Rt-1951-358

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-04-14
Publisert:	Rt-1951-358
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 56 B/1951
Parter:	Gjermund K. Veum (overrettssakfører Hallvard Roholdt - til prøve) mot 1. Gunnar L. Sinnes, nå enke Gunlaug Sinnes i uskiftet bo, 2. Hans Nordbø (høyesterettsadvokat M. Sterri).
Forfatter:	Stenersen, Holmboe, Stang, Mindretall: Schei, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §13, §11, §14, §3, §9, Odelsloven (1821), Skjønnsprosessloven (1917) §66, §71, Skjønnsprosessloven (1917)

Dommer Stenersen: Den 14. mars 1945 avsa Vest-Telemark herredsrett med domsmenn enstemmig dom med domsslutning:

«Hans O. Nordbø og Gunnar L. Sinnes dømmes til å utstede skjøte på en ideell tredjepart av gnr. 68, bnr. 2 og 3, Klauvreid i Mo til Gjermund K. Veum, og å fravike eiendommen den 14. april 1945 mot betaling av takstsummen kr. 34 000,- med fradrag av de heftelser som hviler på eiendommen, alt i samsvar med skjønnslovens §66 og §71 . Sakskostnader tilkjennes ikke.»

Hans O. Nordbø og Gunnar L. Sinnes anket til Agder lagmannsrett, som 12. mars 1948 avsa dom med domsslutning:

Side:359

«1. Gunnar L. Sinnes og Hans O. Nordbø frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er ikke avsagt med domsmenn, og en lagdommer stemte for at Gjermund K. Veums subsidiære påstand alternativ 1 - som stemmer med hans tilsvarende påstand for Høyesterett - skulle tas til følge.

Gjermund K. Veum har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han mener at lagmannsrettens flertall har tatt feil i at hans farfar, Gunder K. Veum, ved kjøpet av Lien Søndre i 1850 fikk odelsjord med den virkning som følger av §13, 2. punktum i odelsloven, og videre feilaktig har antatt at Gunder K. Veum ved salget igjen av eiendommen til broren Tarjei i 1855 ga tilkjenne at han ikke ønsket å bruke førstevalgretten sin på eiendommen, og at det også er feil at lagmannsretten har funnet at det ikke er tale om odelspreskripsjon for sameiere ved kontraktsmessig sameie.

Han har nedlagt denne påstand:

«I. Prinsipalt: Gunlaug Sinnes og Hans Nordbø vært dømt til å utfærda skøyte til Gjermund K. Veum på ein ideel tredjepart av sin eigedom i gnr. 68, bnr. 2 Klauvreid med Lien nordre av skyld mark 11.40 og gnr. 68 bnr. 3 Klauvreid Lien søndre av skyld mark 3.02, båe i Mo tinglag, og å fravike eigedomane innan fyrste faredag 14. april 1951 mot at Gjermund K. Veum tilsvarar løysingssummen etter reglane i skjønnslovi.

Subsidiært: Gunlaug Sinnes og Hans Nordbø vært dømt til å utfærda skøyte til Gjermund K. Veum på ein ideel tredjepart av sin eigedom i gnr. 68 bnr. 2 Klauvreid med Lien nordre av skyld mark 11.40 og gnr. 68, bnr. 3 Klauvreid Lien søndre av skyld mark 3.02 båe i Mo tinglag, etter desse alternativ: 1, a) 1/3 av Klauvreid - det gamle gnr. 68 bnr. 2 - heri ikkje medteke Lauvåsstykket, som ikkje er medteke i denne saki, eller Grønlid, som er taksert særskilt og

vert teke med under post b kr. 14 667,-

av denne sum for skogen kr. 4 667,-

og for glimmergruvone » 3 333,-

b) 1/3 av skogstrekningi Grønlid » 6 000,-

2. 1/3 av Gunnarslid (Lien søndre) » 11 333,-

3. a) 1/3 av Stuvestøyl, barskogen med grunn (Lien Søndre) » 1 833,-

b) 1/3 av Stuvestøyl, lauvskog og beite (Lien nordre) » 167,- og å fravike eigedomane innan fyrste faredag 14. april 1951 mot at Gjermund K. Veum tilsvarer løysingssummen etter reglane i skjønnslovi.

2. Gunlaug Sinnes og Hans Nordbø svarar sakskostnader for lagmannsretten og rettsavgiftene for Høgsteretten til det offentlige og sakskostnader for heradsretten og Høgsteretten til Gjermund K. Veum.»

Ankemotpartene, Gunnar L. Sinnes, eller nå hans enke Gunlaug Sinnes i uskiftet bo, og Hans C. Nordbø har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og den ankende part dømt til å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Side:360

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Det er ingen uenighet om de faktiske forhold i saken, som for Høyesterett foreligger i samme skikkelse som tidligere. Som nytt for Høyesterett er fremlagt uttalelser i skriv av 12. desember 1950 fra Rogaland Bondelag, av 21. desember s. å. fra Opland Bondelag, av 17. januar 1951 fra Opland Landbruksselskap, av s.d. fra overrettssakfører J. Olafsen-Holm til Møre og Romsdal Bondelag, og av 10. februar og 21. februar 1951 fra Norges Bondelag, Juridisk avdeling - alle til belysning av oppfatningen med hensyn til spørsmålet om preskripsjon av odelsrett for deleierne i sameie. Etter mitt syn på saken trenger jeg ikke å gå nærmere inn på innholdet av disse.

Jeg er kommet til det resultat at Gjermund K. Veum har løsningsrett til farens del i Klauvreid, men ikke til andel i Lien Søndre og Nordre.

