Rt-1959-98

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-01-31
Publisert:	Rt-1959-98
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 14/1959
Parter:	Peder Kind m.fl. (høyesterettsadvokat Albert Wiesener) mot Staten (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Hans M. Michelsen).
Forfatter:	Gaarder, Leivestad, Helgesen, Thrap, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Grunnloven (1814), Straffeprosessloven (1887) §85, Foreldelsesloven (1896) §20, §28, §5, Foreldelsesloven (1896), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Tvistemålsloven (1915) §98, Tjenestemannsloven (1918), Utrenskingsloven (1946) §2, §5, Utrenskingsloven (1946), Landssvikloven (1947) §5a

Dommer Gaarder: Denne sak er reist mot staten av ca. 40 embets- og tjenestemenn som etter frigjøringen ble suspendert fra sine stillinger i henhold til provisorisk anordning av 24. november 1944, og som krever lønn i suspensjonstiden. Anordningen av 24. november 1944 er senere avløst av lov om utreinsking i offentleg teneste av 19. juli 1946. Oslo byrett, som var satt med 3 rettskyndige dommere, avsa dom i saken den 13. juni 1957. Ved dommen ble staten frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Om sakens nærmere sammenheng henvises til domspremissene.

Saken er påanket av saksøkerne, og ankesaken er tillatt brakt direkte inn for Høyesterett.

De ankende mener prinsipalt at deres krav på lønn (eller «avsavnsgodtgjørelse») i suspensjonstiden er i behold, altså ikke preskribert, subsidiært mener de at det offentlige - dersom det prinsipale krav skal ansees preskribert - har pådratt seg erstatningsplikt fordi det i tilfelle er det offentliges forhold som er årsak i preskripsjonen. Det heter nærmere i prosessfullmektigen, høyesterettsadvokat Albert Wieseners ankeerklæring av 11. juli 1957:

«Byretten har tatt feil når den har funnet:

1. At de ankende parters krav på lønn i suspensjonstiden foreldes på 3 år.

De krav det her gjelder er ikke lønnsterminer i foreldelseslovens forstand, men krav på et oppgjør av en helt spesiell karakter. De går heller ikke ut på vederlag for arbeid, men på en avsavnsgodtgjørelse. - Lovens 10-årsfrist etter §3 kommer til anvendelse.

2. At foreldelsesfristen begynner sitt løp ved den enkelte lønnstermins for fall.

Så lenge utrenskningslovens bestemmelse om at disse folk ikke skulle ha lønn i suspensjonstiden ble håndhevet, kunne kravene i realiteten ikke kreves oppfylt. - Forfall er

Side:99

tidligst inntrådt ved Høyesteretts underkjennelse av vedkommende lovbestemmelse. (Meyer-dommen 13. september 1952.)

3. At inntrådt foreldelse kan påberopes av staten.

Ut ifra hele situasjonen må staten være avskåret fra å gjøre denne innsigelse gjeldende. - Statens egen holdning sammenholdt med forholdene ellers gjør dette uforenelig med vanlige krav til ærbarbet. Jeg nevner at staten ga og praktiserte den grunnlovstridige lov, og således er skyld i mulig foreldelse, og videre at administrasjonen ved forskjellige anledninger har gitt tilsagn og/eller forespeilinger om ikke å bruke foreldelsesinnsigelsen, samt at det også ligger tilsagn og/eller forespeilinger i det forhold at staten nedsatte et utvalg for å utrede disse krav og komme med forslag til oppgjør - jfr. selve innstillingen.

4. At foreldelse er inntrådt og kan påberopes med hensyn til det erstatningskrav de ankende parter måtte ha.

De ankende parter ble først vitende om sine tap ved Stortingets vedtak av oktober 1956. Først da oppsto erstatningskravene.»

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«1. Staten dømmes til å betale til

1. Per Kind kr. 15 325

2. Lars Mannerud » 12 190

3. Mentz O. Strandsæther » 12 099

4. Olaf Chr. Eek » 16 143

5. Gustav Guldhaugen » 10 416

6. Erik Hansen Sveri » 12 442

7. John Berge » 14 318

8. Hans Jahr » 10 107

9. Johan K. Einarsen » 45 730

10. Harald Egner » 21 870

11. Arnold Mannseth » 13 670

12. Iver S. P. Mejlænders dødsbo » 12 537

13. Sverre Gjevik » 11 397

14. Lorentz Syverstad » 8 572

15. Alf Birkeland » 26 700

16. Arild Skyrudhaugen » 15 332

17. Hjalmar Hensvoll » 20 798

18. Frantz Wilhelm Münster » 24 850

19. Ludvig Arnoldus Solø » 7 566

20. Nils Arnessen » 32 045

21. Hallvard Snilsberg v/enke Gudrun Snilsberg » 25 000

22. Erling Eckhoff » 43 777

23. Thorbjørn Holm » 19 820

24. Joakim Jørgensen » 11 609

25. Egil Antoni Wiik » 14 045

26. Julius Kvamme » 8 778

27. Rolf Selrod » 36 615

Side:100

28. John D. Liaklev v/enke Dagny Liaklev » 51 225

29. Bjørn Enge » 7 500

30. Ingrid Kjelstrup » 18 003

31. Hans Hals » 12 807

32. Hjalmar S. Simonsen » 18 178

33. Knut Røed » 12 892

34. Peder Markegaard » 26 703

35. Jens Midtgaard » 28 012

36. Håkon Helland » 30 616

37. Petter Alf Pettersen » 12 763

38. Yngvar Mejland » 7 055

39. Herman Sande » 15 200

40. Rolf Lunde » 5 500

2. Staten tilpliktes å betale til de ankende parter nr. 1 til 27 inklusive, 4 pst. renter av beløpene fra 2. februar 1956 til betaling skjer, til nr. 35 til til 40 inklusive, 4 pst. av beløpene fra 13. februar 1956, til nr. 28 til 31 inklusive, 4 pst. av beløpene fra 12. mars 1956 og til nr. 32 til 34 inklusive, 4 pst. av beløpene fra 24. august 1956.

