LG-2000-1767
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-12-03 |
| Publisert: | LG-2000-01767 |
| Stikkord: | Fiskerett i elv |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ryfylke herredsrett 1999-00440 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01767 A/02. Anken til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00223. |
| Parter: | Ankende part: Jan Sigve Schelbred (Prosessfullmektig: Advokat Paul Aakre, Stavanger). Motparter: Kåre Løland og Svein Kleppa (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Tengs-Pedersen, Sandnes). |
| Forfatter: | Lagdommer Storhaug Larssen. Lagdommer Christophersen. Lagdommer Einarsen |
| Lovhenvisninger: | Lakse- og innlandsfiskloven (1992) §16, §17, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder spørsmål om fiskerettigheter, nærmere bestemt hvorvidt retten til fiske i en del av Espedalselva i Forsand kommune ligger eksklusivt til de brukene på gården Eikeland (gnr. 51, i eldre tid kalt Egeland eller Eigeland) som eier de respektive deler av strandlinjen og elvegrunnen, eller om fiskeretten er i sameie mellom alle brukene på Eikeland uavhengig av beliggenhet.
Søksmål ble anlagt av Kåre Løland som eier bruk nr. 1 og Svein Kleppa som eier bnr. 2 på Eikeland. De hevder begge at den enkelte grunneier har enerett til fisket. Saksøkt var Jan Sigve Schelbred, som eier bnr. 3 og bnr. 5 på Eikeland. Schelbred eier også bnr. 1 på gården Brunnabakka (gnr. 50). Brunnabakka ble utskilt fra Eikeland i 1846, med fiskerett i Espedalselva langs sin grunn. Det er enighet om at eierne på Brunnabakka ikke har eller har hatt fiskerettigheter i elvestykket som ligger til Eikeland.
Ryfylke herredsrett avsa 24.07.2000 dom med slik slutning:
«1. Jan Sigve Schelbred har som eier av gnr. 51 bnr. 3 og 5, og gnr. 50 bnr. 1 i Forsand, ikke rett til å utøve fiske i Espedalselven fra eiendommene gnr. 51 bnr. 1 og 2 i Forsand, med unntak for fiske i «den lille Aa» i henhold til overutskiftningsforretning av 14.07.1858.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Hva gjelder sakens nærmere bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten, vises det til herredsrettens dom. I sin begrunnelse bygget herredsretten på en totalvurdering av alle momentene i saken, med betydelig vekt på opplysningene om den faktiske utnyttelsen av fiskeretten (dommen s. 23). Herredsretten la til grunn som mest sannsynlig at fiskeretten fra gammelt av fulgte eierrådigheten til grunnen, og at det ikke senere har skjedd noe som har endret dette utgangspunket. De relativt strenge krav som stilles til bevisene når det gjelder påstander om fiskerett i strid med lovens hovedregel, var etter herredsrettens oppfatning ikke oppfylt (s. 24).
Schelbred har rettidig anket til Gulating lagmannsrett over herredsrettens rettsanvendelse og bevisvurdering. Ankeforhandling ble avholdt i Stavanger 29. og 30. oktober 2001. Schelbred, Løland og Kleppa avga partsforklaringer. Det ble avhørt syv vitner og foretatt dokumentasjon. Saken fremstår hovedsakelig i samme skikkelse for lagmannsretten som for herredsretten.
Ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lakse- og innlandsfiskelovens utgangspunkt er at grunneieren har enerett til fisket så langt grunnen går, jf §16 og §17. Loven åpner imidlertid for unntak fra dette utgangspunktet når annet følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, sedvane, alders tids bruk eller annen hjemmel. Det hevdes at det i denne sak finnes «annen hjemmel» for unntak, slik at fisket ligger i sameie mellom brukene på gården Eikeland. De respektive eierne av brukene har alle rett til å fiske i den delen av elven som ligger til Eikeland. Schelbreds fiskerett er dermed ikke begrenset til den relativt korte elvestrekningen som ligger til bnr. 5, som utgjør ca 1/5 av elven langs Eikeland. Også til bnr. 3 hører det således fiskerett, selv om bnr. 3 ikke lenger grenser til elven etter fradelingen av bnr. 5.
Det er påberopt to alternative hjemmelsgrunnlag for at fisket til gården ligger i sameie.
