Rt-1984-1425

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-12-19
Publisert:	Rt-1984-1425 (381-84)
Stikkord:	(Selvmordsdommen), Arverett, Nødstestament
Sammendrag:	Saken gjaldt tvist om hvorvidt en opptegnelse arvelater etterlot seg, kunne anerkjennes som et gyldig nødstestament etter Arveloven (1972) § 51. Dissens: 3-2
Saksgang:	Høyesterett HR-1984-00185, L.nr. 185 B/1984
Parter:	A og B (advokat Arne Elvestuen - til prøve) mot 1. C, 2. D (høyesterettsadvokat Arne Meltvedt)
Forfatter:	Dolva, Bugge, Halvorsen, Mindretall: Aasland, Christiansen
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §51, §49, §50

Dommer Aasland: I boet etter E er det oppstått tvist om hvorvidt en opptegnelse han etterlot seg, kan anerkjennes som et gyldig nødstestament etter arveloven §51.

E tok sitt liv ved å skyte seg med et haglegevær natten til 21. oktober 1980. Han var 27 år gammel, ugift og uten livsarvinger. I nærheten av ham ble det funnet en håndskrevet opptegnelse hvor det heter:

«Jeg er for dum til å leve.

Mine etterladenskaper deles 30/30/30 mellom A, B og ERs sønn.

X 20. oktober 1980.

E.»

Boet etter E ble tatt under skiftebehandling ved Asker og Bærum skifterett. For skifteretten gjorde A og B ved sine foreldre som verger gjeldende at opptegnelsen var en gyldig testamentarisk disposisjon. Det samme gjorde FRs sønn G gjeldende ved den setteverge som ble oppnevnt for ham fordi hans mor var slektsarving.

Slektsarvingene, avdødes eldre halvsøsken C, F og D, bestred at opptegnelsen kunne godtas som nødstestament. De hevdet at vilkårene for å opprette nødstestament etter arveloven §51, ikke forelå, og videre at E ikke var testamentsfør da opptegnelsen ble skrevet. Subsidiært anførte de at det ved opptegnelsen bare var disponert over 9/10 av boet, og at den resterende tiendedel måtte tilfalle slektsarvingene.

I tvisten avsa skifteretten 15. februar 1982 kjennelse med slik slutning:

«1. Testament, datert 20. oktober 1980, opprettet av E, kjennes gyldig. Testamentet blir å fortolke slik at A, B og G hver er arving i ERs bo for 1/3 (en-tredjedel).

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

C, F og D påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom 16. mai 1983 med slik domsslutning:

«1. ERs testament av 20. oktober 1980 kjennes ugyldig.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsretten fant at vilkårene for å opprette nødstestament etter arveloven §51 ikke forelå. Den anså det derfor ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om testasjonsførhet.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom.

A og B har ved sine verger påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen, og er rettet mot C og D. Når F og hennes sønn G står utenfor ankesaken, henger det sammen med at det foreligger avtale mellom disse, med samtykke fra overformynderiet, om å dele den tredjeldel av boet som - uansett sakens endelige utfall - tilkommer den ene av dem. Sakens parter for Høyesterett er innforstått med denne ordning.

Til bruk for ankesaken er det holdt bevisopptak for Asker og Bærum herredsrett, Oslo byrett og Lier, Røyken og Hurum herredsrett. Partsforklaring er avgitt av B og av foreldrene, som er verger for ham og søsteren A, samt av C og D. Videre er det avgitt forklaring av 17 vitner, hvorav 4 er nye for Høyesterett.

Det er fremlagt noen få nye dokumenter, som jeg ikke tillegger noen betydning for avgjørelsen.

Som sakkyndig for Høyesterett har med partenes tilslutning vært oppnevnt assisterende overlege ved Dikemark sykehus, Harald Brun. Overlege Brun var også sakkyndig for lagmannsretten, hvor han fulgte ankeforhandlingen og gav en muntlig redegjørelse før prosedyren. I anledning av ankesaken for Høyesterett har han vært til stede ved bevisopptakene, og har derpå avgitt en skriftlig erklæring. Hans konklusjon er at det ikke foreligger opplysninger som kan tyde på at E manglet testasjonsførhet da han skrev den opptegnelse tvisten gjelder.

Etter at overlege Bruns redegjørelse forelå, har C og D frafalt sin anførsel om manglende testasjonsførhet. Videre har de for Høyesterett frafalt den subsidiære anførsel om at det ved opptegnelsen ikke ble disponert over hele boet. For Høyesterett er således tvisten begrenset til spørsmålet om vilkårene etter arveloven §51 annet ledd for å godta opptegnelsen som nødstestament er til stede.

Bortsett fra at ankesaken for Høyesterett er mer begrenset, står saken i det alt vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten. Partenes anførsler om det spørsmål ankesaken gjelder, har i det vesentlige vært de samme som for de tidligere instanser.

A og B er enige med lagmannsretten i at ERs beslutning om å ta sitt liv må være truffet samme natt som beslutningen ble gjennomført. Opptegnelsen må også være skrevet denne natten. Etter de ankende parters oppfatning tar lagmannsretten feil i at han da han skrev den, ikke var i et slikt nødstilfelle som omhandlet i arveloven §51. Den som har bestemt seg for å gjennomføre et selvmord, må anses for å være i et slikt nødstilfelle. Det kan ikke kreves - slik lagmannsretten har gjort - at det skal ha foreligget noen akutt og katastrofepreget ytre omstendighet som har gitt foranledning til selvmordet.

Etter de ankende parters syn må det videre legges til grunn at det var umulig å få tak i testamentsvitner, jfr. arveloven §51 annet ledd. Ut fra den situasjon arvelateren befant seg i da opptegnelsen ble skrevet og frem til han tok sitt liv, var det subjektivt sett ikke mulig for ham å tilkalle vitner til testasjonen. En slik subjektiv umulighet må være tilstrekkelig til å oppfylle loven vilkår for testament uten vitner.

Slik de ankende parter ser det, må for øvrig vilkårene for nødstestament anses oppfylt selv om E skulle ha truffet beslutningen om å ta sitt liv på et noe tidligere tidspunkt.

Det fremheves at sterke reelle hensyn taler for å godta opprettelsen av nødstestament uten vitner i tilfelle som det foreliggende. En annen løsning vil i realiteten innebære at den som akter å ta sitt eget liv og ikke tidligere har opprettet testament, blir forhindret fra å treffe bestemmelse om sine etterlatenskaper. Den dominerende tanke vil i en slik situasjon være gjennomføringen av selvmordet; det er ikke realistisk å tenke seg at arvelateren vil utsette dette for å opprette testament i vanlige former.

A og B, som har hatt fri sakførsel for alle instanser, har nedlagt slik påstand:

«1. Testamentet datert 20. oktober 1980, opprettet av E og omfattende hele hans formue kjennes gyldig.

