LE-1991-18

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-10-18
Publisert:	LE-1991-00018
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett ankesak nr. LE-1991-00018 - (Lagmannsrettens dom stadfestet HR-1993-00068).
Parter:	Ankende part: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Regj.adv. v/adv.fullm. Frode Innjord), (Hjelpeintervenient: Grua Vel, Gruakollen Grendelag, Grua ungdoms og idrettslag, Lunner Naturvernforening, Fragått grendelag, Grua Arbeiderlag (Prosessfullmektig: Adv. Arild Humlen v/adv.fullm. Øivind Østberg, Oslo). Motpart: Lunner Pukkverk AS (Prosessfullmektig: Adv.firma Schjødt v/advokat Dagfinn Clemetsen, Oslo), (Hjelpeintervenient: Pukk- og Grusleverandørenes Landsforening, Ski (Prosessfullmektig: Advokat Dagfinn Clemetsen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Odd Jarl Pedersen, formann. Kst. lagdommer Torolv Groseth. Kst. lagdommer Øystein Hermansen
Lovhenvisninger:	Forurensningsloven (1981) §11, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §16, §1, §2, §4, §5

Saken gjelder gyldigheten av Miljøverndepartementets vedtak av 31. mars 1989 i klagesak etter forurensningsloven.

I mars 1984 ble det søkt om konsesjon til drift av pukkverk med et uttaksvolum på 500000 tonn pr. år i Kjørvenåsen i Lunner kommune. Statens forurensningstilsyn (SFT) gav 21. mars 1987 Lunner Pukkverk AS tillatelse til utslipp og støyemisjon fra nytt pukkverk i Kjørvenåsen. Tillatelsen har en ramme på 3000 tonn pukkverkprodukter pr. dag og 500000 tonn pr. år. Inntil planlagt omkjøringsvei utenom bebyggelsen og Grua er bygget, er produksjonen i tillatelsen begrenset til 160000 tonn pr. år.

Representanter fra Grua Vel, Gruakollen Grendelag, Grua ungdomsog idrettslag og Grua Arbeiderlag påklaget tillatelsen. SFT tok klagen til følge, og konsesjonssøknaden om anlegg av nytt pukkverk i Kjørvenåsen ble avslått. Lunner Pukkverk AS påklaget SFTs vedtak. I vedtak av 31. mars 1989 opprettholdt Miljøverndepartementet SFTs avgjørelse.

Lunner Pukkverk AS brakte ved stevning av 29. juni 1989 saken inn for Oslo byrett med påstand om at Miljøverndepartementets vedtak ble kjent ugyldig. Pukk- og Grusleverandørenes Landsforening (PGL) erklærte hjelpeintervensjon.

Oslo byrett avsa 19. juli 1990 dom med slik domsslutning:

"1. Miljøverndepartementets vedtak av 31. mars 1989 kjennes ugyldig.

2. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes fra kravet om erstatning.

3. Partene bærer hver sine omkostninger.

4. Hjelpeintervenienten tilkjennes saksomkostninger med kr 21000,-. Oppfyllelsesfrist settes til 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse."

Staten v/Miljøverndepartementet har i rett tid påanket byrettens dom.

Lunner Pukkverk AS har erklært aksessorisk motanke for så vidt gjelder pkt. 2 i byrettens domsslutning.

Grua Vel, Gruakollen Grendelag, Grua Arbeiderlag, Grua ungdomsog idrettslag, Hadeland Geologiforening og Lunner Naturvernforening erklærte hjelpeintervensjon til støtte for den ankende part. Hadeland Geologiforening har senere trukket tilbake sin erklæring om hjelpeintervensjon.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 23. - 27. september 1991. Staten v/Miljøverndepartementet v/byråsjef Øystein Wang møtte med prosessfullmektig advokat Frode Innjord. Grua Vel v/Dag Berge, Gruakollen Grendelag v/Nancy Hansen, Grua ungdoms- og idrettslag v/Leif Grenager Kock og Frågått Grendelag v/Truls Olsen møtte med prosessfullmektig advokat Øivind Østberg. Lunner Pukkverk AS v/John Myrvang, Tom Myrvang, Bjørn Hennie og Borgny Hennie, og PGL v/Per Dugstad møtte med prosessfullmektig advokat Dagfinn Clemetsen.

