Rt-1937-568

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1937-06-29
Publisert:	Rt-1937-568
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 120 s.å.
Parter:	Doktor Finn Petersen (advokat Gudleik Støylen) mot Hans Omland (advokat Finn R. Schjødt, opnevnt sakfører).
Forfatter:	Schjelderup, Boye, Aars, Soelseth, Wærness, Hesselberg, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §30, LOV-1935-06-21-8, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, §25, Veiloven (1912) §68, §69, Tvistemålsloven (1915) §186, §20, §29, Motorvognloven (1926)

Dommer Schjelderup: Saksforholdet fremgår av Mandal byretts dom av 5. juli 1935 med sådan domsslutning:

«1. Forsikringsselskapet Vesta og doktor Finn Petersen dømmes til in solidum å betale Hans Omland kr. 10.000 med 4 pct. rente derav fra 26. april 1934, til betaling skjer.

2. Doktor Finn Petersen dømmes til i tillegg til det under nr. 1 nevnte beløp å betale Hans Omland kr. 5.000 med 4 pct. rente fra 26. april 1934, til betaling skjer.

Dommens opfyllelsesfrist er 2 uker fra forkynnelsen.

Saksomkostninger pålegges ikke.»

De i domsslutningens første ledd omhandlede 10.000 kroner har Vesta betalt til Rikstrygdeverket med renter og har dermed trådt ut av saken. Derimot har dr. Petersen påanket dommen. Han mener, byretten har tatt feil når den har funnet 1) at han selv har kjørt uaktsomt, og 2) at Omland på sin side ikke har utvist grov uaktsomhet. Subsidiært mener dr. Petersen at byretten har tatt feil ved ansetteisen av erstatningens størrelse, nemlig ved å tillegge ulykken for stor betydning som årsak til Omlands rygglidelser. Han mener disse i alt overveiende grad må skyldes en sykdom av eldre dato, en spondylosis deformans. Videre mener han at byretten har gått ut fra at disse rygglidelsene er av en alvorligere art enn tilfellet faktisk er, idet Omland i virkeligheten «aggraverer». Endelig mener han av de samme grunner at også tapet i fremtidig erhverv er for høit ansatt, samt at de eventuelle skader ikke vil bli

Side:569

av så lang varighet som byretten har antatt. Han har efter dette påstått sig frifunet og tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

Omland, som har fått fri sakførsel for Høiesterett, har motanket fordi han mener at erstatningen er for lavt ansatt. Videre mener han det er en feil når byretten har funnet at dr. Petersens forhold ikke kan karakteriseres som grovt uaksomt og derfor har forkastet hans påstand om opreisning for tort og smerte. Han har nedlagt sådan påstand:

«1. Den Hans Omland tilkommende erstatning for lidt skade og tap ved den under saken omhandlede ulykke fastsettes til kr. 15.000 i tillegg til det beløp som allerede er utbetalt av Vesta. Av dette beløp betaler dr. Finn Petersen til Hans Omland kr. 8852.87 - subsidiært erstatning efter rettens skjønn. Lovlig rente fra forliksklagen 24. april 1934 påståes for tap inntil høiesterettsdommen, og lovlig rente fra høiesterettsdommen for tap i fremtidig erhverv. Saksomkostninger påståes tilkjent det offentlige for herredsretten og Høiesterett som om saken ikke var benefisert.

2. At advokat Finn R. Schjødts salær av det offentlige som befalt sakfører fastsettes av retten.»

Hans Omland har siden byrettsdommen blev avsagt på ny vært undersøkt to ganger av professor Ingebrigtsen i 1936, siste gang efter å ha vært innlagt til observasjon på Rikshospitalet et par uker. I en skrivelse til overrettssakfører Sveindal av 4. september og i en erklæring av 24. desember 1936 har professor Ingebrigtsen efter undersøkelsene fastholdt den opfatning han tidligere har gitt uttrykk for, og spesielt bekreftet at han anser Omlands invaliditet som varig. For Høiesterett er også fremlagt en del skrivelser fra Rikstrygdeverket om en forskuddsutbetaling til Omland som jeg siden kommer til å nevne, om de utgifter Rikstrygdeverket har hatt til lægehonorar etc., og om at Omland fra og med 1. juli 1934 er tilkjent en varig erstatning fra Rikstrygdeverket uten revisjon, og at denne erstatning er fastsatt til kr. 45 pr. måned. Av en siste skrivelse fra Rikstrygdeverket av 13. mars iår fremgår det at renten er blitt forhøiet til 65 kroner pr. måned. Endelig er fremlagt for Høiesterett en skrivelse av 20. mai 1937 fra advokat Støylen til Rikshospitalets røntgeninstitutt samt svar fra instituttet ved overlæge Dahle av 28. s. m.

