LG-1999-2218
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-10 |
| Publisert: | LG-1999-02218 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 95-02109 - Gulating lagmannsrett LG-1999-02218. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00108. |
| Parter: | Ankende part: Nordgreen & Frønsdal As (Prosessfullmektig: Advokat Ove Jan Ommundsen, Bergen). Motpart: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ advokat Borgar Høgetveit Berg, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Christophersen. Lagdommer Noss. Ekstraordinær lagdommer Selvik |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §181, §183, Merverdiavgiftsloven (1969), Dekningsloven (1984) §1-2, §5-8 |
Saken gjelder spørsmål om erstatningsansvar for påstått uriktige opplysninger gitt av offentlig tjenestemann ved Statens Vegvesen i Hordaland til Namsmannen i Fjell og Sund, jf Skl §2-1.
Nordgreen & Frønsdal AS var underentrepenør for Moberg Maskin AS som hadde avtale med Statens Vegvesen i Hordaland om utvidelse av to tunneller i Vaksdal kommune. Nordgreen og Frønsdal AS utførte entreprisen kontraktsmessig uten å få avtalt oppgjør fra Moberg Maskin AS. Oppgjør av kr 1.173.804,05,- med tillegg av 18 % forsinkelsesrente ble sikret ved arrest i hovedentreprenøren Moberg Maskin As sitt eventuelle tilgodehavende hos Statens Vegvesen. Den 15 08 91 ble Statens Vegvesen gjort kjent med arresten som ble iverksatt av namsmannen den 02 09 91. Nordgreen & Frønsdal AS fikk siden uteblivelsesdom mot Moberg Maskin AS for oppgjør av kr 1.171.333,26,- med tillegg av forsinkelsesrente. Etter begjæring fra Nordgreen & Frønsdal AS besluttet Namsmannen i Fjell og Sund utlegg den 06 07 92 med grunnlag i uteblivelsesdommen.
Utlegg ble imidlertid ikke tatt i Moberg Maskin AS sitt tilgodehavende hos Statens Vegvesen. I utleggsforretningen ble det angitt at «Det finnes intet tilgodehavende h/Statens Veivesen». Nordgreen & Frønsdal AS bestred det. Selskapet krevde på nytt utlegg i tilgodehavendet under henvisning til arresten. Utlegg ble stiftet i «antatt tilgodehavende hos Statens Veivesen, ukjent beløp» ved ny utleggsforretning den 23 10 92.
Moberg Maskin AS gikk konkurs 19 11 92. Fristdagen ihht dekningsl §1-2 var 23 10 92. Det siste utlegget som ble stiftet 23 10 92 fikk derfor ikke rettsvirkning overfor boet, jf 3 måneders fristen i deknl §5-8, første ledd. Dersom utlegget var stiftet ved den første utleggsforretningen 06 07 92, ville utlegget ha stått seg.
Nordgreen & Frønsdal AS mener at Namsmannen i Fjell og Sund var i telefonkontakt med ukjent tjenestemann ved Statens Vegvesen den 06 07 92 ved den første utleggsforretningen. Tjeneste-mannen påstås å ha feilinformert namsmannen om at Moberg Maskin AS ikke hadde noe tilgode-havende å ta utlegg i, og at dette ledet til at utlegg ikke ble tatt til sikkerhet for Nordgreen & Frønsdal AS sitt krav. Partene er uenige om telefonsamtalen fant sted og isåfall hvilket innhold samtalen hadde.
Partene er videre uenige om hvor meget Moberg Maskin AS rent faktisk hadde tilgode hos Statens Vegvesen. Nordgreen & Frønsdal AS hevder at tilgodehavende var kr 2.796.497,-, mens Statens Vegvesen mener det var kr 1.282.893,-. I tillegg hadde Statens Vegvesen en del motkrav vis à vis Moberg Maskin AS og partene tvistes dels om størrelsen av og dels om motregningsadgangen for disse motkravene. Sparebanken Vest hadde videre factoringavtale med Moberg Maskin AS som var udekket med kr 772.120,-. Partene er enige om at factoringpantet ville hatt prioritet foran utlegget dersom det var blitt stiftet den 06 07 92, slik at utestående for Sparebanken Vest skulle dekkes inn først.