Nancy Hansen, Leif Grenager Kock, Borgny Hennie, Tom Myrvang og Olav Markussen avgav partsforklaring. Det ble avhørt 7 vitner. Som oppnevnt sakkyndig møtte Asbjørn Arnevik og avgav forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og av det som sies i det følgende.

Den ankende part Staten v/Miljøverndepartementet med tilslutning av hjelpeintervenienten har for lagmannsretten i det vesentligste anført:

Ingen har rettslig krav på å få konsesjon. Hvorvidt konsesjon bør gis, er underlagt forvaltningens frie skjønn. Domstolene kan prøve hvorvidt premissene for departementets vedtak er hjemlet i forurensningsloven. Avveiningen av premissene er imidlertid unntatt fra domstolens kontroll så lenge en avveining virkelig har vært foretatt, og resultatet av avveiningen ikke fremstår som i høy grad urimelig. Det vises i denne forbindelse til Rt-1981-745 og Rt-1979-1179.

Alle hensyn som er relevante i forhold til forurensningsloven formål, kan ifølge staten benyttes som hovedbegrunnelse for et konsesjonsavslag.

Trafikkforurensning faller klart innenfor forurensningsloven formål. Dette fremgår av loven §1 og §2 nr. 1, og av forarbeidene til loven, jf Ot.prp. nr. 11 1979 - 80 6.

Forurensningsloven §5 innebærer ingen begrensning i adgangen for forurensningsmyndighetene til å legge vekt på trafikkstøy ved konsjonsbehandling. Bestemmelsens første ledd refererer seg til anlegg og drift av vei, og regulerer forholdet til veimyndighetene. Annet ledd omhandler forurensning fra det enkelte kjøretøy. §5 kan ikke tolkes videre enn det ordlyden gir anvisning på.

Miljøverndepartementet har lagt vekt på den jevne strøm av trafikk som vil komme fra anlegget i Kjørvenåsen, og ikke på forurensningen fra det enkelte kjøretøy. Den samlede trafikkforurensning dette innebærer er en forurensning fra bedriften som sådan. Det er videre en klar årsakssammenheng mellom trafikken fra pukkverket i Kjørvenåsen og den økte mengden trafikk i Grua sentrum.

I utredningen til forurensningsloven var det i §4 tredje ledd annet punktum foreslått hjemmel til å gi pålegg om innretning og bruk av kjøretøy som nyttes i den umiddelbare nærhet av industrianlegg, lager e.l. Bestemmelsen ble sløyfet som unødvendig ved siden av §11 jf §16. Dette viser at lovgiver mener trafikkforurensning kan anses som en forurensning fra bedriften selv.

Byretten har uriktig lagt til grunn at trafikkforurensning ikke kan brukes som hovedbegrunnelse for konsesjonsnektelse, da de trafikkale forhold reguleres av andre myndigheter. Spesialitetsprinsippet kan ikke innebære noen begrensning så lenge man befinner seg innenfor loven formål.

Ankemotparten hevder at Miljøverndepartementets vedtak er ugyldig fordi det bygger på feil faktum. En forutsetning for ugyldighet er at feilen er så vesentlig at den kan ha øvet innflytelse på avgjørelsen. Det er videre en forutsetning at feilen ikke kan tilskrives Lunner Pukkverk AS' eget forhold. Det vises her til Eckhoff: "Forvaltningsrett" tredje utgave 611 flg.

Miljøverndepartementet har i sitt vedtak ikke bygget på at Sveaveien og Myllaveien er boligveier. Departementet er klar over at veiene er fylkesveier, men det bemerkes i vedtaket at den vesentlige del av trafikken på disse veiene går til og fra boligeiendommene.

Trafikkøkningen som pukkverket i Kjørvenåsen ville medføre, har bygget på en skjønnsmessig vurdering. Det er ikke tilstrekkelig for ugyldighet at retten er uenig i forvaltningens skjønnsutøvelse. Vurderingen må fremstå som uforsvarlig. Departementet har dessuten lagt Lunner Pukkverk AS' egne opplysninger til grunn ved vurderingen.

Ankemotparten hevder også at Miljøverndepartementet har overdrevet den trivselsreduserende effekt trafikkøkningen vil medføre. Det er en reell risiko for at trafikkøkningen vil medføre et ekvivalent støynivå på ca 60 dbA. Undersøkelser har vist at 20 % av gjennomsnittsbefolkningen vil oppfatte et slikt støynivå som sterkt plagsomt. Videre vil den subjektive oppfattelsen av ubehag hos Gruabeboerne øke fordi det fra før er lite trafikk på veiene. Pukkverksvirksomheten vil således medføre en sterk økningen i passeringer. Driften ved pukkverket er dessuten sesongbetont, slik at virksomheten er størst i den sesong da folk ønsker rekreasjon.

