RG-1990-1013
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-02-23 |
| Publisert: | RG-1990-1013 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 23. februar 1990 i sak nr. 16/85 |
| Parter: | Tore Syverstad (advokat Jan Erik Bakkevik) mot Jan Skjeltorp (advokat Bjørn Olav Nome). |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Erik Lie med skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, Skjønnsprosessloven (1917) §40, Odelsloven (1974) §49, §180, §408, §412, §414, Tomtefesteloven (1975) §33, Tomtefesteloven (1975) |
I odelssak mellom Tore Syverstad og Jan Skjeltorp avhjemlet Eidsivating lagmannsrett 18. november 1985 odelsovertakst med slik slutning:
«1. Verdien av eiendommen gnr. 1 bnr. 1, 18, 19 og 25 i Skjeberg settes til 2.200.000,- - tomillionertohundretusenkroner. -
2. Verdien av eiendommen gnr. 20 bnr. 5 i Skjeberg settes til 129.000,- - etthundreogtjuenitusenkroner.
3. De rettigheter som Randi Hornnes har etter kjøpekontrakt av 14.4.83 verdsettes til 70.000,- - syttitusenkroner.
4. I saksomkostninger for overtaksten tilpliktes Tore Syverstad å betale Jan Skjeltorp kr. 20.300,- innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overtaksten.»
På vegne av Jan Skjeltorp har advokat Bjørn Olav Nome 29. august 1989 begjært overtaksten gjenopptatt i medhold av tvml. §407 nr. 6.
Begjæringen er begrunnet med at det etter at overtaksten ble avsagt, er fremkommet omstendigheter som viser at taksten er basert på feilaktige opplysninger når det gjelder verdsettelsen av de 47 festetomter som hørte til eiendommen.
Under overtaksten gjorde saksøkeren Syverstad gjeldende at festetomtene neppe lot seg selge og at muligheten for slike salg ikke representerte noen tilleggsverdi. Det ble videre hevdet at det ville være urasjonelt å innløse festetomtene på det daværende tidspunkt, og anført at det ikke var ført bevis for at noen fester var villig til dette. Den bastante avvisning av salgsmulighetene fra Syverstads side, samt det manglende bevis for kjøpevillighet fra tomtefesternes side var åpenbart utslagsgivende for lagmannsrettens vurdering av den verdi festetomtene representerte.
Skjeltorp har i juni 1989 brakt på det rene at 13 festetomter er blitt innløst etter at overtaksten ble avsagt. Det er all grunn til å anta at vilje til å innløse festetomtene var til stede også før dette tidspunkt, slik at de opplysninger som nå foreligger, er bevis for omstendigheter som forelå allerede på tidspunktet for odelsovertaksten. Disse omstendigheter måtte åpenbart ha medført en annen avgjørelse av dette spørsmålet i overtaksten.
3-månedersfristen i tvml. §408 er oppfylt i og med at Skjeltorp først i juni 1989 fikk rede på de innløsninger som har funnet sted, mens begjæringen om gjenopptagelse er sendt 29. august 1989.
På vegne av saksøkeren Syverstad har advokat Jan Erik Bakkevik tatt til gjenmæle i prosesskrift av 24. november 1989. Han har gjort gjeldende at vilkårene for gjenopptagelse etter tvml. §407 nr. 6 ikke
Side:1015
er til stede. Skjeltorp prosederte på mulighetene for tomtesalg både for underskjønnet og overskjønnet. Partenes anførsler om dette spørsmål er gjengitt i overskjønnets premisser. Det er her lagt til grunn at det var påregnelig med salg av noen hyttetomter, men at den rådende usikkerhet angående interessen for kjøp hadde betydning for vurderingen av den tilleggsverdi festetomtene representerte. Overskjønnet har således i tilstrekkelig grad vektlagt de tilleggsverdier som muligheten for tomtesalg innebar.
Etter odelsløsningen tilbød Syverstad samtlige festere å innløse tomten. Han har etter dette solgt 18 tomter for ialt kr. 500.200,-.
