Rt-1986-244

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-03-13
Publisert:	Rt-1986-244 (50-86)
Stikkord:	Tingsrett, Vassdragsreguleringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 13. mars 1986 i l.nr. 35/1986
Parter:	1. Halvor Trondsen Reitan m.fl. (11 parter) (advokat Nils M. Vaagland) mot 1. Bjørn Oppigard, 2. Henry Finset (advokat Pål Christensen - til prøve).
Forfatter:	Langvand, Skåre, Philipson, Schei, justitiarius Sandene
Lovhenvisninger:	LOV-1857-10-12, Skogloven (1863) §15, Skogloven (1863)

Dommer Langvand: Saken gjelder fordelingen av fallerstatningen for overføringen av vannet fra elven Bruåna i Eikesdal til Grytten kraftverk på Venge i Romsdal i samsvar med Stortingets vedtak 18. juni 1970 om bygging av kraftverket.

Ved overskjønn avhjemlet 6. april 1972 - etter anke stadfestet av Høyesterett i dom 31. januar 1973 ( Rt-1973-107) - ble den samlede erstatning for fallene i Bruåna satt til kr. 546350. Da det var uklarhet om eiendomsforholdene langs Bruåna og som følge herav uenighet om fordelingen av erstatningsbeløpet, ble beløpet deponert i Nesset Sparebank. Eikesdal heimraster har senere fått utbetalt kr. 18291 i erstatning for den del av fallet som ligger mellom statsalmenningen og den nedenforliggende utmark. Saken dreier seg om det beløp som fortsatt står på konto i banken.

Bjørn Oppigard som eier av gnr. 79 bnr. 10 i Nesset og Henry Finset som berettiget til fallerstatningen for gnr. 79 bnr. 5, reiste ved stevning av 4. august 1980 søksmål ved Romsdal herredsrett mot i alt 35 eiere av bruk under gnr. 79. Saksøkerne påstod seg berettiget til fallerstatning i den utstrekning de bruk de representerer har skogteiger som grenser til Bruåna, og slik at grensen for disse teiger til fjells støter til Eikesdal heimraster. Under hovedforhandlingen for herredsretten ble antallet saksøkte grunneiere redusert til 17.

Romsdal herredsrett avsa 29. juni 1981 dom med denne domsslutning:

«1. Bjørn Oppigard og Henry Finset tilkommer fallerstatningene i Bruåna, deponert i Nesset Sparebank på sparekonto merket «Fallretter i Bruåna» i den utstrekning de har skogteiger som grenser til Bruåna. Grensen til fjells støter til Eikesdal Heimraster.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen skal Halvor T. Reitan m.fl., i alt 17 parter, dekke Bjørn Oppigards og Henry Finsets saksomkostninger med kr. 13750,00 - trettentusensjuhundreogfemtikroner 00/100 -.»

Herredsrettens dom ble anket til Frostating lagmannsrett av i alt 15 av de saksøkte. Lagmannsretten avsa dom 2. april 1984 med slik domsslutning:

«1. Romsdal herredsretts dom av 29. juni 1981, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Elleve grunneiere har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen, saksbehandlingen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Romsdal herredsrett, hvor fire av de ankende parter, begge motparter og fire vitner gav forklaring. Av disse har to av de ankende parter og ett vitne ikke forklart seg tidligere.

Det er fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken foreligger for øvrig i samme skikkelse som for herredsretten og lagmannsretten.

De ankende parter, Halvor Trondsen Reitan m.fl. har i det vesentlige gjort gjeldende:

Så vel herredsretten som lagmannsretten har bygd på en uriktig forståelse av den utskiftning som fant sted i Eikesdal i årene 1866 til 1873.

Det er ikke riktig når de tidligere retter har tolket forretningen slik at utskiftningen som fant sted av skogen medførte at også grunnen i skogteigene ble tillagt de enkelte bruk til eiendom. Utgangspunktet for fortolkningen må være det mandat som er angitt i utskiftningsprotokollen, og de ord og uttrykk som ble brukt i forretningen må sammenholdes med forholdene i bygden på den tid utskiftningen fant sted. Videre er det av betydning hvorledes bruksutøvelsen i de aktuelle områder senere har vært og hvilken rettsoppfatning oppsitterne har hatt.