Miljøverndepartementet var klar over steinkvaliteten i Kjørvenåsen, men tilla ikke dette avgjørende vekt ved sin vurdering. Departementet har lagt vekt på pukkverkutvalgets innstilling, hvilket også bygningssjefen i kommunen tidligere hadde gjort. I sin klage til departementet har Lunner Pukkverk AS ikke bestridt pukkverksutvalgets innstilling, og har ikke fremsatt faglige innvendinger mot denne. En forutsetning for eventuell ugyldighet må være at Lunner Pukkverk AS hadde kommet med fyllestgjørende innvendinger mot innstillingen.

Når det gjelder ankemotpartens erstatningskrav, hevder staten at det ikke er tilstrekkelig som ansvarsgrunnlag at det foreligger et ugyldig vedtak pga. feil i lovanvendelsen. Det må i tillegg kreves at det er utvist uaktsomhet fra statens side. Det foreligger ingen rettspraksis som slår fast at Staten har et objektivt erstatningsansvar. Derimot foreligger det rettsavgjørelser som forutsetter uaktsomhet fra forvaltningen som ansvarsgrunnlag. Det vises her til avgjørelser inntatt i Rt-1902-92, Rt-1934-313 og Rt-1972-578.

Dersom retten kommer til at Miljøverndepartementet har bygget på feil faktum ved sin avgjørelse, erkjennes det at det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet.

For å kunne kreve erstatning, må Lunner Pukkverk AS godtgjøre at reguleringsplanen med pukkverk i Kjørvenåsen ville blitt godkjent.Klage over reguleringsplanen var sendt Fylkesmannen i Oppland. Fylkesmannen var kjent med den massive motstanden mot planen blant befolkningen i Grua. Kommunen foretok en oppdeling av planarbeidet vedrørende selve pukkverket og trafikkavviklingen, til tross for at fylkesmannen tidligere hadde påpekt at dette måtte ses i sammenheng.

Det forhold at reguleringsplanen er forelagt for Miljøverndepartementet, tyder på tvil hos fylkesmannen om hvorvidt planen bør godkjennes. Miljøverndepartementet har allerede gjennom sitt vedtak i denne saken antydet at trafikkforurensning kan være et problem.

Når det gjelder tidspunktet for beregningen av erstatningen, er staten enig med byretten i at virksomheten ved pukkverket neppe kunne ha kommet i gang før våren 1990.

Ved beregningen av erstatningens størrelse mener staten at den tradisjonelle bedriftsøkonomiske modell gir riktigst resultat, idet den bygger på reelle tall. En beregning etter NS 3454 bygger på en fremtidsrettet lønnsomhetskalkyle, som er beheftet med en rekke feilkilder.

Pga. usikkerhetsmomentene i forbindelse med oppstarting av et nytt pukkverk, ville det være naturlig å benytte et leieknuseverk den første perioden.

Det må foretas en viss reduksjon i de beløp den sakkyndige legger til grunn. Bl.a. er det for optimistisk å regne med full markedsandel allerede fra oppstarten av pukkverket.

Staten v/Miljøverndepartementet har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

I hovedanken:

1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.

2. Lunner Pukkverk A/S og Pukk- og Grusleverandørenes Landsforening pålegges in solidum å erstatte staten v/Miljøverndepartementet sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

I motanken:

1. Byrettens dom, domsslutningen pkt. 2, stadfestes.

2. Lunner Pukkverk A/S pålegges å erstatte staten v/ Mijøverndepartementet sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Grua Vel, Gruakollen Grendelag, Grua Arbeiderlag, Grua ungdomsog idrettslag, Lunner Naturvernforening og Frågått grendelag har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.

2. Grua Vel, Gruakollen Grendelag, Grua Arbeiderlag, Grua ungdoms- og idrettslag, Hadeland Geologiforening, og Lunner Naturvernforening tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lunner Pukkverk AS har for lagmannsretten i det vesentligste anført:

Forurensningsloven bygger på en sondring mellom hovedhensyn som må søkes fremmet, og sidehensyn som kan tillegges betydning. Det er et rettsanvendelsesskjønn, som er undergitt domstolskontroll, å avgjøre hva som er hovedhensyn og hva som er sidehensyn. Et sidehensyn kan bare benyttes som begrunnelse for konsesjonsnektelse hvis konsesjonssaken i seg selv fremstår som tvilsom. Selve driften i Kjørvenåsen ligger klart innenfor grensene forurensningsmyndighetene setter som betingelse for pukkverksdrift.

