Rt-1975-438

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-04-16
Publisert:	Rt-1975-438
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 37/1975
Parter:	Hans Jøranli (høyesterettsadvokat Finn Thrana) mot 1. Knut Jøranlid (advokat Helge Myhre - til prøve), 2. Knut Snilsberg (høyesterettsadvokat Hans Blom).
Forfatter:	Endresen, Gundersen, Elstad, Bølviken, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §14, §12, §13, §1, §3, LOV-1860-05-10-§13, Tvistemålsloven (1915) §65, Odelsloven (1974) §14

Dommer Endresen: Eieren av gnr. 63 bnr. 1 i Torpa, Hans Kr. Jøranlid, begynte i 1917 å forberede overdragelse av eiendommen til enkelte av sine barn. En del parseller ble fradelt hovedbølet, og bortsett fra skogsparsellene Gjærlistykket og Hyttehauga På til sammen 1,12 skyldmark som han selv fortsatt ville beholde, ble de forskjellige deler av eiendommen tilskjøtet hans fire sønner i 1919. Den eldste av sønnene Kristian fikk den gjenværende del av hovedbølet med skyldmark 6,74 samt en ideell halvdel av parsellen Jøranli seter, som hadde en skyld på 0,80 mark. Sønnene Karl og Harald fikk i sameie hver en halvdel av parsellen Oalsbakkene og noen småparseller, samlet under ett bruk som fikk navnet Oalsbakken og hadde en skyld på 1,00 mark. Yngste sønn Vegger fikk parsellen Jøranlien østre, som hadde en skyld På 3,17 mark, samt den annen halvdel av parsellen Jøranli seter. Hans Kr. Jøranlids to døtre. Elise og Gudrun, den siste senere gift med Ingvar Snilsberg, fikk intet av eiendommen.

Ved skjøte av 16. september 1969 overdrog Kristian hovedbølet og sin del av Jøranli seter til broren Veggers sønn Knut Jøranlid for kr. 100.000, avgjort ved pantobligasjon, og

Side:439

føderådsytelser. Hans Jøranli, som under enhver omstendighet er bedre odelsberettiget enn Knut Jøranlid fordi han er sønn av Harald Jøranli som var eldre enn broren Vegger, reiste oddssøksmål. Ved odelstaksten ble den overdratte eiendoms verdi satt til kr. 385.000, hvorav for skogen kr. 335.000, med fradrag av kr. 15.000 for det På eiendommen hvilende føderåd til Kristian Jøranlid. Ved skjøte av 31. januar 1972 - ni dager før løsningsmøtet - solgte Knut Jøranlid eiendommen til Knut Snilsberg, som er sønn av Hans Kr. Jøranlids datter Gudrun, og som derfor etter odelslovens §13 vil ha bedre odelsrett enn Hans dersom overdragelsene 1917-19 skjedde i samsvar med reglene i odelslovens §14, dette fordi hans mor den gang ingen jord fikk. Kjøperen overtok pantobligasjonen til Kristian Jøranlien På kr. 100.000 samt føderådet til Kristian, som ble verdsatt til kr. 3.000 årlig, ved siden av at Knut Jøranlid for seg og sin hustrus levetid forbeholdt seg full disposisjonsrett over søndre del av våningshuset og rett til å avvirke 220 ml tømmer årlig i eiendommens skog mot selv å svare driftsomkosningene.

Hans Jøranli opprettholdt sitt odelssøksmål og trakk i medhold av tvistemålslovens §65 Knut Snilsberg inn som saksøkt i saken ved siden av Knut Jøranlid. Hans Jøranli gjorde prinsipalt gjeldende at overdragelsene i 1917-19 ikke var skjedd etter en eiendomsfordeling som fylte betingelsene i odelsloven av 26. juni 1821 §14, og at han derfor etter lovens §3 bortsett fra onkelen Kristian hadde best odelsrett til hovedbølet. Subsidiært - for tilfelle av at retten skulle finne at hans bestefar i årene 1917-19 hadde foretatt overdragelser etter reglene i odelslovens §14 - hevdet han at han allikevel var best odelsberettiget fordi salget av hovedbølet fra Knut Jøranlid til Knut Snilsberg ikke var noe reelt salg; den virkelige eier var fortsatt Knut Jøranlid, som måtte stå tilbake fordi både Hans Jøranlis og Knut Jøranlids far hadde fått jord i 1917-19, og Hans tilhørte en eldre linje.

Hadeland og Land herredsrett som var satt med de tre underskjønnsmenn som domsmenn, avsa 17. november 1972 dom med slik domsslutning:

«1. Knut Jøranlid og Knut Snilsberg dømmes til å utstede skjøte på eiendommene Jørandlien, gnr. 63 bnr. 1 og andel i Jørandli sæter, gnr. 63 bnr. 19, begge i Nordre Land, og til å fraflytte og ryddiggjøre eiendommene innen 14. april 1973, mot betaling av takstsummen kr. 385.000,- - trehundreogåttifemtusen - kroner med fradrag av påhvilende pantegjeld kr. 100.000,- og av føderådets takstverdi kr. 15.000,-, lik kr. 270.000,-, etter lovens regler.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Dommen er avsagt under dissens. Flertallet, rettens formann - dommerfullmektigen - og to domsmenn, fant at Hans Jøranli hadde best odelsrett fordi det i årene 1917-19 ikke var foretatt noen eiendomsfordeling som var i samsvar med reglene i odelslovens §14. Mindretallet - den tredje domsmann - fant derimot at det var foretatt slik fordeling, og at overdragelsen

Side:440

til Knut Snilsberg var endelig og reell, og stemte derfor for å frifinne de saksøkte.

Knut Jøranlid og Knut Snilsberg påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten, som var satt med to domsmenn med særlig kyndighet i jord- og skogbruk, bosatt utenfor kommunen, avsa 19. desember 1973 dom med slik domsslutning:

«Knut Jøranlid og Knut Snilsberg frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.»

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere instanser vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Hans Jøranli har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Finn Thrana, påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. For Høyesterett har han ikke opprettholdt sin anførsel om at det er et vilkår for at odelslovens §14 skal få anvendelse at fordelingen inngår som et ledd i et antesipert skifte, men det fastholdes at barna 11917-19 måtte ha fått utøve sin valgrett etter §14 punkt b eller ha godkjent en fordelingsplan oppstilt av faren. I likhet med for de tidligere instanser gjør den ankende part gjeldende at det her verken har foreligget noen skiftelignende ordning, adgang for Harald til å utøve sin valgrett eller noen fordelingsplan godtatt av ham. Også for øvrig har Hans Jøranli gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Det bemerkes imidlertid at Kristian Jørandlien er avgått ved døden i mars 1973, og at Hans Jøranli under disse omstendigheter har sagt seg villig til å betale den fulle takstsum uten noe fradrag for føderåd. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Knut Jøranlid og Knut Snilsberg dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Jøranlien, g.nr. 63, b.nr. 1 og andel i Jøranlien Seter g.nr. 63, b.nr. 19, begge i Nordre Land til Hans Jøranli, og til å fraflytte og ryddiggjøre eiendommen innen 14. april 1976, mot betaling av takstsummen kr. 385.000 med fradrag av påhvilende pantegjeld kr. 100.000,-, lik kr. 285.000,- etter lovens regler.