Prinsipalt er det anført at fiskerettighetene til gården Eikeland aldri har vært skiftet, verken ved den første delingen av gården i to bruk, antakelig rundt 1740, eller ved senere delinger av de opprinnelige brukene (bnr. 1 og bnr. 3). Fisket til gården har således alltid vært i sameie mellom eierne av de respektive brukene i henhold til skyld. Dette har vært en festnet oppfatning, som også samsvarer med grunneiernes kjente disposisjoner og praktisering av fisket. Problemet er at det ikke finnes skriftlige opplysninger om fisket da gården Eikeland første gang ble delt.
At retten til elvefiske fra gammelt av har ligget i fellesskap for eiendommer utskilt fra samme gård, er ikke uvanlig på Vestlandet. På gården Byrkjeland, som har land på andre siden av Espedalselva vis-à-vis Eikeland, finner en stadig begge konstruksjoner; enerett til fisket for den enkelte grunneier langs egen innmark, og uskiftet fellesfiske i utmarken for alle grunneierne. Hva som har vært rettsstillingen på Eikeland, må avgjøres etter en konkret vurdering.
Til støtte for at fiskerettighetene har vært felles for grunneierne på Eikeland påberopes flere dokumenter fra 1800-tallet. Disse er spesielt viktige fordi fisket på Eikeland i sin helhet ble utleiet i tidsrommet 1890-1930. Dette medførte at tidligere generasjoners rettsforståelse blant grunneierne kan ha blitt visket ut, slik at det deretter ikke kan legges avgjørende vekt på hva de nye grunneierne har ment om spørsmålet. Etter ankende parts oppfatning gir ikke fiskepraksis i elven på 1900-tallet i seg selv grunnlag for sedvanerettsdannelse i den ene eller annen retning. En står dermed tilbake med at denne saken i det vesentlige må avgjøres på grunnlag av de tilgjengelige dokumentene.
Det gjøres gjeldende at da Eikeland ble delt rundt 1740, ble mye liggende felles mellom de to etablerte brukene. I 1836 ble det laget system i innmarken, men fortsatt var fjellstrekningen ikke skiftet. Det skjedde ingen fullstendig deling mellom det ankemotpartene kaller Indre og Ytre Eikeland før tidligst i 1882. Ved delingen av Eikeland ble det etablert og siden opprettholdt to bruk som skulle være likeverdige. Det er derfor mest sannsynlig at man har valgt en løsning hvor fisket ikke ble delt ulikt med 4/5 på bruk nr. 1 og kun 1/5 på bruk nr. 3, slik resultatet blir hvis man anser fiskeretten for skiftet på samme måten som eiendomsretten til grunnen.
Det eldste viktige dokument i saken omhandler utskiftningen i 1836 av «Gaardens Eng og Agerland». Her ble jordteiger som dels grenset mot elven skiftet mellom de daværende to brukene (bnr. 1 og bnr. 3). De nye grenselinjene er beskrevet. Antall meter strandlinje for de to eiendommene ble med dette endret. Det fremgår av samme dokument at brukene i 1836 hadde samme skyld («12 Spand Korn»). At fisket ikke er nevnt, tyder derfor på at det ikke var gjenstand for utskiftning. Det må være en presumpsjon for at brukene ikke skulle få endret retten til fisket når intet ble uttalt om denne.
I 1857 og 1858 ble det foretatt ytterligere utskiftninger mellom bnr. 1 og bnr. 3, slik at de to eiendommene ble klarere adskilt fra hverandre. Igjen gjøres det endringer i eiendomsforholdene til grunnen langs elven. Dette er første gang det sies noe om fisket: «Fisket i Elven forbliver som før». Herredsretten var inne på at dette kan tyde på at fisket lå i fellesskap og ikke fulgte eiendomsretten, men landet likevel på den mindre naturlige forståelse at dette også kunne bety at retten til fisket skulle følge eierrådigheten etter det samme prinsipp som før (dommen s. 18). Denne feilslutningen skyldes etter ankende parts oppfatning en uriktig fortolkning av en passus i dokumentet som omhandler «Enkens Qvernhuus i den saakalte lille Aa». Herredsretten har feilaktig lagt til grunn at det her gjaldt retten til å fiske i «den lille Aa», en liten sideelv i Espedalselva langsetter eiendommen til det som i dag er bnr. 1. Forretningen dreide seg ikke om fisket. Og her gjaldt det bruk av vannfallet og eiendomsretten til et markstykke ved kvernhuset. Den såkalte «lille Aa» er dessuten så liten og grunn at den er uten interesse for fisket.