2. Ankemotpartene tilpliktes å betale sakens omkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

C og D bestrider ikke at det kan tenkes situasjoner hvor den som har besluttet seg for å ta sitt liv, kan være i et nødstilfelle etter arveloven §51. Men dette må forutsette at beslutningen har sitt grunnlag i en akutt og påtrengende ytre situasjon, jfr. også loven uttrykksmåte «brå og farleg sjukdom eller anna nødstilfelle». De fleste selvmord er imidlertid resultatet av en langvarig utvikling, hvor forskjellige drivkrefter og påkjenninger bygger seg på hverandre inntil situasjonen oppleves som utålelig. Den som tar sitt liv etter å ha vært gjennom en slik utvikling, har hatt foranledning til å opprette testament på vanlig måte, og kan ikke anses å være i et nødstilfelle. ERs selvmord må anses å være resultatet av en slik langvarig utvikling. De moderate påkjenninger han var utsatt for om kvelden før han tok sitt liv, gir etter ankemotpartens syn ingen rimelig forklaring på at han skulle gå til et så drastisk skritt. Etter deres syn må det også antas at selve beslutningen om selvmord ble truffet på et tidligere tidspunkt.

Videre hevder ankemotpartene at det ikke var umulig å skaffe testamentsvitner. Det var fullt mulig å be naboer om bistand. Riktignok er det tenkelig at en anmodning om slik bistand kunne ha ledet til at selvmordsplanene ble forpurret eller iallfall måtte utsettes, men dette kan etter ankemotpartenes syn ikke gi grunnlag for å fravike kravet om vitner. Tvert imot taler det for å fastholde dette kravet.

Ankemotpartene fremhever at sterke grunner taler for å holde fast ved kravet om ordinære testamentsformer nettopp i tilfelle hvor arvelateren disponerer over sine etterlatenskaper i tilknytning til at han tar sitt eget liv. I slike tilfelle er det særlig fare for at det foreligger mangler ved arvelaterens testasjonsførhet eller på annen måte fare for at disposisjonen ikke innebærer en veloverveid forføyning over formuen, farer som i betydelig grad kan motvirkes gjennom de vanlige testamentsformene.

C og D, som har hatt fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter tilpliktes å betale saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken må tas til følge, og kan i atskillig utstrekning tiltre skifterettens syn på det spørsmål som foreligger for Høyesterett. Imidlertid finner jeg å burde gjøre noe nærmere rede for mitt syn.

Ved arveloven av 1972 ble det åpnet adgang til under nærmere bestemte forutsetninger å opprette testament gjennom et dokument som testator skriver og underskriver, et såkalt holograft testament. Regelen om dette finnes i loven §51 annet ledd jfr. første ledd. Vilkårene for å opprette testament på denne måten er at brå og farlig sykdom eller annet nødstilfelle hindrer testator i å opprette skriftlig testament med to vitner etter de vanlige formregler i loven §49, og videre at det heller ikke er mulig å få tak i testamentsvitner.

Lovforarbeidene gir - som naturlig kan være - ingen spesiell veiledning om anvendelse av disse vilkårene på den arvelater som forføyer over sine etterlatenskaper etter at han har besluttet å ta sitt liv. I avgjørelsen i Rt-1975-97 er det uttalt at en person som har til hensikt å begå selvmord, kan være i en slik situasjon som arveloven §51 omhandler. Men uttalelsen, som ikke var nødvendig for å begrunne resultatet i den saken, kan bare tjene som et utgangspunkt i den foreliggende tvist.

Før jeg går nærmere inn på den rettslige vurdering, finner jeg grunn til noen bemerkninger om det omtvistede faktiske spørsmål om når det må antas at E traff beslutningen om å ta sitt liv.

Et tilbakeblikk på avdødes personlighet og livssituasjon, supplert med den etterfølgende innsikt som selvmordet har gitt, viser at han nok var i en posisjon hvor han var særlig utsatt for selvmordsrisiko. Han var ensom, og beskrives som et menneske med en lukket personlighet. Hans selvfølelse var lav; han synes å ha følt seg utilstrekkelig i andres øyne. Samtidig var han meget ærekjær i sitt arbeid som anleggsgartner, hvor han er blitt betegnet som en perfeksjonist. Han hadde, vel også av denne grunn, et særdeles sterkt arbeidspress. Selv om han var sparsommelig og levde et enkelt liv, kan det synes som om han har bekymret seg over sin evne til å skjøtte sine økonomiske anliggender.

Det er imidlertid, slik jeg ser på de foreliggende opplysninger, intet spesielt som tyder på at han hadde selvmordsplaner i dagene før gjennomføringen. Riktignok skal han ved et par anledninger, som i tid ligger lenger forut for selvmordet, ha gitt uttrykk for mismot over sin livssituasjon, jfr. det skifteretten sier om dette. Men uttalelsene skiller seg neppe fra slike som mange mennesker kan komme med i tunge stunder. Det foreligger en rekke forklaringer fra personer som hadde kontakt med ham i de nærmeste dagene før selvmordet, og disse forklaringer er samstemmige i at det ikke var noe påfallende ved hans atferd eller sinnstilstand, og i at selvmordet kom helt uventet.

Videre foreligger det fra de siste dager han levde, en rekke opplysninger om fremtidsrettede praktiske disposisjoner som er lite forenlige med selvmordsplaner. Således skjøt han den siste dagen en kanin, flådde den og var borte hos en nabo og vasket kaninskrotten, som han deretter hengte opp på husveggen. Senere på dagen traff han avtale med noen venner om å overta en lysarmatur og en finerplate, som han hadde bruk for i sin virksomhet. Han skal ved denne anledning ha vært i strålende humør. Videre klargjorde han samme dag en bil med alt utstyr og verktøy som han ville få bruk for i et oppdrag med hellelegging som han skulle ta fatt på den påfølgende dag. Og om kvelden gikk han i gang med et omfattende og anstrengende arbeid med graving av en grøft med traktorgraver.

Jeg antar at den motgang han opplevde under dette arbeidet, må ha spilt en vesentlig rolle som utløsende årsak til selvmordet. Rett nok kan det sies at problemer med et gravearbeid isolert sett synes å være et svakt motiv for en så drastisk handling. Men påkjenningene under gravearbeidet må ses i lys av de nærmere omstendigheter. Plasseringen av den kloakkledning som gravearbeidet stod i sammenheng med, hadde på et tidligere stadium skapt visse konflikter mellom ham og naboene. Når det gjaldt selve utførelsen av gravearbeidet, hadde naboene brukt en entreprenør, mens E ville grave sin grøft selv. Han lånte en traktorgraver, som skulle leveres tilbake den påfølgende morgen. Det viste seg etter hvert at han hadde undervurdert problemene med gravingen. Ved midnattstid, da han ennå var langt fra ferdig, kom det vanntilsig i grøfta, slik at det ble gjørme i bunnen. Han fryktet for at vanntilsiget skyldtes lekkasje fra en vannledning, og tilkalte en venn som var rørlegger. Denne var imidlertid ikke i stand til å bistå i nattemørket, og E fortsatte alene med arbeidet inntil han fant å måtte gi opp. Deretter skiftet han ut den skuffen han hadde brukt på gravemaskinen under gravearbeidet med en bredere skuff som skulle være på plass ved tilbakeleveringen neste morgen. Det er opplyst at en slik skuff veier ca 250 kilo.

