Rt-1981-228

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-02-17
Publisert:	Rt-1981-228
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 25/1981
Parter:	1. Kjell Olav Heien, 2. Ambjørg Gamlestøl (advokat Olav Øyehaug - til prøve) mot 1. Olav S. Birkeland med flere (6 parter) (høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen).
Forfatter:	Endresen, Schweigaard Selmer, Røstad, Aasland, Bølviken
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §28, §31, §3, Vasdragsloven (1887) §2, Tvistemålsloven (1915) §180, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §43, §76

Dommer Endresen: Den 9. september 1885 ble det begjært utskiftning av innmarken til gården Birkeland, gnr. 134 i Naustdal herred i Sogn og Fjordane. Samtidig ble det begjært utskiftning av den felles heimehavn (havnegang) og skog som lå i sameie mellom

Side:229

oppsitterne på Birkeland og oppsitterne på gården Heien, gnr. 133 i samme herred.

Utskiftningen av Birkelands innmark ble avsluttet i 1891, og utskiftningen av den med gården Heien felles heimehavn og skog ble avsluttet i 1893.

Ved denne siste utskiftningsforretning fikk gnr. 133 - det var den gang bare ett bruk - og gnr. 134 bnr. 5 utlagt felter som lå slik at de støtte til de to gårders innmark. Rettighetene til de øvrige bruk under gnr. 134 - bnr. l, 2, 3 og 4 - ble imidlertid fortsatt liggende i fellesskap.

Det felt som ble utlagt til gnr. 134 bnr. 5 støtte til elven Nausta, mens det som ble lagt ut til gnr. 133 bnr. I ikke hadde grense til elven. Da det ikke var mulig å få en helt tilfredsstillende deling av skogen, ble en skogteig for Heien og en for bnr. 3 av Birkeland lagt på det felt som var tildelt bnr. 5 på Birkeland, mens bnr. 5 på sin side fikk en skogteig i bnr. 1, 2, 3 og 4's felles havnefelt. Senere er foretatt en rekke skylddelingsforretninger på Birkeland, men slik at nå flere bruksnummer til dels har samme eier. Videre er på gnr. 133 nå tre bruksnummer.

Omkring 1917 ble fra bnr. 3,5 og 7 på Birkeland frasolgt vannrettigheten i Nausta. Bnr. 7 var blitt fraskilt fra bnr. 5 i 1897, men brukene hadde i 1917 samme eier. Vannrettighetene ble særskilt skyldsatt som bnr. 10, 11 og 12. Disse bruksnummer er på et senere tidspunkt tilskjøtet Sogn og Fjordane fylkeskommune.

I 1954 ble avsluttet et i 1947 påbegynt videre jordskifte av innmarken på Birkeland, og samtidig skifte av det fellesskap som etter utskiftningsforretningen av 1893 fortsatt bestod innen gården Birkelands hjemmehavn. Under denne nye utskiftningsforretning ble også tatt opp en viss regulering av det som var utlagt ved de tidligere utskiftningsforretninger.

Den 14. mai 1975 krevde eiere av de nå tre bruk under gården Heien og fire bruk under gården Birkeland - til sammen seks saksøkere - «skifte av elva Nausta so ligg i fellesskap, og har ikkje vore skift tidlegare». Kravet ble av jordskifteretten behandlet som et krav om ordning av fisket i Nausta.

Som saksøkt ble ført opp eierne av bnr. 3, 5, 14, 15, 16, 17 og 18 under gnr. 134, samt Sogn og Fjordane fylkeskommune som eier av de fraskilte vannrettigheter. Eierne av eiendommene på den annen side av elven, gårdene 115 Kleiva og 116 Herstad, ble varslet til fortetningen.

For jordskifteretten hevdet de saksøkte at det ikke var noe sameie i elven, og at fiskeretten tilhørte de grunneiere som hadde teiger som støtte til elven.

Jordskifteretten for Ytre Sunnfjord jordskiftesokn avsa den 28. mai 1976 kjennelse i tvisten med slik slutning:

«1. Bnr. 1,2 og 3 på gnr. 133 Heien, bnr. 1,2,6 og 9 på gnr. 134 Birkeland har ikkje fiskerett i elva Nausta utfor gnr. 134 Birkeland sitt land.

2. Den kravde fiskeordningssaka vert å avvise.»

Side:230

Denne kjennelse ble av saksøkerne for jordskifteretten påanket til Gulating lagmannsrett. Som ankemotparter ble her ikke tatt med eierne på elvens motsatte side, og under saksforberedelsen for lagmannsretten ble saken hevet for så vidt angikk de saksøkte eiere av bnr. 16 og 18 under gnr. 134.

For lagmannsretten ble påstanden utvidet til å gjelde ikke bare rett til fiske, men andel av eiendomsretten til elven.

Gulating lagmannsrett avsa den 16. mai 1979 dom i saken med slik domsslutning:

«Jordskifterettens orskurd blir stadfest.