De ankende parter har med støtte i utskiftningsprotokollen anført at utskiftningen gjaldt en begrenset del av de beføyelser som inntil da hadde ligget i fellesskap. I utskiftningsprotokollen heter det i innledningen at utskiftningen gjaldt «bemeldte Gaards tilliggende, endnu uudskiftede Fællesskab i Slaatteland, Rundgjærer, Havningsland og Skog». Den utvidelse av forretningens mandat som senere fant sted, er uten interesse for det foreliggende tvistespørsmål. Av det siterte fremgår at vassdragene i bygden - vann og elver - ikke er nevnt som objekt for utskiftning. Med den praktiske og økonomiske betydning vassdragene hadde for folket i Eikesdalen, i Aura for fiske og i Bruåna for sagbruk og kverner, er dette et sterkt indisium på at vassdragene ikke var omfattet av utskiftningen. Etter de ankende parters mening kan vannrettighetene i Bruåna således ikke anses utskiftet i tilknytning til skogteigene. Det kan heller ikke av de uttrykk forretningen bruker om utskiftningen av skogen trekkes den slutning at også eiendomsretten til grunnen ble skiftet. Boniteringen av skogen og utskiftningen av denne tyder nærmest på at det var en mest mulig likelig fordeling av de ulike treslag som var tilsiktet.

De ankende parter kan ikke se at en legalpresumpsjon bygget på dagjeldende utskiftningslov av 12. oktober 1857 og dagjeldende skoglov av 22. juni 1863 §15 kan føre til et annet resultat. Endelig taler den såkalte vestlandsregelen mot å la grunneiendomsretten følge skogen i disse trakter.

Heller ikke kan faktiske og/eller rettslige disposisjoner i den tid som er gått siden utskiftningen ble avsluttet, tillegges fortolkningsmessig eller rettsstiftende virkning til støtte for ankemotpartenes påstand om at de er eiere av skoggrunnen og eneberettiget til erstatningen for fallene i elven utenfor sine skogteiger. Når oppsitterne like etter århundreskiftet solgte hver for seg fallrettighetene blant annet i Aura til en oppkjøper, var det som medeiere i et fellesskap.

I saken om utskiftning av Finset i Eikesdalen ( Rt-1966-823) var utskiftningsgrunnlaget annerledes. Der tilsiktet utskiftningsforretningen deling også av grunnen.

Subsidiært anfører de ankende parter at ankemotpartene under ingen omstendighet kan være eiere av grunn og fall som ligger over skoggrensen ved kote 350.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«1. Prinsipalt: De ankende parter frifinnes, idet fordelingen av fallerstatningen blir å foreta etter skyld på tiden for utskiftningen 1866-73.

2. Subsidiært: a. På strekningen over kote 350 fordeles fallerstatningen etter skyld på tiden for utskiftningen 1866-73. b. På strekningen mellom kote 350 og Aura fordeles fallerstatningen på tilstøtende skogeiere i forhold til deres andel av fallet.

3. I alle tilfelle: De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett. Av saksomkostningene vedrørende behandlingen for Romsdal herredsrett beregnes 15% årlig rente fra 20. juli 1981 til 31. januar 1986 og 18% årlig rente fra 1. februar 1986 og til betaling skjer. Av saksomkostningene vedrørende behandlingen for Frostating lagmannsrett beregnes 15% årlig rente fra 2. juni 1983 til 31. januar 1986 og 18% årlig rente fra 1. februar 1986 og til betaling skjer.»

Ankemotpartene, Bjørn Oppigard og Henry Finset, har henholdt seg til lagmannsrettens dom. Etter deres oppfatning står saken i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Ankemotpartene har for Høyesterett i det vesentlige anført:

Det rettslige utgangspunkt slik det er fastlagt av domstolene, er at den økonomiske verdi av vannmengden og fallhøyden tilkommer eieren av elvebredden. På denne bakgrunn blir det avgjørende hva utskiftningsforretningen sier om eiendomsforholdene og hva som måtte følge av senere rettslige og faktiske disposisjoner.

Etter ankemotpartenes mening taler den rettslige situasjon på utskiftningstiden for at også eiendomsretten til grunnen i skogteigene langs Bruåna ble delt. Både utskiftningsloven av 1857 og skogloven av 1863 hadde bestemmelser som tilsiktet at en ved utskiftning skulle ta med alle rettigheter av betydning, herunder eiendomsretten til grunnen, og fallrettigheter i tilliggende vassdrag fulgte i så fall med.

