Rt-1953-235
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1953-02-20 |
| Publisert: | Rt-1953-235 |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 31 |
| Parter: | Opplysningsvesenets Fond v/ høyesterettsadvokat Hans M. Michelsen) mot Ivar Huitfeldt (overrettssakfører Otto Jebens - til prøve). |
| Forfatter: | Gaarder, Skau, Kruse-Jensen, Qvigstad, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) |
Dommer Gaarder: I sak anlagt av Ivar Huitfeldt mot Opplysningsvesenets Fond ved Kirkedepartementet angående odelsløsning av «Gresslikomplekset» i Tydal, avsa Strinda og Selbu herredsrett den 19. april 1948 dom hvorved Opplysningsvesenets Fond ble frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Ivar Huitfeldt påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som i sin dom av 24. september 1949 kom til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsrettens dom har denne domsslutning:
«Opplysningsvesenets Fond v/ Kirkedepartementet tilpliktes å utstede skjøte på og fravike innen 14. april 1950 3/8 i eiendommene Lillehenbjørgen østre gnr. 166 bnr. 2, Lillehenbjørgen vestre gnr. 166 bnr. 3, Lillehenbjørgen gnr. 167 bnr. 4 og 1/4 i eiendommene Gresli nordre gnr. 165 bnr. 3, Vasklingmarken gnr. 165 bnr. 7, Sæteråvandfaldet med 6 skogstykker gnr. 165, bnr. 8, Kojeåsen gnr. 165 bnr. 11, Sæteråen gnr. 166 bnr. 5, Kubjørgen (Tørrisvoldskogen) gnr. 166 bnr. 17, Bøneggen m.fl. gnr. 167 bnr. 35, Aspeggen gnr. 167 bnr. 8, Græslibjørgen gnr. 167 bnr. 9, Sandmælåsen gnr. 167 bnr. 11, Bjørneggen vestre gnr. 167 bnr. 12, Henvoldbjørgen østre glir. 169 bnr. 6, Henvoldbjørgen vestre gnr. 169 bnr. 7 og Børhollotten gnr. 169 bnr. 10, alle i Tydal mot å få utbetalt 63 148,13 kroner.
Side:236
Sakens omkostninger oppheves for begge retter.»
Om sakens sammenheng henvises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Opplysningsvesenets Fond har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I ankeerklæringen er det gjort gjeldende:
1. Lagmannsretten antas å ha tatt feil når den har funnet at et navngitt handelsselskaps interessenter kan vinne odelsrett til selskapets faste eiendommer. Den enkelte interessents rådighet er så begrenset at han ikke kan sies å ha «full eiendomsrett» i odelslovens forstand. Dessuten er det utenfor odelslovens formål og tanke at en interessent i et selskap hvis formål er å drive handel, skal kunne vinne odel til selskapets faste eiendommer.
2. Videre mener den ankende at lagmannsretten har tatt feil når den har ansett odelsløseren berettiget til å løse 17 av de 19 bruksnumre og holde de resterende 2 utenfor. En odelsløser må løse alt og kan ikke nøye seg med en del. Det avgjørende er ikke om det dreier seg om flere forskjellige bruksnumre, men om disse faktisk utgjør en naturlig enhet, og har vært brukt som en enhet, hvilket etter den ankendes mening ikke er tilfellet her.
Den ankende har nedlagt denne påstand:
«1. Opplysningsvesenets Fond v/ Det Kongelige Kirke- og Undervisningsdepartement frifinnes.
2. Opplysningsvesenets Fond v/ Det Kongelige Kirke- og Undervisningsdepartement tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»
Ankemotparten, Ivar Huitfeldt, har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at tidspunktet for utstedelse av skjøte og fravikelse settes til 14. april 1953.
2. Ivar Huitfeldt tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Det er videre holdt bevisopptak ved Strinda og Selbu herredsrett, der noen vitner er avhørt. Saken frembyr dog ikke i faktisk henseende noe annet bilde for Høyesterett enn for herredsretten og lagmannsretten.
For Høyesterett gjelder saken bare de to spørsmål som jeg har nevnt i min omtale av ankeerklæringen.