Når hensyn er tatt til motkrav og factoringpanthaverens krav mener Nordgreen & Frønsdal AS at tilgodehavende utgjorde kr 1.819.377,-. Et utlegg i tilgodehavende hos Statens Vegvesen den 06 07 92 vil dermed sikret oppfyllelse av Nordgreen & Frønsdal AS sitt krav mot Moberg Maskin AS, jf uteblivelsesdommen. Statens Vegvesen hevder på sin side at det var en underdekning på kr 217.728,- og at det rent faktisk ikke var noe tilgodehavende å ta dekning i.
Nordgreen & Frønsdal AS mente at Statens Vegvesen var ansvarlig for feilinformasjonen, jf skl §2-1, og krevde erstattet kr 1.819.377,- med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 1. juli 1995.
Statens Vegvesen bestred prinsipalt at det var grunnlag for arbeidsgiveransvar, subsidiært at det forelå økonomisk tap. Partene ble ikke enige og stevning ble tatt ut for Bergen byrett 01 09 95 mot Staten ved Samferdselsdepartementet. Der ble det avsagt dom 21 september 1999 med slik domsslutning;
1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Nordgreen & Frønsdal AS har i rett tid anket byrettens dom p g a feil bevisbedømmelse og uriktig rettsanvendelse. Staten v/Samferdselsdepartementet tok til motmæle i tilsvar av 16 12 99. Saken foreligger i samme skikkelse for lagmannsretten som for byretten, dog slik at Staten frafalt tre vitner ( alle tjenestemenn ved Statens Vegkontor) under ankeforhandlingen.
Ankende part - Nordgreen & Frønsdal AS, gjør sammenfatningsvis gjeldende at Namsmannen i Fjell og Sund var i kontakt med ukjent tjenestemann hos Statens Vegvesen den 06 07 92 og at han i denne telefonsamtalen feilaktig fikk informasjon om at det ikke var noe tilgodehavende for Moberg Maskin AS hos Vegvesenet. Dette ledet til at utlegg ikke ble tatt i tilgodehavendet, jf utleggsforretningen. Dette innebærer erstatningsansvar i medhold av skl §2-1.
Når det gjelder telefonsamtalen kan den ha forløpt nærmere på en av fire følgende måter 1) Statens Vegvesen opplyste om Moberg Maskin AS sin fordring og Statens Vegvesens motkrav. Namsmannen misforstod og konkluderte feil: «intet tilgodehavende», 2) Statens Vegvesen ga uklare opplysninger, namsmannen hadde ikke kjennskap til motregningsproblematikken og konkluderte feil, 3) Statens Vegvesen ga uklare opplysninger, namsmannen kjente motregnings-problematikken, men ble overbevist om «intet tilgodehavende» og konkluderte feil, 4) Statens Vegvesen ga namsmannen kun sin konklusjon «Intet tilgodehavende», og namsmannen godtok det.
Av disse er det fjerde alternativet mest sannsynlig. Hva angår bevisbedømmelsen kreves sannsynlighetsovervekt.Hvor det som her er flere alternative betingelser som gjensidig utelukker hverandre kan retten finne veiledning i «multiplikasjonsregelen», beskrevet hos Skoghøy: Tvistemål side 670 i flg., men denne er ikke uttømmende. Byretten har anvendt «multiplikasjonsregelen» feil når den lar uaktsomhetsvurderingen være en betingelse under spørsmålet om sannsynlighet. Spørsmål om uaktsomhet er rettsanvendelse. Det skal ikke foretas noen sannsynlighetsregning av om uaktsomhet er begått eller ei. Dersom retten finner at samtalen hadde innhold som i alternativ 4 foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet.