3. Staten tilpliktes å betale saksomkostninger for byretten og for Høyesterett.»

Staten har påstått byrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for byretten og Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av en del embets- og tjenestemenn i Justisdepartementet som vitner og av en rekke av de ankende parter. Det er også fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan når det gjelder de ankendes prinsipale krav, i vesentlige deler tiltre byrettens begrunnelse. Jeg er således enig i at det - for de prinsipale kravs vedkommende - i sin helhet dreier seg om lønnskrav i foreldelseslovens forstand, slik at kravene foreldes med en frist av 3 år regnet fra den enkelte termins forfall. Anordningen av 24. november 1944 kan ikke bringe noen endring i forfallsterminene, fordi den rettslig sett var uten virkning for de her omhandlede krav. At partene - både staten og de ankende - kan ha vært i villfarelse om rekkevidden av anordningen, må i denne henseende antas å være uten betydning, idet foreldelsesreglene må antas å virke uten hensyn til mulig rettsvillfarelse hos partene.

Jeg er videre enig med byretten i at foreldelsesfristen for lønnskravenes vedkommende ikke er avbrutt for noen av de ankende, og at det heller ikke for øvrig foreligger omstendigheter som avskjærer staten fra å påberope seg foreldelse - jeg tenker med det siste på reglene om «ærbarbet». Når det gjelder de påberopte uttalelser fra departementets folk overfor flere av de ankende, kan jeg henvise til byrettsdommen, idet det der anførte ikke er svekket ved bevisførselen til bruk for Høyesterett. Foreldelseslovens alminnelige regel er, som påpekt av byretten, at det bare er erkjennelse eller saksanlegg som

Side:101

avbryter løpet av foreldelsesfristen, og fristen er ikke blitt avbrutt på noen av disse måter i disse tilfelle. Det er for øvrig ikke hevdet at det i de foreliggende tilfelle er falt direkte uttalelser overfor noen av de ankende om at preskripsjonsinnsigelsen ikke skulle gjøres gjeldende, og jeg kan heller ikke se at den forventning som de ankende i så henseende måtte ha fått gjennom departementets holdning, kan være rettslig relevant. Det er da overflødig å komme inn på spørsmålet om den kompetanse til å binde departementet som dets embetsmenn måtte ha, når det ikke foreligger spesialbemyndigelse. Heller ikke er det nødvendig å gå nærmere inn på foreldelseslovens §20 og høyesterettsdom i Rt-1925-535, som gikk ut på at §20 hindret en avtale om forlengelse av foreldelsesfristen, også om forlengelsen var avtalt etterat kontrakten for øvrig var inngått.

Jeg går så over til de påståtte erstatningskrav. Disse bygges - så vidt jeg har forstått - i første rekke på følgende resonnement: Det er den grunnlovstridige anordning av 24. november 1944 som er årsaken til at lønnskravene er blitt preskribert. Anordningen samt uttalelser fra departementets folk har villedet de ankende parter og har holdt dem fra å gjøre lønnskravene gjeldende i tide, dvs. innenfor preskripsjonsfristen. Men når staten ved en grunnlovstridig anordning har forledet en kreditor til å la sitt krav preskribere, så må staten være erstatningspliktig for det tap som oppstår på grunn av preskripsjonen. Dette gjelder uten hensyn til om det foreligger subjektiv skyld hos statens organer, fordi staten må ansees å garantere sine lovers grunnlovmessighet. Erstatningsplikt på subjektivt grunnlag påståes for øvrig ikke.

Jeg lar det stå hen om det kan oppstå erstatningsplikt på grunn av at en grunnlovstridig lov forleder borgerne til handlinger eller - som ber påstått - unnlatelser som påfører dem tap, og spesielt om slik erstatningsplikt har foreligget i dette tilfelle. Hvis vi imidlertid forutsetter at de ankendes standpunkt for så vidt er riktig, vil foreldelsesfristen for erstatningskravene være 3 år etter ikrafttredelseslovens §28. Jeg er ikke enig med de ankende i at fristen i tilfelle er 10 år. Erstatningskravene vil eventuelt ha oppstått i det øyeblikk det ikke lenger var adgang til å gjøre lønnskravene gjeldende, altså etter hvert som de enkelte lønnsterminer ble preskribert.

Spørsmålet blir så fra hvilket tidspunkt foreldelsesfristen for de mulige erstatningskrav begynner å løpe. Ikrafttredelseslovens §28 fastsetter fristens utgangspunkt til «den dag den skadelidende er blitt vitende om skaden og den for samme ansvarlige». De ankende mener prinsipalt at dette tidspunkt først inntrådte ved Stortingets beslutning om å bruke foreldelsesinnsigelsen, idet de ikke kan sies å være blitt vitende om skaden så lenge de hadde en berettiget forventning om at foreldelse av lønnskravene ikke ville bli påberopt. Jeg er imidlertid enig med byretten i at stortingsbeslutningen ikke kan danne noe

Side:102

utgangspunkt for foreldelsesfristen for en eventuell erstatning, og jeg kan tiltre det byretten sier om dette.

