Rt-1957-543
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1957-05-15 |
| Publisert: | Rt-1957-543 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 70 B/1957 |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A m.fl. (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Heiberg, Hiorthøy, Thrap, Gundersen, Skau |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §332, Håndverksloven (1913) §13, Håndverksloven (1913), Straffeprosessloven (1887) §377, §1, §2 |
Dommer Heiberg: Politifullmektigen i Uttrøndelag utferdiget 25. juli 1956 forelegg mot A, B og C for overtredelse av straffelovens §332 første ledd, jfr. lov om håndverksnæring av 25. juli 1913 §2 første ledd, jfr. §13 første ledd, jfr. samme paragraf annet ledd, jfr. §1, siste ledd,
Side:544
jfr. kgl. resolusjon av 30. april 1948. Foreleggene mot A og B gikk ut på 50 kroner i bot, subsidiært fengsel i 6 dager, mot C på 100 kroner i bot, subsidiært fengsel i 9 dager.
Foreleggene ble ikke vedtatt, og saken ble i medhold av straffeprosesslovens §377 fjerde ledd, sendt Orkdal herredsrett hvor de ble slått sammen til felles behandling og pådømmelse. Ved herredsrettens dom av 23. november 1956 ble alle de tiltalte frifunnet.
Politimesteren i Uttrøndelag har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder prinsipalt saksbehandlingen, idet det hevdes at domsgrunnene er mangelfulle. Subsidiært er det anket over lovanvendelsen, idet det gjøres gjeldende at herredsretten har forstått håndverkslovens §13 annet ledd, uriktig når den har funnet at de tiltaltes forhold ikke rammes av lovens forbud mot å arbeide i fellesskap.
Jeg finner at anken ikke kan føre frem.
I herredsrettens domsgrunner er bl.a. anført: «De tiltalte, som alle ble lønnet av Singstad snr. fikk kr. 4 pr. time for det arbeide de utførte. Singstad sen. meldte de tiltalte inn i trygdekassen og i industriarbeidertrygden. Han foretok inspeksjon av bygget hver middag, men arbeidet gikk for øvrig uten innblanding fra hans side.»
Videre heter det i dommen: «Retten finner at hver av de tiltalte har opptrådt etter anmodning fra byggherren. Etter det som er opplyste i retten hadde de hverken hver for seg eller samlet noen som helst plikt til å utføre arbeid. Hver av de tiltalte kunne når som helst be seg entlediget.»
Jeg må forstå disse uttalelser slik at retten har funnet det bevist at hver av de tiltalte har vært engasjert av byggherren som vanlig timelønnet arbeider under hans overoppsyn, og at ingen av dem hadde påtatt seg noen plikt til å levere et bestemt arbeidsstykke.
Etter dette og den beskrivelse som ellers er gitt i herredsrettens dom, kan jeg ikke se at de tiltalte har arbeidet «i fellesskap» i strid med forbudet i håndverkslovens §13 annet ledd, idet det ikke har foreligget noe økonomisk interessefellesskap, og de heller ikke ellers har etablert noen form for samarbeid med sikte på å oppnå et felles mål eller et felles resultat. Det moment som påtalemyndigheten har fremhevet, at de tiltalte sluttet samtidig i Orkdal hvor de hadde arbeidet på samme bygg, for å begynne hos Singstad, kan jeg ikke tillegge noen selvstendig betydning. Heller ikke kan det etter min mening være avgjørende at tiltalte A spesielt under arbeidet på trappene hadde hjelp av C og senere delvis av B, idet jeg må forstå herredsretten derhen at det heller ikke på dette punkt har foreligget noe videregående samarbeid, og at de ikke - overfor byggherren eller seg imellom - hadde påtatt seg en bestemt arbeidsprestasjon. At de faktisk har arbeidet samtidig på samme oppgave er ikke tilstrekkelig til
Side:545
at forholdet kan rammes av lovens forbud. Under disse omstendigheter kan jeg heller ikke se at det - som påtalemyndigheten hevder - er noen feil ved domsgrunnene at dommen ikke nærmere beskriver den hjelp som er ytet med hensyn til trappene, med sikte på å belyse om det dreier seg om håndlangerarbeid (lovens §13 første ledds siste punktum), idet dette spørsmål jo bare får betydning hvis forholdet ellers ville rammes av forbudet i §13 annet ledd.
Om fortolkningen av håndverkslovens §13 annet ledd, viser jeg foruten til avgjørelsene i Rt-1918-359 og 1931 208 som herredsretten nevner, også til Rt-1911-650 - hvor det faktiske forhold lå nær opp til det som foreligger i denne sak - samt til Rt-1954-1182.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Gundersen og Skau: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Birger Buntz med domsmenn Kr. Pevik og Arne Vangen):
- - -
Tiltalte nr. 1, A, er født xx.xx.1911 i Orkdal, han er bygningssnekker og bor Fannrem i Orkdal, gift, forsørger hustru og 6 barn i alderen 3 mndr. til 15 år. Inntekt kr. 11 000, formue kr. 6000.
Tiltalte nr. 2, B, er født xx.xx.1922 i Hemne, bygningssnekker, adresse Follo i Orkdal. Han er gift og forsørger hustru og 3 barn i alderen 10-13 år. Inntekt kr. 10 000, ingen formue.
Tiltalte nr. 3, C, er født xx.xx.1919 i Orkdal, er bygningssnekker og bor Fannrem i Orkdal. Han forsørger hustru og 3 barn i alderen 4 til 11 år. Inntekt kr. 10 000, formue kr. 2000 ved siste ligning.
