LB-2020-102624
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2020-07-24 |
| Publisert: | LB-2020-102624 |
| Stikkord: | (Jensen-saken), Straffeprosess, Narkotikaforbrytelse, Korrupsjon, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt anke over fortsatt varetektsfengsling ut fra rettshåndhevelseshensyn, jf. Straffeprosessloven (1981) § 172 første punktum bokstav a), jf. § 184 andre ledd første punktum.
Lagmannsretten kom enstemmig til at anken måtte forkastes. Retten mente ut fra en totalvurdering at fortsatt varetektsfengsling ikke var et uforholdsmessig inngrep, og at fortsatt fengsling var tilstrekkelig begrunnet, jf. Straffeprosessloven (1981) § 170 a. |
| Saksgang: | Oslo tingrett TOSLO-2020-89552 - Borgarting lagmannsrett LB-2020-89585 - Oslo tingrett TOSLO-2020-101113 - Borgarting lagmannsrett LB-2020-102624 (sak nr. 20-102624SAK-BORG/04) - Anket til Høyesterett |
| Parter: | Eirik Jensen (advokat John Christian Elden) mot Påtalemyndigheten v/Spesialenheten for politisaker (kst. sjef Jens Olav Vestgøte Sæther) |
| Forfatter: | Lagdommer Per Racin Fosmark, Lagdommer Einar Kaspersen, Lagdommer Harald G Nyhus |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §170a, §171, §172, §184, §185, §188, §323, Menneskerettsloven (1999) EMKN A5, EMKN A7 |
Sakens spørsmål og bakgrunn
Saken gjelder fortsatt varetektsfengsling ut fra rettshåndhevelseshensyn, jf. straffeprosessloven § 172 første punktum bokstav a), jf. § 184 andre ledd første punktum.
Borgarting lagmannsrett avsa 19. juni 2020 dom (LB-2017-170785) med slik slutning for Eirik Jensen, født xx.xx.1957:
1. Eirik Jensen, fødd xx.xx.1957, blir dømd for brot på straffelova (1902) § 162 første ledd jf. tredje ledd andre straffalternativ jf. femte ledd (§ 49 for handling skildra i post I strekpunkt 16), straffelova (1902) § 276 b jf. § 276 a første ledd bokstav a, jf. straffelova § 62 første ledd og § 63 andre ledd, samanhalde med den delen av Oslo tingrett sin dom 18. september 2017 der skuldspørsmålet blei endeleg avgjort, til ei straff av fengsel i 21 – tjueein – år. Til frådrag i straffa går 111 – eitthundreogelleve – dagar for uthalde varetekt.
2. Eirik Jensen, fødd xx.xx.1957, blir dømd til å tola inndraging i medhald av straffelova (1902) § 34 av 1 418 000 – einmillionfirehundreogattentusen – kroner.
Eirik Jensen ble funnet skyldig i medvirkning til innførsel eller forsøk på innførsel av ca. 13,8 tonn hasj over en periode på ca. 10 år. Han ble også dømt for grov korrupsjon knyttet til et beløp på ca. 1,4 millioner kroner. Straffen ble fastsatt til fengsel i 21 år. Eirik Jensen har anket dommen til Høyesterett, og Høyesteretts ankeutvalg har når denne kjennelsen avsies, ikke tatt stilling til om det skal gis samtykke til ankebehandling.
Eirik Jensen ble pågrepet i retten samme dag dommen ble avsagt, 19. juni 2020. Påtalemyndigheten begjærte Jensen varetektsfengslet i fire uker etter straffeprosessloven § 172 første ledd bokstav a).
Oslo tingrett avsa 20. juni 2020 kjennelse (TOSLO-2020-89552) om løslatelse av Eirik Jensen. Påtalemyndigheten anket kjennelsen i rettsmøtet og ba om at anken ble gitt oppsettende virkning. Tingretten tok begjæringen til følge.
