Hopp til innhold

Rt-1990-476

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1990-05-03
Publisert: Rt-1990-476 (156-90)
Stikkord: Tingsrett, Jordskifte
Sammendrag:
Saksgang: L.nr 47/1990, nr 66/1988 og 67/1988
Parter: I: 1. Odd Harald Dalmo 2. Arne Pettersen 3. Eilif Nilsen 4. Jorun Bevre 5. Astrid Amundsen v/Karin Fjellbu 6. Svein O. Andreassen 7. Martin Bertheussen 8. Trygve Elvebakk 9. Sissel Jeilen 10. Arne Fjellbus bo 11. Elmar Løvli (advokat Nils Moe) mot 1. Eva Hansen 2. Tordis Hansen 3. Kåre Tofte 4. Birger Gulljord 5. Nikolai Pettersens dødsbo 6. Ole Olderøy 7. Gunnar Olderøy 8. Josefa Pettersen 9. Eilif Danielsen 10. Bergsvein Gulljord v/Oddleif Pettersen (advokat Ottar Nilsen - til prøve) 11. Halfdan Lenvik 12. Oddrun Hansen 13. Kristine Sivertsen 14. Ida Bjerkeng 15. Knut Kobberstad 16. Per Martin Langseth 17. Leif Bjørsvik 18. Almar Johnsen 19. Oddbjørg Ingebrigtsen 20. Åse Nilssen Erikson 21. Edel Korneliussen 22. Oddmund Monsen 23. Peder Horn 24. Ovidia Andreassen 25. Erling Langseth 26. Halfdan Myrnes Andersen 27. Judith Nohr 28. Aud Langseth 29. Solbjørg Olsen 30. Odd Arne Pedersen 31. Hanna Bjørsvik 32. Trygve Mikalsen 33. Per Gaare 34. Alf Martin Hansen 35. Einar Bjørgan 36. Kristofa Johnsen 37. Hans Martin Hansen 38. Hans Bjørsvik 39. Ester Strand 40. Ruth Holand 41. Kjellaug Baltzersen 42. Daniel Danielsen 43. Svanhild Andreassen 44. Bergliot Myrtveit 45. Rigmor Paulsen 46. Odd Heimly 47. Edvin Horn 48. Eldar Langseth 49. Kjell Olav Dalmo II: 1. Ole A. Olsen 2. Jens Jakobsen 3. Olav Jakobsen 4. Karine Hansen 5. Gunnar Jakobsen 6. Anne Marie Lambertsen 7. Jens Jensen 8. Jorunn og Endre Antonsen 9. Alf Ingebrigtsen 10. Asbjørn Ingebrigtsen 11. Joakim Ingebrigtsen 12. Kjell Ingebrigtsen 13. Bjørg Gjertsen 14. Laurits Arntsen 15. Hjalmar Nymo 16. Dagmar Pedersen (advokat Nils Moe) mot 1. Terje Berg 2. Henry Fagerheim 3. Solveig og Ragnar Fronth (advokat Ottar Nilsen - til prøve) 4. Hedvik Bergvik 5. Magnhild Berg Johansen 6. Narvik forsorgsvesen 7. Jan Håkon Danielsen 8. Irma Pedersen v/Magnhild Nordmark 9. Ole M. Fagerheim 10. Helmy Steinmo Høiseths bo 11. Torvald B. Johansen 12. Per Oluf Olsen 13. Solfrid og Odd Forshaug 14. Alfhild Ingebrigtsen 15. Edgar Ingebrigtsen 16. Hildur Rørvik 17. Hålogaland Blindeforbund 18. Norges Blindeforbund 19. Hans Jakobsen 20. Ivar Pettersen 21. Otto Olsen v/Narvik kommune 22. Helge Johansen 23. Harry Nordmarks bo 24. Borgny Strand 25. Kitty Fagermo v/Kurt Steinmo 26. Jan Pedersen 27. Svein Neslund 28. Synnøve og Ture Øberg 29. Karstein Ingebrigtsen 30. Gunnar Monsen 31. Jens Dahl Paulsen 32. Johan Hansen 33. Gunnar Wist 34. Peder Torbjørn Lund.
Forfatter: Borchsenius, Holmøy, Hellesylt, Sandene, Stuevold Lassen
Lovhenvisninger:


Kst. dommer Borchsenius: Saken gjelder spørsmålet om jakt og fiskeretten under gårdene Lenvik og Austervik, gnr 26 respektive 28 i Evenes kommune, tilligger de enkelte bruk eller ligger i fellesskap mellom brukene i Lenvik respektive Austervik.

Ved utskiftningsforretninger over Austervik i 1863 og Lenvik i 1865-66 ble innmarken samt skogen og utslåttene delt, slik at det enkelte bruk fikk hver sin innmark og sine skogteiger og slåtteteiger. Visse særlige beføyelser som ble oppregnet, skulle dog fortsatt utøves i fellesskap av oppsitterne på henholdsvis Lenvik og Austervik. Om retten til jakt og fiske ble det ikke sagt noe i utskiftningsforretningene.