De tiltalte er ikke tidligere straffet eller bøtelagt. - - -
Høsten 1954 tok Kristoffer Singstad, Orkanger - 1. vitne - sammen med sønnen Knut - 2. vitne - fatt på grunnarbeidet til en 2 etasjes villa i Orkanger. Bygget var et 80 m2 typehus, finansiert ved lån i Husbanken. Tegningene sammen med kostnadsoverslag var levert av byggmester Rasmus Rønning, som hadde næringsbrev som håndverker i Orkanger. Byggmester Rønning hadde senere intet med huset å gjøre. Det var ingen spesiell ansvarshavende antatt for bygget, bortsett fra at Singstad sen. sto som byggherre.
Singstad sen. og jr. utførte i fellesskap utgravingen av tomten, satte opp forskalinger og støpte grunnmuren. Singstad sen. er handelsbetjent, men hadde i sin ungdom vært med på å reise en del bygg. Sønnen Knut gjennomgikk 1950/51 et halvårig kurs i møbelsnekkerfaget på Meldal yrkesskole. Senere har han arbeidet som
Side:546
bygningssnekker - bortsett fra 18 måneders militærtjenste. Hverken han eller faren var i besittelse av håndverksbrev i tømrer- eller snekkerfaget. Singstad sen. hadde etter byggmester Rønnings overslag innkjøpt materialene til huset, som han hadde lagret.
Da arbeidet med reisverket skulle ta til, henvendte Singstad jr. seg til C (tiltalte nr. 3) med anmodning om bistand. Disse hadde tidligere arbeidet en del sammen. Dertil kom at C nettopp hadde arbeidet på et tilsvarende hus. Under henvisning hertil var det Singstad jr. henvendte seg til C. De arbeidet deretter sammen i ca. 3 uker, da C måtte slutte for å fullføre et annet arbeid. Singstad sen. gjorde da henvendelse til Ingebrigt Asbjørnslett, Børsa - 3. vitne - som er en slektning av Singstad sen. Asbjørnslett arbeidet en kort tid sammen med Singstad jr., og sluttet da C på ny overtok. Sammen med ham fullførte så Singstad jr. reisverket høsten 1954.
De 3 tiltalte arbeidet deretter sammen på Samvirkelagets nybygg på Bårdshaug, Orkdal, hvor håndverksloven for øvrig ikke er gjort gjeldende. I februar-mars 1955 sluttet C og A samtidig på Samvirkelagets nybygg, og tok etter anmodning arbeid fra Singstad sen. på hans nybygg. Singstad sen. og jr. hadde for øvrig selv gjort det meste av innredningsarbeidet. Det bemerkes at tiltalte nr. 1 - A - er bror til fru Singstad. As vesentlige arbeid besto i å lage trapper fra kjeller og opp til 3. etasje. Materialene var på stedet. Under arbeidet hadde han hjelp av C. og senere delvis av tiltalte nr. 2 - B - som sluttet seg til arbeidet etter en tid. Hans arbeid hos Singstad innskrenket seg til 110 timer. Den vesentligste del av hans arbeid besto i listing av dører og vinduer.
De tiltalte, som alle ble lønnet av Singstad sen. fikk kr. 4 pr. time for det arbeid de utførte. Singstad sen. meldte de tiltalte inn i trygdekassen og i industriarbeidertrygden. Han foretok inspeksjon av bygget hver middag, men arbeidet gikk for øvrig uten innblanding fra hans side.
De tiltalte har i alt vesentlig gjort gjeldende at de var engasjert av Singstad sen. og jr. hver for seg. Videre er gjort gjeldende at Singstad sen. og jr. hadde tilstrekkelig faglig forutsetning til å kunne stå for arbeidet. Endelig hevdes at de tiltalte ikke har arbeidet i fellesskap i håndverkslovens forstand.
Retten finner at hver av de tiltalte har opptrådt etter anmodning fra byggherren. Etter det som er opplyst i retten hadde de hverken hver for seg eller samlet noen som helst plikt til å utføre arbeid. Hver av de tiltalte kunne når som helst be seg entlediget. Da C således høsten 1954 var hindret fra å utføre sin del av oppdraget, ble det gjort henvendelse til Ingebrigt Asbjørnslett, 3. vitne, som på kort varsel påtok seg arbeidet, vesentlig fordi han var en slektning av Singstad. Det er etter den rettspraksis som foreligger på det rene at håndverksloven ikke rammer ethvert samarbeid mellom håndverkere. Retten finner at det i foreliggende tilfelle ikke kan sies at «flere haandverkere samarbeider om utførelsen av et felles maal eller et felles resultat», jfr. Rt-1931-09. Det hele må etter rettens mening karakteriseres som et mer eller mindre tilfeldig samarbeid, som ikke rammes av håndverksloven. Etter tidligere rettspraksis synes det å være lagt avgjørende vekt
Side:547
på at der mellom de samarbeidende er et interessentskapsforhold av en eller annen art, og ikke bare en tilfeldig samtidig virksomhet. Etter Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1918-359 antas «at der maa foreligge et økonomisk fellesskap for at forholdet skal komme inn under haandverkslovens bestemmelser».
I foreliggende tilfelle må de tiltalte ansees som arbeidere i en annens tjenste, for en annens regning, og ikke for egen felles regning, jfr. den foran siterte kjennelse av 1918.
Retten finner således at de tiltaltes virksomhet ikke rammes av bestemmelsen i håndverkslovens §13 annet ledd, jfr. straffelovens §332, 1. ledd. - - -