Ved Borgarting lagmannsretts enstemmige kjennelse av 23. juni 2020 (LB-2020-89585) ble Eirik Jensen varetektsfengslet til 17. juli 2020 kl. 15:00 etter straffeprosessloven § 184, jf. § 185, jf. § 172. Fengslingsfristen er senere forlenget til 10. september 2020 ved tingrettens kjennelse av 16. juli 2020 (TOSLO-2020-101113).
Eirik Jensen har i rett tid anket tingrettens kjennelse. Forsvareren har inngitt støtteskriv 20. juli 2020. Påtalemyndigheten er kjent med anken og støtteskrivet og har inngitt bemerkninger til støtteskrivet samme dag. Forsvareren er gjort kjent med påtalemyndighetens tilsvar.
Side:2
Forsvarer ba i støtteskrivet om at ankesaken om fengslingsforlengelse overføres til en sideordnet domstol etter domstolloven § 38. Subsidiært ble det anført at samtlige dommere ved Borgarting lagmannsrett er inhabile, slik at saken må overføres til annen domstol etter domstolloven § 119. Førstelagmannen i Borgarting lagmannsrett avsa 22. juli 2020 kjennelse og beslutning. Habilitetsinnsigelsen mot samtlige dommere ved Borgarting lagmannsrett og begjæringen om overføring av fengslingssaken til sideordnet domstol ble ikke tatt til følge. Anken over fengslingskjennelsen behandles derfor av Borgarting lagmannsrett.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten har enstemmig kommet til at anken forkastes.
Generelt om fengsling ut fra rettshåndhevelseshensyn
Eirik Jensen er fengslet etter straffeprosessloven § 172 første punktum bokstav a), såkalt rettshåndhevelsesarrest. Bestemmelsen har følgende ordlyd:
Når noen mistenkes for
a) et lovbrudd som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller forsøk på et slikt lovbrudd, eller
b) overtredelse av straffeloven § 272 eller § 274,
kan han pågripes såfremt det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, selv om vilkårene i § 171 ikke er oppfylt. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot.
Strafferammekravet etter § 172 første punktum bokstav a) er at mistanken må gjelde «et lovbrudd som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller forsøk på et slikt lovbrudd». Grunnvilkåret for fengsling er at det foreligger «tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken». I rettspraksis er dette presisert slik at det må foreligge en meget sterk grad av sannsynlighet for at siktede er skyldig, jf. Rt-2007-84 og Rt-2015-935. Kravet til mistankens styrke omfatter samtlige straffbarhetsvilkår. Kravet om kvalifisert mistanke vil normalt være oppfylt når det er avsagt fellende dom i en straffesak, men også i disse tilfellene må retten gjøre en selvstendig vurdering av mistankens styrke, se blant annet Rt-1998-1244 med videre henvisninger.
For fengsling etter straffeprosessloven § 172 er det ikke tilstrekkelig at grunnvilkåret for fengsling er oppfylt, og at tiltalen gjelder en alvorlig forbrytelse som kan føre til en lang fengselsstraff. Det må foretas en bred helhetsvurdering som blant annet skal omfatte «de samfunnsmessige behov og rettshåndhevelseshensyn som har begrunnet bestemmelsen», jf. Rt-2006-149 avsnitt 15. Det skal særlig legges vekt på om det er «egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet», hvis den mistenkte er på frifot, jf. § 172 andre punktum. Lovteksten er ikke uttømmende med hensyn til hva det er relevant å legge
Side:3
vekt på, og nærmere retningslinjer er oppstilt i rettspraksis. I Rt-2003-974 sammenfattet Høyesteretts kjæremålsutvalg utgangspunktet for vurderingen slik (avsnitt 16):
(...) En bred helhetsvurdering må anlegges, og i denne må inngå de samfunnsmessige behov og rettshåndhevelseshensyn som har begrunnet bestemmelsen. Det må angis hvilke konkrete omstendigheter som har betydning. Videre må bestemmelsen tolkes i lys av bestemmelsene i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Kjæremålsutvalget har i en rekke saker understreket at EMK tilsier at straffeprosessloven § 172 må anvendes med stor varsomhet, jf. Rt-2002-842 med videre henvisninger. I tillegg til at behovet for å anvende bestemmelsen vil variere med de ulike lovbruddskategoriene, jf. blant annet Rt-2002-315, er det fremhevet at behovet vil kunne avta når det er gått en viss tid siden lovbruddet, jf. også her Rt-2002-842 med videre henvisninger.