2. Hans Jøranli tilkjennes saksomkostninger hos Knut Jøranlid og Knut Snilsberg in solidum for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Knut Jøranlid og Knut Snilsberg har ved sine prosessfullmektiger - henholdsvis advokat Helge Myhre og høyesterettsadvokat Hans Blom - tatt til gjenmæle. Ankemotpartene har gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. I tillegg har de vist til at det etter lagmannsrettens dom er funnet en «protokoll» som må være ført av Hans Kr. Jøranlid, med kvitteringer fra hans barn over mottatte arveforskudd m.v., opplysninger som etter ankemotpartenes mening i høy grad bestyrker det resultat lagmannsretten er kommet til. Ankemotpartene har for Høyesterett nedlagt slike påstander:

Side:441

Knut Jøranlid:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Knut Jøranlid tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Knut Snilsberg:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Knut Snilsberg tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Hadeland og Land herredsrett hvor partene og Harald Jøranli har avgitt forklaring. Som nytt dokument for Høyesterett er fremlagt den protokoll med kvitteringer for arveforskudd som jeg tidligere har nevnt, og som jeg senere vil komme tilbake til.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og herredsrettens mindretall og kan i alt vesentlig slutte meg til den begrunnelse som lagmannsretten har gitt. Som følge av prosedyren i Høyesterett finner jeg imidlertid grunn til å gjøre enkelte tilleggsbemerkninger.

Ser man på de opplysninger som foreligger om disposisjonene vedrørende gnr. 63 bnr. 1 i årene 1917-19, finner jeg det ikke tvilsomt at det var eieren Hans Kr. Jøranlids mening å foreta en fordeling av eiendommen blant sønnene - bortsett fra de skogsparseller, Gjærlistykket og Hyttehauga, som han selv beholdt, trolig til sikring for seg og sin kone i alderdommen. Det var en naturlig ordning at Kristian og Vegger som arbeidet hjemme, overtok det meste av gården, men de brev fra Karl i 1917 som delvis er gjengitt i lagmannsrettens dom, viser at faren tenkte seg at også Karl som studerte filologi, og Harald som var utdannet forstmann, skulle få noen skogstykker. Ved det såkalte handelsforlik av 18. desember 1917 solgte faren størsteparten av eiendommen inklusive noe løsøre til sønnene Kristian og Vegger i fellesskap for kr. 50.000 samt føderådsytelser, men slik at det uttrykkelig var fastslått hvilke deler Vegger skulle overta. I handelen ble foruten Gjærlistykket og Hyttehauga unntatt Oalsbakkene og enkelte mindre parseller. I skylddelingsforretningen, som først ble holdt i juni 1918 - trolig På grunn av sneforholdene på eiendommen som ligger i 700 meters høyde - ble foruten hva Vegger i henhold til handelsforliket skulle ha, Oalsbakkene og enkelte flere småparseller enn nevnt i Karls brev utskilt som egen eiendom, og det anføres uttrykkelig i forretningen at denne eiendom er solgt til Karl og Harald. Eiendommen skulle betales med kr. 5.000, og det fremgår av førnevnte protokoll at Karl og Harald i oktober 1918 - samtidig med at Kristian og Vegger hadde betalt første kontantavdrag på kjøpesummen for sine eiendommer - mottok kr. 2.500 hver som arv. Skjøte til Karl og Harald ble utferdiget 4. februar 1919, og det anføres i dette at kjøpesummen er betalt. Når det gjelder de eiendommer som Kristian og Vegger overtok, kom de ikke overens om hvorledes den felles kjøpesum på kr. 50.000 skulle fordeles. Dette ble først avklaret ved et skjønn som ble holdt i juni 1919, hvor brødrene også ble enige om hvor stor del av føderådsytelsene som

Side:442

skulle falle På hver av dem. Skjøter til dem ble utferdiget 8. oktober 1919.

I handelsforliket av 18. desember 1917 ble det bestemt at Kristian og Vegger skulle betale kjøpesununen med kr. 8.000 den 14. oktober 1918, kr. 20.000 den 14. oktober 1919 og de resterende kr. 22.000 den 14. oktober 1920. Opplysninger om oppgjøret kan dels hentes fra førnevnte protokoll, dels fra andre dokumenter og fra rettslige forklaringer. Av de opplysninger som foreligger, fremgår at Kristian og Vegger i oktober 1920 - delvis ved hjelp av arveforskudd og pantelån - for den alt overveiende del hadde betalt den kjøpesum som etter skjønnet falt på dem, henholdsvis kr. 34.000 og kr. 16.000.

Som allerede nevnt inneholder nevnte protokoll opplysninger om arveforskudd fra foreldrene til barna, og disse ble avregnet eller betalt noenlunde i takt med de innbetalinger Kristian og Vegger i årene 1918-20 skulle foreta i oktober måned. Eneste unntak er at Harald i 1920 fikk et arveforskudd På kr. 1.500 i august, få dager før han fikk skjøte på eiendommen Furuset i Vardal, som han med en del løsøre hadde kjøpt for kr. 43.000. Av protokollen og andre foreliggende opplysninger kan det ettervises at Kristian, Harald, Elise og Gudrun i nevnte tre år hver fikk til sammen kr. 7.000 som arveforskudd, Vegger kr. 5.000 og Karl kr. 4.900. Disse opplysninger er neppe fullstendige; jeg kan vanskelig tro annet enn at også Vegger og Karl er blitt tilgodesett slik at de har fått verdier noenlunde svarende til hva deres søsken fikk.

Ser man dette i sammenheng, kan jeg ikke finne det tvilsomt at Hans Kr. Jøranlid i disse år foretok skifte av en vesentlig del av sine eiendeler. I dette skifte inngikk også oppdeling av hans faste eiendom slik at hver av sønnene skulle få en del av denne. Med dette må faren ha tilsiktet å ordne de fremtidige eierforhold på eiendommen med endelig virkning - noe som ikke kunne skje ved ordinære salg. I likhet med lagmannsretten må jeg videre legge til grunn at Harald, som i disse år delvis bodde hjemme på gården, må ha vært klar over dette og har godtatt ordningen. I strid med hva der fremgår av skylddelingsforretningen og av den avskrift av skjøtet av 4. februar 1919 som er fremlagt i saken - det originale dokument har ikke kunnet finnes -, har Harald hevdet at han ikke var til stede ved skylddelingsforretningen, og at han heller ikke har satt sin underskrift på skjøtet. Jeg går ikke nærmere inn På dette. Det fremgår at Karl i disse år i stor utstrekning opptrådte som representant for Harald, og jeg anser disse opplysninger - om de skulle være riktige - for å være uten betydning ved siden av det som for øvrig foreligger i saken.

Det er så vidt nærliggende at de foretatte disposisjoner også kunne få konsekvenser i odelsrettslig henseende, at jeg vanskelig kan tenke meg at Harald ikke har innsett muligheten av dette. Men om dette ikke skulle være tilfellet, kan Haralds subjektive forestillinger på dette punkt ikke tillegges betydning.

Side:443

Det vesentlige må være at de objektive kriterier for anvendelse av odelslovens §14 har vært til stede; skulle barnas subjektive forestillinger om odelsrettslige virkninger tillegges avgjørende vekt, ville det medføre høyst usikre rettstilstander. Dette syn er da også lagt til grunn i rettspraksis. Jeg viser til Rt-1946-405 flg. og side 627 flg., hvor førstvoterende med tilslutning av de øvrige voterende i det vesentlige har sluttet seg også til herredsrettens domsgrunner hvor spørsmålet er behandlet henholdsvis på side 413-14 og 632.

I tillegg til lagmannsrettens domsgrunner vil jeg også nevne at det i rettspraksis er fastslått at det ikke er noe vilkår for anvendelse av odelslovens §14 at de eiendomsparter som fordeles - bortsett fra gjenstående del av hovedbølet, jfr. paragrafens punkt a - hver for seg må være tilstrekkelig til en families underhold, se således Rt-1946-405, særlig side 408, og Rt-1972-1231, særlig side 1235. Men det er et vilkår at parsellene er «Jord paa Landet» som kan være gjenstand for erverv av odelsrett, jfr. odelslovens §1.