Det kunne være spørsmål om å sette utgangspunktet for foreldelsesfristen av erstatningskravene i relasjon til forfallsdagen for hver enkelt lønnstermin. Etter min mening er imidlertid under enhver omstendighet det seneste tidspunkt de ankende kan påberope seg som utgangspunkt for foreldelsesfristen den dag Meyer-dommen ble avsagt (13. september 1952), eller rettere det noe senere tidspunkt da dommen ble kjent for de ankende. Jeg setter dette tidspunkt til årsskiftet 1952/53. Iallfall på dette tidspunkt ble de klar over at nektelsen av å utbetale dem lønn hadde vært rettsstridig. De hvis lønnskrav ennå ikke i sin helhet var preskribert - det gjelder 3 av de ankende - hadde da foranledning til å bruke lovens midler til å hindre preskripsjon av den upreskriberte del av lønnskravene. Etter opplysningene i saken må jeg gå ut fra at de siste lønnsterminer for disse preskribertes henholdsvis 30. april, 14. juni og 31. mai 1953, og de hadde således god tid til å reise sak før preskripsjonsfristens utløp. De hvis lønnskrav var preskribert og som mente staten var erstatningspliktig fordi den hadde forledet dem til å la kravene preskribere, måtte selv sørge for at foreldelsesfristen for erstatningskravene ikke løp.

Samtlige saker er imidlertid reist mer enn 3 år etter årsskiftet 1952/53. Stevningene i saken er ifølge byrettsdommen datert henholdsvis 30. januar 1956, 13. februar 1956, 10. mars 1956 og 22. august 1956. Erstatningskravene er derfor foreldet.

Nå er det imidlertid fra de ankende parter med styrke gjort gjeldende at det iallfall ikke kan løpe noen foreldelse i «utvalgsperioden», dvs. den periode da det utvalg som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 13. mai 1953, arbeidet med de suspenderte embets- og tjenestemenns krav. Utvalget avga sin innstilling 22. desember 1954. Jeg er imidlertid enig med byretten i at nedsettelsen av dette utvalg og den omstendighet at folk som henvendte seg i departementet ble henvist til utvalget, ikke kan likestilles med noen av de omstendigheter som etter foreldelsesloven virker fristavbrytende - erkjennelse eller saksanlegg. Jeg nevner spesielt at det i Justisdepartementets sirkulærer av 29. oktober 1952 og 25. juni 1953 ikke ligger noe tilsagn om at preskripsjon ikke skal bli påberopt. Det kan for øvrig bemerkes, siden det er erstatningskravene jeg nå drøfter, at spørsmålet om erstatningsansvar for det offentlige vel ikke var reist før etter stortingsvedtaket.

Jeg finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for sådan

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:103

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Thrap og justitiarius Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommerne Finn Thune, Lilly Bølviken og Einar Bakke):

Saken gjelder saksøkernes krav mot staten på utbetaling av lønn for den tid de etter frigjøringen har vært suspendert fra sine offentlige stillinger i henhold til utrenskningslovens §2. Lønnen har vært nektet utbetalt i henhold til lovens §5. Disse bestemmelser er opptatt i loven fra den tidligere anordning av 24. november 1944.

Om den praksis som har vært fulgt ved håndhevelsen av utrenskningsloven er det ellers opplyst at de tjenestemenn som var mistenkt for slikt straffbart forhold som nevnt i lovens §2, 1. p. samtlige ble suspendert uten lønn.

Endte saken med frifinnelse eller henleggelse etter bevisets stilling, ble lønnen etterbetalt for hele suspensjonstiden. Dog således at tjenestemennene ble trukket for inntekt de hadde hatt ved annet arbeid i suspensjonstiden.

Ble straffesaken henlagt etter reglene i strpr. 1. §85, men suspensjonen opprettholdt til det var truffet avgjørelse om stillingen i samsvar med lovens §1, fikk de suspenderte som regel lønn fra henleggelsen - men også her med fradrag for inntekt ved annet arbeid. Synspunktet var at de etter henleggelsen ble betraktet som suspenderte etter lovens §2, p. 2 og at de derfor tilkom lønn etter reglene i lovens §5, p. 3. Så vidt en kan forstå tok det noen tid før denne ordning ble gjennomført, og dette kunne i enkelte tilfelle lede til etterbetaling av flere års lønn.

De som fikk saken henlagt etter landssviklovens §5a eller som ble frifunnet i henhold til denne bestemmelse - hvoretter straffen kan falle bort når den skyldige «har gjort det godt att med gagns dåd for landet i krigstida», ble visstnok stort sett behandlet på samme måte som de som hadde fått straffesaken henlagt etter straffeprosesslovens §85.

Endte straffesaken med domfellelse for landssvik, ble det ikke utbetalt lønn i suspensjonstiden.

Det er på det rene at det i årene etter frigjøringen fra en rekke tjenestemenn fremkom krav eller forespørsel om lønn i suspensjonstiden. Forespørslene ble besvart med henvisning til lovens bestemmelse - og at man måtte avvente resultatet av de enkelte straffe- eller suspensjonssaker.

De fleste tjenestemenn bøyet seg for avgjørelsene og først høsten 1948 ble det av enkelte tjenestemenn tatt skritt til å få lønnsspørsmålene rettslig prøvet. Således ble det i årene 1948/49 anlagt 3 forskjellige saker ved Oslo byrett. I samtlige saker ble staten frifunnet ved byretten, men i to av sakene, Meyer-saken og Johannessen-saken, kom Høyesterett til et annet resultat.

I Meyer-saken som ble avgjort ved plenumsdom av 13. september 1952 ( Rt-1952-932) tilkjente Høyesterett 6 politiembetsmenn som i henhold til lovens §2, p. 1. hadde vært suspendert uten lønn, og som alle hadde søkt avskjed - full lønn i suspensjonstiden. De hadde vært medlemmer av N. S., men meldt seg ut før anordningen av 24. november

Side:104

1944. Høyesteretts flertall fant at det ville stride mot Grunnlovens §97 å anvende bestemmelsene om lønnstap i suspensjonstiden overfor disse, idet man antok at en suspendert embetsmann etter gjeldende rett før 24. november 1944 hadde krav på lønn i suspensjonstiden.

Ved Johannessen-dommen av 16. desember 1952 ( Rt-1952-1240) ble det antatt at en offentlig tjenestemann hadde krav på full lønn under suspensjonen og at han ikke pliktet å tåle fradrag for det han hadde tjent på annen måte. Dommen ble avsagt under dissens.