Spørsmålet om jakt- og fiskeretten lå i fellesskap mellom brukene eller tilhørte den enkelte grunneier, kom opp for Ofoten jordskifterett i en jakt- og fiskeordningssak i 1983. I dom av 25. mars 1986 kom jordskifteretten til at jakt- og fiskeretten lå i fellesskap mellom de bruk i Lenvik respektive Austervik som hadde andel i utmarken. Jordskifteretten bygget på at det hadde funnet sted felles bruk, og at vilkårene for brukshevd var til stede. Jordskifterettens dom ble påanket til Hålogaland lagmannsrett, som den 3. september 1987 avsa dom med slik domsslutning:

"1. I ankesak nr. 161a/1986 A.

Jakt- og fiskeretten for Lenvik, gnr. 26 i Evenes, tilhører grunneieren, som har enerett til disse rettighetene innenfor sin eiendomsgrense.

I ankesak nr. 161b/1986 A.

Jakt- og fiskeretten på Austervik, gnr. 28 i Evenes, tilhører grunneieren, som har enerett til disse rettighetene innenfor sin eiendomsgrense.

I begge saker:

Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Lagmannsretten bygget på at grunnen i utmarken måtte anses delt ved utskiftningene i 1860-årene, og at jakt- og fiskeretten som en konsekvens av dette tillå eieren av det enkelte bruk som grunneier.

Om saksforholdets enkeltheter og partenes anførsler for jordskifteretten og lagmansretten vises til disse retters domsgrunner.

Lagmansrettens dom er for så vidt angår sak nr 161a påanket av elleve av oppsitterne i Lenvik (Odd Harald Dalmo m.fl.), og for så vidt gjelder sak nr 161b, er dommen påanket av seksten av oppsitterne i Austervik (Ole A. Olsen m.fl.). Sakene har også i Høyesterett vært forenet til felles behandling.

Til bruk for Høyesterett har i alt seksten parter og åtte vitner gitt forklaring ved bevisopptak. Seks av disse partsforklaringer og fire av vitnene er nye for Høyesterett. Det er også fremlagt en del nye dokumenter. I alt vesentlig står saken i samme stilling som for lagmannsretten.

De ankende parter, Odd Harald Dalmo m.fl., og Ole A. Olsen m.fl., har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at eiendomsretten i utmarken ble delt ved utskiftningene i 1860-årene. Selv om så skulle være tilfellet, gjøres det subsidiært gjeldende at delingen ikke gjaldt jakt- og fiskeretten; den ble derfor fortsatt liggende i fellesskap. Atter subsidiært hevdes det at jakt- og fiskeretten gjennom langvarig bruk - brukshevd - er blitt felles, jfr. jordskifterettens standpunkt.

Etter utskiftningene i 1860-årene er det ikke holdt noen utskiftning som gjelder hele gården(e) eller vassdragene, og som derved har endret rettsforholdene. Utskiftningene i 1863 respektive 1865-66 blir derfor de sentrale dokumenter man må ta utgangspunkt i.

Ordlyden i disse dokumenter gir intet holdepunkt for at eiendomsretten ble delt i utmarken. Beskrivelsen av grenselinjene mellom teigene kan ikke tas som tegn på at eiendomsretten ble delt, selv om grensene i en del tilfelle er angitt å gå så langt gården strekker seg, eller til fjellet, eller lignende. Uansett dette må utskiftningene forstås slik at det, i utmarken, bare er skog og slått som er gjenstand for utskiftning. Boniteringen av teigene foretas således bare etter jordens verdi som skog og som slåtteland, og det er bare dette som blir delt.

Den omstendighet at både Lenvik-forretningen og Austervikforretningen uttrykkelig unntar visse særlige bruksretter som fortsatt skal ligge i fellesskap, kan ikke medføre at alt som ikke er uttrykkelig unntatt, skulle tilligge grunneierne eksklusivt. Oppregningen i de to dokumenter synes nokså tilfeldig og ufullstendig. Jakt og fiske, som fra gammelt av var utøvet i fellesskap, må ut fra forholdene ha forblitt felles, selv om det ikke er uttrykkelig nevnt.

Også formålsbetraktninger tilsier dette. Det ville være uhensiktsmessig å la en utskiftning omfatte mer enn det var praktisk behov for. Det var også vanlig etter datidens forhold å begrense en utskiftning i utmark til de ressurser hvor det hadde vist seg påkrevet å få en deling, mens resten forble i fellesskap. Slik ble det gjerne forholdt med jakt og fiske. I Lenvik og Austervik var det ikke behov for å dele jakt eller fiske, så beskjedent som dette var. Også spørsmålet om eiendomsretten til grunnen ble ansett overflødig å ta opp; det som interesserte, var de enkelte bruksbeføyelser.

