TOSLO-2020-101113
| Instans: | Oslo tingrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2020-07-16 |
| Publisert: | TOSLO-2020-101113 |
| Stikkord: | (Jensen-saken), Straffeprosess, Narkotikaforbrytelse, Korrupsjon, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om fortsatt varetektsfengsling i inntil 8 uker i sak hvor domfelte var dømt til 21 års fengsel i lagmannsretten, men hvor dommen var anket til Høyesterett og derfor ikke rettskraftig.
Påtalemyndigheten anførte at situasjonen var uendret og at begrunnelsen i lagmannsrettens kjennelse LB-2020-89585 fortsatt var dekkende. Forsvarer anførte at det ikke var egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse om Jensen ble løslatt og at det ville være et uforholdsmessig inngrep med fortsatt fengsling. Tingretten tok påtalemyndighetens begjæring om fortsatt varetektsfengsling til følge. Uttalt at fortsatt varetektsfengsling ikke var et uforholdsmessig inngrep, og at fortsatt fengsling var tilstrekkelig begrunnet, jf. Straffeprosessloven (1981) § 170 a. Etter dette ble det gitt fortsatt varetektsfengsling i inntil 8 uker. |
| Saksgang: | Oslo tingrett TOSLO-2020-89552 - Borgarting lagmannsrett LB-2020-89585 - Oslo tingrett TOSLO-2020-101113 (sak nr. 20-101113ENE-OTIR/01) - Borgarting lagmannsrett LB-2020-102624 - Anket til Høyesterett |
| Parter: | Påtalemyndigheten mot Eirik Jensen (advokat John Christian Elden) |
| Forfatter: | Tingrettsdommer Rikke Lassen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §172, Menneskerettsloven (1999) EMKN A5 |
Eirik Jensen, født xx.xx.1957, ble i Borgarting lagmannsretts dom av 19. juni 2020 (LB-2017-170785) dømt til 21 års fengsel for medvirkning til overtredelse av straffeloven (1902) § 162 tredje ledd (grov narkotikaforbrytelse av et meget betydelig kvantum og under særlig skjerpende omstendigheter) og straffeloven (1902) § 276 b), jf. § 276 a), (grov korrupsjon). Han ble pågrepet i rettslokalet samme dag.
Ved Oslo tingretts kjennelse av 20. juni 2020 (TOSLO-2020-89552), ble påtalemyndighetens begjæring om varetektsfengsling i medhold av straffeprosessloven § 172 ikke gitt medhold, og Eirik Jensen ble besluttet løslatt. Kjennelsen ble påanket og anken ble gitt oppsettende virkning, slik at løslatelsen ikke kunne gjennomføres før anken var behandlet. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 23. juni 2020 (LB-2020-89585) vant påtalemyndighetens anke fram og det ble avsagt kjennelse for varetektsfengsling i 4 uker, til og med 17. juli 2020. Påtalemyndigheten har nå bedt om rettens kjennelse for fortsatt fengsling, på det samme grunnlaget, i inntil 8 uker framover.
Påtalemyndigheten anfører at situasjonen er uendret og at begrunnelsen i lagmannsrettens kjennelse av 23. juni 2020 fortsatt er dekkende.
Forsvareren har særlig anført at det ikke er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse i den grad som kreves, om Jensen ikke fengsles. Videre har han anført at det under enhver omstendighet vil være et uforholdsmessig inngrep med fortsatt fengsling.
Lovgrunnlaget og rettens vurdering
Det er begjært fengslingsforlengelse etter straffeprosessloven § 172 første ledd bokstav a. Vilkår for slik fengsling, for det som er aktuelt i denne saken, er;
- Mistanke om et lovbrudd som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer
- Tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, selv om det ikke foreligger verken unndragelsesfare, bevisforspillelsesfare eller gjentakelsesfare
- Ved vurderingen av om fengsling skal bestemmes skal det legges særlig vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot
Tingretten er kommet til at det aktuelle fengslingsgrunnlaget både kan og skal brukes.
Når det gjelder i hvilken grad bestemmelsen i det hele tatt kan brukes i saken, viser retten til lagmannsrettens kjennelse av 23. juni 2020. Her er det gjort rede for grunnlaget for at fengslingshjemmelen i straffeprosessloven § 172 første ledd bokstav a, kan brukes i en sak som gjelder grov narkotikaforbrytelse og grov korrupsjon, selv om ingen av forholdene er i
Side:2
bestemmelsens kjerneområde. Samtidig har lagmannsretten slått fast at bestemmelsen må brukes med stor varsomhet, og bare etter en sammensatt og konkret vurdering, slik det også følger av HR-2018-1298-U med videre henvisninger. Denne tingretten slutter seg helt ut til lagmannsrettens vurdering av spørsmålet om bestemmelsen i utgangspunktet kan brukes.