Idet jeg om saksforholdet viser til de tidligere retters domsgrunner skal jeg bemerke:

Det skjedde i henhold til gamle Gunder Tarjesen Klauvreids bestemmelse av 1839 ved skiftet etter ham i 1846 en deling av hans odelsgods slik at de 3 eldste sønnene, Tarjei, Ole og Mikkel Gundersen, fikk henholdsvis Klauvreid, Lien Nordre og Lien Søndre. Dessuten fikk den fjerde sønn, Lars Gundersen, en hei- eller skogstrekning, Vikardalen, som ikke vedkommer denne sak. Av partene var avdøde Gunnar L. Sinnes Lars Gundersens sønn og Hans O. Nordbø er Ole Gundersens sønnesønn. Den 5. sønn etter alderen, Gunder Gundersen, som var Gjermund K. Veums farfar, var i det tilfelle som odelslovens §13, 2. punktum nevner, at han «ved delingen ingen jord fikk». Ifølge nevnte §13, som det er enighet om skal følges i det foreliggende tilfelle, skal da «odelen» - eller som det må forståes - førsteretten til odelen til den jord sønnene fikk ved delingen følge den linje som fikk hver enkelt eiendom. Men de taper ikke odelsretten til de andre eiendomme, idet det i slutten av §13 uttrykkelig er sagt at «odelen» - det vil si førsteretten - går til den nærmest berettigede av de linjer som før fikk jord, når det ikke gis noen linje som ingen jord fikk.

Ved den deling som skjedde i 1846 trådte den regulering av odelssuksessjonen, som §13 bestemmer, i kraft. Mikkel Gundersen og hans linje fikk førsteretten til Lien Søndre. Deretter kom Gunder Gundersen (Veum) og etter ham de andre søsken som ikke hadde fått jord ved skiftet. Til slutt kom Tarjei Klauvreid og de andre sønner som hadde fått jord. Tilsvarende orden for odelsretten måtte gjelde ved ethvert salg, hvorved en av eiendommene kom til en ikke odelsberettiget eller til en fjernere odelsberettiget.

Lovens §13 nevner som forutsetning for at førsteretten til en av de fordelte gårder skal gå over til en annen linje, bare det tilfelle at den opprinnelige linje er aldeles utdødd; men jeg mener at dermed må likestilles det tilfelle at en annen linje trer inn i linjens sted med hensyn til eiendommen i kraft av sin subsidiære første odelsrett til samme, f. eks. om første linje frafaller odelsretten til

Side:361

eiendommen eller selger den til fjernere odelsberettigede enn den som har den subsidiære førsterett, eller til fremmede, slik at han bruker sin odelsrett til å få eiendommen.

Det springende punkt i saken blir, hva virkning det hadde i odelsrettslig henseende, at Mikkel ville selge Lien Søndre og - ved frivillig alminnelig salg - overdro den i juli 1850 til Gunder Gundersen for 100 spdl. mer enn han selv hadde fått den utlagt for (400 spdl.). Det er enighet om at det ikke i salget lå noen frafallelse av odelsretten for Mikkels linje, Han hadde en sønn, født xx.xx.1848 og konfirmert i 1863 i Kviteseid. Det er opplyst at Mikkel kom dit i mai 1850 og hadde kjøpt gården Opsund der. Mikkel og hans familie reiste til Amerika. Men en vet ikke når, og slekten har som det synes snart tapt kontakten med denne linje, som antas utdødd. Man vet heller ikke noe som helst om under hvilke forutsetninger Gunder Gundersen kjøpte Lien Søndre, som Mikkel og hans linje hadde fått som odelsgods. Som det fremgår av det jeg har sagt, gikk han ikke inn i Mikkels vilkår ved delingen i 1846, men ga 1/4 mer for eiendommen. Og Gunder kunne ikke erverve Lien Søndre med odelsrett for seg og sin linje i samsvar med lovens §13, 2. punktum, fordi Mikkel hadde odelsberettiget avkom. Gunder hadde-mener jeg - overhodet intet krav etter §13 på Lien Søndre, så lenge Mikkel Opsunds linje var i live. Især dette med den manglende odelsrett er etter min mening til hinder for å likestille Gunders ervervelse med det i loven nevnte tilfelle at den opprinnelige velgers linje er aldeles utdødd. Heller ikke ble Gunder sittende med eiendommen preskripsjonstiden ut - den var den gang 5 år -, men solgte den til den eldste bror Tarjei i mars 1855, 4 3/4 år etter sitt kjøp, og det for samme beløp som han selv hadde gitt for den. I mellomtiden var han - kan man se - kommet i besittelse av gården Veum.

Noen plikt for Gunder Gundersen til å overta Lien Søndre etter §13, 2. punktum i et tilfelle som det foreliggende, mener jeg det ikke besto, og jeg kan ikke finne at odelsloven hjemler at han ved å unnlate det skulle miste førsteretten til å velge en mulig senere av odelseiendommene som ble ledig. Heller ikke mener jeg at det her er formodning for at han ved sitt kjøp av gården skulle være ment å tre inn etter §13. 2. punktum for seg og sin linje i Mikkels linjes sted med hensyn til odelsretten til Lien Søndre. Som forholdene her ligger an, forekommer det meg like så sannsynlig at det hele kan ha vært en midlertidig ordning som Gunder av tilfeldige grunner har vært den der har skullet greie opp med. Jeg er derfor blitt stående ved samme resultat som herredsrettens og lagmannsrettens mindretall på dette punkt, at Gunder Veum ikke har konsumert sin førsterett til å få jord ved det passerte. Det har for meg vært avgjørende at man på grunn av den lange tid intet virkelig vet om sammenhengen.

