Rt-1982-1723
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1982-09-30 |
| Publisert: | Rt-1982-1723 (431-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 339K/1982 |
| Parter: | 1. Nils O. Kvernen, 2. Geir Gullstein og 3. Niels M. Frey (høyesterettsadvokat Odd Larhammer) mot Frei kommune (høyesterettsadvokat Sverre Lied). |
| Forfatter: | Blom, Sandene, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §172, §181, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4 |
Dommerne Blom, Sandene og Christiansen.
Kristiansund herredsretts skjønn av 14. april 1980 ble påanket av grunneierne, de tre bruksberettigede Kvernen, Gullstein og Frey samt Frei kommune. De tre ankesakene ble forenet til felles behandling. Rettighetshaverne hevdet prinsipalt at det forelå rettsanvendelsesfeil, subsidiært mangelfulle skjønnsgrunner. Kommunen erklærte motanke vedrørende rettsanvendelsen, men sluttet seg til kravet om opphevelse på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner. Frostating lagmannsrett opphevet 16. juli 1982 skjønnet vedrørende rettighetshaverne på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner. Saksomkostninger ble ikke tilkjent med den begrunnelse at begge parter delvis hadde fått medhold i sine anførsler, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd.
Rettighetshaverne påkjærte omkostningsavgjørelsen til kjæremålsutvalget, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd. De hevdet at skjønnet var opphevet etter anke fra rettighetshaverne og på et grunnlag som var anført av disse. De mente at saken da var vunnet i sin helhet av rettighetshaverne og at tvistemålsloven §180, jfr. §174 første ledd ikke ga hjemmel for ikke å tilkjenne saksomkostninger. Frei kommune hevdet at det var kommunens standpunkt og anførsler som hadde fått lagmannsrettens tilslutning, og at resultatet var i tråd med begge parters påstander. Det kunne da ikke sies at kommunen på noe punkt hadde tapt saken, hvilket måtte antas å være et vilkår for å anvende tvistemålsloven §172 første ledd.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Det gjelder her et omkostningskjæremål som bare kan føre frem dersom spørsmålet er avgjort i strid med loven og hvor utvalget er bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd, annet punktum, som også må få anvendelse her, selv om lagmannsretten har avgjort saken ved kjennelse.
Skjønnet ble påanket til lagmannsretten av retighetshaverne. Det hevdet det var feil ved rettsanvendelsen fordi mererstatningen i sin helhet var tilkjent grunneieren, mens den burde vært fordelt mellom denne og de bruksberettigede. Subsidiært påstod de skjønnet opphevet på grunn av mangelfulle premisser, noe som også gjaldt deres krav på ulempeerstatning.
Kommunen erklærte motanke vedrørende rettsanvendelsesspørsmålet, men sluttet seg til kravet om opphevelse av skjønnet fordi skjønnsgrunnene var mangelfulle. Kommunen uttalte seg ikke direkte om ulempeerstatningen.
Lagmannsretten begrunnet opphevelse av skjønnet slik:
«på bakgrunn av herredsrettens knappe premisser, har lagmannsretten ikke grunnlag for å overprøve herredsrettens rettsanvendelse. Herredsretten har uten nærmere begrunnelse fastsatt erstatning til grunneierne og til de bruksberettigede på basis av beregninger som ikke kan sammenlignes. Man er enig med kommunen i at dette er en omstendighet som gjør skjønnet så uklart at det av denne grunn bør oppheves. Rettighetshaverne hevdet at det var påregnelig at deres bruksrettigheter ville bli utøvet i fremtiden, og at de måtte ha krav på erstatning etter ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 2. På grunn av sammenhengen mellom de forskjellige rettigheter, finner lagmannsretten at opphevelse av skjønnet i forholdet mellom kommunen og de bruksberettigede ikke bare må omfatte beiteretten, men også de øvrige rettigheter.
Lagmannsretten finner videre at skjønnet også må oppheves for så vidt angår spørsmålet om ulempeerstatning.»
Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er begrunnet med at begge parter delvis har fått medhold i sine anførsler, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §174 første ledd.
Kjæremålsutvalget vil som utgangspunkt peke på at når en avgjørelse påankes fra begge sider, slik som her, skal saksomkostningene for ankedomstolen i prinsippet bedømmes selvstendig for hver av de to ankene, jfr. Rt-1965-757 og Rt-1969-1189.
Lagmannsretten har opphevet skjønnet på grunn av ufullstendige skjønnsgrunner, noe begge parter hadde nedlagt påstand om. Når det gjaldt ulempeerstatningen gav lagmannsretten rettighetshaverne medhold i deres anførsel om opphevelse av skjønnet. Lagmannsretten tok imidlertid ikke standpunkt til den ankende parts primære påstand om uriktig rettsanvendelse og kommunens motanke på dette punkt. Motanken gjaldt samme spørsmål som anken, og det var bare vedrørende den prinsipale påstand kommunens standpunkt ikke var sammenfallende med den ankende parts.
Ut fra dette kan utvalget ikke se at det var i strid med loven å anse ankesaken dels tapt, dels vunnet, slik at tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §174 første ledd kom til anvendelse ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet, uten at det ble foretatt en formell oppdeling av dette ansvar for ankens og motankens vedkommende.
Kjæremålet har således ikke ført frem og kommunen må tilkjennes saksomkostninger for utvalget. Disse settes til kr. 600,-.
Kjennelsen er enstemmig.»