Rt-1939-358
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1939-05-06 |
| Publisert: | Rt-1939-358 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 78 |
| Parter: | Privat straffesak: Distriktslæge Henri Delgobe (advokat Edm. Haug) mot ordfører Gunnar Moen (advokat Trygve Bendixen). |
| Forfatter: | Stang, Bonnevie, Broch, Klæstad, Lundevall, Lie, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §430, §435, §443, Straffeloven (1902) §247, §253, §2, §435 |
Dommer Stang: Ved Vest-Telemark herredsretts dom av 26 februar 1938 blev Gunnar Moen frifunnet og tilkjent kr. 50 i saksomkostninger i en mortifikasjonssak anlagt mot ham av distriktslæge Henri Delgobe. Det fremgår av herredsrettens domsgrunner hvad saken gjelder og hvorfor Gunnar Moen blev frifunnet.
Delgobe har anket over denne dom på grunn av lovanvendelsen, idet han mener at herredsretten har tatt feil i at Nissedal Trygdekasse og ikke Gunnar Moen burde vært gjort til part i saken. Begge parter har fått fri sakførsel for Høiesterett.
Forsvareren for Høiesterett har gjort gjeldende at saken må avvises fra herredsretten fordi saksøkeren ikke har efterkommet forskriftene i straffeprosesslovens §430, siste ledd, jfr. §435 som pålegger saksøkeren i en slik straffesak uopholdelig å gi påtalemyndigheten underretning om søksmålet og betimelig meddele den når hovedforhandling vil finne sted. Noen uopholdelig underretning om søksmålet er overhodet ikke gitt og varslet om hovedforhandlingen blev gitt til politimesteren i Telemark av sorenskriveren dagen før hovedforhandling skulde finne sted.
Hverken påtalemyndigheten eller noen av partene har anket over saksbehandlingen på det grunnlag som er angitt av forsvareren. Jeg behøver ikke å uttale mig om hvorvidt Høiesterett allikevel har adgang til å ta disse spørsmål under behandling. Jeg mener nemlig at forsvarerens avvisingspåstand ikke bør tas til følge.
Da sorenskriveren gav politimesteren varsel om hovedforhandlingen, kunde politimesteren ha forlangt saken utsatt for å få søksmålet forelagt for statsadvokaten, men da han ikke begjærte noen utsettelse, men mottok varslet uten protest, og da påtalemyndigheten ikke har funnet grunn til å anke over dommen, finner jeg ikke at det nå bør være tale om å opheve dommen på grunn av disse formelle feil som ikke sees å ha hatt noen betydning for påtalemyndighetens holdning til saken.
Side:359
Jeg er kommet til det resultat at anken bør tas til følge. En mortifikasjonssak kan reises mot alle som har bevirket eller medvirket til at noe finner tiltro som er karakterisert i straffelovens §247, selv om ikke straffesak efter denne paragraf kan reises. Man har alltid forstått det så at mortifikasjonssak kan reises mot alle som har deltatt i en injurierende beskyldning eller for øvrig medvirket til at en sådan er bragt ut. Ved dom i Rt-1934-272 er det antatt at mortifikasjonssak kan reises ikke bare mot en fysisk person, men også mot en organisasjon som har rettet en ærekrenkende beskyldning mot noen. Men dette utelukker ikke at mortifikasjonssak også kan reises mot de styremedlemmer som har medvirket ved beslutningen eller andre som måtte være personlig ansvarlig for at injurien blev fremsatt.
Efter dette mener jeg at herredsrettens dom må opheves. Delgobe har påstått sig tilkjent saksomkostninger, men spørsmålet om saksomkostninger skal tilkjennes noen av partene vil bli avgjort ved den endelige dom i saken.
Slutning:
Herredsrettens dom og hovedforhandling opheves. Salærene fastsettes for de opnevnte sakførere, høiesterettsadvokatene Edm. Haug og Trygve Bendixen til henholdsvis kr. 300 og kr. 250.