Ved skjøtningen til Tarjei, som tinglystes 13. mars 1855, tok preskripsjonstiden til å løpe for Lien Søndre for Gunder Veums linje. Det mener jeg må følge av odelslovens alminnelige preskripsjonsregel.

Side:362

Det samme gjelder for Lien Nordre, som av en etterfølger i Ole Gundersens linje også ble solgt til Tarjei Klauvreid ved skjøte tinglyst 2. desember 1864.

Da Gunder Veums linje og de andre linjer ikke har løst hverken Lien Søndre eller Nordre, og Tarjei og etter ham hans sønn Gunder T. Klauvreid og etter ham den annen sønn Tor T. Klauvreid senere satt med begge disse eiendommer til 1924, var Gunders linje ikke odelsberettiget til disse eiendommer, da Tor T. Klauvreid solgte dem til Gunder Gundersens sønn Knut Veum, Ole Gundersens sønnesønn Hans O. Nordbø og Lars Gundersens sønn Gunnar L. Sinnes, ved skjøte tinglyst 12. august 1924, som sameiere for like deler.

For Klauvreids vedkommende, som solgtes til de samme ved samme skjøte, var Gunders linje derimot odelsberettiget, da denne eiendom i alle år hadde vært i den etter §13 best odelsberettigede, Tarjei Klauvreids, linje, og denne linje utdødde med Tor T. Klauvreid i 1926, således at det for så vidt denne gård angår, ikke var løpt noen preskripsjon.

Men av partenes linjer hadde Knut Veum, eller nå Gjermund K. Veum som den eldste av Knut Veums sønner, førsteretten etter lovens §13, 2. punktum fordi denne linje etter det jeg før har sagt ingen slektsjord hadde fått på slik måte som §13 forutsetter.

Klauvreid, som således Knut Veum hadde odelsrett til, ervervet han en ideell 1/3 av ved skjøtet av 1924. Ved skjøte tinglyst 11. januar 1927 solgte han (og medeierne) 1/4 av hele sameiet til Knut Veums bror Mikkel Veum, slik at Knut og de andre tidligere sameiere kom til å eie hver 1/4. Imidlertid er Mikkel Veums del av sameiet holdt utenfor odelssaken. Og når odelssøkeren, Gjermund K. Veum, i stedet for 1/4 påstår 1/3 av det Nordbø og Sinnes eier, kommer det - som i herredsrettens dom forklart - av at Mikkel står utenfor. Det er brakt på det rene at det heller ikke for Høyesterett gjøres noen innsigelse fra ankemotpartene i denne anledning. Odelssaken er reist i tide etter tinglysingen av skjøtet i 1942 fra Knut Veums enke på Knuts part i sameiet.

Etter min løsning av odelstvisten behøver jeg ikke å innlate meg på spørsmålet om odelsrettens preskripsjon i forholdet mellom sameiere, da Knut Veum hele tiden siden sameiets opprettelse i 1924 har eiet og besittet sin ideelle andel av Klauvreid, hvortil han som forklart etter min mening var best odelsberettiget av sameierne.

Det blir mitt resultat at der bør gis dom i samsvar med den ankendes subsidiære påstands punkt 1 a) og b) - hvorimot ingen spesielle innvendinger er reist. Derimot mener jeg at saksomkostninger etter omstendighetene ikke bør tilkjennes. Partene har uttrykkelig erklært at fravikelsen kan settes til 14. april 1951.

Jeg stemmer for denne

dom:

Gunlaug Sinnes og Hans O. Nordbø dømmes til å utstede skjøte til Gjermund K. Veum på en tredjedel av Klauvreid, det gamle gnr. 68, bnr. 2 i Mo, med unntak av Lauvåsstykket, men medregnet skogstrekningen Grønlid, og å fravike eiendommene innen faredag 14.

Side:363

april 1951 mot at Gjermund K. Veum betaler takstsummen 20 667 - tyve tusen seks hundre og seksti syv - kroner.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schei: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende når det gjelder odelsretten til Lien Søndre og Klauvreid, men bygger på et annet grunnlag.

Jeg finner med lagmannsretten at Gunders linje har nyttet og uttømt sin fortrinnsrett etter odelslovens §13 2. punktum gjennom kjøpet av Lien Søndre i 1850. At Gunder fikk gården ved frivillig kjøp og ikke ved å gjøre bruk av odelsrett til den, er etter min oppfatning uten betydning her. Det avgjørende er at han overtok den. Visstnok er det så at selgerens - Mikkels - linje hadde bedre odelsrett enn Gunder og kunne ha søkt eiendommen tilbake på odel så lenge preskripsjonsfristen ikke var omme. Var dette blitt gjort, ville Gunders forsøk på å skaffe seg odelsjord etter §13, 2. punktum ha strandet, og alt ville blitt som før. Men Mikkels linje løste ikke eiendommen på odel, og i og med at linjens odelsrett gikk tapt ved preskripsjon, var Gunders beste rett etter §13 uangripelig. Dermed hadde han og hans ættlegg oppnådd det bestemmelsen i §13, 2. punktum skulle sikre dem.

At Gunder solgte gården videre før preskripsjonstiden var omme for Mikkel og hans avkom, endrer etter min mening ikke noe i dette. Salget medførte ikke at Gunders tidligere kjøp av eiendommen var å anse som annullert i forhold til bestemmelsen i §13. 2. punktum. Uansett salget sto Gunder som den best odelsberettigede etter at retten for Mikkels ættlegg var gått tapt, og hadde han hatt etterkommere, ville de ha kunnet løse eiendommen fra Tarjei. At han frivillig hadde skilt seg ved eiendommen og brakt seg i den stilling at han ikke selv kunne løse den fra kjøperen, kan ikke gi hans linje krav på førsteretten også til neste, ledige odelsgård.