Det ville for øvrig være uhensiktsmessig om de enkelte oppsittere skulle kunne drive jakt, fangst og fiske bare på sin teig, i betraktning av at mange av teigene var meget smale og derfor uegnet for jakt hvis denne skulle utøves bare av teigeieren. Dessuten ble utskiftningen foretatt på en slik måte at det ble stor ulikhet når det gjaldt teigenes strandlinje/grense mot vassdrag. Noen fikk liten eller ingen grense mot vassdrag, mens andre fikk lang grense. Og teigene ble fordelt mellom oppsitterne ved loddtrekning. Det ville således skapes stor vilkårlighet mellom oppsitterne hvis jakt- og fiskeretten skulle anses delt ved utskiftningen. Dette kan derfor ikke antas å ha vært tilfellet.

Ut fra den knappe økonomi som hersket i forrige århundre, er det sannsynlig at fisket, selv om det var relativt beskjedent, var av betydning som tilskudd til husholdningen, og at også fiske i vassdrag hadde en verdi og var en rettighet som man ikke ga fra seg uten vederlag.

En rekke senere dokumenter viser at fisket må ha vært ansett å ligge i fellesskap. Det er blant annet vist til en utskiftning i 1918 over en strekning i Holmevannsskogen som lå i fellesskap mellom bnr 1 og 2 i Lenvik. Da ble to av teigene ikke tillagt strandlinje, mens de to andre fikk ca 2000 meter strandlinje hver. Denne delingen var det lite mening i hvis de to teigene uten strandlinje dermed skulle miste sin fiskerett.

I forbindelse med salg av hyttetomter i dette århundre har selgeren i en rekke tilfelle gitt fiskerett til kjøperen langt utover sin egen strandlinje. Det synes samtidig å fremgå at selgeren har ment fortsatt å ha fiskerett selv. Også dette tilsier at fisket har vært ansett å være felles.

Videre kan nevnes en kontrakt av 1898 hvorved oppsitterne på Lenvik og Austervik overdro til O.J. Kaarbø (på vegne av et konsortium) rett til å bygge ut Austervikelven. Det er blant annet nevnt rett til oppdemning og avstengning så vel av elven som vannene, "hvorover vi har eiendomsret". Kontrakten ble ikke underskrevet av samtlige oppsittere. Det var imidlertid blant underskriverne fire på Lenvik-siden og en på Austervik-siden som ikke hadde teig som støtte til elven. Dette må forstås slik at også disse mente å ha andel i vassdraget, og at elven altså lå i fellesskap.

Rettsoppfatningen på de nærliggende gårder Lenvikmark og Bogmark må tillegges betydning. Der er det en entydig oppfatning at jakt og fiske ligger i fellesskap. På Lenvikmark ble det holdt utskiftning i 1866, umiddelbart etter forretningen på Lenvik. Heller ikke i forretningen for Lenvikmark ble det sagt noe om jakt og fiske. I Lenvikmark, som ikke støtte til sjøen, var det et sterkt behov for at fisket skulle ligge i fellesskap, og utskiftningen må forstås slik. Man kan vanskelig tenke seg at utskiftningsretten og oppsitterne skulle ha ment at det skulle være forskjell med hensyn til jakt og fiske mellom på den ene side Lenvikmark og på den annen side Lenvik og Austervik. Utskiftningsretten må ha vært klar over at jakt og fiske ble drevet av oppsitterne på alle gårdene. Utskiftningsrettens sammensetning - formannen og de to utskiftningsmenn - var den samme ved alle tre forretninger, bortsett fra at det deltok en annen utskiftningsmann i begynnelsen av Lenvik-forretningen.

Skjønt utgangspunktet etter utskiftningsforretningene i 1860-årene er at eiendomsretten til teigene ikke ble delt, er det i årenes løp skjedd en utvikling mot etter hvert mer eksklusiv bruk, særlig i forbindelse med oppdyrking og tomtesalg, slik at teigene nå er å anse som undergitt privat eiendomsrett. Vedkommende oppsitter har altså ikke bare rett til skogen/slåtten på sin teig, men eier også grunnen der. Dette er en senere rettsutvikling, som ikke får betydning når man skal tolke hva som skjedde ved utskiftningene i 1860-årene. Heller ikke har utviklingen betydning for rettighetene i vassdraget. Det kan ikke sies noe bestemt om når den felles eiendomsrett gikk over til individuell eiendomsrett. Denne overgang gjaldt bare skog- og slåtteteigene og medfører ingen endring for jakt- og fiskerettens vedkommende. Den ble fortsatt liggende i fellesskap.

Subsidiært hevdes det at selv om grunneiendomsretten skulle anses å være delt ved utskiftningene i 1860-årene, har det ikke vært forutsatt at den skulle omfatte vassdragene. Meningen kan ikke ha vært at den eldre rettstilstand med hensyn til jakt og fiske skulle endres så radikalt. Formålet med utskiftningen tilsier ikke at det ble gjort endring med hensyn til retten til jakt og fiske. Dessuten er jakt og fiske ikke knyttet så sterkt til grunnen som skog og slått er.