Forurensningsloven §11 sett sammenheng med loven forarbeider, viser at bestemmelsen bare regulerer konsesjonsområdet med umiddelbart tilstøtende områder. I utkastet til forurensningsloven var det i §4 tredje ledd annet punktum foreslått hjemmel til å gi pålegg om innretning og bruk av kjøretøy som nyttes i den umiddelbare nærhet av industrianlegg o.l. Denne bestemmelsen ble senere sløyfet. Dette viser at lovgiver ikke anså trafikkforurensning for å være et hovedhensyn som loven skulle ivareta. Forurensningsloven §5 annet ledd viser også at lovgiver mener dette hensyn bedre ivaretas gjennom annen lovgivning.

I forhold til konsesjonsbestemmelsene i forurensningsloven, kan ikke trafikkstøyen i Grua regnes som forurensningsmessige ulemper ved pukkverksdriften, og kan derfor ikke benyttes som hovedbegrunnelse for konsesjonsnektelse.

I forvaltningspraksis er det heller ingen eksempler på at en konsesjonssøknad er blitt avslått med en hovedbegrunnelse som i denne saken.

Reelle hensyn tilsier også at trafikkmessige hensyn ikke skal være avgjørende ved vurderingen av konsesjonssøknaden. Det er helt tilfeldig om den virksomhet trafikken kommer fra er konsesjonsbelagt. Likhetsprinsippet tilsier at trafikken reguleres etter andre lovbestemmelser enn gjennom konsesjonsnektelse. Det er mer naturlig at andre myndigheter, som samferdselog plan- og bygningsmyndighetene regulerer kommunens trafikkproblemer.

Lunner Pukkverk AS mener at Miljøverndepartementets vedtak også må anses som ugyldig fordi det bygger på feil faktum.

Ved vurderingen av om Miljøverndepartementet har bygget på feil faktisk grunnlag for sitt vedtak, må SFTs vedtak av 19. mai 1988 tas i betraktning, idet Miljøverndepartementets avgjørelse har bygget på SFTs vedtak.

SFT omhandler Sveaveien og Myllaveien som boligveier. SFT har åpenbart oversett at det dreier seg om fylkesveier som allerede har en god del tungtrafikk.

Miljøverndepartementet har lagt til grunn at trafikkøkningen fra Kjørvenåsen vil medføre en betydelig trivselsreduksjon for Gruabefolkningen. Lunner Pukkverk AS mener Miljøverndepartementet har overvurdert problemene. Trafikken gjennom Grua sentrum er i dag meget liten, og langt mindre enn i tilsvarende tettsteder. Grua-befolkningen kan ikke med hjemmel i forurensningsloven ha krav på å forbli i en særstilling.

Miljøverndepartementet har bygget på at det foreligger alternative uttakssteder til Kjørvenåsen. Lunner Pukkverk AS bestrider dette, idet det ikke finnes noe reelt alternativ pga. Kjørvenåsens ekstraordinære steinkvalitet.

Når det gjelder erstatningskravet i saken, hevder Lunner Pukkverk AS at SFT og Miljøverndepartementet var klar over at vedtaket var bygget på en meget tvilsom tolkning av loven. Miljøverndepartementet har bevisst prøvet hvor langt det kan strekke sin kompetanse i saken, og kan ikke påberope seg unnskyldelig rettsvillfarelse. De beste grunner taler for at staten må være erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag, jf Eckhoff: "Forvaltningsrett" tredje utgave 330.

Det er også en klar årsakssammenheng mellom konsesjonsnektelsen og det tap Lunner Pukkverk AS krever erstattet. Dersom Miljøverndepartementet ikke hadde lagt seg på en lovstridig avgjørelse, ville behandlingstiden av konsesjonssøknaden ha vært atskillig kortere. Det er grunn til å anta at departementets avgjørelse ville foreligget senest i april 1988. På dette tidspunkt var reguleringsplanen for Kjørvenåsen allerede egengodkjent i kommunen, og oversendt Fylkesmannen i Oppland. Det er ikke vanlig at fylkesmannen overprøver kommunens skjønnsutøvelse, og det er helt upåregnelig at så ville skje i dette tilfelle. Som utgangspunkt for erstatningsutmålingen må det kunne legges til grunn at fylkesmannen ville stadfestet reguleringsplanen kort tid etter at Miljøverndepartementet hadde fattet gyldig vedtak, og at driften ved Kjørvenåsen kunne startes senest 1. januar 1989.