Ved at Gunder lot sin fjernere odelsberettigede bror sitte med Lien Søndre utover preskripsjonstiden, tapte han og hans etterkommere odelsretten til eiendommen. Odelen er senere ikke vunnet igjen, og løsningskravet kan følgelig ikke gis medhold.

Når det gjelder odelsretten til Klauvreid da sameiet ble opprettet i 1924, er jeg enig i den prioritetsrekke lagmannsretten har stillet opp. Hans Nordbø hadde beste odelsrett, med Gunnar Sinnes på annen og Knut Veum på tredje plass. Derimot er jeg ikke enig i at sameieforholdet ikke har brakt endringer i partenes odelsrett til eiendommen. Høyesterett har i dom inntatt i Rt-1948-69 (Schee-dommen), antatt at odelslovens §9 i prinsippet kommer til anvendelse også på odelsrett til ideelle andeler av fast eiendom. Synspunktet at den enkelte sameier i odelslovens forstand er å anse som «besitter» av sin ideelle andel, på samme måte som den som har kjøpt en fysisk avgrenset parsell av eiendom, er besitter av denne del. Når derfor en fjernere odelsberettiget sitter som

Side:364

sameier i en eiendom, taper den bedre prioriterte sin odelsrett til hans ideelle andel, hvis han ikke gjør sin løsningsrett gjeldende innen den tid loven har fastsatt. Jeg er enig i denne oppfatning. Jeg nevner også at rettspraksis i det beslektede spørsmål om odelshevd i sameieforhold har fastslått at sameiere kan vinne odelsrett, men bare til hver sin ideelle andel i eiendommen. Jeg synes ikke det ville være god sammenheng i å la en sameier vinne odel på sin ideelle andel, men ikke la hans besittelse av andelen bevirke preskripsjon av en medeiers bedre odelsrett til denne. Jeg kan ikke se at det ved sameieforholdet i denne sak foreligger noe som kan bringe preskripsjonsspørsmålet i en annen stilling. At det her gjelder kontraktmessig sameie, mener jeg er uten betydning i denne forbindelse. Da de bedre odelsberettigede sameiere lot Knut Veum sitte med en ideell andel av Klauvreid utover preskripsjonstiden, tapte de sin odelsret til andelen. Knut Veum fikk dermed beste rett til denne, og den ankende parts løsningskrav må på dette punkt tas til følge.

Når det gjelder Lien Nordre, er jeg enig med lagmannsretten i at Gunnar Sinnes i 1924 hadde beste og Knut Veum nestbeste odelsrett, mens Hans Nordbø ikke var odelsberettiget. På samme måte som i det tilsvarende tilfelle med Klauvreid, tapte den best prioriterte sin odel til Knut Veums ideelle andel ved preskripsjon, og Knut Veum rykket dermed opp på førsteplassen. Og i motsetning til lagmannsretten antar jeg at vilkårene for odelsløsning også ellers foreligger her. Det løsningskravet for Lien Nordre gjelder, er en ideell tredjepart av beiteretten og retten til lauvskog i Styvestøyl, verdsatt ved odelsovertaksten til 167 kroner. Denne bruksretten tillå tidligere Lien Nordre, men ble skilt fra eiendommen ved den deling de gjenværende sameiere foretok i 1936. Denne ordning har den ankende part respektert. Under disse forhold kan den ting at gården Lien Nordre er holdt utenfor odelssaken, så vidt jeg forstår, ikke være til hinder for løsning av bruksretten.

Mitt resultat blir således at løsningskravet tas til følge for en ideell tredjepart i Klauvreid og en ideell tredjepart av beiteretten og retten til lauvskog i Styvestøyl, men ikke for den ideelle tredjepart i Lien Søndre.

Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dog vil jeg ikke ha uttalt noe om hvorvidt Gunders linje har tapt sin odelsrett til Lien Søndre - ved foreldelse. Dette spørsmål forekommer meg tvilsomt i betraktning av at jeg med førstvoterende finner at Gunder ikke i det foreliggende tilfelle kan sies å ha benyttet sin rett etter §13 til å overta Lien Søndre med beste odelsrett, og derfor - så vidt jeg kan se - bibeholder sin plass i prioritetsrekken. Denne reservasjon får imidlertid ingen innflytelse på mitt resultat, idet Gunders linje, hvis den har sin rett til Liengårdene i behold, vil være dårligere prioritert enn ankemotpartene. Jeg er nemlig enig med lagmannsretten i at det ikke løp noen odelsforeldelse i forholdet mellom sameierne fra 1924 og

Side:365

utover, en oppfatning som jeg etter sakens stilling ikke finner det nødvendig å begrunne nærmere.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Schei.

