Rt-1962-1072

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-11-10
Publisert:	Rt-1962-1072
Stikkord:	Foreldelse
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 135/1962
Parter:	Norges Bank (høyesterettsadvokat I Sundfør) mot Uttrøndelag Fartøyassuranse (overrettssakfører Nils Beyer - til prøve).
Forfatter:	Nygaard, Anker, Leivestad, Eckhoff, Skau
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §29, Foreldelsesloven (1896) §20, Foreldelsesloven (1896), Avtaleloven (1918) §29, §30

Dommer Nygaard: M/S Symbol som tilhørte Alfred Laurvik, Kristiansund, totalforliste på Stavfjorden den 5. februar 1953. Fartøyet var ved polise av 2. januar 1951 forsikret i Uttrøndelag Fartøyassuranse - senere kalt foreningen - for kr. 90 000. I juli 1953 gikk Laurvik til søksmål mot foreningen for å få utbetalt forsikringssummen. Ved Høyesteretts dom av 4. oktober 1958 ( Rt-1958-998 flg.) ble imidlertid foreningen frifunnet.

Fartøyet var i tiden 1939 til 1950 blitt pantsatt til Norges Bank ved 4 skadesløsbrev for et samlet beløp av inntil kr. 70 000. Ved disse skadesløsbrevene hadde Norges Bank fått sikkerhet for enhver forpliktelse som Laurvik hadde eller måtte få overfor banken. På det tidspunkt da forliset fant sted, var Laurvik av banken innvilget en vekselkreditt på kr. 400 000, men av dette beløpet var bare kr. 30 000 blitt disponert.

Etter at foreningen ved Høyesteretts dom var blitt frifunnet for rederens krav på forsikringssummen, anla Norges Bank i 1959 søksmål mot foreningen ved Fosen herredsrett for å få utbetalt kr. 70 000 med renter og omkostninger. Herredsretten avsa dom den 13. oktober 1960 med slik domsslutning: «Uttrøndelag Fartøyassuranse frifinnes. I saksomkostninger dømmes Norges Bank å betale til Uttrøndelag Fartøyassuranse kr. 1000. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Norges Bank påanket denne dommen til Frostating lagmannsrett, som 29. april 1961 avsa dom med følgende domsslutning: «Herredsrettens dom stadfestes, dog således at Norges Bank betaler til Uttrøndelag Fartøyassuranse i saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett kr. 5000 innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Norges Bank har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Banken mener at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at bankens krav er foreldet. Når rederen hadde saksøkt foreningen for å få utbetalt hele forsikringssummen kr. 90 000, var det ikke prosessuelt mulig for banken som panthaver i fartøyet å anlegge sak for - på grunnlag av den samme forsikringspolise og for det samme forsikringstilfelle - å. få utbetalt en del av forsikringssummen. Det hevdes i ankeerklæringen bl.a. at lagmannsretten har tatt feil når det gjelder

Side:1073

tolkningen av sjøforsikringsplanens §56 og når det gjelder innholdet og betydningen av foreningens brev til banken av 23. juni 1955. Banken gjør gjeldende at dette brevet fra foreningen «var ensbetydende med et løfte til banken om at den uten rettstap kunne - og skulle - avvente Høyesteretts dom i saken om rederens alt-konsumerende krav på forsikringssummen for skipets totalforlis». Banken har også anført at det ikke i dette tilfelle er gitt slikt varsel som er nevnt i sjøforsikringsplanens §56 annet ledd og forsikringsavtalelovens §30 første ledd. For Høyesterett har banken nedlagt følgende påstand: «At Uttrøndelag Fartøyassuranse tilpliktes å betale Norges Bank kr. 70 000 med 4 % rente p. a. fra 5. april 1953 til betaling skjer samt sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Fra foreningens side er det også for Høyesterett gjort gjeldende at bankens krav er foreldet. På samme måte som for herredsretten og lagmannsretten hevdes det imidlertid at foreningen også må frifinnes på et annet grunnlag. Som begrunnelse for dette standpunkt er det vist til at foreningen i 1953 var villig til å betale banken kr. 70 000 mot å få bankens fordring på Laurvik transportert til seg. Banken nektet imidlertid den gang å ta imot betaling på dette vilkår og har heller ikke villet gi opplysninger om Laurviks økonomiske stilling. Det er videre bl.a. pekt på at bankens krav overfor foreningen går ut på kr. 70 000, mens bankens fordring på Laurvik bare var kr. 30 000 på det tidspunkt da forliset fant sted. Foreningens ansvar overfor banken er derfor under enhver omstendighet begrenset til kr. 30 000. Foreningen har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom må stadfestes og Norges Bank dømmes til å betale saksomkostninger også for Høyesterett.