De argumenter som er nevnt ovenfor til støtte for at jakt og fiske må anses å ha blitt liggende i fellesskap, gjør seg tilsvarende gjeldende dersom det antas at oppsitterne ikke bare fikk bruksrett, men eiendomsrett til sine skog- og slåtteteiger.

Den bruk som har vært utøvet, er for det første av betydning som bevis for at fiskeretten ble liggende i fellesskap etter utskiftningene i 1860-årene. Blant annet må det anses på det rene at oppsitterne på Lenvik og Austervik fra gammelt av har fisket med garn i vannene, og dette fisket skjedde overalt i vannene, uten hensyn til om de hadde strandlinje eller ikke. Flere av oppsitterne, også de uten strandlinje, hadde båt. Det ble solgt hyttetomter med fiskerett. Fisket i elven var godt, og om det kanskje var mest barn og ungdom som fisket her, viser dette fisket likevel at fiskeretten lå i fellesskap. Det ble også drevet jakt og fangst, blant annet snarefangst av ryper.

I nærværende sak må det imidlertid legges til grunn at bruken er så entydig og langvarig at den ikke bare får bevismessig betydning, men også danner grunnlag for hevd, jfr. jordskifterettens betraktninger. Både jakt og fiske har foregått åpenlyst og uten protest fra andre oppsittere inntil 1920- eller 1930-årene, og er utøvet i god tro. De bruksberettigede har ikke som følge av rettslige disposisjoner som er foretatt i området, eller på annen måte, kunnet komme i ond tro. Først lenge etter hevdstidens utløp er retten blitt bestridt.

Det er ikke riktig når lagmannsretten karakteriserer bruksutøvelsen bare som "tålt bruk".

De ankende parter har vist til en rekke dommer og hevder at lagmannsrettens standpunkt - hvoretter jakt- og fiskerett nærmest automatisk følger grunneiendomsretten - ikke er i samsvar med gjeldende rettspraksis.

Det er enighet mellom de ankende parter og ankemotpartene om at Henry Fagerheim (ankemotpart nr 2 i Austervik-saken), eier av gnr 28 bnr 12, skal ha jakt- og fiskerett skjønt han ikke har noen teig i utmark, jfr. jordskifterettens dom hvoretter jakt- og fiskerett forutsetter andel i utmarken. Dette er reflektert i de ankende parters påstand.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Ofoten jordskifteretts dommer stadfestes, dog slik at eiendommen gnr 28 bnr 12, Henry Fagerheim, blir medberettiget etter skyld.

2. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for lagmansrett og Høyesterett av ankemotpartene."

Ankemotpartene, Eva Hansen m.fl. og Terje Berg m.fl., gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig. De henholder seg til lagmannsrettens begrunnelse og har for øvrig særlig anført:

Grunnen i utmarken ble delt ved utskiftningene i 1860-årene, og jakt- og fiskeretten fulgte da eiendomsretten til grunnen. At det nå er enighet om at grunnen er delt - og på den måte at eiendomsretten gjelder de enkelte teiger med grenser slik de ble utlagt ved utskiftningen - skaper en sterk presumsjon for at også eiendomsretten ble delt i 1860-årene. Det har ikke vært foretatt noen rettslig disposisjon siden som kunne bevirke et slikt resultat.

For innmark må utskiftningene utvilsomt forstås slik at oppsitterne fikk eiendomsrett til hver sine jordstykker. De beste grunner taler for å forstå forretningene slik at også i utmarken fant det sted en fullstendig utskiftning, med det resultat at oppsitterne fikk eiendomsrett til sine skog- og slåtteteiger og med jakt- og fiskerett. Av betydning er at grensene for teigene ble beskrevet så langt eiendommene strakte seg, også ovenfor skoggrensen. Når det ble tatt forbehold om at visse beføyelser skulle tilligge fellesskapet, f.eks. rett til mølletomt og til multemyr, må dette tolkes slik at fellesskapet ikke gjaldt f.eks. jakt og fiske. Når jakt og fiske ikke er nevnt i forretningene, kan det antagelig henge sammen med at dette ikke ble ansett å ha så stor betydning. Utskiftningene må imidlertid etter ankemotpartenes oppfatning forstås slik at jakt- og fiskeretten skulle tilligge grunneieren.

Det kan ikke være tvilsomt at uskiftningene omfattet også vassdraget, jfr. retten til mølletomt. At grensestener ble satt et stykke fra elvebredden, skyldtes praktiske hensyn, jfr. blant annet risikoen for at stenene kunne bli tatt av flom.