Det utelukker ikke arbeidsgiveransvar at feilinformasjonen kommer fra en ukjent tjenestemann hos Statens Vegvesen. Arbeidsgiveransvaret omfatter også anonyme feil, jf Echoff/Smith: Forvaltningsrett side 599-601, Frihagen: Villfarelse og ugyldighet i forvaltningsretten side 486, LR 1988 side 350-351. Det må foretas en objektivisert bevisbedømmelse av uaktsomhetsansvaret, jf Rt-1954-1156, Rt-1965-466, Rt-1988-1356 og RG-1987-876. Det tilstrekkelig for ansvar at telefonsamtalen fant sted og at en hos vegvesenet feilaktig opplyste at det ikke var noe tilgodehavende. For uaktsomhetsvurderingen vises for øvrig til at annen handlemåte fra Vegvesenet måtte kunne forventes, f.eks at krav og motkrav ble oppgitt, eller at man utsatte å gi informasjon til saksbehandler var tilstede.
Det var feilaktig å opplyse om intet tilgodehavende. Moberg Maskin AS hadde tilgodehavende hos Vegvesenet som ville dekket Nordgreen & Frønsdal AS sitt krav mot Moberg Maskin AS. Oppgjør ville derfor vært sikret om utlegg var tatt i tilgodehavende 06 07 92. Det foreligger derfor tap og årsakssammenheng. Når det gjelder utestående hos Vegvesenet utgjorde det til sammen kr 2.796.497, jf fremlagt kravsoppstilling. Det er uenighet om 4 av i alt 8 kravsposter. Kravsposten avregning D5 i pkt 5 er kr 257.317,-, ikke kr 221.139,- slik Vegvesenet hevder. Beregningen av kravet er i tråd med entreprisekontrakten. Det mangler betaling for pkt 6 à konto kr 200.000,-. M v a - posten i pkt 7 fremkommer ved beregning av moms for materialandel ihht entreprisekontrakten og utgjør kr 467.175. Vegvesenets momsberegning med kr 53.171,- er feil. Påløpte morarenter på de ubetalte fordringene, kr 863.422,- i pkt 8, inngår i tilgodehavende hos Vegvesenet. Vegvesenets motkrav bestrides for posten reklamasjonsarbeider med kr 355.612,-, Det riktige er kr 120.000,-. Tallet fra Vegvesenet inkluderer uriktig ikke utførte tilleggsarbeider. Uansett bestrides motregningsadgang for flere av motkravspostene, jf kravsoppstillingen.
Det bestrides at Nordgreen & Frønsdal AS kunne begrenset tapet ved å fremsatte klage over utleggsforretningen 06 07 92, fremfor å fremme ny begjæring hensett til tidsaspektet i saken.
Det konkluderes med at vilkårene for erstatning er oppfylt og det er nedlagt slik påstand:
1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Nordgreen & Frønsdal AS en erstatning fastsatt av retten og oppad begrenset til 1.819.377,- med tillegg av lovens morarente fra 1. juli 1995 til betaling skjer.
2. Ankende part tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett.
Ankemotparten - Staten v/Samferdselsdepartementet, bestrider at erstatningsansvar kan pålegges. Det er ikke ført bevis for at det var en telefonsamtale mellom en ukjent tjenestemann hos Vegvesenet og namsmannen den 06 07 92. Det er heller ikke ført bevis for at denne ga informasjon om «intet tilgodehavende». Det er anført en rekke alternativer med hensyn til hva samtalen skal ha inneholdt. Det er bare det fjerde alternativet som er påstått og det er dette som må bevises. Vegvesenet er enig med ankede part i at byretten har anvendt mulitplikasjonsregelen uriktig ved sin bevisbedømmelse. Det er ikke riktig å multiplisere sannsynligheten for telefonsamtalen med sannsynligheten for uaktsomhet. Det har imidlertid ikke betydning for resultatet i saken. Det foreligger ikke sannsynlighetsovervekt for noen telefonsamtale med det innhold som er påstått. Bevisbyrden påhviler ankende part og denne er ikke oppfylt.