For øvrig fremgår saksforholdet og partenes anførsler av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Saken står for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til det samme resultat som herredsretten og lagmannsretten, og jeg kan også i det vesentlige tiltre de begrunnelser som er gitt i dommene. Jeg er således enig med lagmannsretten i at bankens krav er foreldet hva enten man bygger på reglene i sjøforsikringsplanens §56 tredje ledd eller på reglene i forsikringsavtalelovens §29 første punktum. Ved M/S Symbols totalforlis fikk banken som panthaver etter skadesløsbrevene et selvstendig erstatningskrav overfor foreningen. Det er riktignok så at rederen gikk til søksmål mot foreningen for å få utbetalt hele forsikringssummen. Men denne rettssaken kunne ikke hindre banken i å gjøre sitt krav gjeldende overfor foreningen. Dette synes for øvrig bankens sakfører i 1953 å ha vært oppmerksom på. Han hadde fått i oppdrag fra banken å innfordre beløpet kr. 70 000 i henhold til §16 i foreningens vedtekter, og ville i den anledning på bankens vegne utta forliksklage mot foreningen. Da han i brev av 22. desember 1953 underrettet foreningens advokat om dette, uttalte han bl.a.: «Jeg kan med min beste vilje ikke skjønne annet enn at Fartøyassuransen - uten hensyn til hvilket

Side:1074

forhold den står i til mulige reassurandører - har en ren og ubegrenset plikt til å innløse panthaver i fartøyet etter vedtektenes §16.» Som nevnt av herredsretten, uttok også banken forliksklage mot foreningen 13. juli 1954. Imidlertid fremmet banken dengang likevel ikke rettssak mot foreningen, uten at det foreligger nærmere opplysninger om grunnen til dette.

Etter min mening var det således ikke nødvendig for banken å vente med å fremme sitt krav til det forelå endelig dom i rederens søksmål mot foreningen. Jeg finner derfor - i likhet med herredsretten og lagmannsretten - at bestemmelsen i planens §56 tredje ledd siste punktum ikke får anvendelse i dette tilfelle.

Jeg kan heller ikke se at korrespondansen mellom partene i juni 1955 får noen betydning for avgjørelsen av foreldelsesspørsmålet. I brev av 18. juni 1955 fra banken til foreningen heter det bl.a.: «Da det nå er falt dom i lagmannsretten i skipper Laurviks favør, tillater vi oss som panthaver å be om at kr. 70 000 blir overført til oss.» På dette svarer så foreningen i brev av 23. juni 1955 bl.a.: «Vi kan meddele at saken er innbrakt for Høiesterett og før dom er faldt blir intet utbetalt av oss.» Etter min mening kan ikke denne skriftveksel forståes slik at forfallstiden for bankens krav dermed ble utskutt. Jeg finner heller ikke at banken etter korrespondansen hadde rimelig grunn til å regne med at den kunne vente med å fremme sitt krav til Høyesteretts dom forelå, dersom resultatet her ble at foreningen ble frifunnet for rederens krav på forsikringssummen. Det er mulig at banken på dette tidspunkt ikke var oppmerksom på bestemmelsen i §16 tredje ledd i foreningens vedtekter. At banken den gang ikke klart presiserte sitt standpunkt, kan imidlertid ikke føre til noen endringer når det gjelder forfallstiden for bankens krav overfor foreningen.

Da jeg etter dette finner at bankens krav mot foreningen er foreldet, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til de øvrige spørsmål som er reist i saken.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Banken må også betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges Bank til Uttrøndelag Fartøyassuranse 2500 - to tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Eckhoff og Skau: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Koppang):

Ved polise utferdiget 2. januar 1951 ble M/S Symbol av Kristiansund,

Side:1075

reder Alfred Laurvik, Kristiansund, forsikret i Uttrøndelag Fartøyassuranse for kr. 90 000.

Ved skrivelse av 18. januar 1951 meddelte Norges Banks avdeling i Kristiansund at polisen var deponert i banken, og ba Fartøyassuransen å notere banken som panthaver samtidig som den ba om at polisen ikke måtte utgå uten bankens samtykke.

Ved skrivelse av 20. januar 1951 meddelte Fartøyassuransen at den har notert banken som panthaver, og at banken skal bli varslet hvis polisen blir misligholdt eller oppsies.