Ved senere utskiftninger på Eikeland er fisket ikke nevnt. I 1887 og 1890 ble det imidlertid inngått avtaler om bortleie av fiskeretten på Eikeland til en gruppe sportsfiskere fra byen. Også grunneiere fra enkelte andre gårder langs Espedalselven deltok for øvrig som parter i de samme avtalene. Etter avtalen i 1887 skulle det årlige beløpet utbetales til Tobias Egeland, daværende eier av bnr. 3 på Eikeland, «til fordeling efter overenskomst». I avtalen av 1890 er det beregnet ett fellesbeløp for gården Løland (kr 40), ett for gården Espedal (kr 50), og ett for gården Eikeland som i kontrakten er benevnt «Egeland i Fællesskap» (kr 40). I tillegg er det avtalt mindre erstatningsbeløp til eierne av noen særskilte fiskeredskaper som eierne ikke lenger ville kunne nyttiggjøre seg i elven. Grunneierne på Eikeland mistet herved retten til et ethvert eget fiske i elven.
Disse opplysningene må sammenholdes med at hver av grunneierne på Eikeland i 1893 gjensidig pantsatte de inntektsbringende fiskekontraktene for kr 300 i forbindelse med et felles veiprosjekt. Fiskeretten må således ha vært beregnet etter skyld, slik man ville forvente hvis fiskeretten på gården lå i sameie mellom brukene. Kontrakten er tinglyst som en heftelse både på bnr. 3 og bnr. 5, selv om bnr. 3 ikke lenger hadde strandlinje. Også på bnr. 4 er kontrakten tinglyst, til tross for at bnr. 4 aldri har hatt egen strandlinje på Eikeland. Hvis eieren av bnr. 4 ikke hadde fiskerett, ville han heller ikke hatt noen inntekt fra fiskekontrakten som han kunne pantsette. Det ville ikke banken ha godtatt. Dette viser at fiskeretten må ha ligget i sameie.
I 1924 ble grunneierne på Eikeland enige om å oppføre et elektrisk anlegg for utnyttelse av vannkraften i fellesskap. Også bnr. 4 deltok i kraftverketableringen. Dette er nok et eksempel på at brukene opptrådte i fellesskap når det gjaldt interesser knyttet til selve elven, og det er ikke noe som tyder på at det rettslig sett ble skilt mellom fiske og kraft i så henseende. Fra rettspraksis er det eksempler på at det naturlige rettslige skillet går mellom eiendomsretten til strandlinjen og utnyttelsen av elvegrunnen på den ene side, og på den andre side retten til å utnytte vannkraften og fisken i elven. Det er vist til Rt. 1964/817, hvor det ble sondret mellom retten til fiske og retten til fangst av perlemuslinger, der sistnevnte rettighet fulgte eiendomsretten til elvegrunnen.
Det gjøres videre gjeldende at praktiseringen av fisket i elven etter at grunneierne selv kunne gjenoppta dette på 1930-tallet, viser at den dominernede rettsoppfatningen fortsatt var at fisket lå i fellesskap mellom grunneierne på Eikeland. Det var først i forbindelse med at Tryge Eikeland vendte tilbake fra USA og i 1957 ble eier av bnr. 1, at adgangen for grunneierne til å fiske fritt i elven ble et problem.
I 1947 ble det således inngått kontrakt mellom grunneierne på Eikeland og Stavanger Elektrisitetsverk om rett til å redusere vannføringen i Espedalselva. Det ble inngått separate kontrakter med hver av grunneierne, med samme vederlag til alle i form av gratis levering av 1000 watt elektrisk strøm. I kontraktene het det videre at det skulle betales erstatning for skader på fiskerettighetene etter overenskomst eller takst. Skjønn for gården Eikeland ble avholdt i 1955 og overskjønn avholdt i 1956. På dette tidspunkt var uenigheten mellom grunneierne om fiskerettighetene på gården et faktum, og erstatningen ble av denne grunn ikke utbetalt før i 1993.
Det er også vist til de undersøkelser som advokat Karl Wyller foretok på 1960-tallet om det omstridte spørsmål, hvor han konkluderte med at fiskeretten på Eikeland har ligget i uskiftet fellesskap mellom eierne av de gamle hovedbruk, i samsvar med vanlig praksis i de fleste lakseelver i det aktuelle distriktet, og at denne ordningen for gården Eikeland senere var blitt opprettholdt.
Til støtte for sitt syn har ankende part for øvrig også vist til Rt-1986-244 og en dom fra Hålogaland lagmannsrett av 07.09.1993.