Uansett foreligger ikke faktisk årsakssammenheng mellom den påståtte ansvarsbetingende handling og skaden. At utlegg ikke ble tatt kan like gjerne skyldes namsmannens egen vurdering av de opplysninger han eventuelt fikk. Den påståtte feilinformasjonen er ikke noen nødvendig eller fremtredende årsak slik det kreves for faktisk årsakssammenheng. Kravet om rettslig årsakssammenheng er heller ikke oppfylt, idet namsmannens konklusjon måtte bli den samme med eller uten den skadegjørende handling. Det vises til at det reelt sett ikke var noe tilgodehavende å ta utlegg i.
Aktsomhetsnormen objektiviseres ved anonyme feil, men det kreves klarhet i at det faktisk er begått en erstatningsbetingende handling, jf Nygaard: Skade og ansvar side 250. Dette samsvarer også med den praksis og teori ankende part har vist til. For selve aktsomhetsvurderingen pekes på at man må ha et bredere faktum å forholde seg til. Det er ikke uaktsomt i seg selv dersom det ble opplyst «intet tilgodehavende». Aktsomhetsvurderingen avhenger av andre forhold, bl a de faktiske omstendigheter som kan si noe om handlingsalternativer. Det er et nødvendig kriterium i aktsomhetsvurderingen. Ankende part har ikke godtgjort et faktum som gir tilstrekkelig grunnlag for å konstatere uaktsomhet. Byretten har derfor tatt feil når den kommer til at innholdet i samtalen sannsynligvis var uaktsom. Dersom der ikke var noe tilgodehavende er den påståtte informasjonen ikke feil og ei heller uaktsom. For øvrig reises spørsmål om ved om informasjonen er gitt «under arbeidstakers utføring av arbeidet» eller om den faller «utenfor det som er rimelig å regne med..», jf skl §2-1.
Ankende part har ikke oppfylt sin plikt til å begrense eventuelt tap. Utleggsbegjæringen burde nevne at utlegg var ønsket i det påståtte tilgodehavende med redegjørelse for krav og motkrav ettersom motregningsproblematikke var kjent for ankende part. Det kunne dessuten vært klaget over utleggsbegjæringen fremfor å fremsette ny.
Det er ikke lidt noe tap. Tilgodehavende hos Vegvesenet utgjorde kr 1.282.893,-. Kravspostene pkt 5, 6, 7 og 8 under romertall I i ankende parts kravsoppstilling bestrides. Avregning D5, pkt 5, utgjør i henhold til kontraktens beregningsbestemmelser kr 221.139,- ikke 257.317,-. À konto-kravet i pkt 6 på kr 200.000,- er gjort opp ved at Vegvesenet betalte tre fakturaer for Moberg Maskin AS som samlet utgjorde kr 199.417. Differansen kr 583,- ble tilbakeført Moberg Maskin AS. Mva-kravet i post 7 skal beregnes i henhold til mva-loven og utgjør kr 53.171,-. Det er dessuten inngått et rettsforlik i forbindelse med bobehandlingen mellom Moberg Maskin AS og Staten. Moms ble fastsatt til kr 108.804. Selv om dette beløpet legges til grunn blir resultatet fortsatt intet tilgodehavende. Rentekravet på kr 863.422,- i pkt 8 bestrides i sin helhet. Det er bare hovedstolen født xx.xx.92 det kunne vært tatt utlegg i. Dersom renter skal tas med ved beregningen av Moberg Maskin As sitt tilgodehavende må det også beregnes renter på Vegvesenets motkrav. Motkravene for Vegvesenet utgjorde kr 710.558,90,-. Reklamasjonsarbeidene ble partene enige om, jf byggemøtereferat og disse utgjorde kr 355.612,-. Det er motregningsadgang for samtlige motkrav. Når udekket factoringpant med kr 772.120,- er hensyntatt, er det en underdekning på kr 217.728,-. Vilkårene for erstatning er derfor ikke oppfylt. Det ble nedlagt slik påstand.