Atle O. Birkeland, Lyder A. Birkeland, Torfinn 1. Byrkjeland, Ambjørg Gamlestøl, Kjell Olav Heien og Herleiv Nitter, betalar - ein for alle og alle for ein - sakskostnader for lagmannsretten til motpartane v/høgsterettsadvokat Pål W. Lorentzen med kr. 17.068,45 - kroner sytten tusen og sekstiåtte 45/100.

Oppfyllingstida er 2 - to - veker frå forkynninga av dommen.»

Etter den påstand ankemotpartene hadde lagt ned for lagmannsretten, ble det der ikke i domsslutningen tatt standpunkt til de ankende parters krav om medeiendomsrett i elven.

Av de opprinnelige seks saksøkere har fire akkviescert ved lagmannsrettens dom, mens eierne av gnr. 133 bnr. 1 og gnr. 134 bnr. 9 har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av jordskifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom.

De ankende parter har gjort gjeldende:

Den ankende part eieren av gnr. 134 bnr. 9 hevder å ha medeierrett i elven Nausta så vel utenfor innmark som utmark, mens den ankende part gnr. 133 bnr. I hevder å ha slik medeierrett utenfor utmarken i den tidligere felles heimehavnegang.

Hva innmarken angår, hevder bnr. 9 at elven og rettighetene der fra gammelt av har ligget i fellesskap for alle bruk under Birkeland. Etter hvert som det ble skilt ut nye bruk på gården, fikk disse forholdsmessig andel i dette elvefellesskapet. Til støtte for dette syn har bnr. 9 vist til at i den skylddelingsforretning hvor bnr. 9 i 1913 ble skilt ut fra bnr. 1, er det tatt forbehold om at bruket skulle ha havnegangs- og vassdragsrettigheter etter skylden. Ved utskiftningen av innmarken i 1891 ble elven holdt utenom, den er kun angitt som grense for utskiftningsfeltet.

Når det gjelder utmarken, hevder de ankende parter at også ved utskiftningen av denne i 1893 ble elven holdt utenfor. Når gnr. 133 Heien og bnr. 5 under gnr. 134 Birkeland ved utskiftningen fikk utloddet deler av den felles heimehavnegang, var dette kun en deling av beitet. Verken delingen av havnegang eller skog var utlegning til eiendom. Grunnen ble fortsatt liggende i fellesskap sammen med elverettighetene. Ved det jordskifte som fant sted i 1954 ble grensen for bnr. 5 beskrevet til djupålen, men denne beskrivelse må leses på bakgrunn av jordskifterettens uttalelse om at rettighetene i Nausta ble uberørt av jordskiftet.

Side:231

Skulle man komme til at disse felt allerede i 1893 var utlagt til eiendom, måtte det i så fall kun gjelde frem til elvebredden. Atter subsidiært anføres at om man kom til at eiendomsretten i så fall går til djupålen, kan det kun gjelde selve elvebunnen og ikke vassrettene.

Til støtte for at det i 1893 ikke skjedde utdeling til eiendom, har de ankende parter pekt på at en del av den havnegang som gården Heien fikk lagt til sin innmark, på sydsiden grenser mot stølshavnegangen, hvor grensen ikke er presist beskrevet. Den grense som jordskifteretten her trakk opp, var en beitegrense som ikke fyller kravene til eiendomsgrense.

For Høyesterett er som nytt fremlagt en boniteringsoppgave fra utskiftningen over Birkelands innmark som etter de ankende parters mening understøtter at elven ikke er med i den utskiftning som fant sted i 1891. Der er elven kun tatt med som kontroll av den arealberegning som måtte foretas, sammen med veier og ubonitert mark. Fra utmarksutskiftningen i 1893 er lagt frem en summeringsliste for arealberegningen.

I 1891 og 1893 spilte fisket en rolle som tilskudd til levemåten, og man var allerede på det tidspunkt klar over betydningen av elven som kraftkilde.

Til ytterligere støtte for at elverettighetene har ligget i fellesskap, har de ankende parter vist til et forbehold som ved salget av vannrettighetene i 1917 ble tatt fra eieren av bnr. 5 og 7 for det tilfelle at andre oppsittere på gården skulle gjøre krav på eiendomsrett i selgerens daværende elvestrekning. Det er videre vist til at den daværende eier av gården Heien skal ha protestert overfor kjøperen i anledning av salget.

I utmarksutskiftningen er videre nevnt at et moldtak fortsatt skulle ligge i fellesskap for samtlige bruk på Birkedal. Om den mer betydningsfulle rett til elven hadde vært med i utskiftningen, måtte også elven vært nevnt.

De ankende parter har for Høyesterett ikke opprettholdt den tidligere anførsel om at de skulle ha ervervet de påståtte rettigheter gjennom alders tids bruk eller hevd.

Som ny anførsel for Høyesterett har de ankende parter hevdet at et felt langs Nausta som på utskiftningskartet fra 1891 er hvitt og ikke omfattes av utskiftningsfeltet, den gang tilhørte den felles havnegang og først senere er tatt i bruk som innmark for bnr. 5.

Forholdet får kun betydning dersom de vinner frem med sitt krav om medeierrettigheter i elven.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«1: Kjell Olav Heien, gnr. 133, bnr. I og Ambjørg Gamlestøl, gnr. 134, bnr. 9, kjennes å være medeier i elva «Nausta» utenfor gnr. 134, Birkelands utmark, og da i forhold til sin skyld.