Subsidiært anføres det at det i 1993 ble inngått en avtale hvor samtlige grunneiere aksepterte at fisket var i sameie. Foranledningen var at en av grunneierne på Eikeland, daværende eier av bnr. 2, Sverre Karterud, skrev til Lyse Kraft og ba om at erstatningsbeløpet fra overskjønnet i 1956 ble utbetalt eierne «i forhold til gårdenes skyld». Karterud sendte deretter brev til de øvrige grunneierne på Eikeland med forslag til fordelingen av erstatningsbeløpet, vedlagt en erklæring som de andre grunneierne skulle returnere til Karterud. Erklæringen ble signert av samtlige grunneiere på Eikeland. Utspillet fra Karterud må betraktes som et dispositivt utsagn om at retten til fisket skal anses for å ligge i sameie mellom grunneierne på Eikeland, som i neste omgang ble til en gjensidig forpliktende avtale ved at de andre grunneierne underskrev erklæringene.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Jan Sigve Schelbred har som eier av gnr. 51 bnr. 3 og 5 i Forsand, rett til å utøve fiske i Espedalselven fra eiendommene gnr. 51 bnr. 1 og 2 i Forsand.
2. Jan Sigve Schelbred tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Ankemotpartene har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsretten har løst saken på en riktig måte. Ankemotpartene slutter seg også til herredsrettens premisser. Det rettslige utgangspunktet i laksefiskeloven §16 og §17 er at den enkelte grunneier har enerett til fisket langs egen grunn. Den som påstår at det gjelder unntak fra hovedregelen har bevisbyrden, og slikt grunnlag er ikke dokumentert i denne saken.
Det er således ikke grunnlag for å hevde at fisket ligger i sameie mellom eierne av brukene på Eikeland, i hvert fall ikke slik at det er etablert et sameie i fisket langs Ytre Eikeland som inkluderer eierne av brukene på Indre Eikeland. Ytre Eikeland innbefatter bnr. 1 og 2, mens Indre Eikeland i dag omfatter bnr. 3, 4 og 5. Mellom brukene på Indre og Ytre Eikeland kan det innbyrdes ha vært ulike former for fellesskap, men det har ikke betydning for den foreliggende sak. At bnr. 5 og bnr. 3 ved fradelingen av bnr. 5 i 1865 fikk felles fiske på Indre Eikeland, indikerer ingenting om stillingen vis-à-vis Ytre Eikeland.
Det eldste kjente dokument med relevans for saken gjelder utskiftningsforretningen i 1836. Det fremgår at Eikeland på det tidspunktet allerede var delt i to hovedbruk, i Indre og Ytre Eikeland. Trolig skjedde delingen rundt 1740. Det vises til brev fra statsarkivet av 28.02.2000, som bekrefter dette. Hovedformålet med utskiftningen i 1836 var at teiger i innmarken mot elven og teiger i utmarken mot fjellet ble skiftet, slik at det ble enhetlige grenser mellom de to brukene. Det viktige er imidlertid at innmarken ble utskiftet. I 1882 var delingen av Indre og Ytre Eikeland komplett, ved at også fellesområder i fjellet nå ble utskiftet mellom de to brukene. Det finnes riktignok ikke konkrete opplysninger om fisket i perioden fra 1830 og frem til 1890, men når intet ble sagt må hovedregelen om enerett til fisket for grunneieren gjelde.
Mest sannsynlig var fiskeretten utskiftet allerede samtidig med at gården Eikeland ble delt i Indre og Ytre Eikeland på 1700-tallet, slik at fiskeretten fulgte strandlinjen til de respektive brukene. Ved utskiftningen av innmarken i 1836 fulgte dermed fiskeretten automatisk de nye eiendomsgrensene. Akkurat det samme skjedde i 1846 da gården Brunnabakka ble utskilt fra Eikeland. Den nye gården fikk da sitt eget fiske i den delen av elven som den grenser til, men heller ikke mer. Ankemotpartene er enig med herredsretten i man mest sannsynlig har behandlet fiskerettighetene på samme måte ved utskiftningen i 1836 som ved fradelingen i 1846.
De forskjellige disposisjoner grunneierne på Eikeland har gjort i fellesskap og den praktisering av fisket i elven som ankende part har påberopt seg, gir ingen klare holdepunkter for at fisket har ligget i sameie mellom brukene på Eikeland. Tvert imot viser den utskiftningen av grunnen langs elven mellom Ytre og Indre Eikeland som ble forestått i 1857, med overutskiftning i 1858, at fisket ikke har ligget i sameie. I dokumentet fra 1858 er det således inntatt en egen bestemmelse om hvem som skal ha rett til fiske i et parallelle elveløpet kalt «den lille Aa». Klausulen må forutsetningsvis bety at fisket i hovedelven ikke kan ha blitt ansett for å ligge i sameie. Det vises til herredsrettens tilsvarende vurdering på dette punkt (dommen s. 18).