Dommer Bonnevie: Efter min mening burde denne sak vært avvist fra herredsretten fordi saksøkeren har forsømt å gi påtalemyndigheten sådan underretning om stevning som påbudt i §435, 1. ledd, og likeledes har forsømt å gi underretning om tiden for hovedforhandling efterat denne var berammet. Disse feil kan efter min mening ikke ansees avhjulpet ved at sorenskriveren som av førstvoterende nevnt, dagen før hovedforhandlingen pr. telefon underrettet politimesteren om saken og om at den skulde foretas allerede neste dag. Hovedforhandlingen fant sted i Tveitsund, mens politimesteren bodde i Porsgrunn og statsadvokaten bodde i Tønsberg. Det er helt på det rene at denne telefonbeskjed kom altfor sent til at det var anledning for politimesteren eller for statsadvokaten til å få dokumentene oversendt til bruk ved avgjørelsen av spørsmålet om påtalemyndigheten burde avgi møte eller i øvrig gripe inn. Jeg henviser i øvrig til Salomonsens kommentar til §435, 2. bind side 240, jfr. side 210. Denne feil må efter min mening komme i betraktning og medføre avvising ex officio uten hensyn til bestemmelsene i §392 og §393.
Jeg er bekjent med at jeg står alene med min opfatning i det her nevnte spørsmål, og må da tillike uttale mig om anken i øvrig. Jeg er for så vidt i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Klæstad, ekstraordinær dommer, sorenskriver Lundevall, dommer Lie og justitiarius Berg: Likeså.
Side:360
Av herredsrettens dom:
Saki gjeld mortifikasjon etter straffelovi §253, jfr. straffeprosesslovi §2. Partane er offentlege tenestemenn. - - -
Sakhøvet er: Dei siste 5-6 åri, eller meir, hev det vore strid millom distriktslækjar Delgobe og Nissedal trygdekasse um lækjarskipnaden. Styret for trygdekassa hev gjort gjeldande, at distriktslækjaren er so lite skikka til si gjerning, at trygdekassa og dei trygda ikkje er tente med honom. - - - Hausten 1934 sette forretningsførar Hans Haugen upp ei skriftleg utgreiding um saki. Dette gjorde han som tenestmann i trygdekassa etter uppmoding fra styret. Utgreidingi var stila til «Rikstrygdeverket - Kontoret for syketrygd», og gjeng ut på at distriktslækjaren er å segja ubrukeleg. Ho endar med, at «noe må gjøres for å skaffe habil lægehjelp til medlemmene». - - - Deretter heiter det: «Det aller verste er imidlertid hjelpen ved fødsler». Til prov i so måte vert so nemnt 3 døme. Eit av dei er: «Det annet tilfelle blev distriktslægen i Kviteseid hentet. Han måtte springe til med det samme han kom inn døren og forløse kvinnen. Han bebreidet til mannen, Delgobe, at kvinnen ikke blev forløst 3 dager forut.» Utgreidingi vart fyrehavd i styremøte 17 november 1934. Um dette er bokført soleis under sak 9: «Framlegg frå forretningsføraren um å få ei onnor ordning med lækjarhjelp for medlemmene i trygdekassa. Samrøystes vart vedteke å beda R.T.V. syta for at departementet påny pålegg distriktslækjaren, å halda assistentlækjar. Forretningsføraren si framstilling til R.T.V. finn styret å kunna gje sin tilslutnad.» Utgreidingi vart send Rikstrygdeverket med slik påskrift: «Hr. forretningsførerens fremstilling i nærværende skrivelse stemmer med faktum og tiltredes av styret. - Styret for Nissedal trygdekasse 30 november 1934. Gunnar Moen, formann.»
- - - I retten hev saksøkte gjort gjeldande, at han ikkje hev sagt meir enn han var pliktig til etter vedtaket i styret for trygdekassa, og at han ikkje er andsvarleg for skuldingane. Han hev ikkje freista på å føre sanningsprov. Saksøkjaren hev m. a. halde fram, at påskrifti gjeng lenger enn styrevedtaket, med di det er sagt, at utgreidingi fra forretningsføraren «stemmer med faktum».