Formålet med rettshåndhevelsesarrest er å motvirke at allmennheten mister tilliten til rettssystemet ved at personer som begår alvorlige forbrytelser går fri frem til rettskraftig domfellelse. Ut over strafferammekravet inneholder bestemmelsen ingen begrensninger med hensyn til hvilke typer lovbrudd som kan gi grunnlag for rettshåndhevelsesarrest. I praksis benyttes tiltaket først og fremst ved drap og voldtekt. Men det kan også være grunnlag for å anvende rettshåndhevelsesarrest i andre sakstyper, blant annet i grove narkotikasaker og ved grov korrupsjon, se Rt-2005-1167 avsnitt 17 og Rt-2006-1621 avsnittene 26–27.
I Rt-2010-889 avsnitt 14 uttalte ankeutvalget:
(...) Det er riktig, som anført av E, at Høyesterett har vært noe tilbakeholden med å anvende straffeprosessloven § 172 ved narkotikaforbrytelser. Dette har blant annet kommet til uttrykk i Rt-2002-315 hvor det generelt uttales at § 172 «må anvendes med stor varsomhet» og at «selv om § 172 også kan anvendes i saker etter straffeloven § 162 annet og tredje ledd, tilsier bestemmelsens bakgrunn og formål at den oftere får anvendelse ved vold- og sedelighetsforbrytelser». Avgjørelsen beror på en helhetsvurdering, hvor det generelt skal mer til for å anvende bestemmelsen i narkotikasaker enn ved vold- og seksualforbrytelser. Men det er altså ikke utelukket å anvende bestemmelsen.
Det er i rettspraksis stilt strenge krav til konkretisering av hvilke omstendigheter som tilsier at det er behov for fengsling, se blant annet HR-2018-1218-U avsnittene 11 til 14, Rt-2003-974 og Rt-2003-1486. På den annen side kreves det ikke påvisning av en konkret og nærliggende fare i den aktuelle saken for at en eventuell løslatelse vil medføre en allmenn reaksjon, jf. bl.a. Rt-2002-842 med videre henvisninger. Dette følger også av lovens uttrykk «egnet til», som er en helt bevisst formulering, se Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) side 99–100 og for eksempel Rt-2002-252.
Bestemmelsen må videre tolkes i lys av EMK artikkel 5 nr. 3, og det er understreket i flere avgjørelser fra Høyesteretts ankeutvalg at straffeprosessloven § 172 av denne grunn må
Side:4
anvendes med «stor varsomhet», jf. nevnte Rt-2003-974 avsnitt 16 med videre henvisninger. Behovet for å anvende rettshåndhevelsesarrest vil videre kunne avta når det har gått en viss tid fra lovbruddet, jf. Rt-2002-842 og Rt-2015-935.
Denne lagmannsrett viser for øvrig til det lagmannsretten uttalte generelt om fengsling ut fra rettshåndhevelseshensyn i kjennelsen 23. juni 2020, og som denne lagmannsrett er enig i.
Den konkrete vurderingen
Lagmannsretten nevner først at strafferammekravet (fengsel i 10 år eller mer) i straffeprosessloven § 172 klart er oppfylt. Overtredelse av den aktuelle narkotikabestemmelsen og overtredelse av bestemmelsen om grov korrupsjon har hver for seg en strafferamme som oppfyller kravet. Lagmannsretten finner det også klart at bestemmelsens krav om at det må foreligge kvalifisert sannsynlighetsovervekt eller meget sterkt sannsynlighet for skyld er oppfylt. Det vises til lagmannsrettens omfattende begrunnelse i dommen av 19. juni 2020. Når det gjelder skyldspørsmålene er dommen enstemmig, og resultatet i dommen er også i samsvar med tingrettens dom.