E må således ha vært utslitt og oppgitt da han kom hjem etter gravearbeidet. Han har trolig også følt seg rammet i sin selvfølelse. Disse påkjenninger må så ses i sammenheng med hans livssituasjon og personlige problemer, som jeg tidligere kort har gjort rede for.

Opptegnelsen, som innledes med ordene «Jeg er for dum til å leve», må være satt opp denne natten. Og jeg finner, i det vesentlige overensstemmende med skifteretten og lagmannsretten, at ERs beslutning om å ta sitt eget liv må være truffet da. Jeg tilføyer at det fremgår av medisinsk faglitteratur at et selvmord ofte fremtrer som en impulshandling, utløst av relativt moderate påkjenninger som har fått begeret til å flyte over i en på forhånd presset personlig situasjon.

Etter dette vender jeg tilbake til den rettslige bedømmelse av opptegnelsen.

Det første vilkår for å godta den som nødstestament, er at det har foreligget et nødstilfelle. Ut fra loven uttrykksmåte «brå og farleg sjukdom eller anna nødstilfelle», må det nok kreves at den situasjon som skal frita for å bruke vanlige testamentsformer, har preg av å være uforutsett. På dette punkt er det imidlertid neppe grunn til å stille strenge krav, jfr. avgjørelsen i Rt-1974-920.

Når det legges til grunn at ERs beslutning om å ta sitt eget liv ble tatt samme natt som den ble gjennomført, ligger det nær å si at det uten videre er tale om en situasjon som er inntruffet «brått». Imidlertid har ankemotpartene gjort gjeldende at uansett om den endelige beslutning skulle være truffet da, hadde avdøde gjennomgått en langvarig utvikling hvor selvmordstankene og disposisjonen for selvmord bygget seg opp. I et slikt tilfelle er det etter deres oppfatning naturlig å kreve at arvelaterens bestemmelser om hvordan det skal forholdes med arven etter ham, gis uttrykk i et testament oppsatt i de ordinære former.

Jeg kan ikke slutte meg til disse anførsler. For det første står det for meg som uklart i hvilken utstrekning E måtte ha hatt bevisste og alvorlige forestillinger om at han kunne komme til å begå selvmord forut for den natten det skjedde. Men dertil kommer at det etter min oppfatning i sin alminnelighet ville være umulig for domstolene å søke å gjøre seg opp en mening om hvorvidt en arvelater i slike tilfelle har hatt forestillinger av denne karakter i tiden forut for beslutningen. Selvmordstanker er ikke uvanlige, men det er en høy terskel mellom tanke og gjennomføring. Og selv om en etterfølgende betraktning kan gi grunnlag for å si at avdøde befant seg i en særlig utsatt situasjon, vil det være vanskelig å vurdere hvor langt han har vært seg dette bevisst. Videre forekommer det meg lite realistisk å forlange at den som er i en risikosituasjon, men som ikke har truffet noen beslutning om selvmord, skal disponere med muligheten av en slik beslutning for øye. Det synes også vanskelig å forene et slikt krav med rettstilstanden der avdøde har svingt i sitt syn på utgangen av en alvorlig sykdom, sammenlign den nevnte avgjørelse i Rt-1974-920. Her ble et muntlig testament gjort på vei inn til operasjonssalen kjent gyldig, til tross for at testator under sitt sykehusopphold var klar over at hans situasjon var meget alvorlig.

Et særskilt problem ved anvendelsen av kravet om «nødstilfelle» på selvmordssituasjonen, er at situasjonen er oppstått gjennom arvelaterens egen beslutning, som det avhenger av ham selv å gjennomføre. Kan det sies å foreligge et nødstilfelle når det stod i hans hånd å utsette gjennomføringen, slik at han kunne ha fått anledning til å opprette testament i vanlige former?

Jeg kan ikke se at dette forhold er til hinder for å bedømme situasjonen som et nødstilfelle. Dette synes for øvrig også forutsatt i den uttalelsen i Rt-1975-97 som jeg tidligere har gjengitt. Og her finner jeg det naturlig å knytte argumentasjonen direkte til den foreliggende sak. E besluttet å ta sitt liv natten til 21. oktober 1980, og han gjennomførte beslutningen samme natt. Dette viser at det for ham - subjektivt sett - forelå en presserende situasjon. Etter min oppfatning må en slik tilstand av ekstrem personlig krise bedømmes ut fra arvelaterens egne forutsetninger. Da foreligger det et nødstilfelle i loven forstand.

Lagmannsretten har antatt at kravet om nødstilfelle bare er oppfylt «hvor det oppstår en ekstraordinær ytre begivenhet som setter vedkommende i en situasjon hvor det fremstår for ham som tvingende nødvendig å sette opp testament straks». Og den har lagt avgjørende vekt på at det i ERs situasjon ikke er «holdepunkter for å anta at det forelå noen akutt og katastrofepreget ytre omstendighet som førte til at han tok seg selv av dage». Jeg er ikke enig i at det bare foreligger et nødstilfelle når selvmordet har sin bakgrunn i en ekstraordinær ytre begivenhet. Avgjørende må - slik jeg ser det - være arvelaterens eget syn på nødssituasjonen idet han utferdiger sin siste vilje. Når dette syn er kommet til uttrykk ved at han har gjennomført sin beslutning, har jeg vanskelig for å se at det blir plass for noen nærmere vurdering fra utenforståendes side av motivets art og tyngde. Det kan neppe være riktig å anvende de rettsregler det her gjelder, på en slik måte at det blir nødvendig å veie den ene selvmordssituasjon mot den annen. I vår sak viser selve handlingen at E må ha opplevd situasjonen som en tvingende nødssituasjon, og det må etter min oppfatning være avgjørende.

Det neste spørsmål som oppstår, er om det da opptegnelsen ble utferdiget, ikke var råd å få tak i testamentsvitner. Jeg finner det ikke nødvendig å gi noen nærmere begrunnelse for at de forhold som for E - slik jeg ser det - gjorde situasjonen til et nødstilfelle, også må ha gjort det utenkelig å tilkalle vitner. Nå kan det selvsagt likevel ut fra en rent ytre betraktning sies at tilkalling av vitner ikke ville ha voldt uoverstigelige praktiske vanskeligheter. Men på bakgrunn av det jeg allerede har sagt om vilkårene for å anse situasjonen som et nødstilfelle, ville det etter min mening være lite konsekvent om det ikke også ved bedømmelsen av muligheten for å skaffe vitner ses hen til arvelaterens subjektive opplevelse av situasjonen. Slik situasjonen lå an, ville det etter min mening være helt urimelig og urealistisk å kreve at han skulle ha tilkalt vitner. Og da må det etter min mening sies at dette ikke har vært mulig i loven forstand. Jeg finner støtte for mitt syn i Arnholm, Arveretten, 1974 side 198-199 med omtale av den danske dommen i UfR 1970 10.

