LE-1992-162

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1992-02-17
Publisert:	LE-1992-00162
Stikkord:	Arbeidsforhold, Fratreden, Gjeninnsettelse
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett nr. 91-03811A/64 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00162 K, jf. nr. 92-00163A
Parter:	Kjærende part: Finn Lundstrøm (Prosessfullmektig: Advokat Dag Kemp, NITO). Kjæremotpart: Alcatel STK AS (Prosessfullmektig: Advokat Henrik Munthe, NHO).
Forfatter:	1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Jan Martin Flod 3. Kst. lagdommer Øystein Hermansen
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §62, §66

Saken gjelder krav om gjeninntreden i stilling etter arbeidsmiljøloven §61, nr. 4 annet ledd.

Etter forutgående styrevedtak besluttet bedriftsforsamlingen i Alcatel STK AS 6. desember 1990 å nedlegge telekommunikasjonsvirksomheten ved avdelingen på Økern i Oslo, og overføre denne til Alcatel Kitron A/S, Kilsund i Aust-Agder. Finn Lundstrøm ble oppsagt ved bedriftens brev av 14. januar 1991.

Et større antall arbeidstakere reiste sak ved Oslo byrett med krav om at oppsigelsene ble kjent ugyldige. Finn Lundstrøms stevning er datert 24. april 1991.

Under saksforberedelsen fremmet Alcatel STK AS begjæring om fratredelse mens saken verserte, jfr. arbeidsmiljøloven §61, nr. 4 annet ledd.

Oslo byrett besluttet å fremme begjæringen om fratredelse sammen med flere tilsvarende begjæringer for andre arbeidstagere, og avsa 28. juni 1991 kjennelse med slik slutning:

Begjæringen om fratredelse tas til følge for følgende saksøkere: Einar Bache, Lorand Lukacs jr., Aslak S. Eikeland, Finn Lundstrøm og Per Arne Johansen.

Fratredelsestidspunktet settes til 14. juli 1991, og fram til saken er rettskraftig avgjort.

Finn Lundstrøm påkjærte byrettens kjennelse til lagmannsretten, som 27. august 1991 avsa kjennelse med slik slutning:

1. Byrettens kjennelse stadfestes så langt den er påkjært.

2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til hovedsaken.

Også lagmannsrettens kjennelse omfatter flere saker.

I prosesskrift av 6. november 1991 varslet advokat Dag Kemp, som var prosessfullmektig for en rekke arbeidstagere, om at det for byretten ville bli lagt ned ny påstand om at de oppsagte skulle stå i sine stillinger.

Oslo byrett avsa 28. november 1991 dom i bl.a. Lundstrøms sak med slik domsslutning:

1. Alcatel STK A/S v/styrets formann frifinnes.

2. Begjæring om gjeninntredelse i stilling tas ikke til følge.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Finn Lundstrøm har ved rettidig kjæremål innbrakt byrettens avgjørelse om at han ikke gjeninnsettes i stillingen, for lagmannsretten. Senere er også byrettens dom påanket. I kjæremålssaken er nedlagt slik påstand:

1. Finn Lundstrøm gis rett til å stå i stilling inntil rettskraftig dom foreligger.

2. Omkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse av hovedsøksmålet.

Alcatel STK A/S har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:

1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. Omkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i hovedsaken.

Finn Lundstrøm har i det vesentlige anført:

Fratredelsesspørsmålet står i en annen stilling nå enn da lagmannsretten sist behandlet saken.

Oslo byretts dom i oppsigelsessaken, som frifant bedriften, var ikke enstemmig, og må tillegges vekt ved avgjørelsen av fratredelsesspørsmålet. Det vil være meget uheldig for Lundstrøm om han ikke er i arbeid hos kjæremotparten dersom han vinner frem i oppsigelsessaken.

En rekke av de tidligere oppsigelsessaker, som ble reist i kjølvannet av omstruktureringen hos kjæremotparten, er forlikt eller trukket tilbake. Oslo byrett har nå bare 14 slike saker til behandling. Det kan da ikke lengre argumenteres med at det vil være et stort kostnadsspørsmål om de oppsagte får rett til å beholde sine stillinger. Denne saken gjelder bare hvorvidt en person skal få sin stilling fram til rettskraftig dom.

Det er ikke avgjørende for fratredelsesspørsmålet at det ikke er tilgjengelige arbeidsoppgaver i bedriften. I dag har forøvrig bedriften 1500 stillinger, hvorav godt over 550 tekniske funksjonærstillinger.