Hva gjelder kravet til særlig sterkt grunnlag for mistanke, mener tingretten det er klart at vilkåret er oppfylt. Det vises til lagmannsrettens dom av 19. juni 2020, og bemerkes at tingretten ikke finner svakheter i denne som kan tilsi at det skjerpede mistankevilkåret ikke er oppfylt.
Også når det gjelder spørsmålet om fengslingshjemmelen skal brukes i dette konkrete tilfellet, er denne tingretten enig med lagmannsrettens begrunnelse i kjennelsen av 23. juni 2020.
Forsvareren har anført at vilkåret i straffeprosessloven § 172 annet ledd annet punktum, sammenholdt med krav i EMK artikkel 5 og praksis fra EMD om når rettshåndhevelsesarrest kan tillates, må forstås slik at det må kreves egnethet til både å støte allmennhetens rettsfølelse, og skape utrygghet, selv om lovens ordlyd oppstiller et krav om egnethet til det ene eller det andre. Grunnlaget for anførselen er særlig uttalelser fra EMD i dom av 26. juni 1991, Letellier mot Frankrike (EMD-12369/86). Retten er ikke enig i dette, og nøyer seg her med å vise til at spørsmålet senere er vurdert av Høyesterett i Rt-2001-940, og behandlet i Bjerke m.fl. i «Straffeprosessloven, Kommentarutgave» 4. utgave 2011, på side 633, og slik at lagmannsrettens uttalelser i kjennelsen av 23. juni 2020, er dekkende for rettstilstanden.
Retten mener det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse om Jensen er på frifot. I en sammensatt og konkret helhetsvurdering legger retten avgjørende vekt på sakens helt spesielle karakter på grunn av Jensens stilling og rolle da lovbruddene ble begått, og på mistankens styrke. Dette må sammenholdes med lovbruddenes svært grove karakter, som etter grundig og gjentatt prøving har resultert i lovens strengeste straff. I tillegg har langvarig og bred mediedekning gjort de nevnte og graverende omstendighetene godt kjent for allmennheten. Tillitsbruddet overfor samfunnet og undergravingen av politiets virksomhet har etter tingrettens mening enestående dimensjoner. Rettsordenens videre oppfølging er da egnet til å ha stor betydning for allmennhetens tillit til samfunnets rettshåndhevelse. Tingretten finner det av betydning, men ikke avgjørende veid opp mot de øvrige omstendighetene, at Jensen i all hovedsak har vært på frifot gjennom hele straffeforfølgningen tidligere. Tingretten er enig med lagmannsretten i at den nye situasjonen i og med domfellelsen i lagmannsretten 19. juni 2020, uansett har betydning for egnetheten til å svekke allmennhetens rettsfølelse, når det igjen etter en omfattende prøving er funnet bevist av en domstol, hevet over enhver rimelig og fornuftig tvil, at Jensen er skyldig etter den spesielle tiltalen. Om det hadde vært riktig å begjære rettshåndhevelsesarrest på et tidligere stadium av saken, skal retten ikke uttale seg om, men retten anser seg heller ikke bundet i sine vurderinger av at det ikke har vært gjort.
Side:3
Forsvareren har lagt fram en opinionsundersøkelse som er utarbeidet i sakens anledning, og som viser at flertallet i utvalget av respondenter etter det opplyste ikke vil føle seg støtt dersom Jensen skulle være på frifot fram til anken hans er behandlet av Høyesteretts ankeutvalg. Undersøkelsen inngår i rettens sammensatte og konkrete vurdering og endrer ikke utfallet av denne.
Det finnes ikke noen entydig definisjon på hvem «allmennheten» er, eller noen anvisning på hvordan dens syn kan fastslås. Uansett er lovens vilkår at det er «egnet til» å støte allmenhetens rettsfølelse dersom den mistenkte er på frifot. Det er altså ikke noe krav om bevis for at allmennheten faktisk blir støtt, eller om at dette blir synlig, og det er heller ikke nødvendig å påvise «en konkret og nærliggende fare for at en eventuell løslatelse vil medføre en allmenn reaksjon», jf. Rt-2002-842 med videre henvisninger.