Det praktiske formål med utskiftningen må ha vært en så fullstendig deling som mulig også av eiendomsretten til grunnen. Dette bestyrkes av den senere utvidelse av skiftefeltet etter søknad fra utskiftningsformannen. Språkbruken i forretningen når den ses i sammenheng taler for det samme. Selv om språkbruken nok ikke er konsekvent, er skogeieren flere steder direkte omtalt som grunneier, mens de bruksberettigede kalles bruksrettshavere.

Ankemotpartene bestrider at det kan oppstilles en regel om at grunneiendomsretten, når ikke annet er sagt, følger beitet ved utskiftninger på Vestlandet. I dette tilfellet er det for øvrig grunn til å spørre om beitet var den mest verdifulle beføyelse. Iallfall er en vestlandsregel med et slikt innhold som nevnt aldri lagt til grunn av Høyesterett, som i flere tilfeller har latt grunneiendomsretten følge skogen også på Vestlandet.

Det fremgår av forretningen at utskiftningsretten tok sikte på å samle retten til slått og skog på én hånd. Hvor dette ikke lot seg gjøre, omtales den slåtteberettigede som servitutthaver. Videre er det eksempler i forretningen på at grunneiendomsretten fulgte skogen også i teiger hvor fellesbeite ble opprettholdt.

Senere rettslige og faktiske disposisjoner samsvarer godt med at skogeierne er grunneiere. Det passer best med denne rettslige konstruksjon at oppsitterne opptrådte enkeltvis i sine salgsforhandlinger med oppkjøperen av vannfallene. Av faktiske disposisjoner taler den skogplanting som har funnet sted for at skogeierne har ansett seg som grunneiere. At kverner og sager etter utskiftningen ble liggende på annen manns skogteig, kan ikke tas til inntekt for at skogeieren ikke er grunneier. Det må her tas i betraktning at det var tale om anlegg og innretninger som vanskelig lot seg flytte.

Ankemotpartene har ellers vist til Finsetdommen ( Rt-1966-823) til støtte for sin påstand om at selve eiendomsretten til grunnen ble utskiftet, og at de senere eiere av grunn støtende til elven, også var eiere av fallrettighetene.

Dersom ankemotpartene får medhold i at de som skogeiere er grunneiere med rett til fallerstatning, følger det av en rimelig tolking av grensebeskrivelsen i utskiftningsforretningen at eiendomsretten strekker seg opp til grensene for Eikesdal heimraster.

For så vidt gjelder Oppigardsbrukene gnr. 79 bnr. 9-12, anføres det subsidiært at disse, for det området hvor de har enerett til beitet, iallfall er berettiget til den del av det deponerte beløp som gjelder Bruånas vestre side, fra det punkt hvor nedre grense for beiteteigen Olasreiten støter til Bruåna og til grensen mot Eikesdal heimraster på kote 1069. Denne del av erstatningen blir i tilfelle å fordele mellom brukene etter skyldforholdet mellom dem på tiden for utskiftningen 1866 til 1873.

Ankemotpartene har lagt ned denne påstand:

«Prinsipalt:

Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

Subsidiært:

Av fallerstatningene i Bruåna, deponert i Nesset Sparebank på sparekonto merket «Fallrettar i Bruåna», tilkommer Oppigardsbrukene, gnr. 79, bnr. 9-12 i Nesset kommune, erstatningen for Bruånas vestre side for strekningen fra det punkt nedre grense for beiteteigen Olasreiten støter til Bruåna og til grensen mot Eikesdal Heimraster på kote 1069. Denne del av erstatningen blir å fordele mellom Oppigardsbrukene etter skyldforholdet mellom eiendommene på tiden for utskiftningen 1866-1873.

I begge tilfelle:

Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Av saksomkostningene vedrørende behandlingen for Romsdal herredsrett beregnes 15% årlig rente fra 20. juli 1981 til 31. januar 1986 og 18% årlig rente fra 1. februar 1986 og til betaling skjer.

Av saksomkostningene vedrørende behandlingen for Frostating lagmannsrett beregnes 15% årlig rente fra 2. juni 1983 til 31. januar 1986 og 18% årlig rente fra 1. februar 1986 og til betaling skjer.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter, og skal bemerke:

Det sentrale tvistepunkt i saken er om rettighetene til utnyttelse av elven Bruåna - herunder fallrettighetene - ble utskiftet i årene 1866 til 1873, eller om de fortsatt ble liggende i fellesskap mellom brukene under nåværende gnr. 79.