Når det så gjelder salget av hovedbølet fra Knut Jøranlid til Knut Snilsberg, nevner jeg at det er fastslått i rettspraksis at den omstendighet at et salg til en bedre odelsberettiget under løsningssak er motivert ut fra ønsket om å hindre odelsløsning, ikke i seg selv kan anses som en mislig omgåelse som bevirker at salget må settes ut av betraktning, jfr. således Rt-1932-557,1934 854 og 1963 399. Avgjørende er om salget ut fra partenes interesser må antas å inneholde en reell overdragelse, og jeg kan ikke finne at den ankende part har påpekt omstendigheter som gir grunnlag for å tro at dette ikke har vært tilfellet. Når Knut Jøranlid har gjort gjeldende at salget også har vært motivert ut fra at det gav skattemessige fordeler, har den ankende part anført at Knut Jøranlid etter gjeldende regler ikke ville blitt inntektsbeskattet for differansen mellom hva han hadde betalt for eiendommen, og løsningssummen. Jeg går ikke nærmere inn på dette; at Knut Jøranlid på bakgrunn av de uoversiktlige skatteregler har hatt en annen oppfatning, finner jeg ikke grunn til å tvile på.

Til underbygging av at salget også var gunstig for Knut Jøranlid, er det under prosedyren for Høyesterett fremført beregninger som viser at den husrett og avvirkningsrett til 220 m3 skog som han forbeholdt seg, vil utgjøre verdier På høyde med den løsningssum som ble fastsatt ved taksten, og den ankende part har ikke villet bestride dette. Hertil kommer at det dreier seg om realverdier som ikke taper verdi under inflasjon. Jeg kan da ikke finne annet enn at den ordning som ved salget til Knut Snilsberg ble truffet, også tjente Knut Jøranlids interesser.

Hva Knut Snilsberg angår, har han opplyst at han har drevet jordveien på vanlig måte sammen med sin gård Åmot som ligger 10 km fra Jøranlid. På grunn av odelssaken har han ikke kunnet hugge i skogen. Han har konvertert pantobligasjonen til Kristian på kr. 100.000 som han overtok ved kjøpet, i et banklån hvor

Side:444

han står som personlig skyldner. Også med den byrde Knut Jøranlids rettigheter legger på eiendommen, gir kjøpet Knut Snilsberg store fordeler. Han er eieren, kan utnytte jordveien og får verdien av den halve tilvekst i skogen foruten at han nå etter Kristians og dennes søster Elises død kan disponere nordre del av våningshuset.

Når det så gjelder tilbudet fra Knut Jøranlid til Hans Jøranli om at Hans skulle få overta eiendommen på samme vilkår som Knut Snilsberg om det skulle vise seg at Hans hadde best odelsrett, hevder den ankende part at lagmannsretten har misforstått prosedyren på dette punkt. Poenget fra den ankende parts side var at Knut Jøranlid fremsatte dette tilbud til tross for at det var Knut Snilsberg som stod som hjemmelshaver og derfor var den som skulle motta oppgjør ved odelsløsningen. Når Knut Jøranlid likevel fremsatte et slikt tilbud og det endog uten å konferere med Knut Snilsberg, må det vise - hevdes det - at det i virkeligheten var han som var eier. Etter min mening kan dette ikke føre frem. Tilbudet knyttet seg til anførselen fra den ankende parts side om at det her forelå et proformasalg og tok vel da sikte på den situasjon som ville foreligge om den ankende part skulle vinne frem på dette grunnlag. Men i så fall måtte det legges til grunn at det var Knut Jøranlid og ikke Knut Snilsberg som var eier, og oppgjøret måtte derfor skje med Knut Jøranlid.

Etter dette må lagmannsrettens dom stadfestes. Jeg antar at dette også bør gjelde rettens avgjørelse om at saksomkostninger ikke tilkjennes for herredsretten og lagmannsretten. Etter resultatet finner jeg imidlertid at saksomkostninger må tilkjennes for Høyesterett.

Partenes prosessfullmektiger har fremlagt oppgaver over sine utlegg i forbindelse med høyesterettssaken og over de salærer de vil beregne. For Knut Jøranlids vedkommende er utleggene for Høyesterett oppgitt til kr. 1.355, for Knut Snilsbergs til kr. 1.015.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hans Jøranli innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom 11.355 - ellevetusentrehundreogfemtifem - kroner til Knut Jøranlid og 14.015 - fjortentusenogfemten - kroner til Knut Snilsberg.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Elstad, Bølviken og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Ivar Hustad med 3 skjønnsmenn som domsmenn): - - -

Eiendommen Jøranlien i Nord-Torpa er en gammel slektseiendom

Side:445

og det er uvisst når den kom inn i slekten. For nærværende sak er det ikke nødvendig å gå lenger tilbake enn til partenes bestefar Hans Kr. Jøranlid. Han var gift med Else V. Jøranlid som døde i 1947. De av deres etterkommere som nevnes i saken er følgende:

1. generasjon. 2. generasjon. 3.generasjon. Hans Hr. Jøranlid, Elise Jøranlid, f. 1857, død 1929, f. 1881, ugift. gift med Kristian Jørandlien, Else V. Jøranlid, f. 1884, ugift. f. 1855, død 1947. Karl Jøranli, f. 1888, barnløs. Harald Jøranli, f. 1890, Hans Jøranli Vegger Jøranlid, Knut Jøranlid f. 1895, død 1961. Haldor Jøranlid Gudrun Snilsberg, f. 1899. Knut Snilsberg

Tvisten gjelder prinsipalt om Hans Hr. Jøranlid delte eiendommen overensstemmende med odelsloven (i det følgende forkortet til O) §14 og subsidiært om overdragelsen av de omtvistede eiendommer til Knut Snilsberg i januar 1972 er proforma.

Foruten hovedeiendommen Jørandlien, gnr. 63 bnr. 1 var Hans Hr. Jøranlid også eier av andre mindre odelseiendommer, nemlig Gjærlistykket og Hyttehauga. Disse har mindre betydning for saken idet det ikke er prosedert på O §12.

Det sentrale dokument i spørsmålet om Hans Hr. Jøranlid foretok en deling av Jørandlien i overensstemmelse med O §14 er en skylddelingsforretning av 28. juni 1918. Fra dette dokumentet hitsettes:

«Aar 1918 den 28 juni avholdt undertegnede av lensmanden oppnævnte mænd skylddelingsforretning over gaarden Jørandlien gnr. 63 bnr. 1 av skyld mark 11,71 i Torpa herred tilhørende Hans Hr. Jørandlien i anledning av, at det er solgt 3 parceler av gaarden, for parcel nr. 1 til Carl og Harald Jørandlien, for parcel nr. 2 til Christian og Vegger Jørandlien og for parcel nr. 3 til Vegger Jørandlien

Ved forretningen møtte kjøbere og selger.

Tinglyst ved ekstratinget for Hadeland og Lands sorenskriveri 5. juli 1918, ekstraheret og protokollert, hvilket attesteres hvorhos anmerkes, at parsel nr. 1 har faat gnr. 63 bnr. 18, Oalsbakkene sk.m. 1,00 parsel nr. 2 har faat gnr. 63 bnr. 19, Jørandli sæter sk.m. 0,80 parsel nr. 3 har faat gnr. 63 bnr. 20, Jørandlien østre sk.m. 3,17.»

Oalsbakkene ble overtørt til sønnene Karl og Harald i sarneie ved skjøte datert 4. februar 1919. Ved skjøte av 25. januar 1924 overdro Harald Jøranli sin del av Oalsbakkene (sammen med andre eiendommer han hadde i Torpa) til Karl. Jørandlien østre og halvparten av Jøranli sæter ble overført til sønnen Vegger ved skjøte datert 8. oktober 1919, og samme dag fikk eldstesønnen Kristian skjøte på hoved-

Side:446

eiendommene Jøranlien og halvparten av Jørandii sæter som han således hadde i sameie med broren Vegger.

Det er ikke bestridt at hovedbølet, etter skylddelingen, er større enn det som sammenlagt ble fraskilt. Den består av 2000 da. skog, 55 da. dyrket mark og 50 da. dyrkbar mark.