Forsvarer har i sitt støtteskriv av 20. juli 2020 også vist til sitt støtteskriv av 22. juni 2020 i forbindelse med den første fengslingen. Lagmannsretten forstår det sist nevnte støtteskrivet slik at det fra Eirik Jensens side anføres at mistankegrunnlaget mot ham må anses svekket som følge av de feil han mener er knyttet til lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling. Lagmannsretten er ikke enig i det.
Det springende punkt er følgelig om det er her er grunnlag for fortsatt fengsling av Eirik Jensen ut fra rettshåndhevelseshensyn, selv om de spesielle fengslingsvilkårene i straffeprosessloven § 171 første ledd ikke er oppfylt. Spørsmålet er om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse om Eirik Jensen nå er på frifot mens han venter på Høyesteretts avgjørelse av anken over dommen.
Det dreier seg om en helt spesiell sak, og lagmannsretten er enig i det som uttales om dette i lagmannsrettens kjennelse av 23. juni 2020 side 4 siste avsnitt:
(...) Jensen hadde i perioden som dommen gjelder lederstillinger i Oslo politidistrikt. Han er funnet skyldig i medvirkning til innførsel eller forsøk på innførsel av meget betydelig mengde kvantum hasj over en periode på ca. ti år, og under særdeles skjerpende omstendigheter. Strafferammen for dette forholdet er 21 års fengsel. Lagmannsretten kom i dommen til at Jensen hadde en sentral rolle i innførelsen, samt at Jensens handlinger hadde tilknytning til hans stillinger i politiet. Lagmannsretten kom videre til at Jensen mottok godtgjøring fra Cappelen til en samlet verdi av 1,4 millioner kroner, og at Jensen mottok dette i egenskap av å være polititjenestemann. Som påtalemyndigheten framholder, har Jensens handlinger undergravd politiets samfunnsoppdrag, og handlingene han er dømt for innebærer et
Side:5
grovt tillitsbrudd. Det er etter det opplyste ikke ført tilsvarende eller lignende sak tidligere for norske domstoler.
Saken har også hele tiden hatt en meget omfattende medieomtale.
Lagmannsretten mener at sakens alvor, dens spesielle karakter og den omfattende medieomtalen tilsier at det er et behov for rettshåndhevelsesarrest i denne saken. Det vil være egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse om Eirik Jensen nå ikke fortsatt fengsles i påvente av Høyesteretts avgjørelse av hans anke. Dette gjelder selv om lagmannsrettens dom ikke er rettskraftig, og at skyldspørsmålet ikke er endelig avgjort før Høyesterett har tatt stilling til anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen.
Det kan heller ikke være avgjørende at det nå har gått lang tid siden de straffbare forholdene ble begått. Lagmannsretten viser i den forbindelse til det som fremgår av lagmannsrettens dom side 73 om fremdriften i saken. Etterforskningen har vært omfattende, og det har ikke vært perioder uten aktivitet i saken.
Forsvarer har i støtteskrivet vist til at Eirik Jensen er pensjonist, og at han har hverken posisjon eller mulighet til å begå fremtidige lovbrudd. Han har ikke vært i arbeid eller i mulighet til å begå lovbrudd siden han ble suspendert i februar 2014.
Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det som her er anført, tilsier en annen vurdering av om det vil være egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse om Eirik Jensen nå skulle være på frifot.
Forsvarer har videre fremhevet at det på bakgrunn av forrige fengslingskjennelse fra lagmannsretten, har blitt iverksatt en opinionsundersøkelse av Opinion AS. Undersøkelsen ble foretatt i juli 2020, og formålet var å kartlegge publikums alminnelige rettsoppfatning. Til sammen 1 019 personer ble intervjuet, som er det samme antallet personer som blir spurt ved opinionsundersøkelser i forbindelse med Stortingsvalg. Undersøkelsen viste at 25 prosent av Norges voksne befolkning fant det støtende etter sin egen rettsfølelse om Eirik Jensen er på frifot inntil saken er avgjort i Høyesterett. Dersom man kun regner med de som oppgav å ha en positiv mening om spørsmålet, er tallet 34 prosent (det vi si 1 av 3).