Justitiarius Stang: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med dommer Stenersen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ole Bærøe og K. B. Sondresen og hjelpedommer Kjell Skjelbred):

- - -

De ankende parter har for lagmannsretten gjort gjeldende at da ankemotpartens farfar, Gunder G. Veum kjøpte Søndre Lien ved skjøte tinglyst 8. oktober 1850, var hans linje etter odelslovens §13, 2. punktum, den som sto for tur til å tiltre ledig gods. Det avgjørende er at Gunders linje faktisk har tiltrådt og besittet odelsjord. Linjen må derfor ansees for å ha valgt godset, og dermed ha tømt ut valgretten for linjen etter odelslovens §13. Odelslovens §13 er ingen skifteregel. Den gjelder etter sine ord når den opprinnelige velgers avkom er «aldeles uddødd». Men like med dette må stilles frivillig salg fra selgeren. Om selgeren Mikkels sønn hadde tatt eiendommen fra Gunder, kunne kjøpet ikke få noen virkning. Gunder måtte da atter gjeninnta sin førsteplass på ventelisten. Men hovedsaken er her at ingen i Mikkels linje iverksatte løsning, og at den mistet sin odelsrett ved preskripsjon den 8. oktober 1855. Gunder solgte Søndre Lien til sin eldste bror Tarjei den 13. mars 1855. Den omstendighet at ingen i hans linje løste eiendommen fra Tarjei innen foreldelsesfristens utløp 13. mars 1860, medførte automatisk foreldelse for linjens medlemmer. Løsningsrett er her løsningsplikt. Den kjøpesum som ble betalt ved disse salg er uten betydning. Det ville kunne føre til urimelige resultater om ikke §13, 2. punktum, skulle gjelde også ved frivillig salg fra den opprinnelige velgers side. De ankende parter har påberopt seg bl.a. Voss (1944) anmerkninger til odelslovens §13 og §14, Rt-1919-835, RG-1942-316, Rt-1939-328. De ankende parter anfører videre at ankemotparten er dårligere odelsberettiget enn dem til Kløvereid (hovedbølet). For så vidt angår Nordre Lien hevder de at den ankende part Gunnar Sinnes har best odelsrett. Nest ham kommer ankemotparten Gjermund K. Veum. Den ankende part Hans Nordbø har ikke odelsrett til denne eiendom.

De ankende parter hevder at det ikke løper noen preskripsjonsfrist og at prioritetsforholdet ikke forrykkes så lenge et sameieforhold varer ved. Det vises til bl.a. Brandt: Tingsrett (1867) §20 104, Nærstad: Sameieren til jord (1942) 12 og 149-151, Skeie: Forelesninger over odelsretten (1934) 15, Voss: (1944) 37-38, Rt-1913-129, Rt-1916-893, Rt-1942-97 og en fremlagt betenkning fra advokat Sterri. Det hevdes at da sameierne kjøpte eiendommen i 1924 var dette en frivillig handel, intet skifte. Selgeren Tor T. Kløvereid døde først noen år etterpå.

Ankemotparten gjør hva Søndre Lien angår gjeldende at odelslovens

Side:366

§13, 2. punktum, ikke gjelder for kontraktsmessig kjøp av odelsgods som selgeren har overtatt på skifte. Så lenge ikke linjen er «aldeles uddød» må de vanlige prioritetsregler i §3 og §11 gjelde. I alle tilfelle må minstekravet være at selgerens linjes odelsrett er helt utslettet så kjøperens stilling er helt trygg. Dette er ikke tilfelle når kjøperen ikke har sittet med eiendommen i så lang tid at selgerens odelsrett er preskribert. Gunder har ikke under noen omstendighet brukt førsteretten etter odelslovens §13. Han har gitt dette til kjenne ved å selge eiendommen til Tarjei før preskripsjonsfristen løp ut for Mikkel og hans linje. Selv om man sier at odelslovens §13, 2. punktum gjaldt for Mikkels salg til Gunder, kunne Gunder senere vrake eiendommen uten å miste odelsretten, i påvente av en bedre gård. Gunders avkom kunne ikke ha tatt eiendommen fra Tarjei da odelslovens §13 ikke hjemler aktiv odelsløsning. Bl. a. påberopes Rt-1879-788, Rt-1937-855, Rt-1938-507, Rt-1919-835, Rt-1946-405.

Til sameiespørsmålet anfører ankemotparten at Tor Klauvereid i 1924 solgte all sin jordeiendom til sine nærmeste slektninger. Han var en gammel mann som døde 2 år senere. Salget minner derfor om et delvis skifte. Tor Klauvereid var uten avkom. Med ham var Tarjeis linje «aldeles uddød», således at tilfellet gikk inn under odelslovens §13. Knut Veums linje hadde derfor best odelsprioritet. Men selv om han hadde dårligst prioritet i 1924, så har hans linje best rett i dag til den tredjepart han overtok, fordi de bedre prioriterte lot ham sitte med sin ideelle tredjepart utover preskripsjonsfristen. Det var et kontraktsmessig sameie, og da gjelder de vanlige preskripsjonsregler for de bedre prioriterte sameiere. Hver av sameierne ble best prioritert til sin part

Retten har ikke funnet det nødvendig å referere ytterligere av partenes prosedyre.

Lagmannsretten skal bemerke:

Sakens sammenheng fremgår av herredsrettens domsgrunner. I tilknytning til herredsrettens redegjørelse for faktum bemerkes at det ikke bare var Gunder T. Kløvereids femte sønn Gunder og de fire døtre, men også en sjette sønn, Gjermund, som ikke fikk gård på skiftet i 1846. Eiendommene Kløvereid, Lien Søndre og Lien Nordre ble ifølge realregisteret sammenføyet til ett bruk i 1869. Det er disse eiendommer som nå har gnr. 68, 2 og 3. Ytterligere opplyses at den delen av Nordre Lien som omfattes av saken bare består av retten til beite og løvskog i teigen Stuvestul. Selve bruket Nordre Lien tilhører ankemotpartens farbror Mikkel G. Veum, som ikke er saksøkt. Av det opprinnelige Kløvereid hovedbøle eier han Lauvåsstykket som heller ikke omfattes av saken. Det er opplyst at når de skylddelingsforretninger som ble holdt i 1936 i forbindelse med sameierne Hans O. Nordbø, Gunnar L. Sinnes og Mikkel G. Veums deling av eiendommene ikke ble tinglyst, skyldtes det at de ankende parter på det tidspunkt ennå ikke hadde fått hjemmel til den andel de hadde kjøpt av den tidligere medeier Knut Veum.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Bærøe og hjelpedommer Skjelbred, er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Partene er enige om - og det er også flertallets mening - at etter skiftet i 1846 etter Gunder Tarjeisen Kløvereid var 5. sønn Gunder Gundersen Veums linje den nærmeste av de linjer som ved delingen ingen

