplæringen på studiet vil være krevende.

Til dette kommer at saksøkeren fra tidspunktet vedtaket ble truffet og frem til hovedforhandling ble avholdt 29.-30. juni 2021 har fortsatt sin gode utvikling. Dette er etter rettens syn er egnet til å kaste lys over risikoen for tilbakefall på vedtakstidspunktet.

Med unntak av den forhøyede risikoen for rusmisbruk som foreligger generelt når man tidligere har hatt et rusproblem, anser retten risikoen for tilbakefall å være liten.

Individuell vurdering av studenten

Retten går så til den øvrige individuelle vurderingen av studenten på vedtakstidspunktet. Det fremgår av vedtaket fra Felles klagenemnd at de har merket seg både de positive attestene, de positive uttalelsene om saksøkeren, hennes arbeidserfaring, endring i atferdsmønster, innsikt i egen situasjonen og målrettet innsats for å få orden på livet sitt. Videre har nemnda merket seg at læringsinstitusjonen anså det forsvarlig å la saksøkeren gå ut i praksis. Nemnda kom likevel etter en samlet vurdering til at hensynet til beskyttelse av mindreårige og andre sårbare grupper må få avgjørende vekt i vurderingen, blant annet fordi at de basert på dokumentasjonen i saken legger til grunn at saksøkeren ikke er ferdig rehabilitert og at hennes situasjon er sårbar, slik at det er nødvendig at hun kan vise stabilitet over en lengre tidsperiode før hun kan delta i praksisopplæringen.

Saksøkerens individuelle forhold er betydelig bedre belyst for tingretten enn de var for Felles klagenemnd. Det vises her til det som er beskrevet ovenfor under punktet om tidligere rusmisbruk. Disse forholdene er også relevante for den individuelle vurderingen av saksøkeren for øvrig.

Basert på bevisførselen mener retten det er sannsynliggjort at saksøkerens individuelle forhold klart taler for at det ikke er uforsvarlig å la henne delta i praksisopplæringen. Retten legger her vekt på saksøkerens sterke motivasjon for sykepleierstudiet, hennes store innsats for å endre livssituasjonen sin, de gode resultater hun har hatt på skole og i arbeid de siste årene og den styrken hun har utvist gjennom å stå stabilt i krevende situasjoner over tid siden hun ble rusfri.

Generelt får saksøkeren svært gode skussmål fra flere hold hva gjelder hennes livssituasjon i dag og hennes egnethet til å bli sykepleier. Saksøkerens tidligere kontaktlærer på

Side:12

[Z videregående skole], [E], beskrev i sitt vitnemål saksøker som svært egnet for å bli sykepleier, som en som står svært stødig i motgang og som har liten risiko for tilbakefall til rus. Videre vises det til at vitnet [G] fra barnevernet omtalte saksøkerens livsendring fra 2017 som «radikal» og beskrev henne som ansvarsfull, pliktoppfyllende, trygg og stabil over tid. [H], studieveileder ved bachelorutdanningen i sykepleie ved [Y høyskole], har i sin uttalelse av 15. februar 2021 beskrevet saksøkeren som en engasjert og motivert student, med fin atferd i læringssituasjoner og god samarbeidsevne. For øvrig vises det til fremlagte attester fra [I] vedrørende saksøkers arbeidsforhold ved kafe [Bedriftsnavn] i perioden august-desember 2018, og til vitneforklaringene fra saksøkers nåværende arbeidsgivere, [J] og [C], som alle gir saksøkeren sine beste skussmål. Selv om de siste jobbene er tiltrådt etter vedtakstidspunktet, anser retten disse opplysningene å være egnet til å kaste lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, all den tid de underbygger saksøkerens positive utvikling.

Etter rettens syn tilsier dette at saksøkeren har stor styrke, god arbeidskapasitet og gjennomføringsevne. Hun har hatt en svært god utvikling og har holdt seg stabil over tid.

Konklusjon

Etter en samlet vurdering av praksisopplæringens innhold, de straffbare forholdene og de faktiske forhold rundt dette, risikoen for tilbakefall til rusmisbruk og saksøkerens individuelle forhold for øvrig, er retten kommet til at det på vedtakstidspunktet ikke var grunnlag for å konkludere med at det måtte anses som uforsvarlig å la saksøker delta i praksisopplæringen, jf. uhl. § 4-9 tredje ledd.

Felles klagenemnds vedtak av 25. mars 2021 skal etter dette oppheves.

Sakskostnader

I tråd med universitets- og høyskoleloven § 4-11 annet ledd jf. § 4-8 femte ledd skal krav om sakskostnader fra begge parter fremsettes overfor [Y høyskole]. Retten tar derfor ikke stilling til spørsmålet om sakskostnader.

Dommen er, som varslet til partene, ikke avsagt innen lovens frist grunnet ferieavvikling.

Side:13

DOMSSLUTNING

Felles klagenemnds vedtak av 25. mars 2021 om utestengelse av [A] fra praksisopplæringen på sykepleierstudiet ved [Y høyskole] oppheves.