Etter Syverstads syn foreligger ikke vilkårene for gjenopptagelse, selv om det skulle være slik at overskjønnet ikke i tilstrekkelig grad har vektlagt mulighetene for tomtesalg ved verdsettelsen.
Syverstad har understreket at ethvert skjønn innebærer betydelige usikkerhetsmomenter når den fremtidige utvikling skal vurderes. En begjæring om gjenopptagelse kan ikke begrunnes med at utviklingen etter skjønnet har vært annerledes enn det skjønnsretten har lagt til grunn, når skjønnsretten ved avhjemlingen har vurdert mulighetene for tomtesalg på basis av alle relevante momenter som den gang forelå. En adgang til gjenopptagelse på grunnlag av at utviklingen har vært annerledes enn forutsatt, vil medføre at domstolenes avgjørelser på en lang rekke områder ikke blir endelige. Dette forbyr seg selv av rettstekniske årsaker.
Syverstad har vist til Bratholm/Hov: Sivil rettergang, s 522, og Rt-1973-242.
Han har nedlagt påstand om at begjæringen om gjenopptagelse ikke tas til følge.
Lagmannsretten bemerker:
Etter odelslovens §49 skal verdsettingen ved odelstakst gjøres på grunnlag av den naturlige og påregnelige bruk som kan forenes med at eiendommen hovedsakelig nyttes til landbruksformål. I en viss utstrekning kan det tas hensyn til tilleggsverdier som følger av mulighet for tomtesalg, jfr. Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentar (2. utgave), 172, og de uttalelser fra Ot.prp. 59 (1972-73) som er gjengitt der.
Det fremgår av overskjønnets premisser at mulighetene for innløsning av eksisterende festetomter har vært gjenstand for prosedyre, og at partene har gitt uttrykk for ulike syn på disse mulighetene. Fra Syverstads side ble det gitt uttrykk for at det ville være urasjonelt av festerne å innløse nå, selv om tomtefestelovens §33 ga dem rett til det, og at det heller ikke var bevist at de var villige til det (overskjønnet 5). Skjeltorp anførte at virkelighetens verden viste at hytteeierne faktisk var interessert i å kjøpe (overskjønnet 8).
Overskjønnsretten uttalte om dette spørsmål (overskjønnet 10):
«Etter bevisføringen anser retten det påregnelig at noen av hytteeierne vil være interessert i å kjøpe sine hyttetomter for et beløp som kan stå i forhold til både de lave festeavgifter og de innløsningsmuligheter som tomtefesteloven åpner for. Den tilleggsverdi dette representerer er i taksten negativt påvirket av den usikkerhet som foreligger. Saksøkte har ikke navngitt noen kjøpevillig tomtefester.»
Side:1016
Begjæringen om gjenopptagelse er begrunnet med at det var all grunn til å anta at hytteeierne var villige til å innløse tomtene også før avhjemlingen av overskjønnet, og at den dokumentasjon som nå er fremlagt for dette, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse av spørsmålet i overskjønnet. Det hevdes med andre ord at eiendommen ville ha blitt verdsatt høyere, hvis overskjønnsretten hadde hatt de opplysninger som nå er kommet frem om vilje til å innløse tomtene.
Etter skjønnsprosesslovens §40 jfr. tvml. §407 nr. 6 er vilkåret for gjenopptagelse at det «oplyses en ny kjendsgjerning eller skaffes frem et nyt bevis, som alene, eller i forbindelse med det, som tidligere er fremført, aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse.»
Det er alminnelig antatt at det bare er kjensgjerninger som har inntruffet før den aktuelle sak blir tatt opp til avgjørelse, som kan danne grunnlag for gjenopptagelse, og at også nye bevis må gjelde slike kjensgjerninger, jfr. bl.a. Alten: Tvistemålsloven (3. utgave), 399, Bratholm/Hov: Svil rettergang, 523 og Dragsten/Vislie: Skjønnsloven, 249. Anvendelse av tvml. §407 nr. 6 forutsetter således at den nye kjensgjerning som påberopes, forelå som en realitet da avgjørelsen ble truffet, men at den da ikke var kjent for retten. Et nytt bevis må enten godtgjøre at en slik skjult kjensgjerning forelå på dette tidspunkt, eller at de faktiske forhold ble feilbedømt fordi det nye bevis manglet, jfr. Rt-1973-242 flg.