1. Byrettens domsslutning punkt 1 vert stadfesta.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet vert tilkjent sakskostnader for byretten og lagmannsretten med tillegg av morarenter.
Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Nordgreen & Frønsdal AS har fremmet sitt erstatningskrav med grunnlag i skl §2-1.
Etter bestemmelsen vil Staten v/Samferdselsdepartementet som utgangspunkt svare på objektivt grunnlag for feil begått av tjenestemann hos Statens Vegvesen under utførelsen av sitt arbeid, dersom denne har opptrådt uaktsomt. At tjenestemannen er ukjent utelukker ikke arbeidsgiveransvar, men at feilen er anonym får betydning for selve aktsomhetsbedømmelsen ved at den får et mer objektivt enn individuelt preg. Det kreves klarhet i at en av arbeidstakerne har gjort en feil som fyller kravet til subjektivt ansvar, men det er ikke nødvendig å identifisere gjerningspersonen, jf Nygaard: Skade og ansvar side 250. Spørsmålet om departementets ansvar avhenger således av om det kan ansees sannsynliggjort at en ukjent tjenestemann hos Vegvesenet uriktig informerte om at det ikke fantes noe tilgodehavende for Moberg Maskin AS hos Vegvesenet ut fra de forutsetningene vedkommende burde ha, jf bl a Rt-1988-1356.
Erstatningsplikt fordrer i tillegg at feilinformasjonen virket bestemmende for namsmannens unnlatelse av å ta utlegg i tilgodehavende, og at Nordgreen & Frønsdal AS derved ble påført et økonomisk tap.
Avgjørelsen av om det fant sted en telefonsamtale og isåfall hvilket innhold samtalen hadde, beror på en konkret bevisbedømmelse.
Bevisbedømmelsen er fri. Det er opp til retten etter en samvittighetsfull prøvelse av det som er kommet frem under ankeforhandlingen, å vurdere hva som kan utledes av de enkelte bevismidler, hvilken vekt de skal ha og hvordan ulike bevismidler skal samordnes, jf tvistemålsloven §183. Det kreves overvekt av sannsynlighet, jf overvektsprinsippet. Dette gjelder hva enten man velger å se de to faktiske spørsmålene som ett samlet eller to separate bevistema. I sist nevnte tilfelle kan «multiplikasjonsregelen» være veiledende ved bevisbedømmelsen, jf Skoghøy Tvistemål side 669 iflg. De to faktiske spørsmålene utgjør del av klarleggingen av om ett av i alt tre kumultative vilkår for erstatning er oppfylt: Nemlig om det foreligger en skadegjørende handling. Det er da naturlig å se de to faktiske spørsmålene som ett samlet bevistema ved avgjørelsen av om denne ene betingelsen for erstatning er oppfylt, se Skoghøy: Tvistemål side 671-672. Uansett om man velger å se temaene som ett samlet eller to separate bevistema, beror avgjørelsen av om det er opptrådt uaktsomt på en rettslig vurdering; Culpa-normen anvendt på det faktum retten finner bevist. Selve uaktsomhetsvurderingen er ikke gjenstand for noen sannsynlighetsregning, slik byretten uriktig synes å ha lagt til grunn.
Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsrettens det overveiende sannsynlig at det fant sted en telefonsamtale mellom namsmannen og en ikke identifisert tjenestemann hos Statens Vegvesen på dagen for utleggsforretningen den 06 07 92. For bevisvurderingen vises til vitneforklaring fra førstelensmannsbetjent Bø som forestod forretningen. Han forklarte at han var i telefonisk kontakt med noen hos vegvesenet dagen for utleggsforretningen, uten at han kunne huske hvem. Hans forklaring om en slik samtale styrkes av anmerkningen i utleggsforretningen av 06 07 92 om at «Det finnes intet tilgodehavende h/statens vegvesen.» Selv om namsmannen v/førstelensmannsbetjent Bø hadde kunnskap om «eventuelt tilgodehavende h/statens vegvesen...» gjennom sin iverksettelse av arresten i dette tilgodehavendet den 02 09 92, tilsier endringen i anmerkningen om kravsstatus at nye opplysninger om kravet er innhentet etter arresten ved utleggsforretningen.