I den 3. sak, Stensrud-saken, som ble avgjort ved plenumsdom av 10. januar 1953 ( Rt-1953-22) fastslo Høyesterett på den annen side, at de politiembetsmenn saken gjaldt og som alle hadde opprettholdt straffbart medlemskap etter anordningen av 24. november 1944 var trådt i kraft - ikke tilkom lønn i suspensjonstiden.

Foruten de tjenestemenn som hadde anlagt sak, var det også en del politiembetsmenn som henvendte seg til Justisdepartementets politiavdeling med trusel om sak, og en av disse, tidligere oppdagelsessjef Sveen, fikk allerede i april 1948 tilsagn fra departementet om at foreldelsesinnsigelse ikke ville bli gjort gjeldende såfremt han anla sak innen årets utgang. Fristen har senere vært forlenget og sak verserer nå for byretten.

Senere har politiavdelingen ved brev av 9. desember 1949, 7. oktober 1950 og 2. juli 1951 gitt i alt 7 politiembetsmenn tilsagn om at foreldelse ikke ville bli gjort gjeldende såfremt lønnssak ble anlagt innen 3 måneder etterat det er falt endelig dom i Meyer-saken.

Så vidt vites er det ikke andre enn de her nevnte som har fått skriftlig tilsagn fra departementet, men et par av saksøkerne i nærværende sak påberoper seg at de har fått lignende tilsagn muntlig fra departementet eller dets tjenestemenn, mens andre igjen hevder at de har fått slike uttalelser fra departementets tjenestemenn at de måtte gå ut fra at foreldelse ikke ville bli gjort gjeldende.

De tjenestemenn som fikk skriftlig tilsagn skal angivelig ha fått fullt oppgjør på det grunnlag som ble fastslått i Meyer-dommen og Johannessen-dommen.

Etter Meyer-dommen tok Justisdepartementet opp spørsmålet om hvorledes det skulle forholdes overfor de tjenestemenn som antokes å stå i samme stilling som de der omhandlede tjenestemenn, og den 29. oktober 1952 sendte man ut et rundskriv til samtlige departementer, hvor det heter:

«Høyesterett i plenum har i dom av 13. september d. å. tilkjent 6 politiembetsmenn som har vært suspendert som følge av deres forhold under krigen, lønn i suspensjonstiden. De 6 embetsmenn hadde alle meldt seg ut av N. S. før 24. november 1944, da den provisoriske anordning om opprydding i offentlig tjeneste ble utferdiget.

Etter flertallets begrunnelse skulle staten også være forpliktet til å betale til tjenestemenn som ikke var embetsmenn når disse hadde brakt sitt medlemskap til opphør før nevnte tidspunkt.

Spørsmålet om det kan gjøres fradrag for annen inntekt som den suspenderte har oppebåret i suspensjonstiden har Høyesterett avgjort i de 6 embetsmenns favør.

En er kjent med at enkelte embets- og tjenestemenn under

Side:105

påberopelse av dommen nå har fremsatt krav om lønn for den tid de har vært suspendert. Da de fleste av disse krav i sin helhet antas å være foreldet, har Justisdepartementet tatt opp til overveielse spørsmålet om hvorvidt utbetalinger skal finne sted til tross for foreldelsen, og vil såsnart som mulig gi de øvrige departementer underretning om resultatet av disse overveielser.

Etter konferanse med Finansdepartementet henstiller en at det foreløpig ikke må bli foretatt noen utbetalinger.»

Det strømmet nå inn en rekke krav fra suspenderte tjenestemenn av forskjellige kategorier og etterat det var falt dom i Stensrud-saken, ble det den 13. mai 1953 nedsatt et eget utvalg som skulle gjennomgå kravene og avgi innstilling om den enkelte sak. Spørsmålet om behandlingen kom også opp i Stortingets spørretime den 20. mai 1953. Her gjennomgikk den daværende justisminister, Kai Knudsen, en del av de problemer som reiste seg i forbindelse med spørsmålet om etterbetaling. Han anførte bl.a. (Stortingsforh. 1953 1125) at de krav som var reist, eller i alle fall den overveldende del av dem, måtte antas å være foreldet. Han sluttet med å uttale at da det her gjaldt spørsmål som ville kunne bety store uttellinger av statskassen, uten at det syntes å foreligge noen direkte juridisk forpliktelse, så ville departementet når innstillingen forelå, forelegge saken for Stortinget til avgjørelse av om det skulle skje etterbetalinger og i tilfelle i hvilken utstrekning dette skulle gjøres.

Etterat utvalget var nedsatt sendte Justisdepartementet den 25. juni 1953 et rundskriv til samtlige departementer hvor man gjorde oppmerksom på at det var oppnevnt et utvalg som skulle gjennomgå de fremsatte krav og avgi innstilling til Justisdepartementet. Man ba derfor om å få oversendt de innkomne krav ledsaget av straffesakens dokumenter og med en rekke nærmere spesifiserte opplysninger, bl.a. om inntekt i suspensjonstiden, ligningsattest m.v.

De saker som kom inn til Justisdepartementet og som skulle behandles av utvalget ble forberedt av dette departement, som bl.a. skilte ut alle de saker hvor det ikke antokes at det kunne bli tale om etterbetaling. I et par tilfelle hvor lønnskravene ikke antokes foreldet, ble lønnen uten videre foranlediget utbetalt.

Utvalget avga sin innstilling den 22. desember 1954. Innstillingen er trykt som bilag til St.prp. nr. 62 for 1955, og behandler i alt 183 krav. Utvalget går ellers i innstillingen ut fra at samtlige krav er foreldet, men anbefaler at foreldelsesinnsigelsen bare delvis blir gjort gjeldende. For 3 av de behandlede saker fant utvalget at vedkommende tjenestemanns landssvikforhold har vært slik at det ikke syntes rimelig å vise noen imøtekommenhet, og innstillet på at de ikke fikk etterbetalt noe. For de øvrige 180's vedkommende innstillet utvalget på at de skulle utbetales lønn for suspensjonstiden, dog med fradrag for hva de under suspensjonen hadde tjent på annen måte. Et unntak ble dog foreslått for de som var blitt frifunnet for landssvik, under henvisning til landssviklovens §5a, eller som hadde fått sin sak henlagt under henvisning til denne bestemmelse. For disse ble det foreslått full lønn uten fradrag for annen inntekt.