Den sakkyndige Asbjørn Arnevik har ved sin beregning av erstatningen foretatt en meget forsiktig kalkyle. Han har bl.a. ikke tatt med mulige tilleggskontrakter som pukkverket i Kjørvenåsen kunne forventes å få, pga. sin ekstraordinære steinkvalitet. Lunner Pukkverk AS mener det er riktig å legge NS 3454 til grunn ved beregningen.

Lunner Pukkverk AS har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

I hovedanken:

1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Staten v/Miljøverndepartementet pålegges å erstatte Lunner Pukkverk AS' saksomkostninger for byretten.

3. Staten v/Miljøverndepartementet og hjelpeintervenientene pålegges in solidum å erstatte Lunner Pukkverk AS og hjelpeintervenienten saksomkostninger for lagmannsretten.

I motanken:

1. Staten v/Miljøverndepartementet dømmes til å betale Lunner Pukkverk AS erstatning begrenset oppad til kr 8 600 000.

2. Staten v/Miljøverndepartementet pålegges å erstatte Lunner Pukkverk AS' saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten.

Pukk- og Grusleverandørenes Landsforening har for lagmannsretten i det vesentligste anført:

Så lenge pukkverksvirksomheten er konsesjonsbelagt, vil det bre seg usikkerhet i bransjen dersom trafikkhensyn tas med i vurderingen om konsesjon skal gis.

Pukk er nødvendig ved vei- og boligbygging, og transporten må stort sett gå gjennom tettsteder. Pga. store transportomkostninger er næringen også avhengig av at bruddene plasseres i nærheten av markedene.

Dersom pukkverk nektes konsesjon av trafikkmessige hensyn, vil situasjonen bli urimelig i forhold til annen virksomhet som ikke er konsesjonspliktig, men som har stort transportbehov.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Utgangspunktet for tvisten er bestemmelsen i forurensningsloven §11 som krever tillatelse fra forurensningsmyndighetene for å igangsette virksomhet som kan medføre forurensning. Hvorvidt pukkverket skal gis konsesjon eller ikke, er underlagt forurensningsmyndighetens frie skjønn.

Det er enighet mellom partene om at trafikkforurensningen fra det planlagte pukkverket i Kjørvenåsen er myndighetenes hovedbegrunnelse for å nekte konsesjon. Sakens sentrale spørsmål er om forurensningsloven gir hjemmel for å bruke slik forurensning som hovedbegrunnelse for avslag. Statens oppfatning er at alle hensyn som kan være relevante i forhold til forurensningsloven §11 fjerde ledd, kan benyttes som hovedbegrunnelse for en konsesjonsnektelse. Trafikkforurensning utenfor den konsesjonspliktige virksomhets område er relevant når den har en rimelig nærhet og årsakssammenheng med det tiltaket konsesjonssøknaden gjelder. Lunner Pukkverk AS' syn er at trafikkforurensningen ikke er et ulovlig hensyn, men et sidehensyn i forhold til §11 fjerde ledd. Trafikkhensynet kan således ikke brukes som hovedbegrunnelse, men bare som tungen på vektskålen i en ellers tvilsom konsesjonssak.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i forurensningsloven §11 fjerde ledd, som slår fast at forurensningsmyndigheten ved avgjørelsen av om konsesjon skal gis skal legge vekt på de forurensningsmessige ulemper ved tiltaket sammenholdt med de fordeler og ulemper som tiltaket for øvrig vil medføre. I nevnte bestemmelse ligger det etter ordlyden ingen annen begrensning med hensyn til hva man kan legge vekt på enn at det må være en forurensning som har en årsakssammenheng med tiltaket.

Heller ikke av formålsparagrafen, §1, kan det utledes noen slik geografisk begrensning som anført av Lunner Pukkverk. Lagmannsretten viser også til innst. O. nr. 25-1980-81 7, der det fremgår at veitrafikkstøy faller sentralt inn under loven formål, og at det skal være en prioritert arbeidsoppgave å motvirke veitrafikkstøyen.