Partene oppfattet Austervik-forretningen (1863) slik at det da var skjedd en fullstendig deling. Også senere dokumenter bygget på denne oppfatning, jfr. således en dom av Ofoten herredsrett avsagt den 28. februar 1936, hvor en teig under Austervik ble ansett overdratt med eiendomsrett. Ved et salg av en parsell i Austervik i 1908 ble beiterett i parsellen frafalt av de andre grunneiere og oppsittere i Austervik; det tyder på at det ikke var andre rettigheter i fellesskap enn beiteretten. Ved en utskiftningsforretning i Lenvik i 1928 angående utløsning av beiteretten i en utmarksteig av hensyn til nydyrkning, kom utskiftningsretten til, i samsvar med loddeiernes uttalelse, at grunnen tidligere var utskiftet. Dokument om overdragelse av rett til å utvinne klebersten (1889) mot vederlag, viser at grunnen, med forekomst som nevnt, var undergitt privat eiendomsrett. Det samme gjelder et dokument (1901) hvorved oppsitterne i Lenvik avtalte å eie i fellesskap noen ertsanvisninger. Når Kaarbø-kontrakten om salg av vassdragsrettigheter (1898) ble underskrevet av noen oppsittere som ikke hadde eiendomsrett til elven, kan det henge sammen med deres rett til mølletomt.

Av dokumenter fra senere tid som omtaler fisket, nevnes kontrakter om salg av hyttetomt hvor fiskerett ble angitt å følge med. Forutsetningen må i slike tilfelle være at fiskeretten tillå selgeren.

Ved innmelding i det lokale grunneierlag, stiftet 1963, ble det tildelt andelsbrev hvoretter antallet av hver enkelts andeler avhang av areal og strandlinje. For å kunne regnes som grunneier måtte man ha eiendomsrett "tilstøtende til vassdraget og over 5 mål". Fiskeretten er således nå knyttet til eiendomsretten.

Dersom det antas at grunnen var blitt liggende i fellesskap ved utskiftningsforretningene i 1860-årene, er det iallfall senere skjedd en deling, hvorved eiendomsretten følger de grenser for teigene som var blitt fastsatt ved forretningene. I den forbindelse må også jakt- og fiskeretten ha fulgt med, slik at den tilligger grunneierne.

Bruksutøvelsen har vært relativt beskjeden. Det fiske som oppsitterne har utøvet utenfor grensene for sine respektive teiger, er altfor lite til at det kan gi grunnlag for å si at fisket ligger i fellesskap gjennom brukshevd eller alders tids bruk. Det må ses som tålt bruk, slik lagmannsretten har gjort. Det må stå i samme stilling som fiske som leilighetsvis er utøvet av folk utenfra, uten tilknytning til Lenvik eller Austervik.

Rettsoppfatningen i Lenvikmark kan ikke tillegges særlig betydning ved bedømmelsen av forholdene i Lenvik og Austervik. For det første ligger Lenvikmark langt fra fjorden, og forholdene kan derfor ha vært annerledes når det gjelder behovet for å utnytte fisket. I Lenvikmark bor det videre adskillige av samisk avstamning, og samene hadde fra gammelt av et samhold som gjorde fellesskap naturlig ved utøvelsen av forskjellige rettigheter. For øvrig bestrides det å være noen entydig oppfatning i Lenvikmark om rettighetene.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"1. Hålogaland lagmannsretts dom stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til solidarisk å betale sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett til ankemotpartene."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i vesentlige henseender slutte meg til dens begrunnelse. Etter en helhetsvurdering finner jeg, i likhet med lagmannsretten, at det må legges til grunn at ved utskiftningene av Austervik i 1863 og Lenvik i 1865-66 ble eiendomsretten til grunnen delt, altså slik at oppsitterne ble tildelt sine respektive skog- og slåtteteiger med grunneiendomsrett. Jeg ser det videre slik at med denne eiendomsrett fulgte også jakt- og fiskeretten. Saken står imidlertid for meg som tvilsom, blant annet når det gjelder forståelsen av de to utskiftningsforretninger.

Slik saken ligger an, finner jeg at man må ta utgangspunkt i de nevnte forretningene. Dokumentene må undergis en konkret tolkning, hvor både ordlyden, formålet og de lokale forhold den gang må tas i betraktning. Forholdene i Lenvik og Austervik er i alt vesentlig likeartet, og jeg finner at sakene for Lenvik og Austervik må behandles likt.

Av betydning ved vurderingen av de to utskiftningsforretningene er for det første at de etter mitt syn tyder på at man den gang må ha tatt sikte på en fullstendig deling av Lenvik og Austervik. Det ble således foretatt deling både av innmarken, skogen og slåttelandet. Derimot må man gå ut fra at beitet i utmarken ble beholdt i fellesskap, slik det var vanlig; noe annet ville være upraktisk. For øvrig viser jeg til bemerkninger senere om beitet.

Av det jeg har nevnt, fremgår at gjennom de disposisjoner som ble foretatt, hadde man bestemt over det alt vesentlige av de faste eiendommers verdier. Det ville da være lite rasjonelt om man skulle ha beholdt i fellesskap visse mindre verdifulle beføyelser, samt den formelle eiendomsretten til teigene. Dette ville i tilfelle bety at man senere måtte gjennomføre en ny deling for å få eiendomsrett til de enkelte teiger, noe som blant annet kunne ha betydning hvis disse skulle pantsettes individuelt. Selv om tanken på dette kanskje ikke var fremme i 1860-årene, må man ha ansett det rasjonelt å bli endelig ferdig med det gamle fellesskap.

