LA-1992-697
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-25 |
| Publisert: | LA-1992-00697 |
| Stikkord: | Arverett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Telemark skifterett - Agder lagmannsrett LA-1992-00697 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1993-00696 |
| Parter: | Ankende part: A, B, C, D (Prosessfullmektig: H.r.advokat Arne Meltvedt). Ankemotpart: E, F, G, H (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunnar Hanssen, formann. 2. Lagdommer John Årseth. 3. Lagdommer Asbjørn Nes Hansen |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §49, Tvistemålsloven (1915) §180, §51 |
Onsdag 16. juni 1993 ble lagmannsrett holdt i Statens Hus, rettssal nr. 1, Gjerpensgt. 16, Skien.
År 1993 den 17. juni fortsatte forhandlingene.
År 1993 den 25. juni ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien med de samme dommere som tidligere.
Etter rådslagning og stememgivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:
Saken gjelder spørsmål om vilkårene for å opprette et skriftlig nødtestament er til stede, jf. arveloven §49 annet ledd sammenholdt med første ledd.
J, født xx.xx.1917, døde 5. november 1991. Hun satt i uskifte etter sin ektefelle K, som døde 29. april 1974, og bodde på uskifteboets landbrukseiendom X i Y kommune. Ektefellene hadde ikke livsarvinger. K hadde fem søsken - A, B, C, D og L. De fire første er ankende parter. J hadde ikke søsken, men etterlot seg kusinene E, F, G, H og I. De fire første er ankemotparter.
J og Ks uskiftebo ble tatt til behandling ved Nedre Telemark skifterett. Advokat Helge Aarnes er oppnevnt som bobestyrer. I tillegg til eiendommen X, en del innbo og løsøre omfattet boet bankinnskudd på mer enn 1,2 millioner kroner. Noen uker etter at J døde ble det på X - i en klespose i hovedbygningens annen etasje funnet en skriftlig erklæring datert 9. oktober 1991 der J ga uttrykk for følgende:
"Min siste vilje! Når eg er borte skal alt eg eig gå til svigerfamilien min. Til dei som er født - - -. Det synes eg er rett - då det meste av formuen kjem frå Xgarden.
Ps. eit lite unntak vil eg ta når det gjeld syskinbornet mitt: I. Henne vil eg gjeva kr 50.000 pluss den største måla ølbollen min.
Eg ber difor L, D, C, B og A halde gravstaden i Y i orden - og betale avgift kvart 20 år - so lenge de kann. Steinen over K kann også få plass til mitt navn. Takk for all hygge me har hatt saman her på X. La all deling skje i fred."
Erklæringen er underskrevet av J. Som vitne har M undertegnet. Under skifterettens behandling av uskifteboet oppsto tvist om erklæringen skulle legges til grunn for delingen av boet. Tvisten er overført i søksmåls former. På vegne av A, B, C og D reiste advokat Nils Juel sak ved Nedre Telemark skifterett mot E, F, G, H og I med påstand om at testamentet av 9. oktober 1991 skal legges til grunn. I har under saksforberedelsen for skifteretten gitt uttrykk for at hun ikke ønsker å bestride Js siste vilje. De øvrige saksøkte, som er representert av advokat Jan Erik Granmo, har tatt til motmæle.
Den 24. juni 1992 avsa Nedre Telemark skifterett uriktig betegnet herredsrett - dommerfullmektig Jan Storvik som enedommer - dom i saken med slik domsslutning:
"1. Js testament datert den 9. oktober 1991 kjennes ugyldig, og blir ikke å legge til grunn ved skiftet av K og Js dødsbo.
2. I saksomkostninger betaler A, B, C og D kr 19.303,- - kronernittentusentrehundreogtre 00/100 -, til E, F, G og H v/advokat Jan Erik Granmo innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."
Den 30. juni 1993 ble domsslutningens pkt. 2 rettet slik at også B ble pålagt å erstatte motpartenes saksomkostninger.