Etter min mening er det ikke holdepunkt for å legge til grunn at vassdragsrettighetene i Bruåna ble utskiftet. Jeg nevner her at det må anses på det rene at vassdragene i Eikesdal fra gammelt av har vært benyttet i betydelig grad, til ferdsel og fiske og til drivkraft for kverner og sagbruk. Når det gjelder Bruåna, fremgår det av det foreliggende kartmateriale med tegnangivelse, at fallene her allerede før utskiftningen ble utnyttet til drift av både kverner og sagbruk. På denne bakgrunn måtte det være nærliggende å nevne vassdragsrettighetene særskilt dersom utskiftningen skulle omfatte også disse. Utskiftningsforretningen nevner imidlertid ikke disse rettigheter med et ord. Med mindre andre omstendigheter taler for at vassdragsrettighetene i Bruåna ble utskiftet, må jeg etter dette legge til grunn at de ble liggende i fellesskap som før. Jeg kan ikke se at andre forhold taler for et annet resultat enn det som følger av forretningens ordlyd. Således kan et annet resultat etter min mening ikke bygges på noen legalpresumpsjon ut fra utskiftningsloven av 1857. Selv om denne lov til en viss grad forutsatte at utskiftningen av et fellesskap skulle omfatte alle de beføyelser som det var praktisk å skifte, fremgår det av flere høyesterettsdommer at spørsmålet om hva som har vært gjenstand for utskiftning, i tvilstilfelle må avgjøres ut fra de konkrete forhold. Jeg nevner også at det som foreligger om etterfølgende rettslige og faktiske disposisjoner, etter min mening etter en samlet vurdering ikke gir holdepunkt for å anta at fallrettighetene i Bruåna må anses utskiftet på tross av utskiftningsforretningens taushet. Dette gjelder således også opplysningene om salgsforhandlingene mellom oppsitterne i Eikesdal og en oppkjøper i årene før første verdenskrig. Jeg tilføyer at jeg ser det slik at i Finsetsaken ( Rt-1966-823) omfattet utskiftningen også selve grunnen.

Det resultat jeg foran er kommet til når det gjelder rammen for utskiftningsforretningen i 1866-1873, har etter min mening også støtte i hva som faktisk ble delt mellom brukene under gnr. 79 ved forretningen. Etter en samlet vurdering kan jeg nemlig ikke se at utskiftningen av skogteigene også omfattet grunneiendomsretten. Eierne av skogen ble følgelig ikke eiere av grunnen, og da heller ikke eiere av elven. Noe annet delingsalternativ når det gjelder Bruåna enn deling mellom hele fellesskapet etter skylden foreligger derfor ikke. De etterfølgende rettslige og faktiske disposisjoner er etter min mening ikke av slik karakter at de kan lede til noen endring i dette resultat.

Anken har ført frem, men saken har reist tvilsomme spørsmål. Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

1. De ankende parter frifinnes, idet fordelingen av fallerstatningen blir å foreta etter skyld på tiden for utskiftningen 1866-1873.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Philipson, Schei og justitiarius Sandene: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Inge Kolberg, Roald Engeness og ekstraordinær lagdommer Harald Diesen):

Den 6. juni 1862 ble det påbegynt utskiftning over gården Eikesdal matr. nr. 62 i Nesset Tinglag. Begjæringen om utskiftning gjaldt gårdens tilliggende «endnu uudskiftede Fællesskab i Slaatteland, Rundgjærer, Havningsland og Skov». Forretningen ble avsluttet 28. august 1873 og tinglyst 4. september 1874.

To av partene begjærte overutskiftning, men disse begjæringer ble trukket tilbake under forretningen som ble sluttet 25. august 1874.

Utskiftningsforretningen står sentralt i saken.

Selve dalføret Eikesdalen strekker seg i sør-østlig retning fra Eikesdalsvannet. I dalen ligger det 3 grender. Nederst, mot Eikesdalsvannet, ligger gårdene Eikesdal med gårdsnr. 79. Disse består av Reitan, Utigard, Austigard og Oppigard. Denne grenda med tilhørende utmarksområde strekker seg sør-østover i ca 5-6 km til litt forbi Litjvatnet eller Lille Eikesdalsvann, hvor den støter mot gårdene under Sæter, gnr. 80. Lengst inne i dalen ligger gårdene under Finnset, gnr. 81. Fra Finnset smalner dalen betraktelig til inntil den når fjellet ved Aurstupet.