Som det fremgår av byrettens dom fant ulykken sted om formiddagen 10. april 1933, da år. Petersen kom kjørende hovedveien fra Kristiansand hjemover til Mandal. Hvor veien går langs Skagestadvannet, som år. Petersen hadde nedenfor sig til høire, fikk han efter å ha rundet en sving se en bil stå stille 60 meter borte ved fjellveggen på veiens venstre side, regnet fra ham. Om den frie veibredden som da stod til dr. Petersens rådighet er å merke at selv om den andre bilen hadde stått helt inntil veikanten, - hvad jeg med byretten må gå ut fra at den ikke har gjort, - så vilde veibredden fra bilen over til noen forskallingsmaterialer som lå langs

Side:570

cementkanten på yttersiden av veien ikke ha utgjort mer enn bredden av dr. Petersens egen bil plus en bredde som jeg efter oplysningene og risset tilsammenlagt anslår til 1/2 à 3/4 meter. Til dette kommer at veiarbeider Reimert Vatne stod på yttersiden av veien, i høide med bilens forhjul. At dr. Petersen, når han skulde igjennem denne trange passasjen ikke slo farten adskillig lavere ned enn til de 25 km. han selv medgir å ha hatt, må jeg betegne som uaktsomt. Det burde ha stått for ham som en nokså nærliggende mulighet at noe uforutsett skulde kunne skje, for eksempel at også en annen veiarbeider skulde komme til å dukke frem bak den andre bilen. Jeg legger også vekt på at avstanden fra svingen til der hvor den andre bilen stod var såpass stor at det var god anledning for dr. Petersen til å innrette sig slik at han under forbipasseringen kunde ha stoppet momentant. - At dommen i straffesaken veier tungt som bevismoment sier sig selv. Avgjørende er den derimot ikke. Jeg henviser herom til lov nr. 8 av 21 juni 1935 II, som ophevet siste ledd av tvistemålslovens §186 og til hvad der i det hele tatt er anført herom i Odelstingets proposisjon nr. 23 - 1935 side 15. Ved kongelig resolusjon av 25. juni 1935 som er gitt i henhold til nevnte lovs VII punkt 1, blev det bestemt at den nevnte endring i §186 skulde tre i kraft straks. Videre er jeg med byretten blitt stående ved at dr. Petersens kjøring ikke kan betegnes som så uvoren og hensynsløs at det vilde være riktig å stemple den som grovt uaktsom.

Med byretten er jeg for Omlands vedkommende enig i at også han har optrådt uaktsomt, men ikke grovt uaktsomt. Selv har han forklart at han like før ulykken stod ved bilens høire forhjul, mellem bilen og fjellveggen, og så fremover veien i retning mot Kristiansand. Da han så efter å ha passert innenfor og bakom bilen gikk ut i veien for å hente en hammer som lå ved den motsatte veisiden, skulde han på ny ha tatt et overblikk over veien i den retning dr. Petersens bil kom fra. Når jeg for min del allikevel ikke kan regne det som grovt uaktsomt at han lot dette være, legger jeg vekt på at det på den årstid da dette hendte, ikke kan antas å ha vært megen ferdsel på veien. Dertil kommer at hele situasjonen ikke var slik at den i særlig grad måtte opfordre ham til å regne med at noen skulde ville kjøre noenlunde fort gjennem denne trange passasjen.