En støtte for at også grunneiendomsretten ble delt, ser jeg videre i beskrivelsen av grenselinjene mellom teigene, hvorav det i en rekke tilfelle må kunne sluttes at grensene er trukket opp til fjellet eller så langt eiendommen strekker seg, altså lenger enn selve skogen eller slåtten gikk. I vassdrag må man gå ut fra at grensene ble regnet å gå til djupålen. Jeg viser til lagmannsrettens domsgrunner om disse spørsmål.

Likeså viser jeg til det som lagmannsretten har uttalt om de forskjellige betegnelser av teigene som er brukt i utskiftningsforretningene. En betegnelse som slåtteland eller skog må antas å relatere seg til teigens hovedsakelige anvendelse, og angir ikke den eneste bruk som innehaveren fikk rett til. Betegnelsen kunne derfor ikke forstås slik at utnyttelsesretten fortsatt skulle ligge i fellesskap for så vidt gjaldt bruk av teigen til annet enn slått eller skogsdrift.

Betydelig vekt legger jeg på det forhold at det i dag er gjeldende rettsoppfatning i Lenvik og Austervik at skog- og slåtteteigene er undergitt privat eiendomsrett, uten at det kan sies noe bestemt om når eller hvordan denne oppfatning er blitt til. Jeg mener at dette tyder med adskillig tyngde på at eiendomsretten ble delt allerede i 1860-årene.

Når man bygger på at oppsitterne har eiendomsrett til sine teiger, må utgangspunktet være at retten til jakt og fiske tilkommer grunneieren i samsvar med vanlige regler, med mindre man har klare holdepunkter for en annen ordning. Dette er i overensstemmelse med de synspunkter som er lagt til grunn i Rt-1924-693 og Rt-1981-228. Slike holdepunkter foreligger etter min mening ikke i denne sak.

I utskiftningsforretningene står det som nevnt ikke noe om retten til jakt og fiske. Det er nærliggende å forstå dette slik at denne rett uten videre følger teigen, når teigeieren ble grunneier i og med utskiftningen. En slik slutning kan videre sies å bli styrket av det forhold at utskiftningsforretningene uttrykkelig nevner visse rettigheter som skal forbli i fellesskap. For Lenviks vedkommende er det således nevnt at alle oppsittere skal ha rett til mølletomter i elven, og at torvmyr, multebærmyr, tang- og tarestrand og rett til landslott skal forbli felles. For Austerviks vedkommende er det nevnt at det fortsatt skal være fellesskap med hensyn til slått av sennegress i visse myrer og med hensyn til multebærmyrene og beitet i skogsmarkene.

Disse oppregningene kan nok virke noe tilfeldige, og det kan derfor synes betenkelig å tolke dem antitetisk. Således må det være en inkurie at beite er nevnt i Austervik-forretningen, men ikke i Lenvik-forretningen. Som jeg har bemerket tidligere, må man nemlig gå ut fra at begge steder skulle beitet i utmark være felles. Man kan også stille spørsmålstegn ved enkelte andre beføyelser som er særskilt nevnt i den ene forretningen, men ikke i den andre. Dette gjelder imidlertid beføyelser av mindre betydning, som ikke kan tillegges vekt ved avgjørelsen.

Som det fremgår, er jakt og fiske ikke nevnt i utskiftningsforretningene blant de beføyelser som skulle ligge i fellesskap. Jeg peker videre på det forhold at når retten til jakt og fiske uten videre skulle følge eiendomsretten til grunnen, ville utskiftningen kunne føre til uhensiktsmessige resultater i betraktning av teigenes form, beliggenhet og fordeling, jfr. nærmere det som er nevnt foran fra de ankende parters anførsler. Jakt og fiske den gang må imidlertid antas å ha vært av nokså liten betydning, slik at folk neppe tenkte noe større på dette ved utskiftningen. Dette kan forklare at det ikke ble ansett av betydning å ta inn noe forbehold om at jakt og fiske ikke skulle følge retten til teigene. Man kan i det hele ikke legge så meget vekt på om utskiftningen kom til å gi et noe skjevt resultat for så vidt gjaldt delingen av jakt- og fiskeretten.

Det viktigste fisket, av hensyn til næringsgrunnlaget, må ha vært fjordfisket. Skulle man fiske i elv eller vann, måtte man gå et godt stykke, og dette fisket var det nok mest barn og ungdom som drev, selv om også det kom til nytte i husholdningen. Fiske for rekreasjonens skyld var neppe aktuelt i de tider.

Jakt var det meget lite av i området den gang. Storvilt fantes ikke. Småviltjakt uten hund var fritt for alle i utmark.