Regjeringen fulgte i sin proposisjon utvalgets forslag og Justiskomiteen

Side:106

(Innst. S nr. 174/1955) sluttet seg enstemmig til departementets forslag, dog således at et flertall i komiteen ville tilstå lønn også til de 3 tjenestemenn som utvalget hadde satt utenfor. Et mindretall på 5 medlemmer sluttet seg helt ut til proposisjonen, mens et annet mindretall, Stavang, ville tilstå samtlige lønn, uten fradrag for annen inntekt.

Under den etterfølgende debatt i Stortinget vakte imidlertid innstillingen stor motstand, og representanten Løberg fremsatte forslag om at proposisjonen ikke skulle bifalles. Det ble forsøkt med et kompromiss, hvoretter de som hadde fått fengselsstraff skulle holdes utenfor, men ved voteringen den 25. oktober 1955 ble Løbergs forslag vedtatt med 72 mot 66 stemmer.

Under debatten i Stortinget ble det fra flere av de som stemte mot proposisjonen fremholdt, at de tjenestemenn som var frifunnet, eller som hadde fått saken henlagt etter landssviklovens §5a sto i en særstilling, og at departementet selv om proposisjonen ble forkastet måtte være berettiget til å utbetale disse tjenestemenn lønn overensstemmende med utvalgets innstilling.

I samsvar med disse uttalelser fremmet Regjeringen i 1956 (St.prp. nr. 23) et forslag om etterbetaling av lønn for 20 av de i innstillingen omhandlede tjenestemenn. Disse var enten frifunnet i landssviksaken eller de hadde fått sin sak henlagt på tilsvarende grunnlag (etter bevisets stilling eller under henvisning til landssviklovens §5a). Justiskomiteens flertall sluttet seg i innstilling S. nr. 69 til proposisjonen, dog slik at det ble gjort fradrag for annen inntekt. Mindretallet sluttet seg helt ut til proposisjonen. Ved votering den 14. mai 1956 ble mindretallets forslag forkastet mot 33 stemmer, og flertallsinnstillingen bifalt mot 10 stemmer.

Av saksøkerne i nærværende sak - opprinnelig 44 stykker - er 41 stykker omhandlet i det nedsatte utvalgs innstilling. Av de øvrige saksøkere er nr. 32 Hals og 26 Midtgaard ikke kommet med i innstillingen, uten at de dog står i noen annen stilling enn de øvrige saksøkere. Nr. 35 Markegaard har fått sitt krav gjennomgått av utvalget, men da han var ansatt i Drammen trygdekasse, har saken ellers vært behandlet av Rikstrygdeverket og er etter stortingsvedtaket av 25. oktober 1955 avslått av dette.

Samtlige saksøkere har således fått sine lønnskrav avslått bl.a. under henvisning til at kravene er foreldet.

Kravene omfatter full lønn i suspensjonstiden uten fradrag for annen inntekt. For de av saksøkerne som har fått delvis lønn fordi straffesaken har vært henlagt omfatter deres krav også de beløp som de er trukket for på grunn av annen inntekt.

Staten har ansett samtlige krav foreldet og krever under enhver omstendighet fratrukket det som saksøkerne har tjent ved annet arbeid under suspensjonen.

Av de opprinnelige 44 saksøkerne har saksøker nr. 23 Gulbrandsen og nr. 41 Waagen trukket saken tilbake slik at denne er hevet for disses vedkommende.

Saksøker nr. 1-28 har anlagt sak ved stevning datert 30. januar, innkommet 3. februar 1956, saksøker nr. 29-32 ved tilleggsstevning datert og innkommet 10. mars 1956, saksøker nr. 33-35 ved stevning datert

Side:107

22. august, innkommet 25. august 1956 og saksøkerne nr. 3644, ved stevning datert 13. februar, innkommet 16. februar 1956.

I henhold til tvistemålslovens §98 er samtlige saker ved rettens beslutning av 31. desember 1956 forenet til felles forhandling og avgjørelse. - - -

Retten finner å måtte legge til grunn at det ved lov og sedvanerett fastsatte krav på lønn under suspensjon som tilkommer offentlige tjenestemenn, er et alminnelig lønnskrav som foreldes etter foreldelseslovens alminnelige bestemmelser om lønnskrav i foreldelseslovens §5, p. 3, med en frist på 3 år regnet fra den enkelte termins forfall. Den omstendighet at tjenestemannen er suspendert fra sin stilling og ikke utfører det arbeid som ellers skulle påhvile ham i stillingen berører ikke kravets rettslige karakter.

Den omstendighet at kravene etter lov eller etter avtale samles opp og først forfaller på et senere tidspunkt kan heller ikke antas å få noen innflytelse på den rettslige vurdering. Det oppstår ikke derved noe egenartet krav som er gjenstand for en annen foreldelsesfrist.

Heller ikke det forhold at en del av lønnen tilbakeholdes fordi staten mener seg berettiget til å foreta en reduksjon som svarer til inntekten av annen virksomhet, antas å medføre noen endring av kravets art. Det som skjer er ikke at man inndrar den hatte utenom-inntekt - men at man tilbakeholder en del av lønnen.

Normalt vil således kravene på lønn i suspensjonstiden forfalle samtidig med de vanlige terminer av lønn og foreldes etter hvert som 3-års fristen utløper.