2: Ambjørg Gamlestøl, gnr. 134, bnr. 9 kjennes også å være medeier i elven «Nausta» utenfor Birkelands innmark, gnr. 134, etter skyld.

3: De ankende parter tilkjennes hos ankemotpartene saksomkostninger for Jordskifteretten og Lagmannsretten.

4: Ankemotpartene, Olav S. Birkeland, Klara og Audun Erdalsdal, Jofrid

Side:232

og Paul Bergum, Jon M. Birkeland, Ingvar Røyseth og Sogn og Fjordane Fylke, dømmes til å betale de ankende parters omkostninger for Høyesterett til det offentlige.»

Ankemotpartene har gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig i så vel bevisbedømmelse som rettsanvendelse, og har gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten.

Hva innmarken angår, var det heller ikke før 1891 noe sameie i elven. Rettighetene har i henhold til gammel rett ligget til de bruk som støtte til elven. Ved utskiftningen i 1891 skjedde det for så vidt innmarken angår bare visse grenseomlegninger.

Det kan heller ikke være tvilsomt at de parseller som i 1893 ble utlagt til henholdsvis gnr. 133 og gnr. 134 bnr. 5, ble utlagt til eiendom. Den grensebeskrivelse som er angitt som felles for stølsutmarken og den søndre av de parseller Heien fikk seg utlagt, er fullt tilstrekkelig som eiendomsgrense naturforholdene tatt i betraktning. Som et ytterligere moment for at Heien har ansett seg som eier av de i 1893 tildelte parseller, er anført at eieren av Heien har solgt sand fra disse.

Elven er tatt med i utskiftningen i 1893. Det viser boniteringslistene. Den er verdsatt til null i likhet med ubonitert mark som ved utskiftningen er tildelt den enkeltes lodd. Fisket har aldri spilt noen næringsmessig rolle, og i 1893 var det ikke tale om utnyttelse av fallrettigheter. Styggedalsfossen var lite tilgjengelig fra Birkeland, og lå bare for en dels vedkommende på denne eiendom.

Ankemotpartene har i anledning av den for Høyesterett fremsatte anførsel om at Birkelands bnr. 5 skulle ha endret noe av heimeutmarken til innmark, pekt på at utskiftningskartet viser «en del» av innmarken. Det aktuelle felt må ha vært innmark for bnr. 5 allerede før utskiftningen 1887-1891. Det er tale om det sted hvor bnr. 5 fra gammelt av hadde sine hus.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

«1. Jordskifterettens kjennelse stadfestes. For øvrig frifinnes ankemotpartene.

2. Ankemotpartene tilkjennes sakskostnader for Høyesterett og Lagmannsrett.»

De ankende parter har for Høyesterett hatt fri sakførsel.

For Høyesterett er fremlagt en del nye kart og dokumenter, deriblant de allerede nevnte lister opptatt i forbindelse med boniteringen. For Sunnfjord herredsrett er avholdt bevisopptak til bruk for Høyesterett, hvor fire parter og ett vitne har avgitt forklaring.

Jeg er kommet til samme resultat som jordskifteretten og lagmannsretten, og kan i det vesentlige slutte meg til de begrunnelser som der er gitt.

Hva innmarken angår, kan jeg ikke se at de ankende parter har godtgjort at fiskeretten og eiendomsretten til elven forut for 1891 li i fellesskap mellom samtlige bruk under gnr. 134. Hovedregelen her er fra gammelt av at det er de grunneiere som har eiendom som støter

Side:233

til vassdraget som har eiendomsretten. Noe annet vil kreve en særskilt hjemmel, og det er den som påstår at også andre bruk har rettigheter som må ha bevisbyrden for at hovedprinsippet ikke gjelder. Slik særskilt hjemmel kan jeg ikke se at de ankende parter har påvist. Jeg kan heller ikke se at utskiftningsforretningen av 1891 har endret dette forhold. Det forbehold som er inntatt i skylddelingsforretningen for bnr. 9 i 1913, kan mest sannsynlig referere seg til de sideelver som krysser feltet og renner ut i Nausta. Disse sideelver hadde vært utnyttet til kvernbruk og lignende, og det var kun der det var fall som omkring 1890 var utnyttbare.

Bruksnummer 9's krav om medeiendomsrett i elven utenfor Birkelands innmark kan således ikke føre frem.

Når det gjelder forholdene i utmarken, er jeg enig med lagmannsretten i at de deler av havnegangen som ble utlagt til gnr. 133 og gnr. 134 bnr. 5, ble utlagt til eiendom. Jeg legger da i likhet med lagmannsretten vekt på det avsnitt fra utskiftningsforretningen som er sitert i dommen. Det gjaldt her et felleskap mellom to adskilte gårder, hvor forholdene lå godt til rette for en endelig oppløsning. Utskiftningsretten har brukt utrykket at gården Heiens andel av havnegangen blir å «utskille fra Birkeland». Jeg kan heller ikke finne at grensebeskrivelsen mot den felles stølshavnegang er uforenlig med at det er en eiendomsgrense som er beskrevet. Ved det jordskifte som ble avsluttet i 1954, hvor resten av det tidligere fellesskap skulle skiftes, var denne Heiens havnegang ikke berørt av jordskiftet. Det hadde vært naturlig dersom grunnen og andre rettigheter ikke var endelig utloddet i 1893. Heien var i 1954 kun representert med den skogteig gården hadde fått utlagt på bnr. 5's havnegang, og som ble avløst ved dette siste jordskifte.