For øvrig vil jeg peke på at det ikke er uvanlig i Norge at utskiftninger resulterer i teiger som er meget smale eller på annen måte har ulaglig form. Langs den nedre del av Austervikelven var det svært bratt, slik at fiske ikke var praktisk. En lang grense til elven her var således uten særlig verdi i relasjon til fisket. I det hele kan man neppe legge avgjørende vekt på at teigdelingen kunne virke uhensiktsmessig eller vilkårlig, sett i relasjon til jakt og fiske.

Den rettstilstand som var etablert ved utskiftningsforretningene i 1860-årene, er etter mitt syn ikke blitt endret senere. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på de fremlagte dokumenter, jfr. partenes anførsler. Som helhet gir de ikke noen entydig støtte for det ene eller annet standpunkt. Det dreier seg om konkrete disposisjoner over enkelte eiendommer. Grunneierlagets opptreden tillegger jeg ikke betydning for denne sak.

Rettsoppfatningen i Lenvikmark finner jeg ikke å kunne legge vekt på, jfr. de spesielle forhold der, som ankemotpartene har pekt på.

Opplysningene om bruken trekker i forskjellig retning. Det er videre tale om en nokså beskjeden bruksutøvelse. Man kan derfor etter mitt syn ikke gjennom bruksutøvelsen finne grunnlag for at jakt og fiske tillå fellesskapet. Heller ikke kan jeg se at bruken tilfredsstiller vilkårene for brukshevd eller alders tids bruk. Det har nok i en viss utstrekning foregått fiske utover grensene for de enkelte teiger, men det må ses som utslag av tålt bruk. Det kan være forståelig om grunneierne, blant annet i betraktning av det nære naboskap, ikke fant å burde protestere mot overskridelser av grensene under fisket.

Min konklusjon blir etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Saken har budt på tvil. Jeg er således enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse og mener at partene bør bære hver sine omkostninger også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for Høyesterett.

Kst. dommer Stuevold Lassen: Jeg er - etter noen tvil - kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg antar at jakt- og fiskeretten for begge gårders vedkommende tilligger oppsitterne på gården i fellesskap. Mitt resultat faller således sammen med jordskifterettens, med en modifikasjon som jeg skal komme tilbake til.

Det er på det rene at jakt- og fiskeretten før de to utskiftningene i 1863 og 1865-66 lå i fellesskap mellom samtlige bruk på vedkommende gård. Og det er min oppfatning at de to utskiftningene ikke endret rettstilstanden for så vidt.

Jeg er enig med førstvoterende i at saken i alt vesentlig må stå i samme stilling for begge gårder, og jeg behandler i det følgende de to sakene under ett.

Det kan i flere henseender være plass for tvil om hva utskiftningene omfattet. Dette gjelder blant annet også spørsmålet om selve grunnen ble delt, eller om skiftet bare delte bruksrettigheter.

Det er enighet mellom partene om at grunnen i dag er delt. Og jeg for min del nevner spørsmålet om dette skjedde ved de to utskiftningene i 1863 og 1865-1866 bare for å illustrere at utskiftningsforetningene lar spørsmål som ikke er uvesentlige stå uten klare svar. Etter det syn på saken som jeg har dannet meg, har jeg ikke foranledning til å søke svar på om forretningene delte grunnen eller ikke. Mitt syn er at de må forstås slik at retten til jakt og fiske ble holdt utenfor delingen, og dermed forble i fellesskap, og at dette gjelder enten man leser forretningene slik at de deler selve grunnen, eller slik at de bare deler bruksmåter.

Hverken jakt eller fiske er, som førstvoterende har pekt på, nevnt i noen av de to utskiftningene. Dette er i seg selv ikke avgjørende. Utskiftningene nevner så vel rettigheter som skal forbli i fellesskap, som rettigheter som skiftes. For Lenviks vedkommende er det således nevnt at alle oppsittere skal ha rett til mølletomter i elven, og at torvmyr, multebærmyr, tang- og tarestrand og rett til landslott skal forbli felles. For Austerviks vedkommende er det nevnt at det fortsatt skal være fellesskap med hensyn til slått av sennegress "i Stormyren og muligens flere Myrer i Skogsmarken", og med hensyn til multebærmyrene og beitet i skogsmarkene. Det virker, som også førstvoterende har bemerket, som om det er temmelig tilfeldig hva som er kommet med eller ikke kommet med i disse oppregningene. Torvmyr, tang, tare og landslott nevnes ikke i Austervik-utskiftningen, mens en viktig bruksform som beiteretten, ikke gis noen uttrykkelig omtale som felles rett i Lenvik-utskiftningen.

Det er sannsynlig at jakt- og fiskeretten har hatt relativt liten betydning. Det var dengang ikke storvilt i trakten, og småviltjakt uten hund var visstnok en allemannsrett. Vassdraget skal ikke ha vært spesielt fiskerikt, og det lå til dels langt unna innmarken eller var vanskelig tilgjengelig, samtidig som brukene lå nær sjøen, ved en fiskerik fjord.