Skal saksøkerne derfor nå kunne nå frem med sitt krav overfor staten, må det enten være på det grunnlag at lønnskravet er forfalt på et annet og senere tidspunkt enn vanlig, eller på det grunnlag at staten på annen måte har forspilt adgangen til å gjøre foreldelsesinnsigelsen gjeldende - eller eventuelt på et erstatningsmessig grunnlag.

Fra saksøkernes side er det for lønnskravets vedkommende pekt på 2 forskjellige forfallsdager, den dag Meyer-dommen falt, eller den dag det var «prova» at saksøkerne var «skuldlause», dvs. fra straffesakens avgjørelse.

Meyer-dommen slår fast overfor de som den gang var saksøkere hva som var gjeldende rett før anordningen av 24. november 1944, og at denne rettsorden måtte følges fordi deres straffbare forhold var opphørt før denne dag. I den utstrekning saksøkerne i nærværende sak er samme stilling som de daværende saksøkere, vil dommen måtte ansees som et prejudikat, slik at det må legges til grunn at samtlige ved frigjøringen hadde krav på lønn under suspensjonen, og at de hadde et krav som forfalt i samsvar med den rett som gjaldt før 24. november 1944.

Saksøkernes krav må med Meyer-dommen som prejudikat antas å ha vært rettslig og faktisk begrunnet allerede ved frigjøringen. Selv om det var en betingelse for deres krav at de måtte bevise at deres straffbare forhold var opphørt før 24. november 1944, er dette ikke ensbetydende med at kravet ikke var forfalt. De hadde kun, som enhver annen som vil kreve sin rett, å godtgjøre at de rettslige og faktiske omstendigheter som betinger kravet var til stede.

Når utrenskningsloven fastsetter at de suspenderte skal «prova» at

Side:108

de er «skuldlause», så kan loven ikke forståes derhen at dette «prov» bare skal kunne føres gjennom en eventuell straffesak. «Provet» må kunne føres på en hvilken som helst måte. Vil administrasjonen ikke bøye seg for det av den suspenderte anførte, så måtte han kunne fremme kravet for domstolene, som da måtte ta stilling til om det var «prova» at han var «skuldlaus».

For den som var «skuldlaus» hadde kravet hele tiden eksistert og provet kan - hva enten man ser dette som en legitimasjonsregel eller som en bevisregel - ikke ansees som en suspensiv betingelse hvorved forfall utskytes. En antar således at lønnskravet må ansees forfalt samtidig med de enkelte terminer, slik at foreldelsen løper særskilt for hver av disse.

Spørsmålet om staten kan ha forspilt adgangen til å gjøre foreldelsesinnsigelsen gjeldende vil bli behandlet i en annen forbindelse. En vil først drøfte spørsmålet om saksøkerne ved siden av sitt rent lønnsmessige krav også har et krav på erstatningsmessig grunnlag.

Noen skyld som eventuelt kan begrunne et slikt krav antas ikke å foreligge. Den omstendighet at staten og dens organer har tatt feil med hensyn til den rettslige vurdering og medvirket til en lovbestemmelse som til slutt underkjennes av domstolene, er ikke noe bevis for uaktsomhet. Feiltagelsene med hensyn til den rettslige vurdering må ansees unnskyldelige, og en peker bl.a. på at det også var dissens i Høyesterett. En kan derfor ikke bygge noe erstatningskrav på subjektivt grunnlag.

Det kan heller ikke antas at staten eller noen av departementets embets- og tjenestemenn under behandlingen av de enkelte saksøkeres lønnssaker eller under forhandlinger med dem har utvist noen ansvarsbetingende uaktsomhet. Spørsmålet om de enkelte departementsfunksjonærers holdning vil for øvrig bli behandlet nærmere i forbindelse med spørsmålet om hvorvidt staten har forspilt adgangen til å gjøre foreldelsesinnsigelsen gjeldende.

Spørsmålet om et objektivt ansvar, kan derimot ha mer for seg. Saksøkernes synspunkt er at staten må antas å garantere grunnlovmessigheten av sine lover, og at saksøkerne - som på grunn av og i tillit til lovens bestemmelse - unnlater å inndrive sine rettmessige krav, hvorved disse utsettes for foreldelse, da må ha et krav på erstatning.

I forbindelse hermed oppstår også spørsmålet om fra hvilket tidspunkt foreldelsesfristen løper i relasjon til foreldelseslovens §28, idet staten bl.a. har hevdet at en eventuell erstatning forfaller samtidig med hver enkelt termin, mens saksøkerne hevder at erstatningen først forfalt ved Stortingets endelige avgjørelse, eller subsidiært ved Meyer-dommen, idet saksøkerne først ved disse avgjørelser ble vitende om skaden og den for samme ansvarlige.

Retten antar for sitt vedkommende at Stortingsbeslutningen ikke kan danne noe utgangspunkt for løpet av foreldelsesfristen for en eventuell erstatning. På det tidspunkt Stortinget traff sin beslutning var saksøkerne for lengst klar over skaden, dvs. over lønnstapet, at staten i strid med tidligere gjeldende lov hadde nektet dem lønn og at den for så vidt var ansvarlig for det tap de hadde lidt. Det man ble klar over ved Stortingsbeslutningen var bare at staten ikke ville betale og at den ville påberope seg foreldelse.

Side:109

En antar at heller ikke Meyer-dommen kan danne noe utgangspunkt for foreldelsens løp. Dommen er som tidligere fremholdt ikke rettsskapende, den fastslår bare hva som var rett og at de daværende saksøkeres lønnskrav besto ved frigjøringen. Saksøkerne i nærværende sak har vært klar over at de har hatt et tap som følge av lønnsnektelse. De har også, må en gå ut fra, vært klar over at lønnsnektelsen var i strid med bestemmelser i tjenestemannsloven m.v. og at det var staten som hadde foranlediget loven og som således eventuelt var ansvarlig for det tap de hadde lidt. Det de kan ha tatt feil med hensyn til eller vært i tvil om er hvorvidt statens standpunkt var rettslig holdbart. I denne forbindelse kan det fremholdes at i alle fall enkelte av tjenestemennene har hatt tvil om holdbarbeten av statens standpunkt, og at grunnen til at de ikke er gått til saksanlegg, enten har vært at de har vært i tvil om det resultat domstolene ville komme til, eller at de av andre grunner ikke har ansett det opportunt å anlegge sak mot staten.