Etter min oppfatning taler sterke reelle hensyn for en slik forståelse av arveloven §51 som jeg her har gitt uttrykk for. Rett nok kan det sies at et testament utferdiget uten vitner i en selvmordssituasjon reiser særskilte problemer når det gjelder vurderingen av testasjonens materielle gyldighet. Dette kan etter min mening tilsi at domstolene er spesielt på vakt i sin vurdering av om testator var testamentsfør og andre materielle gyldighetsvilkår. Men det bør ikke føre til at arveloven formkrav praktiseres på en måte som langt på vei må innebære en generell forkastelse av slike testasjoner. Jeg tilføyer for øvrig at også ved slike nødstilfelle som arveloven §51 annet ledd uomtvistet får anvendelse på, vil det kunne oppstå særskilte problemer når testamentets materielle gyldighet skal vurderes. Ytterligere minner jeg for ordens skyld om at i den foreliggende sak - slik den står for Høyesterett - er testasjonens materielle gyldighet ikke bestridt.

Det bør etter min mening ikke for avgjørelsen av saken legges vekt på at det vanlige krav til testamentsformer i arveloven §49 er hovedregelen, og at regelen om nødstestament i §51 annet ledd er en unntaksregel. Det er uten videre klart at hovedregelen passer for normaltilfellene, men lovgiveren har gjennom reglene i §51 gjort unntak for spesielle tilfelle hvor hovedregelen ville virke uheldig. Avgjørelsen av den foreliggende sak må etter mitt syn bygge på om det er mest nærliggende og naturlig å anvende spesialregelen, uten at det bør opereres med noen presumsjon for at hovedregelen skal gjelde.

Jeg må erkjenne at en håndhevelse av arveloven ordinære formkrav på tilfelle som det foreliggende er egnet til å hindre tvil og tvist. Men prisen for dette vil være at det overfor arvelatere som befinner seg i ERs situasjon, og som kan ha et velbegrunnet ønske om og behov for å forføye testamentarisk over det de etterlater seg, opereres med formkrav som det ikke er rimelig å tenke seg at de kan etterleve.

Avslutningsvis nevner jeg at etter de opplysninger som foreligger om dansk, finsk og svensk rettspraksis, må jeg legge til grunn at en testasjon som den foreliggende der ville ha blitt godtatt som nødstestament. I motsetning til lagmannsretten kan jeg ikke se at forskjellen i utformingen av de relevante lovregler kan forklare en annen rettslig løsning etter norsk rett.

Jeg stemmer etter dette for at de ankende parters påstand tas til følge, dog slik at jeg etter sakens karakter anser det klart at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Dolva: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og finner at lagmannsrettens dom må stadfestes.

For så vidt gjelder bevisbedømmelsen er jeg enig med førstvoterende i at E trolig tok både selve beslutningen om selvmord og om å opprette testament natten til den 21. oktober 1980. Men jeg har et annet syn på den rettslige betydning av den utvikling som førte fram til disse beslutningene.

Reglene i arveloven §51 om såkalte nødstestamenter må ses på bakgrunn av samme lovs §49 som inneholder formreglene for vanlige testamenter. Reglene gir uttrykk for at det å opprette testament er en formbundet disposisjon. Formreglene har i denne sammenheng en viktig funksjon. De skal skape notoritet over testators siste vilje, men de skal også overfor testator selv understreke betydningen av disposisjonen, og derved medvirke til at den gir uttrykk for hans veloverveide beslutning.

Selv om arveloven av 1972 åpner en noe videre adgang til å opprette nødstestament enn den tidligere arvelov av 1854, må det fastholdes at §51 framstår som et unntak fra reglene i §49. Nødstestament skal bare kunne opprettes hvor det oppstår en situasjon som gjør det umulig for testator å etterleve de vanlige reglene.

Dersom det dokument som E opprettet, skal anerkjennes som et gyldig testament, må det fylle vilkårene i §51 annet ledd jfr. første ledd. Dette innebærer at han må ha vært forhindret av «brå og farleg sjukdom eller anna nødstilfelle» fra å opprette skriftlig testament etter §49 og at «det ikkje (var) råd» - det vil si at det var umulig - å skaffe testamentsvitner. Begge disse vilkår må være oppfylt for at et testament av denne typen skal være gyldig. Jeg forstår loven slik at et nødstilfelle for å kunne likestilles med «brå og farleg sjukdom» også må inntreffe plutselig. Dette støttes av forarbeidene, og jeg viser særlig til arvelovkomitéens innstilling side 216.

Det kan reises spørsmål om de ovennevnte vilkår skal tolkes mer eller mindre vidt. Jeg legger vekt på at vilkårene skal skille ut de sjeldne tilfellene hvor lovgiveren har funnet det nødvendig å avvike fra de garantier som loven ordinære regler gir. På denne bakgrunn har jeg kommet til en annen oppfatning enn førstvoterende. I likhet med lagmannsretten finner jeg at vilkårene i arveloven §51 må tolkes så strengt at de ikke er oppfylt i det foreliggende tilfelle.

Jeg presiserer at mitt standpunkt her ikke utelukker at en person som står i ferd med å begå selvmord, kan være i en slik situasjon som §51 omhandler. For så vidt er jeg enig i uttalelsen på side 100 i dommen i Rt-1975-97. Jeg antar at det ikke i nærværende sammenheng er grunn til å angi generelt hva som i så måte er nødvendig. Etter mitt syn var nemlig E ikke i en slik situasjon da han skrev det foreliggende dokument.

Som nevnt er det etter §51 første ledd et vilkår at hindringen skal skyldes et plutselig inntruffet nødstilfelle. Selv om det er usikre faktorer i hendelsesforløpet, synes det klart at de begivenheter som ledet fram til selvmordet natten til 21. oktober, ikke i seg selv kan bedømmes som et nødstilfelle som objektivt sett kan gi en rimelig forklaring på at E valgte å gå til et så drastisk skritt. Jeg mener man må vurdere disse begivenheter som dråpen som fikk et allerede fullt beger til å flyte over. Det framgår av vitneprovene at man må gå adskillig dypere og lenger tilbake for å finne de dominerende faktorer i den utvikling som førte fram til ERs beslutning om å ta sitt liv. Den oppnevnte sakkyndige, assisterende overlege Harald Brun, oppsummerte sitt inntrykk på grunnlag av vitneprovene slik:

«E har hatt en autoritær oppdragelse og har tidlig, kanskje for tidlig, måttet lære selvstendighet og stå på egne ben. Han har sannsynligvis i barndommen i liten grad fått anledning til å gi uttrykk for følelser, svakheter og barnet i seg. Dette kan ha hatt betydning for at han senere har utviklet seg til en person som har lukket seg til, slik at han ikke har maktet å dele sine tanker, følelser og bekymringer med andre.

Han beskrives som en person med lav selvfølelse og selvtillit. Han har vært stolt, ærekjær og svært arbeidssom, og det kan virke som om han ikke har tillatt seg tid til lek og meningsfylt avkobling. Det virker som om han har vært i en «tvangstrøye» av plikter og arbeid.