Lagmannsretten finner på bakgrunn av dette at trafikkforurensning som skriver seg fra transport til og fra konsesjonsområdet, etter omstendighetene kan være hovedbegrunnelse for konsesjonsnektelse.

Lunner Pukkverk AS har anført at det er holdepunkter i forurensningslovgivningen som tilsier en innskrenkende fortolkning av §11 fjerde ledd, og har vist til §5. Men lagmannsretten finner ikke at den bestemmelse innebærer noen avgjørende begrensning i denne sak. Første ledd refererer seg til anlegg og drift av vei som unntas fra konsesjonsplikt. Bestemmelsen kan derfor ikke tolkes så vidt at den avskjærer adgangen til å legge vekt på trafikkforurensning som skriver seg fra et konsesjonspliktig tiltak. Annet ledd gjelder det enkelte kjøretøy. Forutsetningen er at selve bruken av bil, båt, fly og jernbane ikke skal være konsesjonspliktig etter forurensningsloven, og krav til kjøretøyene skal fastsettes gjennom spesiallovgivningen. Grunnen til at det enkelte transportmiddel er unntatt etter §5 annet ledd, skyldes at en konsesjonsplikt ville være umulig å håndheve i praksis. Lagmannsretten finner ut fra dette at det i §5 ikke er holdepunkter for noen innskrenkende fortolkning av §11 fjerde ledd.

I det opprinnelige utkastet til forurensningsloven var det i §4 tredje ledd åpnet adgang til å regulere kjøring i umiddelbar tilknytning til vedkommende virksomhet. Bestemmelsen ble imidlertid sløyfet som unødvendig ved siden av reglene i §11 og §16. Dette må forstås slik at trafikkforurensningen kan reguleres gjennom §11 og §16 der det er en direkte årsakssammenheng mellom bedriften og trafikkforurensningen. Lagmannsretten finner således at trafikkforurensning utenfor konsesjonsområdet kan benyttes som hovedhensyn for en konsesjonsnektelse, forutsatt at det er en årsakssammenheng mellom virksomheten og trafikkforurensningen.

Som påpekt av PGLs representant, ligger det i pukkverkets natur at varene skal fraktes ut. Pukkverkindustrien er en av våre mest transportproduserende industrier. Lagmannsretten legger til grunn at trafikken på Myllaveien og Sveaveien er relativt liten, og det planlagte pukkverket i Kjørvenåsen vil medføre en markert økning av trafikken gjennom Grua sentrum. Når det er så tett geografisk tilknytning mellom virksomheten og det området som blir belastet som i dette tilfelle, finner lagmannsretten det klart at trafikkforurensningen utenfor konsesjonsområdet kan bære et avslag.

Selv om trafikkforurensningen også sorterer under andre myndigheter, finner lagmannsretten ikke at dette forhindrer forurensningsmyndigheten fra å kunne begrunne en konsesjonsnektelse med hensynet til trafikkforurensning.

Lagmannsretten finner således at Miljøverndepartementets vedtak av 31. mars 1989 bygger på en riktig lovanvendelse.

I likhet med byretten kan lagmannsretten ikke se at departementets vurdering av fakta representerer feil eller vilkårlighet av en type som kunne føre til ugyldighet. De opplysninger som har ligget til grunn for departementets avgjørelse, er i stor grad basert på beregninger. Lagmannsretten finner ikke at den skjønnsmessige vurdering departementet har foretatt fremstår som uforsvarlig.

Miljøverndepartementets vedtak av 31. mars 1989 anses etter dette som gyldig, og erstatningskravet fra Lunner Pukkverk AS faller derved bort.

Hovedanken har etter dette ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, skal den tapende part erstatte de ankende parters saksomkostninger. Da saken har reist prinsippielle lovtolkningsspørsmål av stor viktighet, finner lagmannsretten at saksomkostninger likevel ikke bør tilkjennes, verken for byrett eller lagmannsrett, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd. Motanken fra Lunner Pukkverk har ikke ført frem. Heller ikke her bør det tilkjennes omkostninger, jf tvistemålsloven §180 første ledd i.f. Lagmannsretten finner at det foreligger særige omstendigheter, og viser til bemerkningene ovenfor.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I hovedanken:

1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byrett eller lagmannsrett.

I motanken:

1. Byrettens dom pkt. 2 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byrett eller lagmannsrett.