Side:367

jord fikk. Etter odelslovens §13, 2. punktum, som uomtvistet gjelder for forholdet etter skiftet, ville da odelen til den gård som måtte bli ledig i odelslovens forstand, først gå til Gunders linje. Da Gunder ifølge skjøte tinglyst 8. oktober 1850 kjøpte Søndre Lien av sin bror Mikkel Gundersen Opsund, var for så vidt betingelsene til stede for at den best prioriterte odelsrett skulle gå over til Gunder. Imidlertid var den opprinnelige velgers avkom ikke «aldeles uddød», Mikkel hadde også en sønn i live. Spørsmålet er om Gunder allikevel ved å kjøpe Søndre Lien har konsumert sin valgrett etter odelslovens §13, 2. punktum.

Når odelslovens §13, 2. punktum bestemmer at hvis den opprinnelige velgers avkom er aldeles utdødd, går odelen først til den nærmeste av de linjer som ved delingen ingen jord fikk, synes loven bare å ha tenkt seg tilfellet slik at velgerens linje er blitt sittende med eiendommen helt til det ingen er tilbake av denne linjen. Loven synes ikke å ha hatt for øye den mulighet at eiendommen skulle selges ut av linjen mens det fremdeles er avkom etter den opprinnelige velger i live. Av dette må ikke nødvendigvis antitetisk sluttes at bestemmelsen i §13, 2. punktum ikke skal gjelde hvis eiendommen av en eller annen grunn kommer over på andre hender mens velgerens avkom fremdeles lever, at altså suksesjonen da alene bestemmes av §3, jfr. §11. Odelslovens terminologi er kasuistisk og kan ikke alltid tas strengt på ordet. Det bemerkes at Voss (1944) i note 2 til §13 anfører at §13, 2. punktum også regulerer forholdet når vedkommende linje frafaller sin rett eller selger gården ut av slekten.

Lagmannsrettens flertall har funnet tilfellet meget tvilsomt, men er kommet til at da Gunder kjøpte Søndre Lien i 1850, var det med de virkninger som følger av odelslovens §13, 2. punktum. Det er riktignok ikke opplyst noe om at Mikkel Gundersen eller hans sønn fraskrev seg odelsretten til eiendommen ved salget. At det i Mikkels skjøte til Gunder, tinglyst 8 oktober 1850, anføres at gården skal følge og tilhøre «Gunder Gundersen og Arvinger som hans og deres sande Eiendom upaa-anket av mig og Arvinger som for Overddragelsen bliver Hjemmel efter Loven», inneholder så vidt skjønnes ingen odelsfraskrivelse og kan rettslig neppe tillegges videre betydning enn at erklæringen gir uttrykk for det alminnelige hjemmelsansvar. Dette ansvar medførte at Mikkel selv var avskåret fra å gå til løsningssak mot Gunder. Det er ikke opplyst når Mikkels sønn er født, men Mikkel var 37 år da han solgte gården, og det er vel sannsynlig at sønnen er født odelsberettiget På den annen side kan sønnen ha vært så gammel at han allerede i 1850 var utvandret til Amerika. I så fall var sannsynligheten for at han skulle gå til løsning kanskje bare teoretisk. Under enhver omstendighet gikk Mikkels sønn ikke til løsning. Den omstendighet at Søndre Lien ble solgt ut av Mikkels linje uten tilbakesøkning i forening med det faktum at den ble solgt til den best prioriterte etter Mikkels linje, nemlig til Gunder selv, er for flertallet blitt stående som avgjørende for at gården må ansees overlatt Gunder med de virkninger som følger av odelslovens §13, 2. punktum, derunder også at linjens fremtidige valgrett ble konsumert.

Den eldste bror Tarjei kunne etter flertallets oppfatning ikke ha fordrevet Gunder i kraft av bedre odel. Når Gunder allikevel ved skjøtet

Side:368

tinglyst 13. mars 1855 solgte eiendommen til Tarjei, blir resultatet odelsrettens tap etter preskripsjonsfristens utløp. Flertallet er således kommet til at ankemotparten ikke har odelsrett til Søndre Lien.

Til ankemotpartens anførsel om at Gunder ved salget til Tarjei vraket eiendommen i påvente av bedre jord, har lagmannsrettens flertall å bemerke:

Det foreligger for retten intet som tilkjennegir Gunders motiv da han solgte Søndre Lien til Tarjei. Om han ved salget skulle ha villet vrake eiendommen i påvente av bedre jord, antar imidlertid flertallet at han ikke ville hatt anledning til å oppnå den rettsvirkning å tre inn igjen som den best odelsberettigede etter §13, 2. punktum, til senere ledig eiendom. Den av ankemotparten påberopte dom i Rt-1946-405, spesielt side 408, avgjør ikke spørsmålet og gjelder for øvrig et tilfelle hvor valget ikke ble foretatt av den berettigede personlig, men av han verge, idet han selv var mindreårig under skiftet. Gunder Gundersen derimot var 27 år gammel da han kjøpte eiendommen.

Da Tor T. Kløvereid i 1924 solgte sine eiendommer til Hans Nordbø, Gunnar Sinnes og Knut Veum, var etter det anførte prioritetsordenen mellom dem innbyrdes til hver enkelt eiendom følgende:

Til Søndre Lien hadde Hans Nordbø best odelsrett. Så fulgte Gunnar Sinnes. Knut Veum hadde ikke odelsrett.