Nordgreen & Frønsdal AS mener at tjenestemannen i telefonsamtalen bare informerte om «intet tilgodehavende» hos Vegvesenet. Denne informasjonen er anført som den skadegjørende handling.
Lagmannsretten finner ikke sannsynliggjort at samtalen hadde dette innhold. Det er vanskelig etter lang tid å vurdere hva som ble sagt i den aktuelle samtalen. Dette gjør det samtidig vanskelig å bygge erstatningsansvar på samtalen alene. At det ikke har vært mulig å finne frem til den aktuelle tjenestemannen som hadde samtalen gjør det ytterligere vanskelig å avklare innholdet. Den eneste som har kunnet uttale seg om samtalen er namsmannen. Saksbehandler Njøten bestrider samtalen og innholdet og hun var dessuten borte fra arbeidet den aktuelle dagen. Hun har derfor ikke kunnet bidra til noen avklaring. Namsmannen har forklart om tre telefonsamtaler med Vegvesenet. Den ene var med saksbehandler Njøten i forbindelse med arresten. De to neste fant sted i forbindelse med utleggsforretningene med tjenestemenn hos Vegvesenet, uten at han husker navn eller kjønn. Han husket ikke hva som nærmere ble sagt og når, men forklarte om det han trakk ut av samtalene; «det viste seg at det ikkje var noko til utlegg» og at det kom fram at «de [vegvesenet] ville reise motkrav». På denne bakgrunn finner lagmannsretten etter en samlet vurdering, ikke bevist at tjenestemannen i telefonsamtalen bare informerte om «intet tilgodehavende». I forlengelsen her pekes på at bevisbyrden for dette faktum påhviler Nordgreen & Frønsdal AS og denne bevisbyrden har selskapet ikke oppfylt.
Lagmannsretten finner etter dette ikke bevist den påståtte skadegjørende handling. Dette er tilstrekkelig til å frifinne Staten v/Samferdselsdepartementet, jf de kumulative vilkår for erstatning.
Selv om det er unødvendig for resultatet finner lagmannsretten grunn til å bemerke at det er tvilsomt om en eventuell informasjon om «intet tilgodehavende» reelt sett var uriktig. Ved vurderingen av dette spørsmålet må man legge til grunn situasjonen dengang forespørselen måtte være rettet til Vegvesenet.
Lagmannsretten peker på at Statens Vegvesen sannsynligvis hadde motkrav i størrelsesorden som sammen med Sparebanken Vests udekkede factoringpantekrav, var større enn Moberg Maskin AS sitt utestående hos Statens Vegvesen ved utleggsforretningen den 06 07 92.