Oalsbakkene er en ren skogeiendom av omstridt størrelse. Saksøkeren mener ca. 300 da. og de saksøkte ca. 400 da. Den er den mest fjerntliggende av eiendommene og har de vanskeligste driftsforhold. De saksøkte har fremlagt en rekke dokumenter for å bevise hvilken måte kjøpesummene ble avgjort. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på dette i detalj, men vil nevne to kvitteringer av henholdsvis 21. oktober 1918 og 18. oktober 1919. I den første erklærer Hans Kr. Jøranlid å ha mottatt til sammen kr. 8.000,- «af Kjøbesummen ifølge Handel om den Del af Gaarden Jørandlien som mine Sønner Kristian og Vegger har kjøbt -», hvorav kr. 4.000,- kontant og kr. 4.000,- som forskudd på arv.

Denne kvittering refererer seg trolig til oppgjøret for Jøranli sæter som Kristian og Vegger overtok i fellesskap. I den andre kvitterer han for å ha mottatt kr. 6.000,- pluss renter fra Kristian som avdrag på kjøpesum for Jørandlien. Nedenfor på samme ark avregner han ytterligere kr. 3.000,-, av kjøpesummen som forskudd på arv til ham. I denne forbindelse må det nevnes at Elise Jørandlid og Gudrun Snilsberg har skrevet under på en vitneerktæring til bruk i denne saken på at de i samme tidsrum mottok kr. 5.000,- hver som forskudd På arv. Dette ble imidlertid ikke opplyst om i den «Melding om arv» som ble sendt skattefogden i arveoppgjøret etter foreldrene.

Utenom kontantbeløpene skulle Kristian og Vegger utrede et betydelig føderåd til foreldrene og en føderådskontrakt ble opprettet allerede i et dokument av 18. desember 1917 som begynner slik:

«Undertegnede Kristian H. Jørandlien og Vegger H. Jørandlien tilstaar og vitterliggjør herved at da vi ved Skjøde af dags dato er tilhjemlet Gaarden Jørandlien Gaards No. 63 Bruks No. 1 af Skyld Mark ... i Torpa Herred af bemældte Gaard at svare vore Forældre, Hans Kristiansen og Hustru Elise Veggersdatter Jørandlien for deres Levetid følgende aarlige Føderaad:»

En likelydende kontrakt ble opprettet På nytt samtidig med at Kristian og Vegger fikk skjøte, og den ble tinglyst.

En uthugst-kontrakt fra 1916 må også nevnes. Faren ga her Kristian, Vegger og Harald rett til å hugge 432 tylfter trær for kr. 15.000,-. Dette var i tider med sterkt stigende tømmerpriser og det er på det rene at de gjorde god forretning på denne kontrakten.

Saksøkeren har fremlagt en del korrespondanse til og fra skattefogden i forbindelse med arveoppgjøret etter Else Jørandlids død i 1947, samt uskiftesøknad og melding om arv, for å vise at Kristian og Vegger betalte full pris for Oalsbakkene og at denne transaksjon således ikke inngikk i et eventuelt arveoppgjør.

De overdragelser som har foranlediget odelssaken og som er nevnt innledningsvis er skjøtet av 16. september 1969 fra Kristian Jørandlien til Knut Jøranlid på eiendommene gnr. 63 bnr. I og halvparten av Jøranli sæter, gnr. 63, bnr. 19, altså de omtvistede eiendommer, for en

Side:447

kjøpesum av kr. 100.000,- pluss et føderåd som er verdsatt til kr. 3.000,- pr. år. Videre skjøte av 31. januar 1972 på de samme eiendommer fra Knut Jøranlid til Knut Snilsberg for kr 100.000,- pluss ovennevnte føderåd til Kristian Jørandlien og slikt nytt føderåd til selgeren og hustru:

«I forbindelse med overdragelsen er selgeren Knut Jørandlid og hustru for begges levetid, forbeholdt følgende føderådsytelser:

a. Full disposisjonsrett over søndre del av våningshuset som na.

b. Rett til å avvirke inntil 220 m3 tømmer årlig i eiendommenes skog mot selv å svare alle driftsomkostninger ved denne avvirkning.»

Verdien av hensyn til tinglysningen av dette føderådet ble satt til kr. 8.000,- pr. år. - - -

Rettens standpunkt.

Rettens flertall finner at saksøkeren har bedre odelsrett enn de saksøkte. Et mindretall, Martin Kjensjord, mener at Knut Snilsberg har bedre odelsrett enn saksøkeren og at overdragelsen av eiendommene til ham er endelig og reell. Rettens flertall mener at eiendommen i 1917-19 ikke ble delt overensstemmende med 0 §14. Rettens formann er alene om å mene at overdragelsen til Knut Snilsberg i januar i år ikke er endelig gjennomført. Tvisten er derfor avgjort på det grunnlag at eiendommen ikke ble delt under tilbørlig iakttagelse av betingelsene i 0 §14.

Spørsmålet om skjøtet til Knut Snilsberg innebærer en endelig og reell overdragelse vil derfor ikke bli drøftet.

De fremlagte dokumenter vurderer retten slik:

Skylddelingsdokumentet viser at det i 1918 faktisk fant sted en deling av gården Jørandlien. Året etter ble parsellene og den gjenværende delen av gården solgt til sønnene. Det fremgår av skyldmarken (og forøvrig av gården slik den fremtrer i dag) at hovedbølet som gikk til eldste sønnen Kristian utgjorde over halvparten av den opprinnelige gården. Dertil kommer at eldstesønnen fikk Jørandli sæter i sameie med Vegger. Denne delingen var forberedt allerede i 1917. Det fremgår av den første føderådskontrakten som er datert 18. desember det året. I innledningen til dette dokument (gjengitt foran) heter det at gården er skjøtet allerede samme dag til Kristian og Vegger. Skyldmarkens størrelse er imidlertid holdt åpen og dette kan tyde på at faren ønsket å utskille parseller til Karl og Harald.

Det gjenværende må faren ha ment skulle tilfalle Kristian og Vegger i sameiet. De fremlagte dokumenter gir også antydning om et annet forhold av interesse, nemlig at faren samtidig med delingen av gården gjennomførte en mindre arveutlodning til barna. Det siktes her til kvitteringene fra Hans Kr. Jørandlid hvoretter deler av kjøpesummen fra Kristian og Vegger likvideres i arv. Dette forholdet bekreftes av døtrenes vitneerklæring om å ha mottatt kr. 5.000,- i forskudd på arv. Og Harald Jøranli har forklart at Karl fikk penger da han begynte på lærerskolen.

Ser man dokumentene i sammenheng synes det å være klart at Hans Kr. Jøranlid i 1917-19 gjennomførte et mindre skifte med barna i forbindelse med at han delte mesteparten av gården Jørandlien mellom eldste og yngste sønn, og i den forbindelse belastet dem et meget be-

Side:448

tydelig føderåd. Hvorvidt sønnene tiltrådte sine deler av gården før de fikk de endelige skjøtene i 1919 er det ikke godt å si. Men i alle fall tiltrådte de ikke bruken vesentlig senere enn utstedelsen av skjøtene.

Dokumentene alene gir altså ikke holdepunkt for å si at delingen av gården var i strid med O §14. Når retten likevel er kommet til dette resultatet bygger den hovedsaKlig på Harald Jørandslis vitneforklaring. Han er den eneste fra den generasjon som har kunnet fortelle noe om hva som fant sted i 1917-19 og om de personene som deltok i det oppgjøret.