Spørsmålet blir så om utskiftningen av heimehavnegangen også omfattet elven, med andre ord om bnr. 5 som fikk teig som støtte til elven, også fikk eiendomsrett til denne, eller om denne, som de ankende parter hevder, fortsatt ligger i fellesskap.

I en høyesterettsdom inntatt i Rt-1924-693 uttaler førstvoterende i en sak som synes å ha mange likhetspunkter med den foreliggende sak:

«Naar saaledes ved en utskiftning de enkelte lodder er blit adjudicert lodtagerne til eiendom, antages der at være en almindelig regel eller præsumption for, at der under denne adjudikation er fulgt med alle loddernes aktuelle eller eventuelle naturherligheter, forsaavidt ikke disse enten ved utskiftningsrettens uttrykkelige bestemmelse derfra er undtatte eller ifølge avgjørende omstændigheter kan klarligen skjønnes at ville ha været ment undlatte. Dette synes at skulle gjælde saavel herligheter ved eller i selve gruden, f.eks. i sten eller skiferforekomster, som vandherligheter. For deslike undtagelser fra den alm. eiendomsoverførelse vil der fra den som gjør samme gjældende utkræves tilveiebragt en viss grad av bevis, ikke alene usikre og løse formodninger.»

Den utskiftning som det der ble tvistet om, fant sted i årene 1894-1895, med andre ord omtrent på samme tid som den utskiftningsforretning

Side:234

vi her har for oss.

Avgjørelsen av om det tidligere fellesskap i elven ble opphevet ved forretningen i 1893, må skje ut fra en konkret vurdering av bevisene.

Jeg kan ikke se at de av de ankende parter påberopte boniteringslister kan underbygge at elven ble holdt utenfor. Elven er tatt med i arealberegningen, men ikke bonitert, og når det i 1893 ble uttalt at et moldtak fortsatt skulle ligge i fellesskap, ville det etter min mening vært mer naturlig å nevne de ankende parters påståtte mer verdifulle vannrettigheter om også disse skulle ligge i fellesskap. Fisket i elven var på den tid åpenbart av ubetydelig verdi, og det var neppe på den tid noen forestilling om at Nausta utenfor Birkelands land hadde noen annen verdi.

At eierne av Heien, som hadde kjenneskap til salget av vannrettighetene i 1917, unnlot å følge opp sin protest i nærmere 60 år, tyder ikke på at man der kan ha hatt en sterk oppfatning av sine rettigheter.

Etter en helhetsvurdering er jeg derfor kommet til at de ankende parter heller ikke kan gis medhold i sitt krav om medeiendomsrett i Nausta der denne renner forbi heimehavnegangen.

Til det spørsmål som de ankende parter har reist for Høyesterett om at bnr. 5 skulle ha endret noe av heimehavnen til innmark, skal jeg bemerke: Jeg kan ikke se at de omstendigheter de ankende parter har påberopt gir belegg for denne påstand, men etter det resultat jeg er kommet til når det gjelder de ankende parters krav for øvrig, er det ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på spørsmålet.

Anken har ikke ført frem, og overensstemmende med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd må de ankende parter tilpliktes å erstatte ankemotpartene deres saksomkostninger. Disse fastsettes for Høyesterett etter inngitt oppgave til kr. 32.280, hvorav for utlegg kr. 7.280.

Da de ankende parter ikke er helt de samme for Høyesterett som for lagmannsretten, antar jeg at domsslutningen må utformes noe annerledes enn ankemotpartenes påstand:

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes. For øvrig frifinnes ankemotpartene for de ankende parters krav om medeiendomsrett i elven Nausta.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kjell Olav Heien og Ambjørg Gamlestøl - en for begge og begge for en - til ankemotpartene ved høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen 32.280 - trettito tusen to hundre og åtti - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Side:235

Dommerne Røstad, Aasland og Bølviken: Likeså.

Av jordskifterettens orskurd (jordskiftedommer Leif Hundvebakke med jordskiftemenn): - - -

Retten ser saka slik:

Etter lova om laksefiske og innlandsfiske har grunneigaren eineretten til fiske når ikkje anna fylgjer av lov, sedvane eller anna heimel. Dette er fastslege i §43 og §76 i ovannemnde lov.

Det er ein gammal rett som går så langt tilbake som vi har skriven rett. Regelen fører med seg, at den som vil hevde at grunneigaren, d.v.s. han som eig eigedomen som støyter til vassdraget, ikkje har eineretten, må føre prov for ein slik heimel som lova føreset. Denne eineretten til fiske er eit utslag av eigedomsretten til det vassområdet som denne retten har samanheng med.