På vegne av A, B, C og D har h.r. advokat Arne Meltvedt i rett tid påanket dommen til Agder lagmannsrett. Skifterettens bevisvurdering og rettsanvendelse er angrepet. Advokat Jan Erik Granmo har tatt til motmæle på vegne av E, F, G og H.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 16. og 17. juni 1993. A, B og D møtte sammen med sin prosessfullmektig. A forklarte seg for lagmannsretten. Ingen av ankemotpartene møtte i retten. Disse ble representert av prosessfullmektigen. Det ble avhørt 9 vitner og en privat engasjert sakkyndig. Det ble foretatt endel dokumentasjon som retten vil komme tilbake til i den utstrekning den har betydning for rettens avgjørelse.
De ankende parter har ved sin prosessfullmektig sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Selv om det ikke er avgjørende for sakens utfall, må retten legge til grunn at testamentet ble underskrevet av J og testamentsvitnet M den 1. november 1991. Lagmannsretten må feste lit til vitnet M, som erkjenner å ha forklart seg feilaktig for skifteretten. Hun ble klar over denne feilen sommeren 1992 da hun tilfeldigvis så igjen en fullmakt J hadde skrevet og gitt henne den 14. oktober 1991. På dette tidspunktet var hun ikke klar over den rettslige betydningen av om testamentet var blitt til 14. oktober eller 1. november 1991. M hadde forvekslet datoen på fullmakten med testamentet, som ble underskrevet 1. november samme år. M har ingen personlig interesse i sakens utfall, men ønsket å rette opp en feil. Det må være i rettferdighetens interesse at slike feil rettes opp. Gjennom bevisføringen har retten fått innblikk i Js personlige trekk, herunder at hun ikke ønsket å snakke om personlige problemer og den tilknytning hun følte til Ks familie. Den 7. oktober 1991 ble det fastslått at J hadde en kul i høyre bryst, og at denne trolig var ondartet. Hun fikk straks full orientering fra legen om situasjonen og forsto alvoret. Dette førte til at J kom inn i en meget labil psykisk tilstand der hun vekslet mellom et sterkt deprimert og et mer normalt sinnsleie. Dette førte igjen til at hun den 9. oktober 1991 skrev ned sin siste vilje, men uten å undertegne testamentet. Den 14. oktober samme år var hun så frisk og optimistisk at hun ga M fullmakt til å betale regninger. Den 21. oktober ble J fulgt til Telemark sentralsjukehus, kirurgisk avdeling, Porsgrunn, der det ble foretatt nærmere undersøkelser med sikte på operasjon av brystet. Etter undersøkelsen var hun hjemme frem til 28. oktober. Umiddelbart før denne innleggelsen skrev hun en beskjed til sin fortrolige venninne M med anmodning om bl.a. å sørge for rensing av tepper. Dette viser at hun da hadde tro på livet.
J ble innlagt på sykehuset den 28. oktober 1991. Det var da konstatert at hun hadde en langt fremskredet brystkreft med spredning til skjelett og indre organer. Hennes lungefunksjon var redusert og allmentilstanden nedsatt, noe som førte til at operasjon ikke ble funnet tilrådelig. Hun ble orientert om situasjonen, og at hun hadde kort tid igjen å leve. Etter eget ønske ble J sendt hjem den 1. november 1991, selv om hun da var svært syk. Hun ble hentet av M som var hos henne deler av denne dagen. J anmodet M om å underskrive testamentet som vitne, noe hun gjorde etter at J selv først hadde undertegnet det.
I løpet av natten mellom 1. og 2. november 1991 har J lagt testamentet i en klespose i hovedbygningens annen etasje. På samme tid har hun skrevet en beskjed om å lete etter testamentet i klesposen. I løpet av de følgende dagene ble J enda sykere og måtte den 4. november på nytt innlegges på sykehus, der hun døde dagen etter.
Det er ikke tvilsomt at testamentet representerer Js veloverveiete siste vilje. Testamentets innhold fremstår også som høyst rimelig.
At det i dette tilfellet forelå en brå og farlig sykdom, og at loven hovedvilkår for å opprette nødtestament var oppfylt, kan ikke være tvilsomt. Om forståelsen av arveloven §51 første ledd er vist til Peter Lødrup: Arverett (1992) side 85 og til Rt-1982-920.