Om brødrene har han fortalt at Kristian og Vegger ble boende hjemme. Karl var boklig anlagt. Han begynte på lærerskolen i Eidsvoll i den tiden delingen av gården fant sted og ble senere filologisk student og lektor. Harald Jøranli selv var utdannet forstmann og arbeidet for større skogeiere. I årene 1918-19 arbeidet han forskjellige steder i Trøndelag. Om delingen av gården og hva som lå til grunn for den husker han ikke så meget, men ved en anledning snakket faren til ham om det. Han mente gården var for stor for en og han sa at Kristian og Vegger burde få den som ikke hadde så lett for å ta seg frem ute. Harald hadde da rådet ham fra å stykke opp gården og han hadde sagt at faren heller burde la den ene av dem få den til full pris. Da delingen ble gjennomført var Harald ikke til stede og han hevder bestemt at hverken han eller Karl fikk velge mellom de utskilte parseller. Det var faren alene som bestemte, slik det var hans natur å gjøre. En tid etter at delingen av Jørandlien var gjennomført og skjøtene tinglyst hadde en farbror, Chr. G. Jørandlid, sagt til Harald at han burde ta Jørandlien østre fra Vegger På odel før fristen utløp. Dette ble det ikke noe av idet han regne med at eldstebroren Kristian i annen omgang ville bruke sin bedre odelsrett.

På grunn av Harald Jøranlis vitneforklaring som retten ikke har funnet grunn til å dra i tvil, antas Karl og Harald Jøranli ikke å ha fått utøvet den valgrett som tilkommer dem etter O §14b, sammenholdt med §12 (jfr. lov av 10. mai 1860 §2). Retten antar således at de ikke fikk utøve en aktiv valgrett f. eks. slik at de ble tilbudt Jørandlien østre.

Spørsmålet er om de har akkviescert ved situasjonen ved å ha mottatt Oalsbakkene. Et avgjørende punkt er her hvorvidt partene i oppgjøret har forstått at det ble foretatt en deling med den virkning for odelsretten som 0 §13 foreskriver. Det er mulig Hans Kr. Jørandlid hadde et visst kjennskap til reglene i O §14. At han snakket til sønnen Harald om delingen av gården kan tyde på det. Det er imidlertid lite trolig at Karl og Harald har hatt noen slik kunnskap. At Harald ikke hadde det fremgår av at han trodde han hadde sin odelsrett til Jørandlien østre i behold overfor Vegger og at eldstebroren Kristian hadde bedre odelsrett enn ham igjen. Når faren selger det avsidesliggende skogstykket til Karl og Harald uten påhefte av føderåd har dette, slik det må fortone seg i Karl og Haralds øyne, mer karakteren av et ordinært salg på linje med uthugstkontrakten av 1916. Ifølge Harald Jøranlids vitnesforklaring fant det også sted andre skoghandler i tiden før faren overlot gården til barna.

Forholdet vil muligens ha stilt seg anderledes hvis Karl og Harald

Side:449

hadde fått mer betydelige deler av den opprinnelige eiendommen. I såfall burde kanskje, selv uten kjennskap til reglene i O §13, ha forstått at det nå skjedde noe som hadde betydning for deres egen odelsrett til resten av eiendommen. Men Oalsbakkene var et tungtdrevet skogstykke på ca. 400 da. og dette fikk de i samele. Det kan ikke ha vært noe som har gitt dem inntrykk av at de nå mottok sin del av odelseiendommene.

Det må også legges vekt på at Harald Jøranli ikke selv deltok i overdragelsen, oppgjøret og driften av Oalsbakkene. Og han husker ikke selv om kjøpesummen ble betalt. Alle forhold tatt i betraktning har han hatt liten oppfordring til å tenke etter om tilskjøtningen av Oalsbakkene ville ha betydning for hans og hans etterkommeres odelsrett til resten av eiendommen. Om Karl og Harald fikk Oalsbakkene i gave eller om kjøpesummen ble betalt er i denne forbindelse ikke avgjørende.

Mindretallet, Martin Kjensjord, mener at eiendommen i 1917-19 ble delt overensstemmende med O §14. De fremlagte dokumenter viser at det må ha foreligget en delingsplan fra farens side. Denne planen har sønnene trolig godtatt overfor faren. Men i alle tilfeller må Karl og Harald sies å ha akkviescert ved ordningen ved at de overtok Oalsbakkene i sameiet. Denne eiendommen er riktignok i minste laget, men ordningen må likevel ha fortonet seg for dem som rimelig og naturlig ettersom de selv hadde god utdannelse mens Kristian og Vegger var hjemmeværende og eslet til å bli skog-brukere. Skjøtingen til Knut Snilsberg i januar i år er reell. Det er ikke tvilsomt at partene i avtalen faktisk har ment å ville etterleve avtalen. Den er gunstig for begge parter. At deler av avtalen er ugyldig etter forskrifter i loven er ikke avgjørende i denne forbindelse. Partene har for retten gitt uttrykk for at de i så fall vil endre avtalen slik at den blir overensstemmende med loven. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommeme T. Brun Fretheim, Carl Lous og Astri Rynning med sakkyndige domsmenn, Roar Lunder og Simen Lehne Haug):

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det sentrale spørsmål i saken er om Hans Kr. Jørandlid i årene 1917-1920 foretok en deling av sin eiendom, gnr. 63, bnr. 1, overensstemmende med odelslovens §14. Hovedbølet ble overdradd til eldste sønn og den best odelsberettigede, Kristian Jørandlien, og etter odelslovens vanlige regler ville Harald Jøranlis sønn Hans ha bedre odelsrett til hovedbølet enn Veggers sønn Knut Jørandlid og Gudrun Snilsbergs sønn Knut Snilsberg. En deling etter odelslovens §14 vil forrykke odelsrekkefølgen slik at Knut Snilsberg er den best odelsberettigede.

Det er fremskaffet en del nye opplysninger om det som foregikk i årene 1917-1920, og lagmannsretten vil på grunnlag av dokumentene og det som ytterligere foreligger, gi en oversikt over det som skjedde.

Hans Kr. Jørandlid lot i 1917 skille ut to parseller, skogstykker fra sin eiendom Jørandlien, gnr. 63, bnr. 1, nemlig ved skylddelingsforretning 26.6.1917, Gjærlistykket, gnr. 63, bnr. 16 og ved skylddelingsforretning

Side:450

26.9.1917, Hyttehauga, gnr. 63, bnr 17. I skylddelingsforretningene er ingen kjøper angitt, og foreldrene beholdt disse to parseller til sin død.

Mellom Hans Kr. Jøranlid og sønnene Kristian Jørandlien og Vegger Jørandlid ble 18.12.1917 inngått et handelsforlik (nytt for lagmannsrett) hvor det heter at selgeren forbeholder seg til odel og eiendom visse parseller, nemlig de foran nevnte to parseller og videre Vesterfetten, Seseldalen, Oalsbakkene med del av Høgdelien, og del av seterskogen. Resten av gården Søndre Jørandlien har Hans Jørandlid solgt til sine to sønner Kristian og Vegger, for kjøpesum kr. 50.000,- som skal betales på nærmere angitt måte, samt føderåd til selgeren og hustru som bestemt i særskilt dokument. Til Vegger er solgt visse nærmere betegnede deler av eiendommen. Hvis kjøperne ikke blir enige om fordeling av kjøpesummen og føderådet, avgjøres dette ved skjønn. Hvis kjøperne skulle ønske å selge eiendommene er de forpliktet til å tilby sine søsken disse. Dokumentet er underskrevet av Hans Jøranlid og hustru Else og av begge sønnene, samt av to tilkalte vitner. Samme dag er satt opp og undertegnet en føderådskontrakt, med spesifiserte ytelser fra kjøperne til foreldrene.

Skylddelingsfortetning over gnr. 63, bnr. 1 ble avholdt 28.6.1918, i anledning av at det er solgt tre parseller av gården. Ved forretningen møtte 'kjøbere og selger'.

Parsell nr. 1, som var solgt til Karl og Harald Jørandlien, består av 4 skogstykker, de som er nevnt i handelsforliket, og fikk navnet Oalsbakkene, gnr. 63, bnr. 18, med skyld mark 1.00.

Parsell nr. 2, som var solgt til Kristian og Vegger Jørandlien, besto av Jørandli Seter og skog m.v., gnr. 63, bnr. 19, med skyld mark 0.80.