Når det gjelder kontraktene fra 1890 om utleie av fiskerettigheter, kan det ikke sluttes fra felles utleie til felles fiskerett. De brukene som sto som utleiere hadde delvis felles fiske innbyrdes, og da sier dette ingenting om at alle brukene på Eikeland hadde felles fiske. Når det spesielt gjelder bruken av uttrykket «Egeland i Fællesskab» i kontakten, vises det til herredsrettens premisser som ankemotpartene slutter seg til. Av den felles pantsettelsen i 1893 kan det heller trekkes noen sikker konklusjon. Felles pantsettelse av fiskerettigheter beviser ikke at det var felles fiskerett. Det samme gjelder i relasjon til at oppsitterne på Eikeland i 1924 fant å ville dele på omkostningene med et elektrisk anlegg i elven, med rett til strøm fra anlegget for hver av dem. At det var fellesskap her sier ingenting om felles fiskerettigheter. Avtalen mellom oppsitterne på Eikeland og Stavanger Elektrisitetsverk om fallrettigheten i Espedalselva, gir heller ingen indikasjon på felles fiskerett.
Advokat Wyllers undersøkelser og korrespondanse på 1960-tallet kan ikke være avgjørende i noen retning. På dette tidspunkt var det uenighet mellom grunneierne, i hvert fall slik at Trygve Eikeland protesterte på at det var fellesfiske. Korrespondansen gir ikke grunnlag for å hevde at de involverte partene på et tidligere tidspunkt hadde hatt en felles rettsoppfatning. Wyllers egen oppfatning av saken har ikke rettskildemessig betydning.
I nyere tid har grunneierne gitt til kjenne ulike oppfatninger om rettsspørsmålet, men det etablerer naturligvis ikke sameie og gir heller ingen indikasjon på at fisket fra gammelt av har ligget i sameie. Vitneførselen har vist at grunneierne bare unntaksvis har fisket på hverandres eiendommer uten først å ha fått særskilt samtykke til det, i hvert fall hva gjelder fisket i elven langs Ytre Eikeland fra grunneiere på Indre Eikeland. Det er blant annet påpekt at Trygve Eikeland som eier av bnr. 1 alltid motsatte seg at andre enn han selv hadde rett til å fiske på hans eiendom.
Det er for øvrig vist til Rt-1981-228 og Rt-1990-476, særlig med hensyn til at det må kreves klare holdepunkter for å fravike laksefiskelovens hovedregel.
Endelig bestrides at det i 1993 ble inngått noen avtale om at fisket skulle anses for å ligge i sameie mellom grunneierne på Eikeland. Det var aldri Sverre Karteruds mening eller ønske å inngå en slik avtale. Det han var opptatt av, var å få utbetalt og fordelt den aktuelle erstatningssummen som i mange år hadde stått på sperret konto. De andre grunneierne kjente godt til at Karterud ikke anså fiskeretten for å ligge i sameie. Karteruds eneste interesse i 1993 var penger, noe de andre grunneierne måtte forstå. Det kan ikke av Karteruds brev utledes noe om bestemte forutsetninger knyttet til det blant grunneierne lenge omstridte spørsmålet om retten til fisket i elven. Det kan derfor heller ikke være slik at grunneierne, ved å underskrive den vedlagte erklæringen om erstatningsfordelingen, inngikk noen avtale om fiskeretten.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Kåre Løland og Svein Kleppa tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Saken reiser spørsmål om det er grunnlag for gjøre unntak fra hovedregelen i Lakse- og innlandsfiskeloven §16 og §17, om grunneiernes enerett til fisket, her i relasjon til ankemotpartene som er eiere av hhv bnr. 1 og bnr. 2 på gården Eikeland (gnr. 51) ved Espedalselva. Det er, slik lagmannsretten oppfatter det, ikke bestridt at et slikt eventuelt unntak i sin konsekvens vil innebære at fisket på Eikeland må anses for å ligge i sameie i henhold til brukenes skyld.