Videre forelå en situasjon der "det ikkje var råd å få tak i testamentsvitne". Den 1. november 1991 var J døende av kreft. Hun var blitt erklært inoperabel, var avmagret og kunne ikke snakke. I en slik situasjon ville det ha vært helt urealistisk, urimelig og umenneskelig å kreve at hun skulle ha tilkalt to testamentsvitner. Loven gir her anledning til å legge vekt på arvelaters subjektive oppfatning. Dette følger av en uttalelse i Rt-1984-1425, særlig side 1431, og i Carl Jacob Arnholm: Arverett side 198. Retten må foreta en samlet vurdering der det også tas hensyn til testamentets innhold, som i aller høyeste grad er rimelig, og om det krenker beskyttelsesverdige interesser. I dette tilfellet krenkes ingen slike interesser. Ved tolkingen av arveloven §51 må retten også se hen til de svenske, danske og finske arvelover som ikke har tilsvarende krav som i den norske arveloven §51 annet ledd.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Js testament datert 9. oktober 1991 blir å legge til grunn ved skiftet av K og Js dødsbo.
2. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser."
Ankemotpartene har ved sin prosessfullmektig sammenfatningsvis gjort gjeldende: Når det gjelder sakens faktum, må retten legge til grunn at J ble klar over sin alvorlige sykdom 7. oktober 1991. Hun håpet det beste, men fryktet det verste. At hennes psykiske tilstand har variert en del mellom 7. oktober og dødsfallstidspunktet 5. november 1991, er på det rene. Dette er imidlertid ikke uvanlig. Det er erkjent fra de ankende parter at erklæringen om hennes siste vilje ble skrevet 9. oktober 1991, og retten må legge til grunn at den da også ble undertegnet. Det er de ankende parter som må bevise at den ble undertegnet en annen dag. En skriftlig beskjed av 1. november samme år om at "testamentet" skulle ligge i en klespose er ikke noe bevis for at erklæringen ble underskrevet da.
Arveloven §49 bygger på formregler som har vært kjent og etterlevd i flere hundre år. Formreglene er begrunnet i hensynet til notoritet og solennitet. Slike formkrav vil nødvendigvis måtte føre til at enkelte rimelige og vel funderte dødsdisposisjoner må settes til side. For at et skriftlig nødtestament skal være gyldig, må to vilkår være oppfylt, jf. arveloven §51 første og annet ledd. For det første må en "brå og farleg sjukdom eller anna nødstilfelle" hindre noen fra å utferdige ordinært skriftlig testament. Videre må det foreligge en situasjon der det "ikkje er råd å få tak i testamentsvitne". I dette tilfellet var ingen av vilkårene oppfylt.
Det følger av arvelovsutkastet at hovedvilkåret for et nødstestament er at det må foreligge en nærliggende fare for at testator vil komme til å dø før han kan få opprettet et testament på vanlig måte. Slik var situasjonen i alle fall ikke den 9. oktober, men heller ikke den 14. oktober eller 1. november 1991 forelå det en nødsituasjon. Det er vist til flertallets votum i Rt-1974-920. Lovens krav til nødsituasjon må foreligge på det tidspunkt testasjonen kommer til uttrykk, jf. Peter Lødrup: Arverett side 86 og Rt-1982-221
At erklæringen av 9. oktober 1991 ble utferdiget og underskrevet samme dag synes naturlig og har formodningen for seg. J hadde da fått rede på sykdommen. Et slikt syn støttes også av den forklaring M avga i skifteretten. Hun opplyste der at "testamentet" var ferdig underskrevet da hun den 14. oktober 1991 ble tilkalt som testamentsvitne. Det samme gjør den omstendighet at hun overfor Telemark Begravelsesbyrå få dager etter dødsfallet opplyste at testamentet ble opprettet 14. oktober 1991. M må ta feil når hun i lagmannsretten har forklart at "testamentet" ble underskrevet av J 1. november.