Som nemnt framafor har det vore halde tre jordskifte på Birkeland, der grunnen som støyter til elva har vore handsama.

Først utskiftning av innmarka i 1891, så utskiftning av den «fælles hjemmehavnegang» i 1893 og så jordskifte av innmarka og heimeutmarka i 1955.1 dei to første forretningane er det ikkje nemnt noko om rettane til elva Nausta. Elva er berre nemnd som grense for dei to utskiftningsfelta. Når det gjeld jordskiftet i 1955 så er det sagt at rettane til elva skulle vere urørde av jordskiftet og som før.

Når det gjeld saksøkjarene sin påstand om sams fiske så har den sitt grunnlag i bruken gjennom lenger tid, iallfall for innmarka sitt vedkomande, etter det inntrykk retten har fått.

For den delen av elva som ligg utfor den tidlegare «fælles hjemmehavnegang» for gnr. 133 Heien og gnr. 134 Birkeland har Sigurd Heien for saksøkjaren Maria Heien gjort påstand om at elva framleis ligg i sameige mellom gnr. 133 og gnr. 134, etter som elva vart halden utafor i utskiftninga i 1893.

Dei saksøkte som eig land til elva i dag gjer påstand om eineretten til fiske kvar for sitt land, og då med den grunngjeving at i utskiftningane i 1891 og 1893 vart elva ikkje halden utafor. Dei som fekk teigar langs elva vart også eigarar av elva utfor desse. Deira einerett til fisket følgjer såleis av hovedregelen i §76 i lov om laksefiske og innlandsfiske.

Når det gjeld innmarka på gnr. 134 Birkeland så var grunnen langs elva sereigedom for dei bruk som hadde teigar der, også før utskiftninga i 1891. Elva er grense mot nabogarden på nordsida og deira eigedomsrett gjekk då etter reglane i §2 i den dågjeldande vassdragslov til djupålen.

I utskiftninga vart det eindel endringar med grensene. Det er uomtvista mellom partane at grunnen langs elva Nausta på innmarka til gnr. 134 Birkeland var sereige for dei bruk som hadde teigar der før utskiftninga i 1891. Etter som elva då var og framleis er grense mot nabogardane på nordsida, skulle då, etter hovedregelen i §2 i den dågjeldande vassdragslova, grensa for innmarka gå til djupålen i elva.

Etter §1 same lov skulle då grunneigarane på land ha eigedomsretten til elva kvar for sitt land. Med denne eigedomsretten følgjer då etter hovedregelen i lov om laksefiske og innlandsfiske fiskeretten. I utskiftninga vart det gjort eindel endringar med grensene for dei teigane som støytte ned til elva, men det var stort sett dei same bruka som hadde teigar til elva før utskiftninga som og fekk teigar der etter utskiftninga i 1891, med eit par unnatak.

Ein av saksøkjarene, Lyder Birkeland, eigar av bnr. 2, fekk ikkje teig ned

Side:236

til elva etter utskiftninga, og han har subsidiært gjort påstand om fiskerett i elva på innmarka utfor ein teig han hadde der før utskiftninga.

Til dette skal jordskifteretten få merke:

Av det som går fram av dok. 19, utskiftningskartet over innmarka, er denne teigen, kartfig. 2, ein åker, med tydeleg avgrensning. Kartet syner og at denne åkeren ikkje rakk ned til elva. Det låg ei smal stripe mark mellom åkeren og elva, som bnr. 3 åtte og det var såleis dette bruket som åtte landet langs elva. Denne åkeren gav difor ikkje bnr. 2 eigedomsrett til elva og dermed heller ikkje nokon fiskerett på det grunnlag.

Bnr. 1 på gnr. 134, som saksøkjaren Atle O. Birkeland no eig, hadde ikkje teig ned til elva før utskiftninga i l89l, men bruket fekk etter utskiftninga ein teig som støytte til elva, frå grensa mot Kalland nedre og austover omlag 40 m. Denne delen av bnr. 1 er no gått over til bnr. 17, som saksøkte Jon Birkeland eig.

Atle O. Birkeland har ikkje lagt ned nokon subsidiær påstand om fiskerett utfor bnr. 17 sitt land, men hevdar sams fiske, for gnr. 134.

Dei saksøkte har ikkje gjort krav om fiskerett på innmarka etter grensene frå før utskiftninga i 1891, men etter dei nye grensene som vart sette då.

Som før nevnt er det ikkje skrive noko i utskiftninga frå 1891 om rettane i elva, elva er berre nemnd som grense for innmarka på nordsida. Det er heller ikkje kome fram noko som kan gje jordskifteretten haldepunkt for korleis bruken av elva, med omsyn til fiske, var i 1891. Men at fisket både då og no har liten økonomisk verdi er vel sikkert. Elva er ikkje lakseførande, det er berre «innlandsfisk» som er i den. Andre utnyttingsmåtar av elva var vel heller ikkje aktuelle i 1891.