Han har blitt gående alene med sine bekymringer for fremtiden, eiendommen i X og utbyggingen av denne. Selv om økonomien kanskje egentlig ikke har vært dårlig, tyder en del vitneutsagn på at han har hatt vanskeligheter med å takle de planleggingsmessige og praktiske sider ved utparsellering og planlegging. Han har gitt uttrykk for eksistensielle problemer og nevnt tanker som å kjøpe seg fjellgård, hvilket vil kunne tolkes som et ønske om å flykte inn i ensomheten. Alle disse ting har han tydeligvis ikke hatt evne til å diskutere med andre. Han er blitt gående alene med sin utilstrekkelighetsfølelse og sine bekymringer. Dette representerer et stort risikomoment for et menneske.

Enkelte ting tyder på at han har hatt personlige problemer i tiden før selvmordet. Han har latt falle replikker som kan tolkes som varsler på det som til slutt skjedde. Vi vet også at han et par måneder før selvmordet tok kontakt med psykiater.»

Det må således legges til grunn at det som hendte natten til 21. oktober, var resultatet av en lang utvikling både på det indre og ytre plan som førte fram til ERs beslutning om å ta sitt liv. Han må sies å høre til en risikogruppe hvor selve selvmordet kan utløses av en ytre sett mer eller mindre tilfeldig begivenhet. Jeg antar at dette ikke er noe uvanlig forhold, men at det snarere er det vanligste i slike tilfeller. I motsetning til førstvoterende finner jeg at også dette må tillegges rettslig betydning ved avgjørelsen. Det kan ikke være tilstrekkelig utelukkende å legge vekt på arvelaterens eget syn på nødssituasjonen.

Jeg er således blitt stående ved at E natten til 21. oktober 1980 ikke var i en slik situasjon som arveloven §51 fastsetter, og som hindret ham i å opprette testament i vanlige former. Jeg legger særlig vekt på at han besluttet å ta sitt liv som følge av en utvikling som beskrevet av den sakkyndige, og hvor denne utvikling er det helt dominerende forhold sammenholdt med det som trolig var den umiddelbart utløsende faktor. Bortsett fra selve beslutningen om selvmord var det intet som objektivt sett utpeker situasjonen som en nødssituasjon.

Heller ikke vilkåret etter §51 annet ledd er etter min mening oppfylt i det foreliggende tilfelle. De momenter som er nevnt ovenfor, vil til dels komme inn ved vurderingen også her. Den funksjon som testamentsvitner har - se arveloven §50 om at de bør opplyse at testator gjorde testamentet av fri vilje og var ved sans og samling - er viktig ikke minst i selvmordstilfellene, og dette må tillegges vekt også ved tolkingen av reglene her. Selv om det er enkelte avgjørelser som kan tas til inntekt for en mer lempelig forståelse av reglene, legger jeg vekt på at testator i den foreliggende sak befant seg i en situasjon hvor det ytre sett ville være fullt mulig å kontakte naboer eller andre for å få bevitnet testamentet. Riktignok kunne dette eventuelt føre til at de som han henvendte seg til, fattet mistanke om selvmordsplanene, men jeg finner ikke dette tilstrekkelig til å fylle vilkåret i §51 annet ledd. Heller ikke i denne henseende bør arvelaterens egen bedømmelse av situasjonen alene være avgjørende.

Avslutningsvis vil jeg bemerke at omstendighetene i denne saken etter min mening belyser betenkelighetene ved å gi avkall på den garanti som de vanlige testamentsformene gir i et tilfelle som det foreliggende. Som nevnt ser jeg det slik at hovedøyemedet med loven formkrav er at det skal skapes størst mulig sikkerhet for at den disposisjon den avdøde har truffet, virkelig gir uttrykk for hans veloverveide siste vilje med sine etterlatenskaper. Dette hensyn taler etter mitt syn med styrke for at unntaksreglene om det formløse nødstestament i arveloven §51 ikke bør gis en videre rekkevidde enn lovgiveren utvilsomt har tilsiktet, nemlig at arvelateren skal være brakt i et uforutsett nødstilfelle som positivt hindrer ham i å oppfylle de lovbestemte formkrav. Sett i denne sammenheng har det betydning for meg at den opptegnelse E etterlot seg, i flere henseender synes å ha et situasjonsbestemt preg. Jeg peker her på den form erklæringen har - med de rettelser som er foretatt - og dens innledning: «Jeg er for dum til å leve». Jeg peker også på at man ikke har holdepunkter for at E tidligere har gitt uttrykk for tilsvarende tanker om hvorledes han ønsket å disponere, noe som ville ha kunnet gi et sikrere grunnlag for slutninger om at disposisjonen virkelig var uttrykk for hans veloverveide beslutning. I så måte ligger denne sak annerledes an enn den som er referert i Rt-1974-920, jeg viser særlig til førstvoterendes bemerkninger side 923 annet avsnitt.

Jeg er etter dette kommet til det resultat at den erklæring som E avgav natt til 21. oktober 1980, ikke kan kjennes gyldig som nødstestament etter arveloven §51.

For så vidt gjelder spørsmålet om saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Dolva.

Dommer Halvorsen: Likeså.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Aasland.

For så vidt angår annenvoterendes bemerkninger om at testamentet synes å ha et situasjonsbestemt preg, finner jeg grunn til å fremheve at det for Høyesterett ikke er tvist om testamentets materielle gyldighet. Jeg finner det da ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om testasjonen gir uttrykk for avdødes veloverveide vilje, og kan - slik saken foreligger for Høyesterett - heller ikke se at det er holdepunkt for at så ikke er tilfelle.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Morten Poulsson):

E ble født xx.xx.1953. Han begikk selvmord natten mellom 20. og 21. oktober 1980. Han hadde ikke livsarvinger. Hans slektsarvinger er tre halvsøsken på farssiden, C, født xx.xx.1932, F, født xx.xx.1934 og D, født xx.xx.1937. ERs far, H, døde i 1974, mens hans mor, J, døde i 1978.

E ble funnet død om morgenen 21. oktober 1980. Det ble også funnet en håndskrevet opptegnelse hvor det heter:

«Jeg er for dum til å leve.

Mine etterladenskaper deles 30/30/30 mellom A, B og FRs sønn. X 20. oktober 1980 E»

Opptegnelsen er skrevet med kulepenn, men er rettet med blyant. Den lød først på deling «50/50 mellom B og FRs sønn.» Med blyant er så ARs navn føyd til og fordelingen endret til 30/30/30.

Arvingene etter opptegnelsen er alle mindreårige. A og B v/foreldrene som verger, gjorde krav på arv og offentlig skifte ble åpnet ex officio 14. november 1980.

FRs sønn heter G. Det er oppnevnt setteverge for ham fordi F er slektsarving. Setteverge er advokat Erik Engemoen, Sandvika. - - -

Om saksforholdet forut for selvmordet legger retten følgende til grunn:

E bodde hele sitt liv på eiendommen Y i X. Eiendommen ble kjøpt av foreldrene i 1953, og den var morens særeie. Etter farens død i 1974 ble det skiftet med særkullsbarna (saksøkte). Moren døde i 1978 og E var eneste arving.

E ble ferdig med artium i 1976 og tok gartneriskolen i 1978/79.