På den annen side må det erindres at det her gjaldt oppsittere i trange kår, som har slitt for å livberge seg med det de kunne fravriste en karrig natur. Mennene har vært mye borte, på Lofotfiske og Finnmarksfiske, og været har ikke alltid tillatt fjordfiske fra småbåt. Det er rimelig å tro at snarefangst og slikt småfiske i vassdraget som barn og ungdom har drevet, har gitt et bidrag til underholdet som har vært verd å regne med.

Det er under slike forhold etter mitt syn ikke sannsynlig at retten til jakt og fiske ble oppfattet som noe betydningsløst, som man kunne se bort fra ved utskiftningene.

Legger man som jeg til grunn at jakt og fiske har vært sett på som en utvei til å hjelpe på matforsyningen, gir selve den oppdeling av eiendommene i skog- og slåtteteiger til de enkelte bruk som utskiftningene foretok, et vektig argument for at delingen ikke omfattet retten til jakt og fiske. Det er i og for seg ikke noe særsyn at en utskiftning legger ut lange og smale teiger, som er lite hensiktsmessige ut fra jaktsynspunkt, dersom jaktretten skal følge teiggrensene. Men de teiger det er tale om i den foreliggende sak, er til dels rene strimler av land. Særlig på Lenviks område er dette iøynefallende, med flere utmarksteiger på mer enn tre kilometers lengde, som ikke på noe punkt når opp i hundre meters bredde. På Lenvik-siden av elven nedenfor Austervikvatnet - det er en elvestrekning på kanskje fire og en halv kilometer - ble det lagt ut sju-åtte teiger med grense mot elven. Alle disse teiger tilfalt Nils Hansen og Bertheus Hansen, mens de øvrige oppsittere fikk teiger bakenfor disse, til dels slike landstrimler som nevnt, mer eller mindre parallelt med elveløpet. Enkelte av de oppsittere som her ikke fikk teig mot elven fikk teiger som grenset mot vassdragets øvre del. Men flere av oppsitterne fikk ingen teig mot vassdraget. Jeg finner det for min del lite sannsynlig at delingen ville ha vært gjennomført på slik måte, dersom den også skulle ha omfattet fiskeretten.

Også den senere utvikling underbygger etter mitt skjønn den oppfatning at jakt- og fiskeretten ble liggende i fellesskap. Jeg viser eksempelvis til den videre utskiftning av en av skogteigene ved Holmevatnet som fant sted i 1918. Her ble en skogteig med flere kilometer strandlinje delt i fire teiger, som så ble lagt til fire forskjellige bruk etter loddtrekning. To av disse fire teigene fikk overhodet ikke strandlinje, mens de to andre fikk omtrent like mye strandlinje hver. En slik delemåte virker ikke rimelig, med mindre fiskeretten er i fellesskap. Og på den tid da denne delingen skjedde, synes det etter de opplysninger som er fremkommet under bevisopptaket, å ha vært drevet et ikke helt ubetydelig garnfiske i vassdraget. Iallfall synes det å ha vært drevet garnfiske i Austervikvatnet på denne tid, og det har vel da iallfall vært påregnelig at det kunne bli tale om garnfiske også i Holmevatnet.

Etter de opplysninger som foreligger om rettsoppfatningen i grenda, synes det også å ha vært en alminnelig mening at retten til jakt og fiske har vært noe som tilkom alle oppsitterne på gården. Det synes å være først i 1930-årene eller senere, at det oppstår usikkerhet eller uenighet for så vidt. Jeg finner det naturlig at en slik usikkerhet eller uenighet kan bre seg når utskiftningsforretningene blir gamle, og man blir kjent med at loven regel er at jakt- og fiskerett tilhører grunneieren. Men en slik usikkerhet eller uenighet er ikke nok til å endre den etablerte rettstilstand.

Jeg finner at de forhold jeg har redegjort for, når de sees i sammenheng, gir de nødvendige holdepunkter for å anta at jakt- og fiskeretten her ikke tilkommer grunneieren etter de vanlige regler, jfr. de av førstvoterende nevnte dommer i Rt-1924-693 og Rt-1981-228.

Avslutningsvis bemerker jeg at jordskifteretten i sine dommer har uttalt at jakt- og fiskeretten "ligger i fellesskap mellom de bruk som har andel i utmarka". Det følger av mitt syn at jakt- og fiskeretten ble liggende i fellesskap mellom samtlige bruk på vedkommende gård, hva enten de fikk andel i utmarken eller ikke. Forskjellen her får så vidt jeg skjønner betydning for gnr 28 bnr 12, som eies av ankemotpart nr 2 i Austervik-saken, Henry Fagerheim, og som grenser til elven, men som ikke har andel i utmarken. Dette bruket må etter mitt syn ha jakt- og fiskerett på linje med de øvrige Austervikbruk. Denne oppfatning har for øvrig også de ankende parter gitt uttrykk for, og deres påstand er under forhandlingene for Høyesterett endret i samsvar med dette.

I saksomkostningsspørsmålet er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, kst. dommer Borchsenius.

Dommer Hellesylt: Likeså

Justitiarius Sandene: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, kst. dommer Stuevold Lassen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for Høyesterett.