Jeg går så over til det spørsmål som har vært mest omdebattert både for byretten og her for Høiesterett. Led ikke Omland av en så tydelig uttalt, fremskreden spondylosis deformans at det må være den og ikke «bruken av motorvogn» som i lovens forstand helt eller ialfall delvis har voldt at hans arbeidsevne er blitt sterkt nedsatt? En kommer her inn på spørsmål som ofte har vært forelagt for og løst av Høiesterett, bl.a. i de to dommer som byretten har nevnt fra 1916, Rt. side 754 og 1933 Rt. side 931. - Såvidt skjønnes kan Omlands sykelige tilstand ikke få betydning for erstatningsplikten ut over det omfang hvori man må anta at den, hvis ulykken ikke var inntruf fet, allikevel vilde ha kommet til å nedsette hans erhvervsevne. -

Side:571

Jeg innskyter her at kravet til bevisets styrke i tilfelle som dette naturlig vil variere efter omstendighetene. Har en mann - som her Omland - flere ganger vært under til dels lang varig kontroll på sykehus, vil det regelmessig kreves langt mer for at en domstol skal kunne fastslå at det er sykdommen og ikke utykken som har vært den vesentligste årsaksfaktor, enn hvor det - som i det tilfelle som er referert i Rt-1936-329 - var gått 2% år før forsikringsselskapets læge fikk adgang til å undersøke den tilskadekomne, og hvor Høiesteretts resultat blev at bare en forbigående forverrelse av hans sykelighet kunde tilskrives ulykken. - I det foreliggende tilfelle er jeg da efter å ba vurdert bevislighetene og først og fremst de sakkyndiges utredninger kommet til det resultat at jeg ikke med tilstrekkelig bestemthet tør skille ut en del av Omlands skade og si for eksempel at så langt som til den og den dato har ulykken helt eller delvis nedsatt hans arbeidsevne; heller ikke tør jeg fastslå att sykdommen få år efter det tidspunkt da ulykken inntraff allikevel vilde ha gjort han helt eller delvis arbeidsudyktig. Noe annet er at jeg ved bedømmelsen av hans fremtidige erlivervsevne ikke har kunnet frakjenn sykdommen betydning. Jeg må altså gå ut fra at i lovens forstand er det påkjørselen, «bruken av motorvogn», som har voldt hele den skade Omland hittil har lidt. For dennes vedkommende å legge vekten på sykdommen, på den predisponerende årsak vilde ikke være naturlig og riktig. Her som så ofte i den slags tilfelle har en forholdsvis liten tue vært tilstrekkelig til å velte et stort lass. Har Omland på grunn av sin sykdom vært mindre skikket enn andre til å stå for et slikt støt, gir loven som den har vært anvendt, ingen hjemmel til av den grunn å frita skadevolderen for ansvar.

På grunnlag av de foreliggende oplysninger er jeg blitt stående ved å votere for at Omlands samlede tapte fortjeneste inntil høiesterettsdommen ansettes til i alt kr. 8.000. Hertil kommer så de av Rikstrygdeverket utlagte kr. 1616.50. Endelig finner jeg under hensyn til alle sakens omstendigheter, deriblandt også sykdommen, at hans erstatning for tap i fremtidig erhverv passende kan fastsettes til et samlet beløp av kr. 9.000.

Omlands erstatningskrav vil efter dette bli godkjent med i alt kr. 18.616,50, altså kr. 8616.50 ut over de kr. 10.000 som Vesta allerede har betalt. I henhold til §32 i loven om ulykkestrygd av 24. juni 1931 er imidlertid en vesentlig del av erstatningskravet gått over på Rikstrygdeverket. Dette gjelder såvel de utbetalinger som allerede er skjedd som den sikring Omland har fått fra Rikstrygdeverket i form av invaliderente. I alt utgjør det beløp man således har å regne med, kr. 16.147,13. I beløpet som ikke er omtvistet, inngår kapitalverdien av den av Rikstrygdeverket tilkjente invaliderente pr. 1. desember 1936 og likeledes kr. 2000 som Omland har mottatt fra Rikstrygdeverket som forskudd på sitt tilgodehavende, efterat Vesta hadde innbetalt de kr. 10.000 som selskapet ved byretten var blitt dømt til å betale. Av Omlands samlede erstatning kr. 18.616,50 faller

Side:572

altså kr. 16.147,13 på Rikstrygdeverket, mens resten, kr. 2469.37, utgjør det beløp Omland personlig kan kreve fullbyrdelsesdom for. Differensen mellem dette siste beløp og hans påstandsbeløp på kr. 8852.87 er kr. 6383.50 og svarer til forskjellen mellem det beløp (kr. 10.000 + kr. 15 000) som Omland i ankeerklæringen har ansatt den samlede skade til, og det beløp, kr. 18.616,50, som jeg altså har ment den erstatningsmessige skade bør ansettes til. - Renter inntil høiesterettsdommen er der tatt hensyn til ved beløpenes fastsettelse.