I 1974 ble E kjent med K som drev i anleggsgartnerbransjen. Fra 1975 arbeidet han på heltid hos K. Sommeren 1979 gikk K konkurs. Det ble da opprettet et slags arbeidsfellesskap mellom E, L og M. K var ansatt hos sin kone, og virksomheten fortsatte på denne måten til E døde.

Området rundt Y er under utbygging. 20. oktober 1980 var eierne i utbyggingsfeltet iferd med å grave en grøft for å føre frem vann. ERs naboer hadde en entreprenør til å utføre gravingen. E ville grave sin grøft selv. Han lånte en traktorgraver av arbeidsfellesskapet. Han hentet den selv og kom igang med gravingen ca kl. 17.00. Tidligere på dagen hadde han vært hjemme og bl.a. skutt en kanin som han flådde og vasket hos naboen N, ca kl. 13.00. Traktorgraveren skulle leveres på Z, ca kl. 07.00 dagen etter. E var ikke trenet i bruk av maskinen. Sammen med N skiftet han skuffe på traktorgraveren mellom kl. 19.00 og kl. 21.00. Ca. kl. 23.00 snakket han med en annen nabo, P. E ga uttrykk for at arbeidet gikk smått. Ved midnatt kom det vann i grøfta. E ringte da til en venn av seg som bodde i nærheten, Q, som er rørleggerhjelper. Han dro bort for å hjelpe til. Vanntilsiget stoppet imidlertid ikke og en del av grøfta ble til «leirvelling». Q mente dessuten at grøfta var for smal. Han dro hjem ca kl. 00.30. E fortsatte gravingen. Senere på natten skiftet han skuffe på traktorgraveren på ny. Da gjorde han det alene. E ble funnet om morgenen ca kl. 07.00. Politiet ankom kl. 08.20. Ifølge en av politirapportene (dok. 6 bil. 2) var han da «varm å ta på». Ifølge brev fra Rettsmedisinsk Institutt (dok. 26) har døden da «inntrådt høyst noen timer tidligere samme dag». Selvmordet ble begått på badet i 2. etasje på eiendommen. Opptegnelsen om etterladenskapene ble funnet i stuen ved siden av telefonen ifølge en annen politirapport (dok. 27).

Saksøkerne v/advokat Engemoen og advokat Elvestuen har i det vesentligste anført:

Saksøkerne hevder at arveloven (A) §51 annet ledd kommer til anvendelse og at opptegnelsen er gyldig som nødtestament.

Saksøkerne mener selvmordet må ha funnet sted mellom kl. 02.30 og kl. 06.00 den 21. oktober 1980. Beslutningen om å begå selvmord ble truffet i det samme tidsrom. Etter bevisførselen er det ikke grunn til å tro at E på noe tidligere tidspunkt hadde bestemt seg for å begå selvmord. Dermed oppsto en nødsituasjon som faller inn under A §51. Saksøkerne henviser til Utkast til lov om arv fra 1962 (heretter Utkastet) 217, spalte 1, hvor det heter at «arvelateren må være i en stilling som han etter alminnelig vurdering ikke kan ventes å slippe levende fra». Selvmord dekkes av dette. Høyesterett har dessuten i Rt-1975-97 (100) fastslått at selvmord kan godtas som nødsituasjon. Dommen kan for øvrig ikke forstås slik at selvmord bare unntaksvis kan dekkes av A §51 annet ledd. Saksøkerne peker på at det er rettsenhet i Norden når det gjelder skriftlige nødtestamenter, jfr. Ot. prp. nr. 36-1968/69 (heretter Proposisjonen) 35. I Danmark, Sverige og Finland er selvmord godtatt som nødsituasjon og saksøkerne henviser til følgende dommer:

Sverige: Høgsta Domstolens dommer av 15. november 1950 og 18. november 1938 (dok. nr. 25 bil. 5 og 6).

Danmark: UfR 1970 10 og 1972 764, samt Nordisk Domssamling 1978 749. (dok. nr. 13 bil. 5, 7 og 9).

Finland: TfR 1959 81 (dok. 13 bil. 8).

Saksøkerne mener E ikke på noe tidligere tidspunkt hadde bestemt seg for å ta sitt eget liv slik at testament i samsvar med de vanlige formkravene kunne vært opprettet. Og selvom han kan ha vært inne på tanken tidligere, er det et langt skritt videre å ta den endelige beslutning. Dessuten stiller ikke loven noe krav om at situasjonen skal være helt akutt. Det pekes på at «nødstilfelle» er et overbegrep i forhold til «brå og farleg sjukdom» i A §51 første ledd. «Brå» gjelder derfor ikke «nødstilfelle». Det vises for så vidt til Rt-1974-920 (922) som støtter en slik forståelse. Dommen modererer derfor uttalelsene i Utkastet 216, spalte 1 vedrørende kravet om «plutselighet». For øvrig er det også på dette punkt henvist til de ovenfor nevnte nordiske dommer.

Saksøkerne anfører at det ikke var mulig for E å tilkalle vitner. For det første var det «midt på natten», og for det andre ville vitnene kunne hindre ham i å gjennomføre selvmordet. - - -

Saksøkte v/advokat Kjos har i det vesentlige anført:

Vilkårene i A §51 er ikke oppfylt.

Det foreligger etter saksøktes oppfatning ingen viljeserklæring, bare en kladd.

Det er ikke bevist at testamentet er skrevet den natten E døde. Det kan like gjerne være skrevet om formiddagen 20. oktober Da var E hjemme og hadde tid til å vurdere hvem som skulle ha hans etterladenskaper. Testamentet kan også være skrevet dels om dagen, dels om natten. Rettingen med blyant tyder på dette.

Hvis testamentet er skrevet om dagen, forelå ingen nødsituasjon.

Hvis testamentet er skrevet om natten, forelå heller ingen nødsituasjon. Det var fullt mulig å skaffe testamentsvitner. I Rt-1975-97 (100) forutsettes at det skal være «umuleg» å skaffe vitner. I lovteksten heter det at det «ikkje skal» være «råd å få tak i vitner».

Uansett faller den foreliggende selvmordssituasjon ikke inn under A §51.

For det første er selvmord bare unntaksvis en nødsituasjon i arveloven forstand. Både lovteksten og forarbeidene er formulert uten tanke på selvmord. Det er nødsituasjoner en selv ikke har innflytelse over det er tatt sikte på. Høyesterett sier i dommen fra 1975 ikke mer enn at selvmord «kan» medføre en nødsituasjon. Nærmere vilkår og omstendigheter behandles ikke. Selvmord kan derfor bare unntaksvis falle inn under §51.

For det andre må det være en betingelse at selvmordsituasjonen oppstår plutselig. Dette fremgår av Utkastet 216 hvor det heter at reglene ikke er anvendelige hvis «arvelateren måtte regne med å komme i en stilling som nevnt» (d.v.s. nødsituasjon). E døde ikke som følge av en brå beslutning. Både parts- og vitneforklaringene viser at situasjonen var under utvikling. Han sluttet å treffe gamle venner, ble innesluttet og ga hentydninger om selvmord. Selvmord er dessuten sjelden følge av momentane utløsninger. Saksøkte henviser for så vidt til Leo Eitinger/Nils Retterstøl, Psykoser, 1976, 228. - - -

Retten skal bemerke:

Retten vil i det følgende først ta stilling til om det forelå en nødsituasjon, deretter om E var testasjonshabil og til slutt spørsmålet om tolkingen av testamentet.