Heller ikke 1. november 1991 var hovedvilkåret for opprettelse av nødtestament oppfylt. J lå da ikke for døden. Hun var blitt utskrevet fra sykehuset og kunne snakke. Hennes psykiske tilstand var heller ikke til hinder for opprettelse av et ordinært testament. Det erkjennes at J var deprimert, men ikke psykisk ute av balanse.
Høyesterett har fastslått at det som vilkår for opprettelse av skriftlig nødtestament må være umulig å få tak i testamentsvitner, jf Rt-1984-1425. Dette var på ingen måte situasjonen den 1. november 1991. I følge Ms forklaring for lagmannsretten underskrev hun den dagen som testamentsvitne etter anmodning fra J. Det var mulig å få tak i Ms svigerforeldre eller andre som bodde i nærheten til å undertegne sammen med henne. At J ikke kjente til kravet om to testamentsvitner, er uten betydning for vurderingen av dette spørsmål. Det er her vist til Lødrup l.c. side 87. På dette punkt er de øvrige nordiske lovene annerledes enn vår arvelov §51 annet ledd.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. E, F, G og H tilkjennes sakens omkostninger."
Lagmannsretten er enig med herredsretten og kan på vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse. Innledningsvis finner lagmannsretten grunn til å gi et kort oversikt over det faktum som legges til grunn for dommen:
J, som ble født xx.xx.1917, har vært enke fra K døde i 1974. Hun har sittet i uskifte og bodd på gården X i Y kommune som K hadde overtatt fra sine foreldre. J, som verken etterlot seg livsarvinger eller hadde søsken, har hatt omfattende kontakt med Ks familie. Hennes nærmeste slektsarvinger er fettere og kusiner som hun - bortsett fra I - har hatt liten kontakt med. I tillegg til Ks familie har J hatt en sosial omgangskrets i Y, og har hatt et fortrolig forhold til vitnet M.
J har hatt fast arbeid i butikk frem til hun gikk av med pensjon. Lagmannsretten må legge til grunn at hun i hovedsak har følt seg frisk frem til oktober 1991, selv om det i 1987 ble konstatert høyt blodtrykk, og at hun fremviste "åpenbare nervøse symptomer". I begynnelsen av oktober 1991 oppdaget J en kul i høyre bryst. Den 7. samme måned oppsøkte hun lege Ragnhild Aarrestad i Y som konstaterte at dette var en svulst "sterkt suspekt på ondartethet". Legen søkte J innlagt på sykehuset i Porsgrunn og forklarte henne om funnet. Hun ble undersøkt på sykehuset den 21. oktober 1991 og fikk beskjed om å komme tilbake for å bli operert. Den 28. oktober 1991 møtte J på sykehuset for å bli operert. Undersøkelsene viste at hun hadde en stor kreftsvulst i høyre bryst, og at kreften hadde spredd seg til bl.a. skjelett og lunger. Almentilstanden var så dårlig at legene ikke fant det tilrådelig å operere henne. I stedet ble hun satt på Nolvadex medisiner. Hun ble den 29. samme måned orientert av overlege Jan O. Stedjeberg om situasjonen og om at hun sannsynligvis bare hadde kort tid igjen å leve.
Etter eget ønske ble J utskrevet fra sykehuset den 1. november 1991. Vitnet M ble tilkalt for å hente og følge henne hjem i drosje. Hjemmesykepleien var varslet om hjemkomsten. På X var M en tid hos henne. M laget bl.a. i stand mat til J før hun forlot henne. Resten av dagen og natten til 2. november var J alene i huset. Den 2. november kom hjemmesykepleieren og søster av K, A. Fra denne dagen forverret tilstanden til J seg sterkt. Hun ble sengeliggende og hadde vanskelig for å snakke. Hun ble også "uklar og fjern". J ble sendt tilbake til sykehuset den 4. november og døde dagen etter.
Det synes å være enighet om at erklæringen "Min siste vilje" ble skrevet av J den 9. oktober 1991 - to dager etter at svulsten i brystet var konstatert. Det er imidlertid uenighet om erklæringen også ble underskrevet av henne denne dagen eller om det skjedde den 14. oktober eller 1. november 1991. Lagmannsretten kan ikke se at dette spørsmålet er avgjørende for sakens utfall og finner det derfor ikke nødvendig å ta standpunkt til på hvilken av de nevnte datoer erklæringen ble underskrevet.