Forsåvidt gjelder Moberg Maskin AS sitt utestående hos Statens Vegvesen - vises kort til at partene er enige om fire av åtte kravsposter. Postene det er enighet om utgjør samlet kr 1.008.583,-. Omtvistet krav på à konto kr 200.000,- er dokumentert oppgjort fra Vegvesenet ved betaling av tre fakturas, nr 46, 59 og 71, for Moberg Maskin AS med til sammen kr 199.417,-. Differansen på kr 583,- ble tilbakeført Moberg Maskin AS. Posten inngår derfor ikke i tilgodehavendet. Momstilgodehavende utgjør kr 108.804, jf rettsforlik av 26 04 95 inngått mellom Moberg Maskin AS - dets konkursbo - og Statens Vegvesen. Tilgodehavende kan oppjusteres med dette som det rette beløp. Forsinkelsesrentekravet med kr 863.422,- kan imidlertid ikke regnes inn i tilgodehavendet. Det er her tale om renter opparbeidet av en hovedstol. Rentebeløpet utgjør derfor ikke del av tilgodehavende på tidspunktet for utleggsforretningen den 06 07 92. Samlet utestående hos Vegvesenet utgjør etter dette kr 1.338.526,-, dersom man legger til grunn Vegvesenets tall for den siste omtvistede posten «avregning D5 «, og kr 1.374.704,- om man legger til grunn Nordgreen & Frønsdal AS sitt tall for samme post. I begge tilfeller overstiger Vegvesenets motkrav kr 710.558,90,-, sammen med Sparebanken Vests utestående kr 772.120,-, Moberg Maskin AS sitt tilgodehavende hos Vegvesenet. For motkravs regnestykket bemerkes at Vegvesenets krav knyttet til reklamasjonsarbeider utgjorde kr 355.612,-. Det synes her å være enighet mellom Moberg Maskin AS og Vegvesenet om dette beløpet, jf referat fra byggemøte. Det er ikke opplyst at Moberg Maskin AS eller konkursboet har rettet innsigelser mot denne posten senere. Om sådan særskilt avtale for reklamasjonsarbeidene er inngått, er det ikke avgjørende hva den opprinnelige entreprisekontrakten bestemmer.
I så fall var det intet tilgodehavende for Moberg Maskin AS hos Vegvesenet som kunne sikre Norgreen & Frønsdal AS oppgjør for sitt utestående hos Moberg Maskin AS. Av dette følger at det ikke har oppstått økonomisk tap hos Nordgreen & Frønsdal AS, idet utlegget i tilgodehavende bare kunne sikre oppfyllelse sålangt tilgodehavende rakk.
Nordgreen & Frønsdal AS har innvendt at det for noen av motkravspostene ikke foreligger konneksitet og at motregningsadgang derfor ikke er tilstede for disse. Lagmannsretten er uenig i det. Ved konneksitet foreligger utvidet motregningsadgang. I vår sak er det tilstrekkelig å konstatere at de alminnelige vilkår for motregning er tilstede og disse er oppfylt. Det vises til partenes enighet om at de alminnelige motregningsvilkårene faktisk var tilstede. Det tilføyes dog at samtlige motkravsposter må ansees å springe ut av kontraktsforholdet mellom Vegvesenet og Moberg Maskin AS ettersom postene knytter seg til utførelsen av entreprisen. Konneksitet og utvidet motregningsadgang foreligger dermed også.
Anken har vært forgjeves. Avgjørelsen har ikke budt på tvil. Det påhviler ankende parter å erstatte ankemotpartens omkostninger ved ankeforhandlingen, jf tvistemålsloven §180, første ledd, idet lagmannsretten ikke finner at det foreligger slike særlige omstendigheter som bør frita fra erstatningsplikten.
Med det resultat lagmannsretten har kommet til må ankende part også dekke ankemotpartens omkostninger for byretten, jf tvistemålsloven §181, første ledd, jf §180, annet ledd, jf tvistemålsloven 172, første ledd. Lagmannsretten har vurdert unntaksregelen i tvistemålsloven §172, annet ledd uten å finne slike grunner som bestemmelsen nevner og som bør frita fra omkostningsansvaret.
Ankemotparten ved advokat Høgetveit Berg har levert omkostningsoppgave på kr 74.445,-, hvorav kr 42.245 refererer seg til byrettsbehandlingen. Omkostningsoppgaven er forelagt ankende part ved advokat Ommundsen uten innvendinger derfra. Lagmannsretten finner omkostningene nødvendig for betryggende utførelse av saken, jf tvistemålsloven §176, første ledd og omkostninger tilkjennes derfor med avkrevet beløp.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Bergen byretts dom pkt 1 stadfestes.
2. Nordgreen & Frønsdal As dømmes til å betale Staten v/Samferdselsdepartementet saksomkostninger for byretten med kr 42.245,- og for lagmannsretten med kr 32.200,-, til sammen kr 74.445 - kronersyttifemtusenfirehundreogførtifem-, innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen med tillegg av lovens forsinkelsesrente inntil betaling skjer.