Jeg er i begge disse spørsmål kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Hva det første ankepunkt angår, legger jeg, således som lagmannsretten (og herredsretten) til grunn at en deltager i et vanlig tingssameie kan erverve odelsrett til sin ideelle andel av eiendommen, en oppfatning som ligger til grunn for en rekke høyesterettsdommer. Fra de senere år kan jeg nevne Rt-1946-1021, Rt-1948-69, Rt-1951-358 og Rt-1951-618. Jeg
Side:237
er videre enig i at denne regel i prinsippet også må få anvendelse på de enkelte interessenter i et navngitt handelsselskap. De innskrenkninger med hensyn til rådigheten som vanligvis gjelder i et slikt selskap («bundet sameie»), er ikke av den art at de utelukker «full eiendomsrett» i odelslovens forstand. Jeg forutsetter da at interessentene ikke ved innbyrdes avtale har truffet noen særordning med hensyn til aktiva, noe som her ikke er påstått å være tilfelle. Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om et navngitt handelsselskaps formål og den alminnelige karakter av dets virksomhet i noe tilfelle kan tenkes å hindre dets medlemmer i å erverve odel. Etter det som lagmannsrett og herredsrett i så henseende har funnet bevist for det selskap det her gjelder, og som jeg også legger til grunn for min bedømmelse, har nemlig formålet og virksomheten for dette selskap for den vesentligste del bestått i drift av egne skoger, med salg av produkter fra disse, bearbeidet ved bedriftens sagbruk.
Jeg går så over til spørsmålet om Huitfeldt har tapt sin løsningsrett ved ikke å kreve løsning av alle 19 bruksnumre, men bare av de 17. Jeg er enig i at en odelsløser må løse hele eiendommen, og videre i at en enkelt eiendom i odelslovens forstand kan bestå av flere bruksnumre. Spørsmålet i saken er imidlertid ikke om hvert av de 19 bruksnumre er å betrakte som en særskilt eiendom, men om de to bruksnumre som er holdt utenfor, danner en naturlig enhet sammen med de 17 bruksnumre som odelstaksten omfatter, således at det hele må betegnes som en enkelt eiendom i den henseende det her gjelder. Ved avgjørelsen av dette spørsmål spiller det etter min mening en underordnet rolle om områdene har vært administrert i fellesskap. Fellesskap i administrasjon av drift og avvirkning blir vel regelmessig - i større eller mindre utstrekning - etablert overalt hvor store skogkomplekser tilhører en enkelt eier (eller flere sameiere), selv om det utvilsomt dreier seg om flere eiendommer i odelslovens forstand. De to her omhandlede parsellers (bruksnumres) isolerte beliggenhet sammen med deres størrelse, den særskilte matrikulering og den omstendighet at de er særskilt innkjøpt av Huitfeldt fra forskjellige eiere, bevirker imidlertid etter min oppfatning at de ikke kan sies å utgjøre en integrerende del av en helhet, men at de er særskilte eiendommer. Jeg vil bemerke at jeg ikke finner grunnlag for å anta at odelsløseren i denne sak har villet «skumme fløten» av odelseiendommen - som det har vært sagt - ved å unnlate å ta med de mindre verdifulle deler. Noen vesentlig forskjell mellom den relative verdi av de 2 bruksnumre på den ene side og av de 17 på den annen side kan jeg nemlig ikke finne godtgjort at det foreligger. Jeg er videre enig i at det ville være høyst uheldig om odelsløseren skulle gis anledning til å «skumme fløten», men løsningsreglene bør på den annen side heller ikke skape feller for ham. Som
Side:238
lagmannsretten nevner, kan det ved skogarealer være vanskelig å avgjøre hva som skal regnes som én eiendom.
Uten at jeg legger avgjørende vekt på det, kan jeg i den forbindelse nevne at det opprinnelig heller ikke kan ha stått som noen nærliggende tanke for den ankende part at alle de 19 bruksnumre måtte sees som en økonomisk enhet som odelsretten ikke kunne skille. Under taksten ble således hver enkelt parsell etter den ankende parts forlangende verdsatt for seg. Den ankende part hevdet videre for herredsretten at ankemotparten ikke hadde odelsrett til parsellen Børhøllotten gnr. 169, bnr. 10, for øvrig med en begrunnelse som konsekvent måtte føre til at heller ikke den omtvistede parsell Gresliskogen kunne være gjenstand for odelsrett. Jeg tilføyer likeledes at da den ankende part under saksforberedelsen for herredsretten hadde reist innsigelsen om de 2 parseller, tilbød Huitfeldt - før odelsretten var preskribert - også å løse disse, et tilbud som imidlertid ikke ble besvart. Det måtte ligge nær å anta at den ankende part etter det passerte ikke kunne legge vesentlig vekt på den nevnte innsigelse, som i realiteten ikke kunne spille noen nevneverdig rolle for ham, all den stund han også etter odelsløsningen ville bli sittende igjen som den største medeier i sameiet.
Jeg mener etter dette at anken ikke fører frem, og at den ankende part må betale saksomkostninger for Høyesterett. Lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet bør derimot etter min mening opprettholdes.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at fristen for å fravike eiendommen settes til 14. april 1953.
Opplysningsvesenets Fond v/ Kirkedepartementet dømmes til å betale 5000 - fem tusen - kroner i saksomkostninger for Høyesterett til Ivar Huitfeldt.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Kruse-Jensen, Qvigstad og Holmboe: Likeså.