Til Kløvereid hadde Hans Nordbø best odelsrett. Deretter fulgte Gunnar Sinnes og til sist Knut Veum.

Til Nordre Lien hadde Gunnar Sinnes best prioritet. Nest ham fulgte Knut Veum. Hans Nordbø hadde ikke odelsrett. Derimot hadde Hans Nordbøs hustru, Anne, med hvem han lever i formuesfellesskap, odelsrett. Hennes far fikk utlagt eiendom på skifte i 1846 (Vigardalen, som i 1863 ble solgt ut av ætten). Hennes odelsrett, om den i denne forbindelse er av betydning, var derfor dårligere enn Knut Veums etter odelslovens §3, jfr. §11.

Spørsmålet blir da om det opprettede sameieforhold har bevirket noen forrykning i denne prioritetsorden. Etter odelslovens §9, siste punktum, taper alle nærmere i ætten deres innløsningsrett såfremt de uten påtale lar noen fjernere i ætten besitte godset i 3 år. Forståelsen av denne bestemmelse har med henblikk på sameieforhold i enkelte tilfelle vært forelagt domstolene uten at det så vidt skjønnes foreligger noe prejudikat. En viser til Voss (1944) note 6 til odelslovens §9. Lagmannsrettens flertall er kommet til at det ikke løper noen preskripsjonsfrist for sameierne så lenge sameiet består. Både Hans Nordbø, Gunnar Sinnes og Knut Veum beholdt derfor i sameietiden den odelsrett de måtte ha til eiendommene. Heller ikke blir den innbyrdes prioritetsorden forrykket ved sameieforholdet. Den dårligere odelsberettigede sameier blir beskyttet mot odelsløsning fra sine medsameiere så lenge sameieforholdet varer, iallfall under forutsetning av at sameiet er grunnet i dødboskifte eller overenskomst som ikke inneholder annen bestemmelse. Men han antas ikke å komme i noen gunstigere prioritet av den grunn, hverken til den hele eiendom eller til sin sameierandel. Hvis sameiet oppløses, kan han eller hans descendens - så sant reglene om hjemmelsansvar ikke utelukker dem - løse de eiendommer han er best odelsberettiget til, men ikke den

Side:369

tidligere sameieandel i de eiendommer han er dårligst odelsberettiget til, fra de gamle medeiere.

Etter dette har ankemotparten dårligere odelsrett enn de ankende parter til det opprinnelige Kløvereid og kan ikke løse noe av denne eiendom. Til det opprinnelige Søndre Lien har han ikke odelsrett.

Tilbake skulle da bare bli spørsmålet om løsning av den til Nordre Lien ikke odelsberettigede Hans Nordbøs ideelle andel i retten til lauvskog og beite i det ikke særskilt matrikulerte skogstykke Stuvestøyl. Denne løsningsrett skulle i tilfelle utspringe av odelsrett til eiendommen Nordre Lien, som imidlertid ikke omfattes av nærværende sak. Lagmannsrettens flertall kan ikke se at odelsloven hjemler noen adgang til løsning av en slik bruksrett til lauvskog og beite løsrevet fra den herskende eiendom og finner derfor at de ankende parter også på dette punkt må bli å frifinne.

Etter det resultat flertallet er kommet til har det ikke vært nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om hvorvidt Gunders linje har tapt sin odelsrett til Søndre eller Nordre Lien eller til begge disse eiendommer, selv om man skulle være kommet til det resultat at Gunders best prioriterte odelsrett etter §13, 2. punktum, ikke er konsumert ved hans eierforhold til Søndre Lien i 1850-1855. Spørsmålets løsning avhenger bl.a. av om rett etter §13, 2 punktum, kan gjøres gjeldende ved aktiv odelsløsning overfor en som etter fødsel er bedre odelsberettiget etter reglene i §3, jfr. §11. - Heller ikke har det for flertallet vært nødvendig å drøfte betydningen av at Knut Veum ved skjøte tinglyst 11. januar 1927 sammen med Nordbø og Sinnes solgte 1/4 av de tre før nevnte eiendommer til sin bror Mikkel Veum, som er slettere odelsberettiget enn ankemotparten i nærværende sak.

Saken har vært meget tvilsom, hvorfor saksomkostninger ikke tilkjennes.

Lagdommer Sondresen er kommet til et resultat som avviker både fra det som lagmannsrettens flertall er kommet til og det som herredsretten er kommet til.

Jeg finner at det kjøp og salg av Søndre Lien som Gunder foretok i 1850-1855 ikke har hatt noen rettsfølger for den odels- og valgrett Gunders linje var blitt tilsikret etter odelslovens §13 ved deling av odelsgodset i 1845.

Det er på det rene at i ethvert fall en sønn av Mikkel var i live i 1850 og hans linje hadde derfor fremdeles sin odelsrett i behold, også etter at Mikkel hadde solgt. Jeg forstår nemlig §13, 2. punktum, like frem slik at overgang av odelen fra en velgers linje til en annen først finner sted når velgerlinjens avkom er «aldeles uddød». Det var den som nevnt ikke i dette tilfelle, og situasjonen for Gunder etter kjøpet var derfor den at han måtte være forberedt på å avgi eiendommen igjen til den bedre odelsberettigede av Mikkels linje. Men han måtte også være forberedt på å bli fordrevet av sin eldste bror Tarjei, fordi Tarjei i denne forbindelse hadde bedre odelsrett enn Gunder. Etter at eiendommen var solgt av Mikkel til Gunder var den kommet på «avveie» og Gunder hadde bare å falle tilbake på sin opprinnelige odelsrett etter §3, og i så henseende sto Tarjei sterkere enn Gunder om enn Tarjei så lenge preskripsjonsfristen

Side:370

ikke var utløpet, sto tilbake for en representant fra Mikkels linje som hadde sin odel i kraft av §13. Tarjei kunne derfor i kraft av sin opprinnelige bedre odelsrett ha tatt eiendommen fra Gunder gjennom odelssøksmål og på den måten oppnådd presis det samme som han oppnådde ved det frivillige kjøp. Det er da også nærliggende å se salget fra Gunder til Tarjei som en foranstaltning foretatt for å overflødiggjøre odelssøksmål.