Det må foretas en individuell vurdering av Finn Lundstrøms situasjon, og foretas en avveining av hans ulemper mot bedriftens behov, jf. NAD-1981-83 688 . Lundstrøm er 53 år og hadde 27 års ansiennitet da han ble oppsagt. Byrettens henvisning til et likhetsprinsipp mellom de oppsagte er uforståelig.

Alcatel STK A/S har i det vesentlige anført:

Byrettens avgjørelse er riktig.

Sakene må ses i sammenheng med de øvrige som er reist i kjølvannet av den omfattende restrukturering i bedriften. For så vidt gjelder den generelle bakgrunn for oppsigelsene vises til anførslene som er gjengitt i byrettens dom. De kjærende parter er blant de første som har fått sine oppsigelsessaker rettslig prøvet.

Et større antall av de oppsagte, også ved bedriftens avdeling i Kongsvinger, har motsatt seg bedriftens begjæring om fratreden under oppsigelsessakens behandling. Ingen har fått medhold, heller ikke etter kjæremål.

Byrettens dom i oppsigelsessaken er grundig og detaljert. Den er forøvrig i seg selv et moment for at den kjærende part ikke kan kreve seg gjeninnsatt i stillingen, idet det skal legges vekt på oppsigelsessakens sannsynlige utfall, jf. Rt-1991-330.

Det er forfeilet når den kjærende part anfører at arbeidsgiveren bør ha risikoen for Lundstrøms krav på lønn inntil rettskraftig dom foreligger. Vinner han saken vil bedriften være forpliktet til å betale lønn for den aktuelle periode . Et helt sentralt moment er at bedriften ikke har arbeid å tilby Lundstrøm. Hans tidligere stilling i tape-arkivet i bedriftens EDB-avdeling ble fjernet ved årsskiftet 1990/91, og de arbeidsoppgaver han utførte frem til fratredelsestidspunktet er nå lagt til en stilling som en arbeidstager med bedre ansiennitet har fått. Den kjærende part gjør således krav på en annen stilling enn han hadde på oppsigelsestidspunktet, jf. Rt-1987-1041.

Loven oppstiller ingen betingelse for rett til å stå i stilling at det er tilgjengelig arbeid for arbeidstageren. Men når byretten enstemmig har kommet til at det ikke er noe å utsette på bedriftens vurderinger m.h.t. omfanget av nedbemanningen, vil en rett for Lundstrøm til å stå i stillingen medføre at en annen ansatt må permitteres eller sies opp, jf. i denne forbindelse en fremlagt kjennelse fra Frostating lagmannsrett.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - lagmann Wilberg og kst. lagdommer Hermansen - er kommet til at begjæringen om gjeninntredelse i stillingen må avvises, og bemerker:

Ved Oslo byretts kjennelse 28. juli 1991 ble arbeidsgivers begjæring om at Lundstrøm skulle fratre under oppsigelsessakens behandling imøtekommet. Fratredelsestidspunktet ble satt til 14. juli 1991. Byrettens kjennelse ble senere stadfestet av Eidsivating lagmannsrett, og lagmannsrettens kjennelse er rettskraftig. Kravet om gjenninntredelse ble fremmet under hovedforhandlingen i byretten, jfr. 10 i byrettens dom av 28. november 1991. Det fremgår av kjæremålserklæringen at kravet om gjeninntredelse bygger på arbeidsmiljøloven §61 nr. 4.

Arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 hjemler etter sin ordlyd ikke et krav om gjeninntredelse etter at arbeidstageren har fratrådt i overensstemmelse med en kjennelse etter §61 nr. 4, 3. og fjerde punktum.

Etter ordlyden har en arbeidstager - hvis loven frister overholdes - normalt rett til å fortsette i stillingen mens saken varer. Loven åpner så for at retten kan bestemme at arbeidstageren skal fratre stillingen under sakens behandling. Slik avgjørelse er truffet. Ved endelig kjennelse er bestemt at Alctel STK A/S' begjæring om fratredelse er tatt til følge for Finn Lundstrøm og at "Fratredelsestidspunktet settes til 14. juli 1991, og fram til saken er rettskraftig avgjort."

Det sees ikke å være loven forutsetning at det skal treffes en avgjørelse at arbeidstageren skal fratre "foreløpig". Noen slik avgjørelse er - jfr. ovenfor - heller ikke truffet.