Efter sakens resultat finner jeg at dr. Petersen bør erstatte det offentlige en del av prosessens omkostninger for Høiesterett, idet hans anke er forkastet på alle punkter, mens på den annen side motanken ikke har nådd frem med hensyn til påstanden om opreisning og heller ikke helt ut for så vidt erstatningens størrelse angår. Den andel år. Petersen således bør betale, kan passende settes til kr. 1.000.

Jeg stemmer for sådan

Domsslutning:

Doktor Finn Petersens samlede erstatningsansvar fastsettes til kr. 18.616,50. Herav betaler doktor Finn Petersen til Hans Omland kr. 2469,37 med 4 av hundre i årlig rente fra idag til betaling skjer. I saksomkostninger for Høiesterett betaler doktor Finn Petersen til det offentlige kr. 1.000. Saksomkostninger tor byretten tilkjennes ikke. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Finn R Schjødt, fastsettes til kr. 1.600.

Dommer Boye: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg anskuer efter de forklaringer som foreligger, situasjonen således at Omland vedkommende formiddag efter å ha drukket øl sammen med Reimert Vatne og Sverre Kragstadmoen gikk på skrå over på den motsatte side av veien hvor han hadde sitt arbeide. Han så da fremover veien i retning mot Kristiansand. Han passerte bak Kragstadmoens bil, og da han var kommet til venstre av denne, gikk han videre ut i veien uten på ny å se efter om veien var klar. Han måtte være forberedt på at det når som helst kunde passere biler. Han befant sig bak den stillestående bil og kunde ikke ses fra år. Pettersens bil før han trådte midt ut i veien. Jeg er enig med byretten i at Omland burde på ny ha tatt et overblikk over veien i retning mot omhandlede sving, og at det er sannsynlig at ulykken vilde vært unågått hvis han hadde sett sig for før han gikk over på den annen side av veien. Da Kragstadmoens bil i det samme blev satt i bevegelse, hørte han ikke at år. Petersen signaliserte.

At det forelå et uaktsomt forhold fra Omlands side synes å være klart. Hvorvidt uaktsomheten skal karakteriseres som grov, vil bero på et skjønn. I ingen av de saker som tidligere har vært forelagt Høiesterett og som det under prosedyren har

Side:573

vært henvist til, har forholdet vært nøiaktig det samme som i nærværende tilfelle. Jeg synes saken er tvilsom, men er tilbøielig til å anse uaktsomheten under de foreliggende omstendigheter for grov. Under den voksende motorvogntrafikk på landeveiene må kravet til aktpågivenhet hos dem som ferdes på veiene, skjerpes.

På den annen side må jeg likesom førstvoterende anta at også dr. Petersen har gjort en feil ved ikke å slå farten tilstrekkelig ned da han skulde passere forbi den annen bil på det sted hvor veiarbeidet foregikk. Det var en uaktsomhet som jeg dog ikke kan karakterisere som grov.

Idet jeg i det vesentlige er enig med førstvoterende med hensyn til fastsettelsen av skadens størrelse finner jeg at en fordeling bør finne sted av den påførte skade i medhold av §25 i loven om straffelovens ikrafttreden i likhet med hvad der var tilfelle i de dommer som er referer i Rt-1926-1004, Rt-1935-44 og Rt-1937-113. Da Omlands samlede erstatningskrav efter en foretatt fordeling efter min mening ikke vil overstige kr. 10.000 som allerede er betalt av Forsikringsselskapet Vesta, stemmer jeg for at dr. Petersen frifinnes, og jeg finner efter omstendighetene at sakens omkostninger bør opheves.

Da min mening ikke deles av rettens øvrige medlemmer, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Aars: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

De ekstraordinære dommere, lagmann Soelseth og byrettsdommer Wærness, kst. dommer Hesselberg og dommer Bonnevie: Likeså.

Av byrettens dom:

Retten skal - - - oplyse at politimesteren i Vest-Agder under 7. august 1933 forela dr. Petersen en bot på kr. 20 for forseelse mot motorvognlovens §29, cfr. §20, lste ledd og veilovens §69, cfr. §68 og trafikkreglenes §1, 1ste ledd og §13 - i anledning av den her ombandlede kjøring «med den følge at Hans Omland som gikk på veien i samme retning eller på skrå mot sin høire side av kjørebanen bakenfor den annen bil, som stengte for utsikten mellem ham og lægens bil, blev rammet av denne, så han falt på hodet og trillet rundt et par ganger, blev skadet og besvimte, før bilen stanset på en strekning av 5 m.».