Sett på denne bakgrunn var Gunders ervervelse og besittelse av Søndre Lien meget usikker, og hva der her er å merke seg, av en ganske annen karakter enn den som blir en følge av at en som ved delingen ikke fikk jord, får overta gård etter en linje som er «aldeles uddød». Bare i et sådant tilfelle vil erververen kunne besitte eiendommen uten pågang fra andre linjers representanter, og bare i et sådant tilfelle vil han ha sikkerhet for å beholde eiendommen. Det er derfor med god grunn lovens §13, 2. punktum, er redigert som den er.

Dog vil jeg ikke med dette ha uttalt at det ikke kan forekomme tilfelle hvor forholdene ligger slik an at linjen må bli å betrakte som «aldeles uddød» uten at siste avkom er død. Men betingelsen må da være at den berettigede erverver ikke risikerer pågang fra andre linjer. Slik ligger ikke forholdene an i dette tilfelle.

Den omstendighet at ingen representant for Mikkels linje faktisk gikk til løsningssak mot Gunder, kan bare ha fått betydning for Mikkels egen linje, idet det må antas at linjen ved ikke å gå til løsningssak tapte sin odelsrett etter preskripsjonsfristens utløp. Men den ting at denne linjen tapte sin odelsrett ved preskripsjonsfristens utløp, medførte ikke at odelen gikk over til Gunder og hans linje. Odelens overgang til denne linjen kunne som før nevnt først finne sted etter at Mikkels linje var «aldeles uddød» - og det var den iallfall ikke på den tiden preskripsjonsfristen for Mikkels linje utløp. Når Mikkels linje døde ut er ikke opplyst. Det er imidlertid i denne forbindelse nok å feste seg ved at da siste avkom døde var eiendommen forlengst gått ut av linjen og noen odel å overføre var det således ikke i det øyeblikk linjen var «aldeles uddød».

En konsekvens av det som her er sagt er at intet er blitt forspilt for Gunders linje, hverken på grunn av det kjøp og salg av Lien Søndre som foregikk i 1850-55 eller det som hendte senere. Jeg finner således heller ikke at Oles salg av Lien Nordre til Tarjei i 1864 kan ha hatt noen betydning for den odelsrett som var blitt tilsikret Gunders linje i 1845. - Også her gjelder det at salget bare kan ha fått betydning for Oles egen linje, som på grunn av preskripsjonsreglene må antas å ha tapt sin odelsrett. Men også i dette tilfelle sto Tarjei sterkere enn en representant fra Gunders linje om noen derfra hadde innlatt seg på å søke eiendommen tilbake fra Tarjei.

Hva det opprinnelige hovedbølet Kløvereid angår, har dette ikke vært underkastet eierskifte, idet eiendommen var i den opprinnelige velgers - Tarjeis - linje like til 1924 da alle tre eiendommer ble solgt under ett til 1) Hans O. Nordbø, som hører til Oles linje, 2) Gunnar L. Sinnes, som hører til Lars' linje, og 3) Knut Veum, som hører til Gunders linje.

Da salget fant sted var Tarjeis linje ikke «aldeles uddød», idet selgeren Tor T. Kløvereid som eneste gjenlevende av linjen ikke døde før i 1926.

Side:371

I samsvar med den fortolkning av §13 som er lagt til grunn foran, skulle da prioritetsforholdet i 1924 mellom de tre kjøpere være:

Til Kløvereid hadde Hans O. Nordbø best odelsrett. Dernest kom Gunnar L. Sinnes og så Knut Veum.

Til Søndre Lien hadde Hans O. Nordbø best odelsrett. Dernest kom Gunnar L. Sinnes og så Knut Veum.

Til Nordre Lien hadde Gunnar L. Sinnes best odelsrett. Dernest kom Knut Veum. Hans Nordbø hadde ikke odel til denne eiendom.

Imidlertid ble denne prioritetsorden forrykket ved Tor T. Kløvereids død i 1926. Tarjeis linje er da «aldeles uddød» og odelen til velgerens eiendom, det opprinnelige Kløvereid, går over til Knut Veum, hvis linje i 1845 ingen jord fikk. Men det er bare odelen til Kløvereid som på denne måten er gått over. Odelen til Lien Søndre og Nordre har etter at disse eiendommer kom ut av velgerlinjens besittelse og således på avveie, vært underkastet de vanlige odelsbestemmelser.

Etter det anførte vil da av sameierne ankemotparten Gjermund K. Veum stå best når det gjelder det opprinnelige Kløvereid, Hans O. Nordbø når det gjelder Søndre Lien og Gunnar L. Sinnes når det gjelder Nordre Lien.

Da jeg er enig med flertallet i at det ikke løp noen preskripsjonsfrist i den tiden de enkende parter og ankemotpartens far eide odelsgodset sammen, blir mitt resultat at ankemotpartens subsidiære påstand, alternativ 1. må bli å ta til følge. - - -