Lagmannsretten mener at denne undersøkelsen ikke kan få avgjørende betydning. Det er ikke noe krav i straffeprosessloven § 172 at allmennhetens rettsfølelse faktisk må være svekket, men forholdet må være «egnet til» å støte allmennhetens rettsfølelse dersom Eirik Jensen nå blir på frifot. Som nevnt ovenfor må det foretas en bred helhetsvurdering hvor blant annet de samfunnsmessige behov og rettshåndhevelseshensyn som har begrunnet bestemmelsen, vurderes. Det er ikke tilstrekkelig å foreta en abstrakt vurdering av om hensynet til rettshåndhevelsen eller samfunnets behov tilsier fengsling – det må angis hvilke konkrete omstendigheter som har betydning. På den annen side kreves det som
Side:6
nevnt ikke påvisning av en konkret og nærliggende fare i vår sak for at en eventuell løslatelse av Eirik Jensen vil medføre en allmenn reaksjon, jf. Rt-2002-842.
Vilkåret «egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse» gir uttrykk for en rettslig standard. Det er opp til retten å ta stilling til om vilkårene er oppfylt utfra en sammensatt og konkret vurdering av omstendighetene i saken. Selv om skjønnstemaet er relatert til allmennhetens rettsfølelse, kan ikke resultatet av en slik undersøkelse som Opinion har utført, være avgjørende for spørsmålet om vilkårene for fengsling ut fra rettshåndhevelseshensyn er oppfylt. Dette gjelder selv om det har vært et representativt utvalg av Norges stemmeberettigede befolkning som ble spurt.
Lagmannsretten har etter en bred helhetsvurdering ut fra forholdene når denne kjennelsen avsies, kommet til at fortsatt fengsling av Eirik Jensen ut fra rettshåndhevelseshensyn både kan og skal brukes. Det er i denne forbindelse tatt i betraktning at rettshåndhevelsesarrest i henhold til straffeprosessloven § 172 skal anvendes med stor varsomhet, og at grov narkotikaforbrytelse og grov korrupsjon ikke er i kjerneområdet for bruk av rettshåndhevelsesarrest. Videre er det tatt i betraktning at behovet for rettshåndhevelsesarrest vil kunne avta når det som her har gått flere år siden lovbruddene. Men hensynet til allmennhetens rettsfølelse og tillit til strafferettspleien taler med stor tyngde for at Eirik Jensen i denne spesielle saken ikke bør være på frifot. Lagmannsretten kan også slutte seg til følgende uttalelse i tingrettens kjennelse 16. juli 2020 side 4 siste avsnitt:
Retten mener det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse om Jensen er på frifot. I en sammensatt og konkret helhetsvurdering legger retten avgjørende vekt på sakens helt spesielle karakter på grunn av Jensens stilling og rolle da lovbruddene ble begått, og på mistankens styrke. Dette må sammenholdes med lovbruddenes svært grove karakter, som etter grundig og gjentatt prøving har resultert i lovens strengeste straff. I tillegg har langvarig og bred mediedekning gjort de nevnte og graverende omstendighetene godt kjent for allmennheten. Tillitsbruddet overfor samfunnet og undergravingen av politiets virksomhet har etter tingrettens mening enestående dimensjoner. Rettsordenens videre oppfølging er da egnet til å ha stor betydning for allmennhetens tillit til samfunnets rettshåndhevelse. Tingretten finner det av betydning, men ikke avgjørende veid opp mot de øvrige omstendighetene, at Jensen i all hovedsak har vært på frifot gjennom hele straffeforfølgningen tidligere. Tingretten er enig med lagmannsretten i at den nye situasjonen i og med domfellelsen i lagmannsretten 19. juni 2020, uansett har betydning for egnetheten til å svekke allmennhetens rettsfølelse, når det igjen etter en omfattende prøving er funnet bevist av en domstol, hevet over enhver rimelig og fornuftig tvil, at Jensen er skyldig etter den spesielle tiltalen.