Vilkåret «egnet til å støte allmenhetens rettsfølelse» gir uttrykk for en rettslig standard, som det er opp til dommeren å tolke utfra en sammensatt og konkret vurdering av omstendighetene i saken, og utfra dommerens synsvinkel. Et slik rettslig standard skal ikke i en konkret sak overlates til allmenn folkeavstemning, selv om det aktuelle skjønnstemaet henspiller på «allmennheten». Det er ellers fullt mulig at mange nok i allmennheten kan bli støtt, selv om et målt flertall angir å ikke bli støtt, og også om et flertall hadde gitt uttrykk for at de heller ville bli støtt om fengsling ble besluttet. Folkeavstemning har i vår rettsorden avgjørende betydning ved valg av den lovgivende forsamlingen, som gir de reglene som det så er overlatt til domstolene å tolke og bruke innenfor rammen av de relevante rettskildene. Denne maktfordelingen skal blant annet hindre at tilfeldige eller stemningsstyrte strømninger i «folkemeningen» blir styrende for domstolene.
Forsvareren, og Jensen selv, har endelig anført at fortsatt varetektsfengsling under enhver omstendighet vil være et uforholdsmessig inngrep, og at fengsling derfor er utelukket etter straffeprosessloven § 170 a. Dette er særlig begrunnet i at Jensen under fengslingen har utilfredsstillende vilkår for å bidra til arbeid med anken til Høyesterett og til å forfølge anmeldelser han har opplyst å ha inngitt til Riksadvokaten, med anklage om at personer som har vært engasjert i straffeforfølgelsen mot ham har utvist grov uforstand i tjenesten.
Det er ikke tvilsomt at Jensen har meget stor interesse i å forberede sitt forsvar i ulike henseender. Retten bemerker samtidig at Jensen har anledning til å arbeide med begge de nevnte spørsmålene i fengselet, selv om vilkårene naturlig nok ville vært bedre for ham om han var på frifot. Sakens art og alvor, og egnetheten til å støte allmennhetens rettsfølelse, har stor tyngde i avveiningen. Når det gjelder forholdene i fengselet bemerkes at det ikke har vært bestemt – eller senere begjært – noen restriksjoner i tillegg til fengslingen, i form av isolasjon eller forbud. Retten anser at totalsituasjonen klart er menneskelig belastende for Jensen, men at den utfra opplysningene som foreligger nå ikke overstiger det som er nødvendig og saklig begrunnet, og dermed ikke er uforholdsmessig i dag eller for den samlede forventede varetektstiden fram til anken til Høyesterett er vurdert, ventelig medio september.
Side:4
Retten mener etter dette at fortsatt varetektsfengsling ikke er et uforholdsmessig inngrep, og at fortsatt fengsling er tilstrekkelig begrunnet, jf. straffeprosessloven § 170 a. Videre anser retten at ny prøving etter 4 uker, som er lovens hovedregel etter straffeprosessloven § 185 første ledd annet og tredje punktum, utfra sakens stilling og omstendigheter vil være uten betydning, jf straffeprosessloven § 185 første ledd fjerde punktum. Det bemerkes at eventuelle vesentlig endrede omstendigheter allikevel kan gi foranledning til å behandle en løslatelsesbegjæring på et tidligere tidspunkt.
Fengslingstiden fastsettes etter dette til 8 uker.
Fengslingssurrogater etter straffeprosessloven § 188 er etter begrunnelsen over ikke aktuelle.
Retten tar påtalemyndighetens begjæring om fortsatt varetektsfengsling til følge, og setter fengslingsfristen til 10. september 2020.
Eirik Jensen, født xx.xx.1957, kan fortsatt holdes i varetektsfengsel inntil noe annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over 10. september 2020.
Kjennelsen ble lest opp for siktede, som ble gjort kjent med adgangen til å anke kjennelsen, og fristen på to uker og framgangsmåten for anke. Siktede anket kjennelsen. Forsvareren meddelte at det vil bli sendt støtteskriv til anken til lagmannsretten innen mandag 20. juli 2020 kl. 0800. Forsvareren ble pålagt samtidig å sende støtteskrivet til Spesialenheten for politisaker politidistrikt. Aktor meddelte at en eventuell uttalelse til støtteskrivet vil bli sendt direkte til lagmannsretten innen mandag 20. juli kl. 1500.
Rettsmøtet varte fra kl.1045 til kl. 1415.