Lagmannsretten finner det naturlig å ta utgangspunkt i ankende parts prinsipale anførsel, om at fisket i den omstridte delen av elven aldri har vært utskiftet og således hele tiden har ligget i sameie mellom eierne av brukene på Eikeland. Mot dette står ankemotpartenes påstand om at det på et tidlig tidspunkt skjedde en utskiftning av fiskeretten mellom Ytre og Indre Eikeland. Slik lagmannsretten ser det, må dette avgjøres etter en konkret vurdering av de påberopte bevismomenter. Lagmannsretten legger til grunn at den som påstår at det gjelder unntak fra hovedregelen i laksefiskeloven i utgangspunktet har bevisføringsbyrden og tvilsrisikoen, således at det i saken her må påvises tilstrekkelig klare holdepunkter og etter en samlet vurdering foreligge sannsynlighetsovervekt for at fisket er i sameie i kraft av annen hjemmel for at denne løsningen skal kunne legges til grunn.
Slik lagmannsretten vurderer bevisene i saken, herunder parts- og vitneforklaringene som er avgitt for retten, finner lagmannsretten at grunneiernes egen praktisering av fisket på 1900-tallet etter 1930 ikke kaster avgjørende lys over det omstridte rettsspørsmålet. Lagmannsretten legger til grunn at det i noen grad har vært fisket på tvers av den av ankemotpartene påberopte sondringen mellom Ytre og Indre Eikeland, men at det er vanskelig å si om det i så fall har vært tålt av den enkelte grunneier, skjedd etter forhåndssamtykke eller fordi grunneier kan ha ment at det helt eller delvis var fellesfiske på Eikeland. Fiskepraksis gir derfor ingen sikker indikasjon på at fisket har blitt oppfattet som felles. På den annen side er det heller ikke bevismessig dekning for at det på noe tidspunkt har vært en felles oppfatning blant grunneierne om eksklusiv fiskerett for brukene langs elven. At grunneierne i det vesentlige har fisket på egen eiendom eller i bestemte deler av elven og ikke langs hele Eikeland kan ha flere årsaker, slik lagmannsretten ser det. Blant annet har rettighetsspørsmålet vært omstridt og uavklart i størstedelen av etterkrigstiden, noe som i seg selv må ha lagt visse begrensninger på hvor enkelte av grunneierne har villet fiske. Således finner lagmannsretten verken grunnlag for dannelse av noen ensartet rettsoppfatning eller at utøvelsen av fisket etter 1930 gir grunnlag for særlig tungtveiende slutninger i den ene eller annen retning om fiskets rettslige status.
Løsningen av det omtvistede spørsmål må etter lagmannsrettens oppfatning søkes i de påberopte dokumenter fra 1800-tallet og grunneiernes felles disposisjoner utad. Slik lagmannsretten vurderer det, er disse egnet til å belyse hva som mest sannsynlig har vært den opprinnelige rettsordningen hva gjelder fisket.
Utgangspunktet er at man ikke har sikre opplysninger om hvorvidt det skjedde en utskiftning av fisket allerede ved den første delingen av Eikeland i to bruk på 1700-tallet. Det som derimot er på det rene, er at det ikke senere er foretatt noen uttrykkelig utskiftning av fiskerettighetene spesielt. Dette betyr at lagmannsretten er henvist til å trekke slutninger på bakgrunn av en fortolkning av de aktuelle dokumenter og disposisjoner. Lagmannsretten medgir at dette ikke har vært noen lett oppgave, og legger til grunn av det nok er mulig å forstå flere av dokumentene og disposisjonene på ulike måter. Lagmannsretten er imidlertid av den oppfatning at det samlet sett avtegner seg et såvidt klart mønster at den bevisbyrdeproblematikken som er underliggende i saker av denne karakter ikke kommer på spissen her.
De viktigste enkeltdokumentene i saken, slik lagmannsretten ser det, er kontraktene om bortleie av fiskeretten på Eikeland av hhv 1887 og 1890, sammenholdt med pantsettelsen og tinglysingen av fiskekontraktene i 1893 i forbindelse med et veiprosjekt på Eikeland. På dette tidspunkt var bnr. 4 og bnr. 5 utskilt fra bnr. 3 (Indre Eikeland), slik at kun bnr. 5 av disse nå grenset til elven, det vil si til ca 1/5 av elven langs Eikeland. Det øvrige ca 4/5 av elvestykket lå til Ytre Eikeland (bnr. 1 og bnr. 2). Lagmannsretten legger til grunn at Espedalselva har vært og fortsatt er en fiskerik lakse- og ørretelv. Det er i saken ikke opplysninger som tyder på at elven langs bnr. 5 var spesielt dårlig eller godt egnet for fiske, heller ikke i relasjon til sportsfiske spesielt, sammenlignet med resten av elven langs Eikeland. Ved bortleie av fiskeretten til sportsfiskere med stang må det således etter lagmannsrettens oppfatning legges til grunn at elvestykkets lengde har betydning når leiesummen skal avtales. Jo større del av elven leietakerne får til rådighet, jo flere kan drive stangfiske samtidig uten å gå i veien for hverandre, og jo høyere leie er det grunnlag for å betale. Dette ligger så å si i sakens natur.