Forsvarer har anført at fengsling er i strid med klarhetsprinsippet og prinsippet om forutsigelighet i EMK artikkel 7. Videre er det anført at fengsling er i strid med EMK artikkel 6, jf. artikkel 5 nr. 1. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Også etter EMDs praksis godtas det i flere dommer at hensynet til «public order» kan begrunne fengsling, se Merete
Side:7
Havre, Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet – en balansetest, 2015, side 124 med videre henvisninger. Etter lagmannsrettens syn ligger anvendelsen av rettshåndhevelsesarrest i dette konkrete tilfellet innenfor det som følger av EMK og praksis fra EMD. Det vises til den begrunnelsen for å holde Eirik Jensen fengslet ut fra rettshåndhevelseshensyn som er gitt over.
Det som forsvarer for øvrig har anført i støtteskrivene av henholdsvis 22. juni og 20. juli 2020, tilsier ingen annen vurdering av om det nå er grunnlag for fortsatt fengsling ut fra rettshåndhevelseshensyn.
Forholdsmessighetsvurderingen – straffeprosessloven § 170 a
Forsvarer har anført at fortsatt fengsling vil være et inngrep i Eirik Jensens rett til å forberede anken til Høyesterett og delta i sitt eget forsvar. Frihetsberøvelsen er i derfor i strid med EMK artikkel 6 og underbygger at fengsling er uforholdsmessig, jf. straffeprosessloven § 170 a. Det gjøres gjeldende at i en så alvorlig sak der Eirik Jensen er tildelt lovens strengeste straff dersom han skulle være skyldig, er det viktig at staten ikke hindrer ham i å utøve sitt forsvar.
Lagmannsretten er enig i at Eirik Jensen naturlig nok har meget stor interesse i å forberede sitt forsvar for Høyesterett. Men han er i fengselet ikke underlagt noen restriksjoner, og han kan kommunisere med sine forsvarere, herunder ha møter med forsvarer i fengselet og/eller ha telefonmøter. Selv om vilkårene for Eirik Jensen til å forberede sitt forsvar ville vært bedre og enklere om han var på frifot, må dette i forholdsmessighetsvurderingen vurderes opp mot sakens alvor og om en eventuell løslatelse vil være egnet til å støte allmenhetens rettsfølelse. Det må også tas i betraktning at forberedelsene for Høyesterett gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen, straffutmålingen og inndragningen. Lagmannsretten har for øvrig merket seg at påtalemyndigheten i tilsvaret har opplyst at Spesialenheten for politisaker så langt det er mulig vil bidra for tilgang for Eirik Jensen til nødvendige saksdokumenter, digitalt eller på papir.
Ut fra en totalvurdering mener lagmannsretten at fortsatt varetektsfengsling ikke er et uforholdsmessig inngrep, og at fortsatt fengsling er tilstrekkelig begrunnet, jf. straffeprosessloven § 170 a. Lagmannsretten er også enig med tingretten i at ny prøving etter fire uker utfra sakens stilling og omstendigheter vil være uten betydning, jf. straffeprosessloven § 185 første ledd fjerde punktum. Men eventuelle vesentlige endrede omstendigheter kan gi foranledning til å behandle en løslatelsesbegjæring på et tidligere tidspunkt.
Lagmannsretten har vurdert forholdsmessigheten av fengslingen ut fra at påtalemyndigheten vil begjære forlenget fengsling i hvert fall frem til Høyesteretts ankeutvalg har tatt stilling til om det skal gis samtykke til ankebehandling, jf.
Side:8
straffeprosessloven § 323. Eirik Jensen er nå fengslet til 10. september 2020, og det er ventelig at ankeutvalgets avgjørelse vil foreligge medio september. I et slik tidsperspektiv er fengslingen ikke uforholdsmessig. Hvorvidt det vil stille seg annerledes ved en mulig fortsatt fengslingsbegjæring etter at anken over dommen eventuelt henvises til ankebehandling, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til nå.
Fengslingssurrogater etter straffeprosessloven § 188 er ikke aktuelle ut fra den begrunnelsen som er gitt for rettshåndhevelsesarresten.
Kjennelsen er enstemmig.
Side:9
Anken forkastes.