Parsell nr. 3, som var solgt til Vegger, besto av 4 deler nærmere angitt, og betegnes som Jørandlien østre, gnr 63, bnr. 20, med skyld mark 3.17. Hovedbrukets gjenværende skyld var mark 6.74.

Hans K. Jørandlid utstedte 4. februar 1919 skjøte på gnr. 63 bnr. 18, Oalsbakkene, til Karl og Harald Jørandlien for kr. 5.000 som ifølge skjøtet 'er mig betalt'. Skjøtet er av begge kjøpere vedtatt i alle deler.

Ved skjønn av 17.6.1919 ble foretatt en fordeling av kjøpesummen og føderådet på de to kjøpere Kristian og Vegger. Skjønnet verdsatte Kristians part til kr. 125.000,-. Veggers part til kr. 59.000,- idet føderådet ble å utrede i forhold til denne takst. Brødrene ble deretter enige om at føderådet skulle ytes etter et forhold som 2 : 1

Hans K. Jørandlid utstedte 8.10.1919 skjøte til Kristian Jørandlien På gnr. 63, bnr. 1 og halvdelen av gnr. 63, bnr. 19 for kr. 34.000,- med tillegg av føderåd etter særskilt kontrakt, og samme dag skjøte til Vegger Jørandlien på gnr. 63, bnr. 20 og halvpart av gnr. 63, bnr. 19 for kr. 16.000,- med tillegg av føderåd. I begge skjøter heter det at selgeren har erholdt tilfredsstillende sikkerhet for kjøpesummen

Samme dag ble også opprettet en ny føderådskontrakt, i det vesentlige med samme innhold som den tidligere opprettede.

Skjøtene og føderådskontrakten ble tinglyst 24. oktober 1919.

Harald Jøranli overdro ved skjøte av 25.1.1924 sine andeler i Oalsbakkene, gnr. 63, bnr. 18 med flere eiendommer til sin bror Karl.

Om betalingen av kjøpesummen for de overtatte eiendommer foreligger

Side:451

en kvittering av 21.10.1918, hvoretter Hans K. Jørandlid av Kristian og Vegger har mottatt kr. 8.000,- av kjøpesummen, kr. 4.000,- kontant og kr. 4.000,- er likvidert i arv. Denne kvittering gjelder ifølge teksten 'den del av Gaarden Jørandlien' som sønnene har kjøpt, antagelig ikke bare seteren.

Hans Jørandlid kvitterte videre 18.10.1919 for å ha mottatt kr. 6.000,- av Kristian som avdrag, og samme dag for kr. 3.000,- som er likvidert i hans arv.

Kristian Jørandlien utstedte 14. april 1920 en pantobligasjon til sin far Hans for kr. 8.000,-, som han var blitt faren skyldig ved kjøpet av Jørandlien, og av denne obligasjon er kvittert kr. 1.000,- i 1925, kr. 2.000,- i 1926 og resten i 1935.

Vegger Jøralid utstedte 21.10.1919 en pantobligasjon på kr. 5.000,- til banksjef Sverre Hellum, antagelig for å kunne betale faren.

Mere detaljerte opplysninger om betalingen kan ikke skaffes, men i boet etter Else Jøranlid, som døde 16. august 1947, er oppgitt et gjeldsbrev fra Kristian på kr. 1.000,-.

I herredsrettens dom er nevnt en uthugstkontrakt fra 1916 med Kristian, Harald og Vegger. Det er nå fremlagt oppgjør for denne, hvoretter faren fikk betalt kr. 15.000,-, og hver av sønnene fikk et overskudd på kr. 1.649,-. I forklaringene er også nevnt andre uthugstkontrakter uten at det er nødvendig å gå inn på detaljene.

Til belysning av det som skjedde er som nytt fremlagt to brev fra Karl Jøranli, som på den tid studerte i Oslo. I brev av 28.10.1917 til Vegger gir han uttrykk for at faren er meget fortørnet på ham, forstår at faren ikke unner ham å få kjøpt ca. 200 mål av den store eiendom, at Karl tar tilbake alt han har uttalt, og at han råder Vegger og Kristian til å ta imot gården, slik at faren får sin vilje.

I brev av 7.11.1917 til Kristian uttaler han at han har fått brev som viser at faren må være fortørnet i anledning av gårdhandelen, at eiendommen er det kjæreste han (faren) har her på jorden, og at vi må alle bøye oss for ham. Videre råder han Kristian og Vegger til å ta imot gården på de betingelser faren setter, og endelig heter det:

«Vil far og du gaa med paa at jeg faar kjøpe en liten flek av eiendommen, saa vil jeg være taknemmelig for det. Han sier at han har tilbudt Harald at han og jeg skulle faa kjøpt: «Oalsbakkene og av sæterskogen fra Bløtmyren og saa langt op den næste myr gaar omtrent og Seseldalen». Jeg tar imot dette tilbud med tak!! Og om Harald nu i sorg og harme sier nei, saa haaper jeg far staar ved tilbudet og lar mig faa kjøpt 1/2 delen av det.»

Harald Jøranli, som er født 1890, avga forklaring for herredsretten som referert i dommen. Han er avhørt ved bevisopptak 20. mars 1973. Av denne forklaring fremgår bl.a. at faren en gang nevnte for ham at faren hadde bestemt at Kristian og Vegger skulle ha gården. «Du har bedre rett enn Vegger», sa faren, «men du har lettere for å ta deg fram ute». Harald hadde frarådet faren å dele eiendommen. Han antar det var moren som fikk påvirket faren til at Karl og Harald fikk Oalsbakkene m.v. Harald var ikke til stede ved skylddelingen, men fikk høre om den senere, og han har ikke underskrevet skjøtet på Oalsbakkene, idet han på det tidspunkt (4.2.1919) var i Trøndelag. Det må

Side:452

være Karl som har underskrevet med hans navn. Han kan ikke tenke seg annet enn at det ble betalt for Oalsbakkene.

Han fikk aldri noe tilbud om å overta Jørandlien Østre, og ville vel ha valgt denne eiendom om han hadde hatt anledning til å velge. Han sier at han var Klar over at faren var i ferd med å dele eiendommen. Han hadde ikke noe med overdragelsen av Oalsbakkene å gjøre, men sier at han selvfølgelig godtok tilbudet om Oalsbakkene, idet han og Karl beholdt eiendommene. Han uttaler videre:

«På spørsmål tilføyer vitnet at han ikke hadde noe imot at Kristian og Vegger skulle ha gården. Det han var uenig i, var at de etter hans mening fikk for billig pris. Det ble forøvrig aldri vekslet et vondt ord mellom vitnet og Vegger.»

På grunn av sin alder ble Harald Jøranli ikke avhørt under ankeforhandlingen.

Kristian Jørandlien, som er født i 1884, ble ikke avhørt i herredsretten, men avga forklaring ved bevisopptak 19.3.1973. Han forklarer bl.a. at det fra først av var bestemt at Kristian og Vegger skulle kjøpe Jørandlien sammen, men at de heller ville at eiendommen skulle deles. Faren bestemte grensene. Han uttaler at Harald hadde god greie på gårdshandelen, han hadde greie på alt som foregikk, også på delingen mellom Kristian og Vegger. Det var aldri snakk om at Harald skulle overta Jørandlien Østre, og faren tilbød aldri Harald denne eiendom. Han tror ikke de noen gang var samlet med faren for å drøfte delingen, men det var meget snakk om dette. Det var meningen at Karl og Harald skulle ha Oalsbakkene, men så fikk de i tillegg noen andre mindre parseller. Han kan ikke tenke seg annet enn at Harald hadde et ord med i laget. Han hørte aldri noe om at Karl og Harald hadde noe imot at Vegger fikk Jørandlien Østre. Det føderåd Kristian og Vegger påtok seg var svært, i dag ville han ikke ha overtatt gården med dette føderåd.