Retten ser saki soleis: Etter heile samanhengen er det klart, at styret vilde nytta utgreidingi til grunngjeving for kravet um assistentlækjar. Når styret då bokførde, at det «finn å kunna gje sin tilslutnad» til utgreidingi fra forretningsføraren, so var det nettupp meiningi at dette skulde gå til Rikstrygdeverket, og tena til visse for at det som stend i utgreidingi er sant og rett og «stemmer med faktum». Ekspedisjonspåskrifti frå formannen er berre andre ord for det styret hadde sagt og vilde ha sagt til Rikstrygdeverket.
Påstanden frå saksøkjaren gjeng soleis ut på, at retten skal kjenna daudt og maktlaust noko av det som styret nyttar til grunnlag for kravet um «å få ei onnor ordning med lækjarhjelp for medlemmene i Trygdekassa.»
Trygdekassa er eige rettssubjekt. Ein offentleg korporasjon som trygdekassa kan ikkje gjera si plikt eller gjera gjeldande sine rettar på annan måte enn gjenom sitt organ styret. Styret hev rett og plikt til å taka seg av trygdekassesakene. Den utgreidingi som hev ført til denne saki gjaldt ei trygdekassesak. Det som er sagt i påskrifti var det styret som sagde for trygdekassa. Underskrivaren er etter formi og innhaldet:
Side:361
styret for Nissedal trygdekasse. Og underskrifti er soleis som underskrifti for ein offentleg korporasjon skal og må vera. Saki gjaldt ikkje Gunnar Moen. Det var ikkje hans sak; og underskrifti var ikkje hans private underskrift. Når dette er slik kan ikkje Moen på eigi hand attra eller taka tilbake det som trygdekassa gjorde gjeldande i saki.
Av dette må fylgja, at han ikkje er rett sakverjar i denne saki:
Er grunngjevinga sann, må ein gå ut ifrå, at styret for trygdekassa hev skyldnad til å føra sanningsprov, ifall det vert saksøkt til mortifikasjon. Nokor slik plikt hev derimot ikkje Moen lenger. Hans kommunale plikter i so måte fall burt i og med at han gjekk ut or styret. Etter di ein mortifikasjon ikke ber i seg straff eller kritikk mot sakverjaren, kan ein heller ikkje gå ut i frå, at det er noko um å gjera for Moen å føra sanningsprov. Det kunde difor lett gå slik, at han let saki sigla sin eigen sjø, so skuldingi vart avsanna anten ho kunde sannprovast eller ei: Dermed vart utgangen på saki lik den tilbakekallingi som saksøkte ikkje hev rett til å gjeva, og ein hadde eit døme på det professor Skeie segjer i «Ærekrenkelser efter norsk rett», s. 419, at «mortifikationsinstitutet kunde brukes rent pro forma til at afsande et rykte, som man ikke vilde opgjøre med den virkelige injuriant».
Er ikkje saksøkte rett sakverjar, må dette føra til frikjenning. ( Rt-1928-1047-48 ).
Til same løysing kjem ein og um ein held seg til ordlyden i straffeprosesslova §443, 2. ledd, soleis som den fyresegni lyder etter rettarbot 14 desember 1917: Vilkåret for mortifikasjon er, at saksøkte hev «fremsat beskyldningen». Det er ikkje ført noko prov for at saksøkte hev «fremsat» den skuldingi det her gjeld. Ikkje meir enn at det er han som hev «fremsat» alt det andre han skreiv under for styret i Nissedal trygdekasse dei tri åri han var formann.
Retten er på det reine med, at hadde det vore straff det gjaldt, var det formannen og dei andre i styret personleg som hadde andsvaret. Men saki gjeld ikkje straff. Kravet um mortifikasjon er eit reint borgarlegt rettskrav, som ikkje kan dømast etter strafferettslege grunnsetningar. At reglane um mortifikasjon av praktiske grunnar er sette i straffelova og straffeprosesslova kan ikkje vera avgjerande i motsatt leid.
Etter dei synsmåtar retten byggjer avgjerdi si på, høyrer det ikkje til å dryfta spursmålet um skuldingi gjeng inn under straffelova §247 og um sanningsprov er ført. - - -