På bakgrunn av den ubetydelege verdi elva hadde i 1891, meiner jordskifteretten at det ikkje var nokon grunn til å halde den utafor utskiftninga. Dei bruk som fekk teigar ned til elva fekk også eigedomsretten til elva; den vart ikkje liggjande att i sameige. Med eigedomsretten følgde også fiskeretten.

Retten meiner å finne støtte for dette i ein høgsterettsdom i Rt-1958-773 og ein dom i Rt-1907-721.

Spørsmålet er så om det er slik som saksøkjarene hevdar at bruken av fisket gjev grunnlag for å fråvike hovedregelen i lakselova. Dei har halde fram at dei har fiska utan omsyn til eigedomsgrenser og i den tru at dei hadde lov til det.

På grunn av den ubetydelege verdi fisket har, meiner jordskifteretten at denne bruken ikkje er eit uttrykk for eit rettsleg grunna sameige i fisket, men berre ein told bruk. Dei som eig grunnen langs elva har ikkje funne det umaken verdt å forby dei andre eigarane på Birkeland å gå der og fiske. I elvar som det ikkje er laks i er det vel nokså vanleg at grunneigarane ser gjennom fingrane med slikt fiske. - - -

Jordskifteretten vil så ta opp til drøfting eigedomsretten til fisket i elva utfor den «fælles hjemmehavnegang» for gnr. 133 Heien og gnr. 134 Birkeland. Det er uomtvista mellom partane at før utskiftninga i 1893 var det sameige i denne delen av elva, mellom gnr. 133 og gnr. 134. Vidare er det sagt i jordskiftet frå 1954, etter at det ved sluttinga av saka synte seg å vere usemje om fiskeretten i Naustdalselva og fosserettane i Styggelifossen:

«- - -er dei gamle rettstilhøva ubrigda av dette jordskiftet».

I jordskiftet i 1954 var grunnen langs elva i den tidlegare «fælles havnegang»

Side:237

med, men etter det som er attgjeve ovafor vart det ikkje gjort endringar med rettane i elva, sjølv om det vart gjort endringar med eigedomsretten til grunnen.

Spørsmålet er så om det i utskiftninga i 1893 vart gjort endringar med rettane i elva, og då som ei følgje av dei endringane som vart føretekne på land.

l utskiftninga i 1893, fekk bnr. 5 på gnr. 134, no saksøkte Klara og Audun Erdalsdal sitt bruk, og gnr. 133 Heien utskilt sin del av den «fælles hjemmehavnegang». Dei andre bruka på gnr. 134, bnr. 1-4, fekk også etter utskiftninga i 1893 «fælles hjemmehavnegang»

For alle bruka, både på gnr. 133 og 134 vart det i 1893 føreteke ny deling av skogen.

Bnr. 5 på gnr. 134 fekk sin del av «hjemmehavnegangen» utlagt såleis at den vart tilstøytande til elva Nausta ifrå grensa mot grannegarden Espeland og nordvestover til bruket si innmark, med andre ord heile strekninga for den «fælles hjemmehavnegang» mot elva Nausta. Gnr. 133 Heien fekk sin del av havnegangen lagt inn til si innmark og utan tilstøytning til elva. Gnr. 133 og bnr. 3 på gnr. 134 fekk skogteig i bnr. 5 sin havnegang.

Jordskifteretten ser det slik at bnr. 5 og gnr. 134, og gnr. 133 i 1893 fekk sin del av havnegangen utlagt med eigedomsrett til grunnen. Skogteigane, som vart liggjande innafor bnr. 5 sin del av havnegangen, var berre bruksrettsteigar for skogen.

Jordskifteretten meiner å ha støtte for dette i ordlyden i utskiftninga frå 1893,dok. 9, der det står på side Il:

«- - -Forsaavidt havnegangen angaar fandt retten, at denne ikke egner sig fuldt ut til skifte for alle parter, væsentlig av den grund at de forskjellige herligheter inden samme er saa ulige beliggende at man vanskelig vil kunne give enhver av loddeierne sin forholdsvise andel herav. Gaarden Heiens andel av havnegangen bliver imidlertid at utskille fra Birkeland samt rekvirenten Bertel Andersens andel af den paa Birkeland faldende lod, overensstemmende med utskiftningsloven's §28 og §3 l, da dette skjøntes at kunne ske uden væsentlig indskrænkning for de øvrige lodeieres vedkommende».

Her er det vist til mellom anna §31 i lova av 1882, som omhandlar dei tilfelle der ei delvis «utskiftning» kan kome på tale, og med ordet «utskiftet» i denne paragrafen må det i dette tilfelle verte skifte av grunnen i sameiga mellom bruka på gnr. 133 og 134, så langt som det vart foreteke.

Etter det resultat jordskifteretten her er komen fram til vart då bnr. 5 i 1893 eineeigar av all den grunnen langs elva Nausta som tidlegare hadde høyrt til den «fælles hjemmehavnegang». Spørsmålet vert så om denne eigedomsretten også førde med seg eigedomsretten til elva utafor.

Jordskifteretten meiner at også her følgjer eigedomsretten til elva grunneigedomsretten på land såleis som retten er komen fram til for innmarka, og med den same grunngjeving.