1. Om nødsituasjonen.

A §51 lyder: - - -

Det er etter bestemmelsen nødvendig for retten å ta stilling til når opptegnelsen ble skrevet, om dette var etter at E bestemte seg for å begå selvmord og om selvmord faller inn under §51, herunder om det kunne ha vært tilkalt testamentsvitner.

Retten bemerker innledningsvis at det ikke er bestridt at det er E som har skrevet opptegnelsen, men saksøkte har hevdet at den bare var en kladd. Funnet av opptegnelsen og dens plassering i huset, sett i sammenheng med omstendighetene for øvrig, viser etter rettens mening at det foreligger en viljeserklæring, og retten legger dette til grunn.

Tidspunktet for selvmordsbeslutningen er belyst i parts- og vitneforklaringene. Vitnet R har forklart at E tidligere snakket om selvmord. Dette skjedde på Y 2. desember 1979. R overnattet da på vei til Fornebu. Om kvelden skal E da ha uttalt noe sånt som: «Av og til lurer jeg på hva som er vitsen med det hele og at det er like greit å ta hagla å gjøre slutt på det.» Vitnet oppfattet ikke uttalelsen som seriøs, men ba likevel E om ikke å ta sitt eget liv. Noen diskusjon om saken ble det ikke, bare et par replikker. Vitnet Q har forklart at E var ensom. Ifølge ham skal E ha sagt at «hadde det ikke vært for bikkjene, hadde han ikke visst hva han skulle gjøre». Vitnet S har opplyst at E snakket om «å reise» en av de siste gangene han snakket med ham. Han ville ikke si hvor. Alle de tre nevnte vitner regnet seg som venner av E, og uttalelsene er falt i løpet av hans siste leveår. F har hevdet at E var iferd med å utvikle en «maniform-depressiv» sinnssykdom som har forekommet i familien tidligere. På den annen side gir de øvrige parts- og vitneforklaringer ikke uttrykk for noen selvmordsplaner. Det er bl.a. påpekt at E vurderte å kjøpe et mindre gårdsbruk og at han skulle utparsellere Y. Han hadde altså fremtidsplaner. De vitnene som snakket med ham kvelden før selvmordet, merket heller ikke noe uvanlig.

Retten peker videre på at E fikk vanskeligheter med gravingen av grøften. Etter bevisførselen legger retten til grunn at han ikke var flink til å bruke traktorgraveren. Han grov en grøft som var for smal og måtte skifte skuffe alene en gang etter kl. 00.30. Det kom vann i grøften og han fikk ikke stoppet vanntilsiget. Han greide derfor ikke å gjennomføre grøftearbeidet slik han hadde planlagt. Hans forklaring på selvmordet i testamentet, «jeg er for dum til å leve», synes umiddelbart å ha sammenheng med denne situasjonen. På dette tidspunkt må han dessuten ha vært trett og sliten. På den annen side er noen timers mislykket arbeid isolert sett et svakt motiv for selvmord.

Retten legger til grunn at E i lengre tid må ha overveid å begå selvmord. Noen beslutning om dette kan retten imidlertid ikke finne bevis for at han har truffet før selvmordsnatten. Motgangen med vanngrøften må etter rettens mening ha vært den utløsende årsak, det moment som fikk E til å treffe sin avgjørelse. Retten legger etter dette til grunn at beslutningen om å begå selvmord ble truffet natten mellom 20. og 21. oktober 1980.

Retten legger videre til grunn at testamentet må ha blitt skrevet den natten E døde. Testamentet er en følge av at han besluttet å ta sitt eget liv. Opptegnelsen synes å være raskt skrevet, og skriften bærer vel et visst preg av den beslutning som var tatt. Hvis testamentet var blitt skrevet før, ville det nok hatt et mer «ordentlig» utseende. Testamentet var dessuten plassert på et sted hvor det ville blitt funnet med en gang. Testamenter pleier man vel ellers å oppbevare på en sikrere måte.

Spørsmålet blir så om den ovenfor beskrevne situasjon faller inn under A §51.

I Utkastet 216 sp. 1 heter det om nødtestamenter:

«Første ledd gjelder den situasjon at vitner nok er til stede, men at skrivesaker ikke er for hånden, eller at arvelateren er i en slik tilstand at han ikke kan få underskrevet testamentet. I seg selv bør imidlertid dette bare være tilstrekkelig til å fravike regelen om skriftlighet dersom testasjonsakten ikke kan utsettes, d.v.s. dersom det er en nærliggende risiko for at arvelateren vil komme til å dø før han kan få opprettet testament på vanlig måte, eller når arvelateren faktisk dør før han har fått underskrevet testamentet. Men selv om forholdene skulle ligge slik an, bør man allikevel ikke lempe på testasjonsreglene dersom arvelateren måtte regne med at han ville komme i stilling som nevnt. Da har han nemlig hatt oppfordring til å gjøre testament i vanlig form på et tidligere tidspunkt. Derfor bør man også ha som vilkår for bruk av nødsformen at hindringen oppstår plutselig.

På side 217 i Utkastet skriver komitéen om skriftlige nødtestamenter:

«Som vilkår for å opprette testament som nevnt gjelder etter utkastet at det «ikke (er) mulig å skaffe testamentsvitner». En første forutsetning for at vilkåret skal være oppfylt, er at det på testasjonsstedet mangler personer som kan være vitner, og som er villige til det. Men videre er det forutsetningen at det heller ikke antas å være tid til å skaffe vitnene, eller til at arvelateren kan vente med å opprette testament til han kommer til et sted hvor det er personer som kan være vitner. Disse forutsetninger betyr at arvelateren må være i en stilling som han etter en alminnelig vurdering ikke kan ventes å ville slippe levende fra.»

Sproglig synes det klart at en person som skal begå selvmord faller inn under beskrivelsen. På den annen side er ikke selvmordsituasjonen nevnt i forarbeidene. Forarbeidene synes å ta sikte på tilfelle hvor det er «ytre» omstendigheter som hindrer opprettelse av testament i vanlige former.

I en sak referert i Rt-1975-97 flg. uttaler Høyesterett på 100:

«Som lagmannsretten - flertallet og mindretallet - er jeg av den oppfatning at en person som har til hensikt å begå selvmord, ..., kan være i slik nødsituasjon som arveloven §51 omhandler.»

Men saken ble avgjort på et annet grunnlag, og Høyesterett behandlet ikke spørsmålet nærmere.

Norsk litteratur synes ikke å ha omtalt spørsmålet, bortsett fra en liten bemerkning i Arnholm, Arveretten, 1974, 199 hvor han under henvisning til den danske dom i UfR 1970 10 (dok. 13 bil. 5) sier: «Testamentet ble opprettholdt - og tross loven ordlyd ville det vel også blitt opprettholdt hos oss.»