Kristian Jørandlien er avgått ved døden etter bevisopptaket.

Det er fremlagt en erklæring av 19.2.1972 fra Elise Jørandlien og Gudrun Snilsberg om at det i forbindelse med overdragelse av eiendommene til brødrene i 1918/19 ble utbetalt kr. 5.000,- til hver. Fru Snilsberg har også gitt forklaring ved bevisopptak.

Til supplering av den faktiske fremstilling vil retten videre nevne at Hans Kristian Jørandlid døde 22. desember 1929, og at hans enke ble sittende i uskiftet bo. Else Jørandli døde 16.8.1947 og var ved sin død fortsatt eier av gnr. 63, bnr. 17, Hyttehauga og gnr. 63, bnr. 16, Gjærlistykket. Etter avtale mellom arvingene ble Gjærlistykket, gnr. 63, bnr. 16 ved skjøte 27.2.1953 overdradd til Veggers umyndige sønn Haldor Jøranlid, og Hyttehauga, gnr. 63, ber. 17 ved skjøte av samme dag til Vegger Jøranlid.

Det fremgår av den forklaring Kristian Jørandlien har avgitt at det etter morens død ble holdt et møte om fordeling av eiendommene, at Kristian mente han hadde best odelsrett, og 'det mente vel de andre også'. Kristian mente han burde ha Hyttehauga og Vegger Gjæriistykket. Etter Haralds forklaring var Karl i tvil om Kristian hadde den beste retten, og konfererte med advokat om dette. Resultatet ble at Karl og Kristian ga seg, idet de var så gamle, og søskenene ble enige

Side:453

om å overlate eiendommene til Vegger og hans sønn som foran nevnt. Ingvald Snilsberg som var til stede ved anledningen, er avgått ved døden og har ikke avgitt noen forklaring om det som skjedde.

Kristian Jørandlien overdro ved skjøte av 16.9.1969 eiendommene Jørandlien, gnr. 63, bnr. 1 og halvdelen av Jørandli seter, gnr. 63, bnr. 19 til Knut Jøranlid for kr. 100.000,- med føderåd til selgeren og visse ytelser til søsteren Elise. Ved skjøte av 31.1.1972 overdro Knut Jøranlid disse eiendommer til Knut Snilsberg for kr. 100.000,-. Kjøperen overtok dessuten det føderåd som hvilte på eiendommen, og selgeren forbeholdt seg videre for egen og hustrus levetid, full disposisjonsrett over søndre del av våningshuset og rett til å avvirke inntil 220 m3 årlig i eiendommens skog. Avvirkningsretten er senere omgjort til en rett til nettoutbyttet av 220 m3.

På grunnlag av de opplysninger som således foreligger for lagmannsretten, antar retten at Hans Kristian Jørandlid sommeren 1917, 60 år gammel, var kommet til at han ville gi fra seg gården. Når han i juni og september fikk fradelt to skogteiger, er det rimelig å anta at det var med tanke På å beholde disse skogteigene som føderådsmann. Først synes han å ha tenkt seg at Kristian og Vegger skulle overta gården sammen, men i løpet av høsten har han, etter samtaler med sønnene, bestemt seg til at gården skulle deles mellom Kristian og Vegger, bortsett fra skogteigen Oalsbakken m. m. (det som ble bnr. 18), som Karl og Harald skulle overta i sameie. Denne delingsplanen har i alt vesentlig vært klar ved handelsforliket 18.12.1917. De senere disposisjoner er oppfyllelse av den plan som da var lagt.

Den delingen av eiendommen som Hans Kristian Jørandlid bestemte seg til, og som også ble gjennomført, måtte etter forholdene i familien den gang fremstille seg som naturlig. Kristian og Vegger hadde vært hjemme og arbeidet På gården. Karl hadde gått på lærerskole og studerte filologi. Han har åpenbart vært interessert i skog, han kjøpte senere flere skogparter. Harald drev som skogsbestyrer og med kjøp av skog og uthogster. Alle fire var på den tid ugifte.

Det er ikke bestridt at eiendommen samlet var stor og god nok til at flere familier kunne ernære seg på den, og heller ikke at den del av gården som eldste sønn, Kristian overtok, var mere enn halvparten av eiendommen, jfr. odelslovens §14 punkt a.

Det spørsmål som prosedyren for lagmannsretten i særlig grad har dreiet seg om, er om vilkåret i §14 punkt b er oppfylt: «at de øvrige parter hvori eiendommen skal deles, tilfalde børnene i samme orden som de efter §11 er berettigede til hovedbølet».

Det er på det rene at den delen av gården som ble overdratt til Vegger, bnr. 20, Jørandlien Østre med halvparten av bnr. 19, var en større og mer verdifull eiendom enn bnr. 18, Oalsbakkene, som Karl og Harald overtok sammen. Men Vegger påtok seg et betydelig føderåd, mens bnr. 18 var uten slik forpliktelse. Retten legger til grunn at verken Karl eller Harald fikk tilbud om å overta bnr. 20 (eller bnr. 1, som Kristian overtok). Det er ikke noe holdepunkt for å anta at de hadde annet valg enn enten å motta og nøye seg med bnr. 18, Oalsbakkene, eller å si nei takk til tilbudet om denne eiendommen.

Bnr. 18 har ifølge en oppmåling i 1973 på grunnlag av kart et

Side:454

samlet areal på ca. 527 da, hvorav ca. 300 da ligger noe avsides etter dagens forhold, mens det øvrige har lette driftsforhold. Hvor meget som er produktivt skogareal er ikke klarlagt, men det synes å være minst 300 da. Lagmannsretten legger til grunn at en ideell halvpart av bnr. 18 ikke kan ernære en familie. Noe annet er for øvrig heller ikke hevdet i saken.

Spørsmålet blir da om Harald, til tross for at han ikke fikk høve til å velge bnr. 20, Jørandlien Østre og til tross for at halvparten av bnr. 18 var av såvidt begrenset størrelse og verdi, likevel tapte sin prioritet etter odelslovens §11 til bnr. 1, Jørandlien.

Det er framholdt fra ankemotpartens side at Harald Jøranli visste lite om farens disposisjoner over eiendommen i årene 1917-1919. Han var var ikke til stede ved skylddelingen 28.6.1918, og han var i Trøndelag da skjøtet av 4.2.1919 med hans navn på sier seg utstedt. Lagmannsretten finner det godtgjort at alle de fire brødrene i løpet av høsten 1917 ble klar over at faren hadde bestemt seg til å dele det meste av gården mellom Kristian og Vegger. Retten finner det også godtgjort at Karl og Harald samme høst fikk tilbud om å få overta den del av eiendommen sammen som ble bnr. 18, Oalsbakkene. Karl aksepterte straks for sitt vedkommende. Harald synes å ha vist seg mindre interessert, men har trolig iallfall holdt seg noenlunde orientert gjennom Karl og har altså godtatt tilbudet, ettersom Karl og han overtok eiendommen. Her har således foreligget en plan om deling av eiendommen mellom alle fire sønnene, en plan som også Harald har vært orientert om allerede høsten 1917.

Det er sagt at Harald ikke var fornøyd. Men en kan ikke forstå hans forklaring slik at det var sin egen plass i deleplanen han var misnøyd med. Han har ikke gitt uttrykk for at han fant det urimelig eller urettferdig at Vegger fikk overta bnr. 20, når gården først skulle deles. Som det går fram foran, hadde da også farens syn på dette punkt gode grunner for seg.