I det foreliggende overskjønn har overskjønnsretten på grunnlag av det foreliggende bevismateriale på vanlig måte drøftet sannsynligheten for at festetomtene ville bli innløst, og deretter vurdert dette forholds betydning for verdsettelsen etter odelslovens §49. At det senere har vist seg at innløsningen har fått et større omfang enn overskjønnet la til grunn, og at utviklingen således har tatt en annen vending enn forutsatt, betyr ikke at overskjønnet er uriktig på dette punkt. Det kan generelt sies at resultatet i en rekke skjønn er avhengig av en vurdering av en fremtidig utvikling. I en slik vurdering vil det alltid være betydelige usikkerhetsmomenter. Når det skal tas standpunkt til holdbarheten av overskjønnet, blir det derfor bare spørsmål om det fremtrer som et forsvarlig skjønn ut fra de opplysninger som forelå da det ble avsagt, jfr. Rt-1973-244. Dette er det etter lagmannsrettens syn åpenbart at overskjønnet gjør.
Etter de opplysninger som nå er gitt, har Syverstad solgt 18 tomter til de tidligere festere i årene 1987-1989, for beløp som varierer fra kr. 20.000,- til kr. 39.000,- pr.tomt. Denne omsetning er i seg selv ikke hevdet å være en ny kjensgjerning etter tvml. §407 nr. 6, men er presentert som et bevis for at innløsningsviljen i 1985 var en annen enn overskjønnet la til grunn.
Begjæringen skal avgjøres på grunnlag av det materiale som er lagt frem med den, jfr. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 28. januar 1975 (Bøhn og Strenge Næss 466). Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at de opplysninger som nå er gitt om salg i 1987 og senere, ikke kan tjene som bevis for festernes eventuelle innløsningsvilje i 1985. At en fester normalt vil være interessert i å kjøpe festetomten, hvis han får den til den pris han ønsker, er i seg selv ikke avgjørende. Innløsningsvilje hos festerne vil i et tilfelle som det foreliggende heller
Side:1017
ikke uten videre medføre at taksten blir en annen. Dette vil være avhengig av flere forhold, herunder hvilken avkastning festeavgiften representerer av den aktuelle innløsningssum, festetidens utløp og mulighetene for etablering av nye festeforhold eller salg av tomten på dette tidspunkt.
Bestemmelsen i tvml. §407 nr. 6 er forstått slik at gjenopptagelse bare kan tillates såfremt resultatet nødvendigvis ville ha blitt et annet dersom de nye opplysninger hadde foreligget før avgjørelsen, jfr. Rt-1939-801 og Rt-1986-720. Lagmannsretten finner det klart at dette vilkår ikke er oppfylt. På samme måte finner en det åpenbart at de bevis som nå påberopes, er utilstrekkelige som grunnlag for gjenopptagelse. Det kan etter lagmannsrettens syn ses bort fra muligheten av at retten under en ny forhandling ville ha funnet at de nye opplysninger som nå er gitt, alene eller sammen med det materiale som forelå under den forrige forhandling, åpenbart måtte ha medført et annet skjønnsresultat. Begjæringen blir etter dette forkastet uten ny skjønnsforhandling i medhold av tvml. §412 første ledd, 2. pkt., jfr. Rt-1969-194 og Rt-1986-720.
Begjæringen har ikke ført frem. Tore Syverstads prosessfullmektig, som har fått begjæringen forelagt til uttalelse, har nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger med kr. 3.000,-. Lagmannsretten tar påstanden om saksomkostninger til følge, idet regelen i tvml. §180, 1. ledd, for så vidt anvendes analogisk, jfr. tvml. §414 annet ledd, og Alten 199. Prosessfullmektigen har innsendt 2 prosesskrifter, hvorav 1 på 2 1/2 side og 1 helt kort. Saksomkostningene fastsettes passende til kr. 1.500,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jan Skjeltorp 1.500 - ettusenfemhundrekroner - til Tore Syverstad. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.