Selv om de ikke på noen måte har vært klar over lønnsnektelsens lovstridige karakter, så antas dette ikke å hindre at foreldelse likevel løper. Om den erstatningsberettigede befinner seg i rettsvillfarelse og av denne grunn ikke fremmer sitt erstatningskrav, antas foreldelsen likevel å løpe, og om det er den ansvarlige selv som har fremkalt rettsvillfarelsen ved å påberope seg en uholdbar begrunnelse, og selv om villfarelsen også ellers må ansees unnskyldelig, kan dette etter rettens mening ikke medføre noen endring. Saksøkerne kan ikke antas på noe tidspunkt å ha befunnet seg i villrede med hensyn til de faktiske omstendigheter som begrunner deres krav, og de har likeledes helt fra de ble suspendert vært klar over tapet og størrelsen av dette. Erstatningskravene må derfor under alle omstendigheter ansees foreldet.

En vil her tilføye at saksøkernes prosessfullmektiger, for å forenkle saken, under hovedforhandlingen har godtatt at man anser saksøkerne kjent med sin rettsvillfarelse fra og med domsavsigelsen - uten hensyn til når den enkelte saksøker ble kjent med domsresultatet.

Etter det foran anførte må en således legge til grunn at foreldelsesfristen for så vel lønnskravet som for et eventuelt erstatningskrav løper fra de enkelte lønnsterminers forfall, og at fristen for begge kravs vedkommende er 3 år. Kravene vil således være foreldet med mindre foreldelsesfristen kan ansees avbrutt, eller staten på grunn av spesielle forhold kan ansees å ha avskåret seg adgangen til å påberope seg foreldelsen.

Etter foreldelsesloven er det i alminnelighet bare erkjennelse eller saksanlegg som bryter fristen. Noen erkjennelse for gjelden foreligger ikke, og ingen av saksøkerne har anlagt sin sak tidsnok til å avbryte foreldelsesfristen. Om enkelte tjenestemenn, Meyer m. fl., går til saksanlegg, avbryter dette selvsagt ikke foreldelsesfristen for andre enn sakens parter.

Av saksøkerne er det tre som påberoper seg bestemte løfter fra departementets tjenestemenn. Således har saksøker nr. 1, Kind, i sin partsforklaring gitt uttrykk for at han den 15. eller 16. oktober 1948 søkte Justisdepartementets politiavdeling, og der ble henvist til byråsjef Irgens. Han hadde hørt at det var anlagt sak av en del politiembetsmenn, og spurte Irgens om en rettskraftig dom i denne sak også ville bli avgjørende

Side:110

for hans sak, hvilket Irgens bekreftet. De kom så inn på foreldelsesspørsmålet. I denne forbindelse skal han ha uttalt til Irgens: «Det vil med andre ord si at dere ikke vil påberope dere foreldelse» - dette bekreftet Irgens. Også under en senere samtale i januar 1949 fikk han en lignende uttalelse fra Irgens. Kind hevder at han stolte på denne uttalelsen og at han ellers hadde henvendt seg til en jurist.

Vedkommende saksøker nr. 16, Skyrudhaugen, er det fremlagt to brev fra hans juridiske rådgiver, overrettssakfører Herud, datert henholdsvis 25. september og 23. oktober 1952. Det første er stilet til 2. politikontor i Justisdepartementet, og det annet til byråsjef Irgens samme steds. I det første brevet henvises det bl.a. til en konferanse i begynnelsen av september 1950 om etterbetaling av det beløp som var trukket i oppgjøret med Skyrudhaugen for lønn som var opptjent på annet hold. Herud hevder i brevet at han da fikk beskjed om at saken mellom politiembetsmennene og staten ikke med 100 prosent sikkerhet kunne sies å bli avgjørende for Skyrudhaugen, men at regjeringsadvokaten hadde anlagt saken bredt for å søke å oppnå en videst mulig favnende avgjørelse. Han hevder videre i brevet at han samtidig forespurte om det var nødvendig å foreta noe for å hindre foreldelse, og han fikk et klart benektende svar.

I brev av 23. oktober 1952 viser han til personlig konferanse den 13. s. m. og anfører bl.a.: «Jeg forsto Dem videre så at det var utelukket at det fra Statens side overfor min klient ville bli gjort forsøk på å fremsette foreldelsesinnsigelsen. Så snart resultatet av departementets gjennomgåelse av dommen foreligger, vil der på en eller annen måte fra departementets side bli gitt beskjed til mulige interessente om å melde seg.»

Ingen av disse brev fra overrettssakfører Herud ble besvart.

Vedkommende saksøker nr. 17, Hensvold, er det påberopt en telefonsamtale, som advokat Wiesener skal ha hatt med en fungerende ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, etter Meyer-dommen. Under denne skal ekspedisjonssjefen ha uttalt at det ikke ville være nødvendig med noe saksanlegg for å bryte foreldelsen.

Byråsjef Irgens har som vitne forklart at han husker han snakket med Kind og overrettssakfører Herud, men at han ikke har noen bestemt erindring om innholdet av sine samtaler, således ikke at han skal ha uttalt seg om hvorvidt foreldelsesinnsigelsen ville bli gjort gjeldende. Han kan ikke bestride at dette har vært tilfelle, men hans uttalelse kan ikke i noe tilfelle ha vært gitt form av noen bindende erklæring fra departementets side. Han kan i tilfelle bare ha gitt uttrykk for sin personlige mening, idet han for sitt vedkommende ikke trodde at staten ville påberope seg foreldelse.