Dr. Petersen nektet å vedta boten, og saken kom derfor for retten. Denn blev behandlet av Mandal byrett den 24. august 1933, og dr. Petersen blev idømt en bot på kr. 20 for forseelse mot motorvognlovens §29, lste ledd, cfr. §20, Iste ledd. Derimot blev hann frifunnet for forseelse mot traúikkteglenes §13. - - -

Man vil allerede i denne forbindelse nevne at nærværende rett er bundet ved denne dom (den er ikke appellert), se tvistemålslovens §186, siste ledd. - - -

Retten skal først behandle spørsmålet om hvorvidt Om land ved anledningen kan sies å ha vist grov uaktsomhet, se motorvognlovens §30, 2net ledd. Man vil da først bemerke at man ikke har noen grunn til å betvile at Omlands anførsel om at han så fremover veien til svingen i retning

Side:574

mot Kristiansand før han gikk fra Kragstadmoens bil - er riktig. Ved Reimert Vatnes prov sammenholdt med Omlands forklaring anser retten det også bevist at Omland gikk på skrå over veien og ikke rett bak bilen. Man nevner videre at hverken Omland eller Reimert Vatne, der stod like i nærheten, har hørt noe varselsignal fra dr. Petersens bil. Dette er forståelig, selv om dr. Petersen har signalisert, hvilket han - som anført - selv på står, idet Kragstadmoens bil blev sveivet op i det samme, cfr. trafikkreglenes §24. Imidlertid burde saksøkeren, når han skulde passere en såvidt beferdet vei, da han kom til venstre side av Kragestadmoens bil, på ny ha tatt et overblikk over veien i retning mot den ombandlede sving. Det er sannsynlig at ulykken da vilde vært undgått, idet dr. Petersens bil formentlig ikke gikk så nær venstre side av Kragestadmoens bil og med så stor fart at Omland ikke hadde fått tid til å område sig og trekke sig tilbake. Retten finner således at Omland har gjort sig skyldig i uaktsomhet, men ikke at hans uaktsomhet kan karakteriseres som grov. Ved denne fortolkning av uaktsomhetsbegrepet er retten i full overensstemmelse med Høiesteretts praksis. Man henviser til de i Trygve Iversens utgave av motorvogaloven under §30 citerte dommer og likeså til de i advokat Borchgrevinks bok: «Hvad jeg kan kreve» på side 34-37 citerte uttalelser og dommer, samt til høiesterettsdommer i Rt. for 1933, side 251, 465, 471 og 874 og for 1934 side 476 og 666. Retten vili denne forbindelse fremholde at trafikken på denne veistrekning er ubetydelig i forhold til trafikken på veiene omkring Oslo eller i en by, cf. 1ste vidnes prov foran.... Ved den citerte dom av Mandal byrett og 2net, 3dje, 4de og 5te vidnes prov er det godtgjort at også dr. Petersen «har gjort feil» (cfr. det citerte lovsted), idet han ved anledningen kjørte med for stor fart. Hvis dr. Petersen hadde senket farten som han burde, vilde Omland formentlig være kommet over til forskallingene på den annen side av veien før Petersens bil nådde frem, og ulykken hadde da ikke funnet sted, cfr. navalig 5te vidnes prov. Såfremt Petersen hadde vært tilstrekkelig opmerksom, synes han også å måtte ha opdaget Omland i tide, ialfall hvis han ikke hadde kjørt med for stor fart, selv om altså Omland ikke var nådd over til den annen side.

Retten finner imidlertid at heller ikke dr. Petersens forhold kan karakteriseres som grovt uaktsomt. Han har formentlig - om enn med urette - regnet med eller funnet å kunne gå ut fra at der ingen mennesker var bak Kragstadmoens bil, all den stund han så denne bil klar til start. - - -

Retten går dernest over til å behandle erstatningsplikten, cfr. motorvognlovens §30 og ikrafttredelseslovens §19.