M/S Symbol forliste 5. februar 1953. Rederen, skipsreder Alfred Laurvik krevet assuransesummen utbetalt. Selskapet nektet å utbetale assuransesummen. Det ble reist sak og ved endelig dom av Høyesterett av 4. oktober 1958 ble Uttrøndelag Fartøyassuranse frifunnet. Begrunnelsen for frifinnelsen var at M/S Symbol på den reise hvorunder fartøyet forliste ikke var i sjødyktig stand.

Ved forliset hadde Norges Bank ved 4 skadesløsbrev pant i fartøyet for kr. 70 000. Pantsettelsen gjaldt enhver forpliktelse mellom Norges Bank og rederen og omfattet også fartøyets assuransesum.

Ved forliset var rederen innvilget en vekselkreditt på kr. 400 000 i banken hvorav kr. 30 000 var disponert på forlistiden.

Saken mellom skipsreder Alfred Laurvik og Uttrøndelag Fartøyassuranse gikk gjennom alle instanser. I lagmannsretten vant skipsreder Laurvik. I den anledning skrev Norges Bank til Fartøyassuransen den 18. juni 1955 og ba om at kr. 70 000 ble overført til banken.

I skrivelse av 23. juni 1955 svarte assuranseselskapet at saken var påanket og at før dom er falt blir intet utbetalt. Det øvrige i skrivelsen har ingen betydning for saken.

I Uttrøndelag Fartøyassuranses vedtekter er det bestemt i §16, 1. ledd: «Foreningen er ikke ansvarlig for skader som er en følge av at fartøyet ikke var i sjødyktig stand.»

I vedtektenes §16 tredje ledd er det bestemt: «Nærværende paragrafs bestemmelse om rett til å unnlate å betale erstatning gjelder ikke like overfor panthaver, når pantsettelsen forut er anmeldt for foreningens styre.»

Videre har assuranseselskapet i §27 følgende bestemmelse: «Norsk Sjøforsikringsplan av 1930 gjelder for forsikringer hvor disse vedtekter ikke har avvikende bestemmelser.»

Den 13. juli 1954 uttok Norges Bank forliksklage mot assuranseselskapet, men saken ble ikke forfulgt.

Ved stevning av 31. oktober 1959 har Norges Bank saksøkt Uttrøndelag Fartøyassuranse. - - -

Retten er kommet til det resultat at kravet er foreldet.

Det ansees ikke særlig tvilsomt at Norges Bank har hatt et selvstendig krav på selskapet. Polisen var deponert i banken, og når forsikringstilfellet inntraff kunne banken ha gått på selskapet uten å oppebie utfallet av en eventuell sak mellom rederen og selskapet. Banken behøvet således ikke å avvente noen endelig dom før den kunne gjøre sitt krav gjeldende. Det er bare i tilfelle av at banken måtte ha avventet en endelig dom at foreldelsesfristen er 1 år fra den endelige dom, selv om 3-årsfristen etter sjøforsikringsplanens §56 tredje ledd, 1. punkt, er oversittet.

Side:1076

Ellers er den absolutte foreldelsesfrist 3 år fra erstatningstilfellet inntraff. Sjøforsikringsplanens §56 tredje ledd, 1. punkt skjærer gjennom både første og annet ledd, og det antas ikke å være noen forutsetning for kravets foreldelse etter planens §56 tredje ledd at selskapet har gitt banken slik meddelelse som omhandlet i planens §56 annet ledd.

Da forsikringstilfellet inntraffødt xx.xx.1953 og saken først ble anlagt ved stevning av 31. oktober 1959 med forliksklage av 30. september, og med innkalling 2. oktober og behandling i forliksrådet 7. oktober 1959, er kravet foreldet.

Etter det resultat retten er kommet til behøver den ikke å drøfte og avgjøre om det var uhjemlet av Norges Bank å avslå å gi transport på bankens fordring på rederen mot betaling av panthaverinteressen, eller om kravet er bortfalt som følge av passivitet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Gunnar Nissen og lagdommerne Harald Diesen og Bernhard Hartmann):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