Dersom det var slik at fisket på Ytre Eikeland ble ansett som adskilt fra fisket på Indre Eikeland, fremtrer de nevnte dokumentene fra 1887, 1890 og 1893 som noe merkelige. Situasjonen ved kontraktsinngåelsene ville da være at eierne av bnr. 3 og bnr. 4, som manglet egen strandlinje, ikke hadde selvstendig fiskerett, men at bnr. 3 og muligens også bnr. 4 hadde fiskerett i fellesskap med bnr. 5 på Indre Eikeland, det vil si at disse tre brukens fiskerett samlet var begrenset til ca 1/5 av elvestykket på Eikeland. Hvis dette var realiteten, er det umiddelbart bemerkelsesverdig at Eikeland utad opptrer som en enhet og ikke som to adskilte enheter, særlig siden det var så stor forskjell på elvestykkene.
Lagmannsretten har merket seg at det er daværende eier av bnr. 3, Tobias Egeland, som ifølge kontrakten av 1887 skal motta hele det avtalte leiebeløpet «på samtliges vegne til fordeling efter overnskomst». Som eier av en av de store brukene beregnet etter skyld, hadde det vært mer naturlig å anta Tobias til denne oppgaven hvis fordelingen av leiebeløpet skulle foretas etter skyld. Noe avgjørende moment i seg selv er dette riktignok ikke, for det kan tenkes helt andre grunner til at akkurat Tobias Egeland skulle være den primære mottaker av beløpet og lagmannsretten kjenner ikke til bakgrunnen for at Tobias ble valgt.
Viktigere er det at man i kontrakten av 1890 har benyttet begrepet «Egeland i Fællesskab», som betegnelse på den enhet som skulle motta leiebeløpet. Dette begrepet må antas å være adekvat dersom beløpet skulle fordeles etter skyld, eventuelt fordeles likt mellom samtlige bruk på Eikeland, mens det virker mindre naturlig hvis det var meningen å fordele beløpet etter hvor mye av grunnen langs elven de involverte brukene eiet. Hvis det var slik eierne at bnr. 1 og bnr. 2 (Ytre Eikeland) i realiteten hadde krav på omlag 4/5 av leiesummn, er det etter lagmannsrettens oppfatning desto mer påfallende at man da først (i 1887) velger en person med bare en liten andel i leiebeløpet (en viss andel av den ene femtedelen) som mottaker av det hele beløpet på vegne av dem alle, og så bruker en samlebetegnelse i kontrakten av 1890 som er langt fra å gi et dekkende bilde av det underliggende rettsforholdet på bortleiersiden. Spørsmålet er hvorfor brukene på Ytre Eikeland ville være tjent med en slik beskrivelse i kontrakten. Det mest sannsynlige er at det i virkeligheten ikke eksisterte noe skille mellom Ytre og Indre Eikeland i relasjon til fiskerettighetene.
Den gjensidige pantsettelsen av fiskekontraktene i 1893 for kr 300 på hvert av brukene på Eikeland trekker i samme retning. Igjen deltar både bnr. 3 og bnr. 4 på lik linje med øvrige. Selv om det isolert sett kan fremføres motargumenter i hvert enkelt tilfelle slik ankemotpartene gjør, trekker også den felles kraftverketableringen i 1924 og den felles kontrakten mellom grunneierne på Eikeland og Stavanger Elektrisitesverk i 1947 i retning av fellesfiske når de ses i sammenheng med disposisjonene i 1890 og 1893. Som påpekt av ankende part i denne forbindelse, er det normalt en nær og naturlig sammenheng mellom fiskerettigheter og fallrettigheter i elv.
Det som derfor er utslagsgivende, slik lagmannsretten ser det, er at grunneierne på Eikeland frem til 1947 opptrådte utad som et genuint og inkludernede fellesskap i alle sammenhenger som hadde med elven å gjøre, uten at det er påvist konkrete, motsatte holdepunkter for at man likevel internt forutsatte at fiskeretten fulgte eiendomsretten til elvegrunnen. I de nevnte dokumenter forekommer ikke betegnelsene Ytre og Indre Eikeland i relasjon til fisket. Det er for øvrig ikke noe som tyder på at det hersket uenighet om fisket på Eikeland før annen verdenskrig.