Under henvisning til det ovenstående er retten kommet til at E var i en situasjon som ga anledning til å opprette nødtestament. Nødsituasjonen oppsto da beslutningen om selvmordet ble truffet. At han tidligere har hatt tanker om å begå selvmord, endrer ikke dette. Slike tanker kan ikke medføre «plikt» til å opprette testament i loven vanlige former. Det avgjørende må være når den endelige beslutning treffes, og retten har lagt til grunn at den ble truffet like forut for selvmordet. Retten bemerker videre at et nødtestament innebærer en reell vilje om fordelingen av arven. Dersom nødtestamenter fravikes, vil arven ikke bli fordelt i samsvar med arvelaters bestemmelse. Retten mener også av denne grunn at en selvmordsituasjon må falle inn under A §51.

Etter A §51 kan nødtestament opprettes enten muntlig med to vitner til stede, eller skriftlig uten vitner. Bestemmelsen forutsetter at skriftlig testament bare kan opprettes hvis vitner ikke kan skaffes. Retten må følgelig ta stilling til om det var mulig å få tak i vitner.

I den foreliggende situasjon var det ikke fysisk umulig å tilkalle vitner. E kunne vekket naboer. Men disse ville sannsynligvis ha hindret ham i å begå selvmordet. Spørsmålet blir dermed om man skal kreve at en «selvmorder» i overvær av to vitner skal opprette sitt testament, deretter få dem til å gå og så gjennomføre selvmordet. Retten antar at slikt krav ikke kan stilles hvor «selvmorderen» måtte røpe seg. Han vil da bli hindret i å gjennomføre en beslutning han vel må ha lov til å treffe. Det vil hindre at hans bo blir fordelt som han ønsker. Og det vil også bringe vitnene i en ubehagelig situasjon. Retten antar E ville måtte røpe seg ved å vekke to naboer midt på natten. Retten finner derfor at et skriftlig nødtestament kan godtas i den foreliggende sak. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erik Jørgensen, Sverre Bjørnsen og tilkalt byrettsdommer Rolf Harto):

Lagmannsretten er kommet til at anken over skifterettens rettsanvendelse må tas til følge.

Etter arveloven §51 annet ledd er et testament som testator selv har skrevet og undertegnet, gyldig hvis han var i en slik nødssituasjon som nevnt i paragrafens første ledd og det ikke var mulig å få tak i testamentsvitner. Dessuten må testator på tidspunktet for utferdigelsen av testamentet ha hatt den nødvendige testasjonshabilitet.

Legalarv og testasjonsarv er som utgangspunkt likestillet i arveloven når det gjelder regulering av arveforholdene. For testamentsarv står imidlertid kravet om at de lovbestemte formregler skal være iakttatt helt sentralt. Det er bare i helt ekstraordinære situasjoner, hvor formkravene umulig kan etterleves, at testamenter som er fremsatt muntlig i overvær av vitner eller som er egenhendig skrevet uten vitners nærvær, kan kjennes gyldige. Etter arveloven §51 første ledd er det således et vilkår for å kunne sette opp et gyldig nødstestament at det foreligger «brå eller farleg sjukdom eller anna nødstilfelle». Lest i sammenheng med §51 første ledd må vilkårene for at et skriftlig testament uten vitner etter paragrafens annet ledd kan kjennes gyldig være at det foreligger et nødstilfelle som kan sidestilles med brå og farlig sykdom og at det på det tidspunkt da testamentet ble nedtegnet, ikke var mulig å få tak i vitner som var villige til å komme til stede og bekrefte at nedtegnelsen ga uttrykk for vedkommendes siste vilje og at han var habil til å sette opp testament.

Forarbeidene til arveloven av 1972 tar ikke stilling til om en person som har bestemt seg for å ta sitt eget liv, alene av den grunn er i en slik nødssituasjon som loven krever. Spørsmålet er ikke drøftet, og det synes ikke som reglene om nødstestamenter i det hele er utformet med tanke på at de også skal få anvendelse på selvmordssituasjoner. Rettspraksis på dette område gir heller ikke særlig veiledning. I en høyesterettsdom inntatt i Rt-1975-97 flg., som partene har vist til, avgjorde Høyesterett saken på et annet grunnlag og nøyde seg med å konstatere at en person som har til hensikt å ta sitt eget liv, kan være i en slik nødssituasjon som arveloven §51 omhandler. Rettspraksis fra andre nordiske land, som testamentsarvingene har henvist til, jfr. skifterettens dom side 4, synes å gå nokså langt når det gjelder å anerkjenne gyldigheten av nødstestamenter. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette, idet kravene til nødssituasjonen som vilkår for nødstestamenter i de andre nordiske land er mindre strenge enn vår arvelovs §51. I dansk rett er således kravet at «den, der på grund av sygdom eller andet nødstilfælde er forhindret ...» og i svensk lovgivning er kravet: «Ær nogon av sjukdom eller annat nødfall førhindrad ...» Det er bare den norske arveloven som stiller krav om brå og farlig sykdom eller annet nødstilfelle, og det er derfor ikke uten videre gitt at domspraksis fra de øvrige nordiske land vil kunne få noen avgjørende betydning for norsk rettsstilling på dette område.

Selv om situasjonen som foreligger kort tid forut for iverksettelsen av et selvmord i alminnelighet nok i vanlig språkbruk må kunne betegnes som en nødstilstand, er det ikke dermed gitt at testamenter nedtegnet i en slik situasjon må opprettholdes som gyldige nødstestamenter. Det ville formentlig bety at enhver som akter å begå selvmord, vil kunne unnlate å følge loven formkrav til testamenter, hvis forholdene ligger slik an at det er vanskelig å oppfylle formkravene. Og det vil åpenbart meget ofte være tilfelle. Adgangen til å opprette nødstestamenter er imidlertid ment å være forbeholdt de rene unntakstilfelle. Lovens uttrykk «brå og farleg sjukdom og anna nødstilfelle» i paragrafens første ledd tyder på at bestemmelsen bare skal komme til anvendelse i de tilfelle hvor det oppstår en ekstraordinær ytre begivenhet som setter vedkommende i en situasjon hvor det fremstår for ham som tvingende nødvendig å sette opp testament straks, fordi han regner med som sikkert at han ikke vil overleve. Også loven krav om at «det ikke skal være råd» å få tak i vitner, peker etter lagmannsrettens mening i retning av en streng fortolkning. I en selvmordssituasjon vil det praktisk talt alltid være umulig å få tak i villige vitner om natten fordi vitnene vil stille seg undrende og vegre seg. Subjektivt sett vil vel en person som akter å begå selvmord, praktisk talt alltid gå ut fra at det vil være umulig å få tak i vitner uten at hans forehavende blir kjent og forpurret. Det er etter lagmannsrettens mening gode grunner for å stille strenge krav til den nødssituasjon som arveloven §51 omhandler. I ERs situasjon er det ikke holdepunkter for å anta at det forelå noen akutt og katastrofepreget ytre omstendighet som førte til at han tok seg selv av dage. Lagmannsretten er derfor blitt stående ved at loven krav om at det skal foreligge et nødstilfelle ikke er oppfylt og at den opptegnelse E etterlot seg, således ikke kan godkjennes som et gyldig testament. - - -