I tillegg til dei høgsterettsdomane som har vore vist til når det gjeld innmarka blir det her vist til ein dom i Rt-1962-1241.

At det vart aktuelt med salg av fallrettane omlag 25 år etter utskiftninga, meiner jordskifteretten ikkje kan ha avgjerande betydning i dette tilfelle.

Korvidt dei bruka som er utskilde frå bnr. 5 etter 1893 og som fram til jordskiftet i 1955 hadde sams beite med bnr. 5 også hadde rettar i bnr. 5 si elvestrekning finn jordskifteretten ikkje grunn til å gå inn på her, då det ikkje

Side:238

føreligg krav om fiskeordning frå noko av desse bruka.

Etter det resultat som jordskifteretten er komen fram til med omsyn til fiskeretten for saksøkjarane sine bruk, manglar dei formelle vilkår for fremjing av saka, og kravet må difor avvisast. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars Sollesnes. Ole Johan Helle og Einar Solberg): - - -

Lagmannsretten er komen til same resultat som jordskifteretten, og kan i det alt vesentlege slutte seg til jordskifterettens grunnar for avgjerda.

Lagmannsretten tar først standpunkt til spørsmålet om ankepartane frå bnr. 134 (ankepartane nr. 1-4) har eigedomsrett og fiskerett i Naustdalselva utanfor innmarka på gnr. 134.

Etter dei føreliggjande opplysningane var det ved innmarksutskiftninga i 1891 5 bruk under gnr. 134, av desse hadde 3 bruk, bnr. 3,4 og 5, teigar ned mot elva. Etter utskiftninga av innmarka fekk også bnr. 1 ein teig ned mot elva i ein strekning av 40 m. Denne teigen er sidan utskilt til bnr. 17, medan bnr. 2 korkje før eller etter utskiftninga har hatt grense mot elva. Eigaren av bnr. 2 har som for jordskifteretten hevda at også dette bruket grensa mot elva før utskiftninga, med di bruket hadde ein åker som låg ned mot elva. Lagmannsretten er samd med jordskifteretten i at det av kartet går fram at åkeren ikkje hadde grense mot elva, og kan i så måte vise til jordskifterettens grunngjeving.

Det har vore innvendt at skiftefeltet var avgrensa av elvebarden, og at elva og elvegrunnen fram til grensa mot eigedommane på den andre side av elva ikkje var omfatta av innmarksutskiftninga. Lagmannsretten kan som jordskifteretten ikkje sjå at det er naturleg å skjøna utskiftninga av 1891 slik at elvebarden var grensa for innmarksteigane. Det er i utskiftninga sagt at innmarka er avgrensa «imod Nord af Nøstedalselven», og at «Nøstedalselven siden danner Oppmaalingsgrændsen». Det er ikkje rimeleg å rekna med at det blei liggjande att eit uskift område mellom elvebarden og djupålen, som danna grensa mot grannegården på den andre sida av elven, jfr. vassdragslova av 1887 §2. At eigarane av garden på motsett side av elva ikkje var varsla kan ikkje reknast for tilstrekkeleg prov for at grensa ikkje gjekk etter djupålen.

Lagmannsretten kan heller ikkje sjå at det er grunnlag for å rekne med at alle bruka under gnr. 134, etter kvart som dei blei utskilde som eigne bruk, fekk rettar i elva, m.a. fiskerett utanfor innmarka, slik dei ankande partane har halde fram, og jamvel om dei ikkje åtte til elva. Også i eldre tider var hovudregelen at grunneigarane hadde eigedomsrett til vatnet og dermed fiskerett, også til innlandsfiske, kvar for sitt land. For lagmannsretten er ikkje påvist noko som gir grunnlag for å rekna med at forholdet har vore annleis i dette tilfelle. Etter lagmannsrettens syn føreligg det heller ikkje opplysningar som underbyggjer påstanden om at dei bruka som ikkje grensar til elva hadde vunne fiskerett ved hevd eller alders tids bruk. Det er sikkert rett nok at folk på garden har fiska i elva utan omsyn til om dei var grunneigarar. Sett på bakgrunn av at elva ikkje var lakseførande, kan ein ikkje sjå dette fiske som anna enn ein tålt bruk, som ikkje har skapt nokon rett til fiske, korkje ved hevd eller alders tids bruk.

Det er ikkje nemnt noko i innmarksutskiftinga av 1891 om fisket, og dei motpartar som eig innmarksteigar til elva, må då, slik dei sjølve hevdar, ha

Side:239

eigedomsrett og fiskerett i elva utanfor dei teigane dei blei tildelte under utskiftinga i 1891.

Lagmannsretten skal så ta standpunkt til det krav som er sett fram av alle dei ankande partane om at dei har medeigedomsrett i elva utanfor den teigen som bnr. 5 blei tildelt ved utskiftinga over heimeutmarka i 1893.