Dokumentene fra utskiftningene i 1836 og 1857/58 harmonerer også best med at fisket lå i fellesskap, slik lagmannsretten ser det. Så fiskerik som Espedalselva var, er det grunn til å tro at man i 1836 var vel innforstått med at elven representerte en verdifull ressurs. En skulle derfor ha forventet at det også ble sagt noe om fisket i 1836, hvis det var slik at utskiftningen av innmarken innebar et endret rettighetsforhold i elven. Motargumentet er at en slik følge var så klar at den var unødvendig å uttale, men i lys av de forkjellige ordningene som ble praktisert i distriktet med hensyn til helt eller delvis fellesfiske er dette argumentet ikke uten videre overbevisende.
Ved utskiftningen i 1858 mellom bnr. 1 og bnr. 3 forekommer da også en uttrykkelig uttalelse om fisket, i forbindelse med endringer av eiendomsforholdene til grunnen langs elven. Det aktuelle avsnittet lyder (jf utdraget s. 33): «Fisket i Elven forbliver som før. Fra siden af Enkens Qvernhuus i den saa kalte lille Aa tilhører Enkens part.» Første periode i sitatet fremtrer isolert sett som en nyttig presisering hvis fisket lå i sameie. Man fant bare grunn til å gjøre helt klart at de endrede eiendomsforhold, herunder til vannfallet og eiendomsretten til et stykke ved kvernhuset, ikke skulle få noen konsekvenser for fisket i elven. Som en presisering av at retten til fisket skulle følge det samme prinsipp som før (eierrådigheten), er derimot formuleringen ikke like heldig. Det samme prinsipp ville faktisk medføre det motsatte av hva ordlyden indikerer, for utøvelsen av fisket ville nettopp ikke vil bli «som før» i og med at eierne i så fall nå måtte fiske andre steder enn tidligere. Etter lagmannsrettens oppfatning har herredsretten kommet i skade for å misforstå dokumentene fra 1857/1858 når den har lagt til grunn at retten til fisket i den såkalte «lille Aa» var gjenstand for utskiftning i 1858. Slik lagmannsretten tolker dokumentene, er begrepet «den lille Aa» utelukkende benyttet for å beskrive det aktuelle markstykket ved kvernhuset som fortsatt skulle tilhøre Enken, jf også den riktignok noe mangelfulle passasjen i dokumentet fra 1857 hvor det heter at «den Mark (...) ligger mellom Lille Ane og Qvernen (...) skal fremdeles tilhøre Enken». Det er således ikke grunnlag for antitetiske slutninger.
For «den lille Aa» gjelder det dermed heller ingen særordning rettslig sett, slik lagmannsretten ser det.
Ut fra en samlet vurdering av bevismomentene i saken er lagmannsretten av den oppfatning at det foreligger tilstrekkelig klare holdepunkter for at fisket på Eikeland hele tiden har ligget i sameie mellom brukene på Eikeland. Det gjelder med andre ord unntak fra hovedregelen om grunneiers enerett til fisket her.
Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til anken har ført frem.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på ankende parts subsidiære anførsel, men bemerker bare kort at det etter lagmannsrettens syn ikke foreligger tilstrekkelige holdepunkter for å se det slik at grunneierne uansett inngikk en bindende avtale om å akseptere fellesfiske på Eikeland i 1993.
Når det gjelder saksomkostninger er lagmannsretten i likhet med herredsretten kommet til at saken har vært så tvilsom at partene må bære sine omkostninger selv, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd. Det er særlig spørsmålet om hvorvidt det har skjedd en utskiftning av fiskeretten som har bydd på tvil. På bakgrunn av den langvarige uenighet som har hersket med hensyn til fiskeretten på Eikeland, var det etter lagmannsrettens syn «fyldestgjørende grunn» for ankemotpartene til å la saken bli avgjort av en domstol. Slik saken har ligget an, har det ikke ligget til rette for forlik i form av mellomløsninger. I lys også av at ankemotpartene vant frem for herredsretten, har lagmannsretten på denne bakgrunn ikke funnet å ville pålegge tapende part å erstatte Schelbreds saksomkostninger.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Jan Sigve Schelbred har som eier av gnr. 51 bnr. 3 og 4 i Forsand, rett til å utøve fiske i Espedalselva fra eiendommene gnr. 51 bnr. 1 og 2 i Forsand.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.