Retten finner å måtte legge til grunn at Irgens under sine samtaler med Kind og Herud bare har gitt uttrykk for sin personlige mening, og at han iallfall ikke selv har ment å gi noe tilsagn på departementets vegne. Det er vanskelig å tro at Irgens som en erfaren departementsmann ville avgitt et muntlig og bindende tilsagn på departementets vegne i en slik sak, og ennå mer at han skulle gitt dette tilsagn helt ubetinget, når departementet ellers, i de tilfelle hvor det hadde gitt andre utsettelser med foreldelsen, hadde satt en bestemt frist for saksanlegg. En har også vanskelig for å forstå at Kind og Herud som begge var jurister kan ha

Side:111

oppfattet hans uttalelser som noe bestemt tilsagn. For øvrig hadde vel Irgens hverken rett eller legitimasjon til å binde departementet i en slik sak, hvilket både Kind og Herud burde vært oppmerksom på. Ville de sikre seg mot foreldelse, måtte de ha skrevet til departementet om å få et skriftlig tilsagn.

For Hensvolds vedkommende er advokat Wieseners henvendelse først fremkommet etter Meyer-dommen, og på det tidspunkt må Hensvolds krav allerede ansees foreldet. Hva der på dette tidspunkt uttales i departementet kan ikke få noen selvstendig betydning.

Retten finner således ikke å kunne gå ut fra at det er gitt bestemte løfter til de 3 nevnte saksøkere.

Foruten disse 3 saksøkere har 5 andre (saksøker nr. 12, Mejlænder, nr. 19, Solø, nr. 10, Egner, nr. 14, Syverstad, og nr. 35, Markegaard) anført, at de etter samtaler med departementets funksjonærer fikk den forståelse at utfallet av Meyer-dommen ville bli lagt til grunn for avgjørelsen også av deres lønnskrav, og at det ikke ville bli spørsmål om å påberope foreldelse, uten at disse 5 dog påberoper seg bestemte løfter. Etter det som er kommet frem i retten, er det under de her påberopte samtaler ikke bare snakket om lønn i suspensjonstiden, men også om andre forhold, om utfallet av de enkelte straffe- og utrenskningssaker, om gjeninntredelse i stillingene, om nye stillinger m.v. Det er derfor ikke blitt helt klart hva departementets folk har sagt spesielt om lønn i suspensjonstiden. Men retten må gå ut fra at departementets folk, etter den oppfatning som da var alminnelig i departementet, jfr. således det retten har lagt til grunn når det gjelder byråsjef Irgens' samtaler med Kind, har uttalt seg på lignende måte også til de her omhandlede 5 saksøkere, og at disse har regnet med at de i sin tid ville få oppgjør i samsvar med Meyer-dommen om denne kom til å gå i tjenestemennenes favør. Den forventning som herved er skapt, kan etter rettens oppfatning dog ikke avbryte foreldelsesfristens løp. Enn mindre kan den forventning som andre tjenestemenn, som ikke har vært i departementet og snakket om disse ting, måtte ha hatt, avbryte foreldelsen. Departementsfunksjonærenes uttalelser kan heller ikke ansees som uaktsomme og ansvarsbetingende.

Endelig har saksøkerne påberopt at det vil stride mot ærbarhet når staten nå påberoper seg foreldelse, og at den derfor er avskåret fra å gjøre innsigelsen gjeldende. I denne forbindelse påberoper de seg at staten ved den grunnlovstridige bestemmelse i utrenskningsloven har fremkalt tjenestemennenes rettsvillfarelse, og at den ved å nekte dem lønn faktisk satte dem ute av stand til å hevde sin rett under det moralske press de var utsatt for. Videre påberopes uttalelsene fra departementets tjenestemenn, prinsippet om likhet for loven, som et bærende prinsipp - herunder statens forhold til foreldelsesspørsmålet i sin alminnelighet, utvalgsbehandlingen, behandlingen i Regjering og Storting, og de berettigede forventninger alt dette hadde skapt.

Retten er enig med saksøkerne i at det virker hårdt og urimelig at staten under de omstendigheter som saksøkerne har påberopt gjør bruk av foreldelsesinnsigelsen i de foreliggende saker. For de fleste av saksøkerne gjelder det også at deres forhold ikke synes å være særlig graverende. Foreldelsesloven virker imidlertid uten hensyn til om den fører til et urimelig resultat - og selv i et så spesielt forhold som staten til dens

Side:112

tjenestemenn antar retten at en ikke ut fra rimelighetsbetraktninger kan innfortolke i foreldelsesloven en fristavbrytelse som ikke har hjemmel i denne.

Når det fra saksøkernes side påberopes at staten under enhver omstendighet har avskåret seg adgangen for å gjøre foreldelsesinnsigelse gjeldende i utvalgsperioden, dvs. etter Meyer-dommen, vil en fremholde at hverken Justisdepartementets sirkulære av 29. oktober 1952 eller sirkulæret av 25. juni 1953 kan tas til inntekt for en slik oppfatning - snarere tvert imot. For de tre saksøkere nr. 10, Egner, nr. 29, Liaklev og nr. 34, Rød, som først fikk sine saker avgjort henholdsvis 30. april, 14. juni og 31. mai 1950 og for hvem enkelte lønnsterminer ennå ikke var foreldet da Meyer-dommen ble avsagt, antas derfor foreldelsesfristen å ha fortsatt sitt løp også etter dommen.

For saksøker nr. 34, Rød, kan det ikke antas at de uttalelser som falt fra enkelte stortingsmenn under debatten i Stortinget i oktober 1955 må ansees som et tilsagn om at han skulle få sin lønn uavkortet. Han står i samme stilling som de 20 tjenestemenn som ved Stortingets beslutning av 14. mai 1956 fikk lønnen utbetalt med fradrag for annen inntekt. - - -