J døde av brystkreft. Allerede da det ble funnet en kul i brystet hennes i begynnelsen av oktober 1991 hadde hun kreft som hadde spredt seg til skjelett og indre organer. Den 28. oktober var almentilstanden så vidt dårlig at hun ikke kunne opereres. Den 29. ble hun gitt en fullstendig orientering om situasjonen og gjort kjent med at hun hadde kort tid igjen å leve. Hennes psykiske tilstand var naturlig nok preget av depresjon og angst. Den 1. november ble hun utskrevet fra sykehuset etter eget ønske og var da etter omstendighetene ganske kjekk. Hun kunne bl.a. gå og sitte. Lagmannsretten legger til grunn at hun denne dagen kunne snakke selv om stemmen var svak.
Hovedregelen i arveloven §49 første ledd er at testamenter skal "gjerast skriftleg med to vitne som testator har godtatt og som er til stades saman". Unntaksvis kan dødsdisposisjoner skje i form av enten et muntlig testament med to vitner til stede eller et skriftlig testament uten vitner, jf. loven §51. Slik denne saken ligger an finner lagmannsretten det unødvendig å ta stilling til om fellesvilkåret for nødtestamenter i arveloven §51 første ledd er oppfylt. For retten er det tilstrekkelig å konstatere at det kumulative vilkåret for skriftlig nødtestament i loven §51 annet ledd ikke er oppfylt. Lagmannsretten kan ikke se at situasjonen var slik - verken den 9. oktober. 14. oktober eller 1. november 1991 - at det ikke var "råd å få tak i testamentsvitne". Uansett på hvilket av disse tidspunktene erklæringen anses underskrevet var det verken umulig eller uforholdsmessig vanskelig å få tak i et testamentsvitne i tillegg til M.
Selv om J var alvorlig syk og hadde vanskelig for å snakke, greidde hun å få M til å forstå at denne skulle være testamentsvitne og skrive navnet sitt på testamentet. Lagmannsretten ser det slik at det var mulig for J å be M om å skaffe et vitne til. Dette hadde i tilfelle vært en anmodning M ville og kunne ha etterkommet f.eks. ved å tilkalle sin svigerfamilie som bodde på nabogården. Disse kunne ha vært tilkalt over telefon eller ha vært hentet i bil.
Om J har vært klar over loven krav om to testamentsvitner, er uten betydning for erklæringens gyldighet. Det samme må gjelde hennes subjektive forhold for øvrig. Det foreligger ikke grunnlag for å anta at J på noen av de nevnte tidspunktene har vært sløv og uklar. Dette var en tilstand som først inntrådte mellom 1. og 2 november 1991. Ut fra den bevisføring som har funnet sted finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at J frem til 1. november hadde en rimelig god innsikt i sin helsetilstand og oversikt over sine formue og hvordan hun ønsket å disponere denne.
Om det materielle innhold i erklæringen av 9. oktober 1991 fremstår som vel begrunnet og rimelig, kan ikke tillegges avgjørende vekt. Heller ikke kan det være utslagsgivende at andre nordiske arvelover ikke setter slike strenge vilkår for skriftlige nødtestamenter som den norske arvelov §51 annet ledd.
Anken har ikke ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges de ankende parter å erstatte ankemotpartene sakens omkostninger for lagmannsretten. Retten kan ikke se at det foreligger slike særlige omstendigheter at de bør fritas for omkostningsansvaret. Advokat Jan Erik Granmo har oppgitt omkostningene for lagmannsretten til kr 34.985,-. Av dette utgjør salæret kr 33000,-. Utgiftene antas å ha vært nødvendige, og omkostningsoppgaven legges til grunn. Lagmannsretten er enig i skifterettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Skifterettens dom stadfestes.
2. A, B, C og D dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom en for alle og alle for en å erstatte E, F, G og H v/advokat Jan Erik Granmo sakens omkostninger for lagmannsretten med 34.985 - trettifiretusennihundreogåttifem - kroner.