Gjennom Eikesdalen løper elven Aura som kommer fra Aursjøen og hvis utløpsos ligger ca 8 km fra Aurstupet og ca 11 km fra bebyggelsen på Finnset.

Aura har en rekke sideelver som stuper bratt ned i dalen fra begge sider. En av disse, og den som saken gjelder, er Bruåa eller Bruåna som faller ut i Aura fra sør, ca 500 m sørøst for Oppigard som er den innerste av gårdene under gnr. 79. Andre elver av betydning er først og fremst Mardøla, som løper ut i Eikesdalsvannet ca 1 1/2 km fra Auras utløp i vannet. Videre kan nevnes Løypåa, som faller ut i Aura ca 1 km vest for Aurstupet og Breidmegåa, som løper ut i Aura ved bebyggelsen på Finnset. De to sistnevnte elver sto sentralt i den sak som ble avgjort av Høyesterett ved dom av 11. juni 1966 ( Rt-1966-823) og som ankemotpartene i nærværende sak i stor utstrekning har påberopt seg.

Utmarken under gårdene Eikesdal gnr. 79 strekker seg fra grensen mot Vik og Hove et stykke ut i Eikesdalsvannet i nord og til Sæter under gnr. 80 i sørøst. Innenfor disse grenser faller både Bruåna og Mardøla ut i hovedvassdraget.

Eikesdalen har vært sterkt berørt av vassdragsutbygging. Hovedelven, Aura, er fra Aursjøen ført nordover til Sunndalen, der fallet utnyttes i Aura kraftverk ved Sunndalsøra, som bl.a. forsyner aluminiumsverket samme sted.

Denne utbygging baserer seg på et prosjekt som ble tatt opp allerede ved århundreskiftet, og som bl.a. foranlediget oppkjøp av betydelige vassdragsrettigheter før første verdenskrig, et forhold man senere kommer tilbake til.

Det nevnte prosjekt ble imidlertid stående i stampe og utbyggingen ble først gjennomført etter annen verdenskrig.

Den første regulering, Aura I, ble vedtatt av Stortinget 4. juli 1949. Ved denne regulering ble avløpet fra Aursjøen med et par sideelver oppe på fjellet (Stordalsåna og Kløvåna) overført fra Eikesdalen til Aura kraftverk på Sunndalsøra. Underskjønn ble avhjemlet av Nord-Gudbransdal herredsrett 12. mars 1954 og overskjønnet av Romsdal herredsrett 6. desember 1956. Overskjønnet ble etter anke stadfestet av Høyesterett ved dom av 2. desember 1961 ( Rt-1961-1282).

Aura II, det såkalte «takrenneprosjektet», ble vedtatt av Stortinget 24. juni 1959. Dette gikk ut på at en del av Auras sideelver og bekker, bl.a. Løypåna og Breidmegåa ble ledet inn i Aursjøen og dermed også overført til kraftverket i Sunndalen. Skjønn og overskjønn ble holdt av Romsdal herredsrett h.h.v. 4. mai 1964 og 22. juli 1967.

Den 18. juni 1970 vedtok Stortinget utbyggingen av Grytten kraftverk, hvilket innebar at vannet i Bruåna og Mardøla ble overført til det nye Grytten kraftverk på Venge i Romsdal. Underskjønnet ble behandlet i 6 etapper. Som følge av at skjønnet ble påstått avvist, ble det i første omgang avsagt skjønn for 2 takstnumre. Disse 2 takstnumrene var fallrettighetene i Bruåna og en kommunal kai på Øverås. Øverås er fergeleiet på nordenden av Eikesdalsvannet.

For Bruånas vedkommende ble fallerstatningen ved overskjønn avhjemlet 6. april 1972 fastsatt til kr. 546350,-. Overskjønnet ble etter anke stadfestet av Høyesterett i dom av 31. januar 1973 ( Rt-1973-107). Som følge av uklarhet om eiendomsforholdene i Bruåna, ble erstatningsbeløpet deponert i Nesset Sparebank. Av dette beløp er det senere utbetalt kr. 18291,- som Eikesdal heimrasters andel. Dette svarte til fallet fra grensen mot statsallmenningen til heimrastenes grense mot den nedenforliggende utmark ved ca kote 1000. Denne ble fastsatt ved forlik i 1976.

Det er differansen som fortsatt innestår på konto i Nesset Sparebank som partene strides om i nærværende sak. - - -