Man vil da fremholde at det efter det oplyste er på det rene at Omland var frisk og rask og en utmerket arbeidskar før ulykken inntraff. Ved påkjørslen fikk han hjernerystelse og en så hård medfart at de 3 opnevnte sakkyndige medisinske professorer ansetter hans invaliditet til 75 å 80 pct. En del av denne invaliditet, anslagsvis 25 pct., antas dog å skyldes hans tidligere spondylarthrose.

Retten må efter det foreliggende anta at påkjørselen har vært den direkte årsak til saksøkerens senere erhvervsudyktighet. At den plutselige forandring hos Omland har sin grunn i andre årsaker enn skaden, er det ingen grunn til å tro. Spondylnrthrosen har før støtet vært latent. Efter kom den til utbrudd. Efter all sannsynlighet vilde saksøkeren ennu i

Side:575

mange år vært fullt arbeidsdyktig og beholdt sin stilling i veivesenet, hvis påkjørslen ikke hadde funnet sted. Retten finner at følgenele uttalelse av førstvoterende, hvortil de øvrige har sluttet sig, i en høiesterettsdom i Rt. for 1916, side 754, kan anvendes på forholdet: «Sammenhengen - årsakssammenhengen - mellem ulykken og den like efter inntrådte erhvervsudyktighet synes her såpass påviselig og iøinefallende, at bevisbyrden for at ulykken allikevel ikke skulde ha vært årsaken under disse omstendigheter synes å måtte pålivile» den «der påstår dette», cfr. også høiesterettsdom i Rt-1933-931. - - -

Retten undlater heller ikke å fremholde at tilfellene må bedømmes konkret, og at enhver tvil bør komme den skadede tilgode.

Man finner også å burde nevne at skaden er godkjent av Rikstrygdeverket, og derved betraktes den som avgjort der.

Retten kommer således til det resultat at de saksøkte er erstatningspliktige i henhold til motorvognlovens §30 og ikrafttredelseslovens §19, se Dagfinn Dahls bok: Erstatning og opreisning for legemsskadde, side 46, og den der citerte høiesterettsdom i Rt. for 1924, side 9. De saksøkte må i henhold til disse bestemmelser helt ut erstatte den stedfunne skade, mens erstatningen for tap i fremtidig erhverv bestemmes til det beløp som retten «under hensyn til den utviste skyld og omstendighetene forøvrig finner billig», cfr. også Knoph og Rørholts kommentar til motorvognloven, side 64.

Hvad den lidte skade angår, skal retten bemerke at den under hensyntagen til det foran anførte om Omlands fortjeneste som velarbeider og verdien av hans arbeide på bruket finner å kunne ansette den til kr. 5500. - - -

Tapet i fremtidig erhverv har overrettssakfører Sveindal basert på livrenteberegning. Han har da bygget på en årlig inntekt av kr. 3000 og en invaliditet på 50 % og kommer til et resultat på kr. 24.336. Inntekten er efter det oplyste noe for hølt angitt, men invaliditeten stemmer med de opnevnte 3 sakkyndige professorers uttalelser. Som anført har de sakkyndige kommet til en invaliditetsgrud av 75 à 80 pct. Retten finner at 25 å 30 pct. av denne invaliditet kan tilskrives spondylosen. Tilbake blir da 50 pct., som retten mener må legges til grunn ved beregningen.

Selv med et nedsatt inntektstap (tapt fortjeneste som velarbeider og utlegg til leiehjelp på bruket) til for eksempel kr. 2500 pr. år faller åpenbart tapet innenfor påstandsbeløpet kr. 25.000 når den lidte skade kr. 5500 regnes med. Differensen blir da kr. 19.500. Det bemerkes i denne forbindelse at der ikke er gjort noen innsigelse mot livrenteberegningens riktighet, iuen vel mot anvendelsen av livrenteberegning. Retten har imidlertid ingen annen utvei enn å ta hensyn til livrenteberegningen som et korrektiv ved fastsettelsen av tapet i fremtidig erhverv. løvrig må erstatningen utmåles efter rettens skjønn overensstemmende med ikrafttredelseslovens §19. Under henvisning hertil bestemmer man erstatningen for tapet i fremtidig erbverv til kr. 9500. Den samlede erstatning blir da kr. 15.000, hvorav de saksokte in solidum tilsvarer kr. 10.000 og doktor Petersen alene kr. 5000. Av begge beløp svares renter fra forliksklagens forkynnelse den 26. april 1934 med 4 pct. - - -