I likhet med herredsretten finner lagmannsretten at bankens krav er foreldet. Man finner det avgjørende for dette resultat at banken allerede kort tid etter fartøyets forlis 5. februar 1953 og i hvert fall innen årets utgang må være blitt kjent med forliset. Hva enten man da slik som herredsretten har gjort bygger på sjøforsikringsplanens §56 tredje ledds 1. punktum eller på forsikringsavtalelovens §29 første ledds 1. punktum, vil foreldelse være inntrådt før saksanlegget 2. oktober 1959. Da bestemmelsen i avtalelovens §29 vil være gunstigere for sikrede enn den nevnte bestemmelse i sjøforsikringsplanen, antar man at planens bestemmelse må tillempes slik at avtaleloven for så vidt må legges til grunn. Banken har påberopt seg 10 års fristen i lovens §29, 2. punktum, men da denne frist bare er den ytterste grense for foreldelse og bare gjelder hvis foreldelse ikke er inntrådt etter paragrafens første punktum, finner man at 10-års fristen her ikke kommer til anvendelse.

I likhet med herredsretten finner ikke lagmannsretten at siste punktum i planens §56 tredje ledd her kan finne anvendelse. Avgjørelsen i saken mellom rederen og Fartøyassuransen kunne hverken prosessuelt eller materielt være avgjørende for spørsmålet om Fartøyassuransens ansvar overfor panthaveren. Man peker i den forbindelse på at innsigelsen om at fartøyet ikke var i sjødyktig stand var et vesentlig punkt i den førstnevnte sak, men at en slik innsigelse ikke kunne gjøres gjeldende overfor panthaveren. Lagmannsretten kan heller ikke finne at skriftvekselen mellom partene forut for søksmålet har fremkalt en slik situasjon at banken måtte avvente høyesterettsdommen i redersaken førenn den gjorde sitt krav gjeldende. Særlig er påberopt Fartøyassuransens brev til banken av 23. juni 1955, men av dette brev kan ikke utledes noe annet og mer enn at Fartøyassuransen ville avvente høyesterettsdommen i redersaken førenn den tok standpunkt til å utbetale noe beløp til panthaveren. At bankens juridiske konsulent, overrettssakfører Per Ditlef Faye, har oppfattet det på denne måte fremgår av hans brev til banken av 15. juli 1955. Lagmannsretten kan ikke finne at det av Fartøyassuransens brever kan utledes noe tilsagn om å frafalle foreldelsesinnsigelsen,

Side:1077

eller at uttalelsene kan likestilles med noen kjensgjerning som etter foreldelsesloven virker fristavbrytende - erkjennelse eller saksanlegg. Man viser til Rt-1959-98. Et tilsagn om at foreldelsesfristen skulle utskytes eller suspenderes ville antagelig være i strid med den preseptoriske bestemmelse i foreldelseslovens §20, se Rt-1925-535.

Etter lagmannsrettens syn på foreldelsesspørsmålet finner man det unødvendig å komme inn på de andre spørsmål som er reist i saken, således spørsmålet om størrelsen av bankens pantekrav og om Fartøyassuransen ved dekning av pantekravet kunne kreve å få transport på bankens krav på rederen.

Etter dette vil herredsrettens dom bli stadfestet, dog således at saksomkostninger for herredsretten bør fastsettes til et noe høyere beløp. Etter utfallet av ankesaken vil banken også måtte tilsvare omkostningene for lagmannsrett. De samlede saksomkostninger fastsettes til kr. 5000.

Dommen er enstemmig.

Lagdommer Diesen finner det dog nødvendig å presisere nærmere at Fartøyassuransens brev av 23. juni 1955 ikke kan betraktes som et tilsagn om at den ikke vil påberope seg at bankens erstatningskrav var foreldet.

Den påberopte setning «- - - og før dom er falt blir intet utbetalt av oss» må leses i sammenheng med bankens brev av 18. s. m. som selskapets brev er svar på. I brevet av 18. juni minner banken om at lagmannsretten har avsagt dom i Laurviks favør, hvorfor den ber om å få sin panthaverinteresse dekket. Svaret går så ut på at lagmannsrettens dom er påanket, og at intet vil bli foretatt før Høyesteretts dom foreligger.

I dette kan legges et tilsagn om at banken skal bli dekket dersom også Høyesterett gir Laurvik medhold, men heller ikke mer. Korrespondansen er basert på Laurviks sak mot Fartøyassuransen, idet en endelig dom i hans favør ville innebære at Norges Bank ble dekket, uavhengig av den særbeskyttelse banken har som panthaver. Det er dette selvsagte forhold som kommer til uttrykk i brevet, og det ville være utilstedelig å legge i det noe tilsagn med sikte på et særskilt panthaveroppgjør uavhengig av saken mellom selskap og reder. - - -

Side:1078