Flertallet tilføyer at kjennelsen i Rt-1989-225 ikke løser spørsmålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket da at "de beste grunner taler for å anse rettens avgjørelser som midlertidige, iallfall i den forstand at arbeidsgiveren etter omstendighetene må kunne kreve fratredelsesspørsmålet påkjent av retten på ny når oppsigelsessaken er bragt inn for ankeinstansen". I hvilken utstrekning arbeidstaker kan kreve ny avgjørelse i slike saker lot kjæremålsutvalget således stå åpent. Lagmannsrettens flertall bemerker for øvrig at en arbeidstaker normalt ikke har det samme behov som arbeidsgiveren for å få spørsmålet prøvet på nytt, jfr. at arbeidstakeren vil være vernet ved å kunne få tilkjent erstatning for lønnstap dersom oppsigelsen kjennes usaklig. Han har videre det vern som følger av arbeidsmiljøloven §62.

Hensett hertil er det mindre grunn til å fortolke loven utvidende på dette punkt, noe som også er prosessøkonomisk uheldig. Er det først ingen rettskraftsvirkning ved en avgjørelse etter §61 nr. 4, tredje punktum i relasjon til spørsmålet om ny tvist kan reises, synes det tvilsomt om risikoen for saksomkostninger eventuelt rettergangsbøter virksomt motvirker nye begjæringer. De opplagte tilfeller skaper sjelden problemer, anderledes med tvilsomme og de meget tvilsomme tilfeller. For disse vil det være fullt legitimt å fremme ny begjæring endog på svært lite nytt faktisk grunnlag, hvis det er prosessuell adgang til det.

Hvis man først aksepterer at den trufne avgjørelse i alle fall til en viss grad stenger for nye begjæringer om det samme, er det vanskelig å trekke noen annen grense enn den som vanligvis gjelder for rettskraftige avgjørelser. Det tilsier at loven fortolkes naturlig etter sin ordlyd.

Mindretallet, lagdommer Flod, finner at saken ikke kan avvises. Etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd har en arbeidstager rett til å stå i stilling hos arbeidsgiveren med mindre det finnes urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under oppsigelsessakens behandling. En rekke ulike momenter vil kunne tas i betraktning, og urimelighetsvurderingen må foretas med utgangspunkt i situasjonen på avgjørelsestidspunktet, jfr. Rt-1990-908. Det gjelder ingen frist for å begjære fratreden i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd, og det sier seg selv at situasjonen kan endre seg innenfor det tidsrom hvor spørsmålet kan komme opp. Etter mindretallets oppfatning følger det således av loven system at en fratrådt arbeidstager, som gjør gjeldende at det ikke lengre er grunnlag for fratreden, må ha krav på å få dette realitetsvurdert. En reservasjon må likevel gjøres for det tilfelle at arbeidstageren frivillig, og uten forbehold, har fratrådt stillingen. jfr. i denne forbindelse Rt-1988-583 og Rt-1989-361. De hensyn som denne reservasjon bygger på finnes imidlertid å være uten betydning for en arbeidstager som er pålagt fratreden ved kjennelse.

Mindretallet ser det således slik at når den kjærende part gjør gjeldende at situasjonen på avgjørende vis er endret, vil den tidligere kjennelse ikke ha rettskraftvirkning. Både i forhold til nye begjæringer om fratreden fra arbeidsgiverens side og om gjeninnsettelse fra arbeidstagere, taler de beste grunner for å anse tidligere trufne avgjørelser som midlertidige. Tilsvarende må det for øvrig forholde seg m.h.t. avgjørelser om rett til å stå i stilling i avskjedssaker etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 3, jfr. også Per Sandvik i Lov og Rett 1991 501. Mindretallet tilføyer at gjentatte begjæringer, som viser seg ubegrunnede, i tilfelle må søkes motvirket gjennom saksomkostninger, eventuelt også rettergangsbøter.

Med det resultat flertallet har kommet til er det ikke grunn for mindretallet å gå inn på om gjeninnsettelsesbegjæringen kan føre frem.

Ingen av partene har nedlagt påstand om at lagmannsretten skal treffe avgjørelse m.h.t. saksomkostningene, idet de begge krever at spørsmålet skal utstå til avgjørelse i hovedsaken. Lagmannsretten antar enstemmig at vilkårene for dette er til stede, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd, tredje punktum og §180 annet ledd, og tar påstanden til følge.

Slutning:

1. Begjæringen om gjeninntredelse etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 avvises.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter hele saken.