Det er på det reine at heimeutmarka og dermed elva utanfor denne del av utmarka hadde lege i sameige mellom gnr. 133 Heien og gnr. 134 Birkeland. Spørsmålet er om bnr. 5 under gnr. 134 Birkeland, som fekk seg tildelt heile den del av heimeutmarka som støyter til Nausta, har fått fullstendig eigedomsrett til dette område, eller om dei ankande partane sine bruk framleis har rett til elva. Det er eit spørsmål om kor fullstendig utmarksutskiftinga av 1893 var. Spørsmålet må avgjerast etter ei konkret vurdering, på bakgrunn av dei rettsreglane som gjaldt den gongen.

Utgangspunktet for vurderinga er det utskiftningsretten bestemte om kva som skulle delast:

«- - -Forsaavidt havnegangen angaar fandt retten, at denne ikke egner seg fuldt ut til skifte for alle parter, væsentlig av den grund at de forskjellige herligheter inden samme er saa ulige beliggende at man vanskelig vil kunne give enhver av lodd eierne sin forholdsvise andel herav. Gaarden Heiens andel av havnegangen bliver imidlertid at utskille fra Birkeland samt rekvirenten Bertel Andersens andel af den paa Birkeland faldende lod, overensstemmende med utskiftningslovens §28 og §31, da dette skjøntes at kunne ske uden væsentlig indskrænkning for de øvrige lodeieres vedkommende.»

Lagmannsretten finn at det sameigeforhold som var mellom Birkeland og Heien blei oppheva ved denne utskiftinga. og at gnr. 133 Heien fekk full eigedomsrett i sin teig. Det er rett nok tale om at det er Heiens «andel av havnegangen» som skal skiljast ut, men lagmannsretten kan ikkje sjå at det i dette ligg ei avgrensing, slik at det berre var beite i eigenleg forstand som blei delt, medan grunneigedomsretten låg att uskift, slik det er påstått. Også etter lova av 1882 tok ein så langt det var mogeleg sikte på ei fullstendig utskiftning. Heien fikk sin heimeutmarksteig lagt inn til si innmark, som ei praktisk og føremålstenleg ordning. Dersom det var meininga at Heien berre skulle ha vanleg beiterett i eit område som framleis var felles eigedom, ville det vera ei så vidt uvanleg ordning at det nok ville vore klart sagt om så var tilfelle. Tilvisingane til §28 og §31 i utskiftningslova av 1882 tyder også på at ein tok sikte på fullstendig utskifting så langt det var mogeleg.

På same grunnlag har lagmannsretten kome til at også bnr. 5 fekk sin del utlagt som sin særeigedom. Det kan i så måte også visast til det som jordskifteretten har sagt om dette spørsmålet. Når Heien og bnr. 3 framleis skulle ha skogteigar på den del av hamnegangen som var tildelt bnr. 5, må ein sjå det slik at dei har fått vanlege bruksrettar over bnr. 5. Årsaka hertil var at det var vanskeleg å skifte skogen på ein slik måte at kvart bruk kunne få skogen samla på eigen eigedom. Ein viser også i denne samanheng til jordskifterettens grunngjeving.

Spørsmålet er så, på samme måte som når det gjeld innmarka, om elva blei liggjande i fellesskap utanfor bnr. 5 sin utmarksteig etter utskiftinga. Utgangspunktet må vera at utskiftinga er fullstendig med mindre det er sagt noko anna i utskiftinga, eller det må sluttast ut frå dei konkrete forhold i saka, jfr. eks.vis Rt-1924-693. Lagmannsretten er såleis ikkje samnd med dei ankande partane i at elva ligg uskift berre fordi det ikkje er sagt noko om

Side:240

at den er skift.

Som når det gjeld elva utanfor innmarka er det peikt på at fisket hadde mykje å seie. Lagmannsretten legg til grunn at heller ikkje fisket utanfor utmarka har hatt særleg mykje å seie for partane, og kan i så måte vise til det som er sagt når det gjeld innmarka. I denne samanheng legg ein særleg vekt på vitneprovet til Karl Erik Småland, f. 1891.

Det har vidare vore innvendt at partane var fullt klar over at Styggelidsfossen hadde stort verde, og at det difor må reknast med at elva langs bnr. 5's utmarksteig framleis skulle liggja i fellesskap. Lagmannsretten kan ikkje sjå at det er nemnt noko i utskiftinga av 1893 om at fossen hadde særleg verdi. Det er vel rimelig å tru at dette ville vore nemnt dersom partane eller utskiftningsmennene den gongen rekna med at fossen hadde eller ville få verdi. Utskiftinga vart kravd alt i 1885, og korkje då eller ved avsluttinga i 1893 var det på tale med sal. Fossen låg avsides til, og det er lite rimeleg å tru at dei den gongen var opptekne med spørsmålet om utbyggjing av fossefallet. Rett nok blei vassrettane selde under første verdenskrig, men av det kan ikkje sluttast at partene alt i 1893 var merksam på at det kunne liggja ein verdi i fossen. Lagmannsretten finn som jordskifteretten at det i dei konkrete forhold ikkje er tilstrekkeleg grunnlag for å rekna med at visse utnyttingsmåtar av eigedommen, så som fiske og vasskraft, er haldne utanfor ved utskiftninga. At dette er gjort f.eks. på Skaflestad og Slettemark er eit forhold som det i denne samanheng ikkje kan leggjast noko vekt på. - - -