En kan ikke regne med at Harald Jøranli på denne tiden var fullt klar over de odelsrettslige konsekvenser av en deling etter odelslovens §14. Ifølge Haralds forklaring skal en onkel av ham ha ment at han kunne ta bnr. 20 fra Vegger, men at Kristian da ville kunne løse eiendommen fra Harald. En vet imidlertid ikke noe nærmere om forutsetningene for uttalelsen eller om når dette ble sagt, og retten legger ingen vekt på uttalelsen. Ved skiftet etter moren, som døde i 1947, gjorde det seg gjeldende en viss usikkerhet om hvem som hadde best rett til de gjenværende eiendommene, bnr. 16 og 17. Lagmannsretten mener likevel at Harald i 1917 må ha forstått at det kunne få betydning for hans odelsrett til de øvrige deler av eiendommen at han godtok farens tilbud om andel i bnr. 18 og således ble med blant dem av søskenene som fikk eiendom ved delingen.

Ved å akseptere farens tilbud om å få overta bnr. 18 sammen med Karl, så vidt en vet uten forbehold i noen retning, har Harald Jøranli etter lagmannsrettens mening også valgt å godta farens delingsplan, og retten antar at dette er tilstrekkelig etter odelslovens §14 punkt b. En viser her særlig til dom i Rt-1946-405.

Det er hevdet at §14 ikke tillater at to eller flere tildeles en eiendom

Side:455

i sameie, og det er vist til Skeie: Odelsretten 198 og 206. Retten antar at det etter §14 i odelsloven ikke er noe til hinder for at en av de parter som hovedbølet blir fysisk oppdelt i, kan overlates til to av barna i sameie, når de to godtar dette, slik det her er gjort. Også her kan en vise til Rt-1946-405.

Ankemotparten har videre gjort gjeldende at delingsplanen etter §14 måtte ha omfattet også de to skogteigene som Hans Kristian Jørandlid skilte ut i 1917 og beholdt, bnr. 16, Gjærlistykket og bnr. 17, Hyttehauga, og at det ved dokument etter kravene i §14d skulle ha vært bestemt hvordan det skulle forholdes med dem.

De to skogteigene ble fradelt hovedbruket ved skylddelinger i 1917, tinglyst samme år, og retten antar at det ikke trengtes noe annet etter §14c og d, når delingen av eiendommen for øvrig mellom sønnene ble gjennomført ved skylddeling og skjøting i eierens levende live.

Teigene var ifølge Harald Jøranils forklaring lettdrevne og til sammen På ca. 4-500 da (medregnet en plass som senere ble solgt til brukeren). Det er rimelig å anta at de ble holdt tilbake for å gi føderådsfolkene nødvendige kontantinntekter ved siden av føderådet, som bare ga naturalytelser. I delingsplanen som Harald etter rettens syn godtok, inngikk det også at foreldrene beholdt disse to skogteigene. Når gården ellers ble delt etter §14 mellom de fire sønnene, ville de to teigene i sin tid kunne kreves utlagt av barn (linjer) som ikke fikk jord ved delingen. Retten kan ikke se at Harald, før han avgjorde om han ville godta delingsplanen, kunne kreve at det forelå et dokument også om hvem de to skogteigene i sin tid skulle tilfalle.

Endelig er det fra ankemotpartens side framholdt at §14, på samme måte som §12, forutsetter et totalskifte, og at noe slikt skifte ikke har funnet sted. Lagmannsretten kan være enig i at det er vanskelig å se noen grunn til at vilkårene i så henseende burde være forskjellige, men kan ikke se at ordlyden i §14 gir holdepunkt for å kreve noe skifte. Deling etter §14 kan etter pkt. d også skje i eierens levende live. Retten antar imidlertid at det her i forbindelse med delingen av gården mellom sønnene er gjennomført et antesipert skifte av foreldrenes bo, iallfall en første del av et skifte. Det er på det rene at deler av det Kristian og Vegger skulle betale for de eiendommer de overtok, ble likvidert i arv, og likeså at de to døtrene hver fikk et kontantbeløp På kr. 5.000,-. Selv om det siste kanskje ikke skjedde før i 1920, er det naturlig å se disposisjonene i sammenheng med at foreldrene ga fra seg gården. I skjøtet av 4.2.1919 til Karl og Harald på bnr. 18, Oalsbakkene står det at kjøpesummen, kr. 5.000,-, «er mig betalt», men mye taler etter rettens mening for at også dette betyr betalt ved likvidering i arv. Harald kan ikke huske at han betalte noe. Alle barna fikk visstnok ei ku hver. Harald fikk kr. 1.000,- i 1923. Selv om foreldrene beholdt de to skogteigene, bnr. 16 og 17, og trolig også en del kontanter, mener lagmannsretten at disse utdelingene til barna, vesentlig i årene 1918- 1920, forsterker karakteren av eiendomstransaksjonene som en deling etter §14 i odelsloven. I sammenheng med at foreldrene overlot gården til sønnene, fordelte de det meste eller iallfall en vesentlig del av sine midler mellom barna, og retten antar at alle barna har vært klar over

Side:456

dette. Forholdet ligger i så henseende nær det som er omhandlet i dom i Rt-1946-627.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det i 1918/19 ble gjennomført en deling av gården etter §14 i odelsloven, og at Harald Jøranli var blant dem som fikk jord ved delingen, slik at søsteren Gudruns sønn Knut Snilsberg nå etter lovens §13 har bedre odelsrett til bnr. 1 enn Haralds sønn Hans Jøranli.

Hans Jøranli hevder imidlertid at Knut Snilsberg ikke er den reelle eier av eiendommen. Den reelle eier er fortsatt Knut Jøranlid.

Ifølge odelstaksten av 17.9.1971 er Jørandlien, gnr. 63, bnr. 1 på ca. 55 da dyrket og 20 da dyrkbar mark og 1988 da skog, hvorav 1744 da produktivt med nyttbar årlig tilvekst 440 m3. Hertil kommer halvparten av bnr. 19, Jørandli seter, med 363 da skog, hvorav produktivt 305 da, og noe slåtteland. Ved taksten er full verdi satt til kr. 385.000,-, hvorav kr. 335.000,- for skogen. Verdien av kåret er satt til kr. 15.000,-.

Snilsberg har ifølge skjøtet av 31.1.1972 kjøpt eiendommen for kr. 100.000,- pluss samme kår og dessuten disposisjonsretten for selgeren over en del av huset og endelig rett for selgeren til å avvirke 220 m3 årlig i skogen, senere omgjort til en rett til nettoutbyttet av samme kvantum. Etter dette synes Snilsberg å ha gjort et særdeles gunstig kjøp. Avvirkningsretten er for selgers og hustru» levetid, men setter en likevel verdien av retten lik halve verdien av skogen, skulle kjøpesummen etter taksten ha blitt på over kr. 200.000,- med fradrag for bruksretten til huset. På den andre siden har Knut Jøranlid utvilsomt regnet med visse skattemessige fordeler ved å selge med slike vilkår, og også andre fordeler. Han kan bl.a. bli boende på eiendommen. Han har oppgitt at han er skogsarbeider av yrke. Det er ikke godtgjort at han er tilsagt rettigheter som på noen måte kan likestilles med en eiers rett eller rådighet over eiendommen. Transaksjonen skiller seg dertor vesentlig fra tilfellet i Rt-1959-1106. Snilsberg eier og driver en gård knapt 10 km fra Jørandlien og har forklart at han selv vil drive begge gårder.

Lagmannsretten finner ikke at det er tilstrekkelig grunnlag for å sette salget til side som proformasalg. At motivet har vært å unngå odelsløsning kan ikke være avgjørende. Ankemotparten har lagt vekt På at Knut Jøranlid etter at skjøtet var utstedt har tilbudt ham å få overta eiendommen på samme vilkår. Snilsbergs standpunkt til dette ble det ikke sagt noe om, og det er for så vidt fortsatt ukjent. Forutsetningen var imidiertid at kravet om odelsløsning ville føre fram, og formålet med tilbudet var utvilsomt å søke å overbevise om at salget til Snilsberg ikke var et gavesalg. Retten ser ikke bort fra at tilbudet kan ha vært lite gjennomtenkt og finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på det.

Da lagmannsretten etter dette finner at Knut Snilsberg er eier av eiendommen, må resultatet bli at de ankende parter frifinnes. - - -