Rt-1986-93
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1986-01-17 |
| Publisert: | Rt-1986-93 (10-86) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 17. januar 1986 i l.nr. 10 B/1986 |
| Parter: | Kst. statsadvokat Endre Storløkken, aktor mot A (forsvarer advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Røstad, Endresen, Backer, Bugge, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §79, Straffeloven (1902) §318, §317 |
Dommer Røstad: Fredrikstad byrett avsa 19. november 1984 dom i straffesak mot A, født xx.xx.1944. A ble kjent skyldig i forbrytelse mot straffeloven §318 første og tredje ledd jfr. §317. Han ble frifunnet etter tiltale for overtredelse av den militær straffelov §79. Straffen ble satt til fengsel i 9 måneder, med fradrag for 30 dagers varetektsfengsel.
Påtalemyndigheten påanket dommen for så vidt angikk frifinnelsen etter militær straffelov §79.
Høyesterett avsa 8. mars 1985 kjennelse hvorved byrettens dom ble opphevet for så vidt angikk frifinnelsen for overtredelse av den militær straffelov §79. Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner, jfr. Rt-1985-285.
Påtalemyndigheten fremmet sak med påstand om fellelse etter nevnte straffebestemmelse, og Fredrikstad byrett avsa 29. august 1985 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1944, straffes for overtredelse av militær straffelov §79 med tap av tjenesten som løytnant i Luftforsvaret.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Domfelte har påanket dommen på grunn av saksbehandlingen og straffutmålingen. «Det gjøres gjeldende at byretten har misforstått Høyesteretts kjennelse når den mener seg avskåret fra å foreta en felles straffutmåling. Det må være en selvfølge at tiltalte har krav på en felles straffutmåling for flere forbrytelser foretatt i samme tidsrom, og dessuten pådømt samtidig. Det resultat man nå har fått er alt for strengt, og ikke i samsvar med tidligere praksis.
Byretten nevner som et argument at tiltalte ikke har motanket innen fristen. Til det er å si at argumentet i beste fall er formalistisk. Tiltaltes forsvarer ble aldri varslet om anken, og oppnevnelse av ny forsvarer for Høyesterett skjedde etter at fristen for motanke var gått ut.»
Anken bør etter min mening tas til følge.
Jeg vil innledningsvis bemerke at den foreliggende sak reiser spørsmål som jeg ikke kan se har fått noen klar løsning i lovgivningen.
På grunnlag av en tiltalebeslutning - som gjaldt straffeloven §318, jfr. §317 og militær straffelov §79, grunnet på ett og samme forhold - er tiltalte gjennom to rettsavgjørelser blitt domfelt i samsvar med den utferdigede tiltalebeslutning. Det straffbare heleri har dannet grunnlaget for at tiltalte er ansett uverdig til den tillit eller aktelse som er nødvendig for hans militære stilling. Dommen på tap av stilling er hjemlet i den militær straffelov §79 som fastsetter tap av stilling som eneste reaksjon, og bestemmelsen i straffeloven §62 får således ikke anvendelse, heller ikke §64. Tjenestetapet er her - som alt nevnt - basert direkte på straffebudet i den militær straffelov §79, uten anvendelse av reglene i straffeloven §29. Man er således avskåret fra å anvende regelen i straffeloven §15 siste ledd, jfr. den militær straffelov §12 nr. 1 annet ledd siste punktum.
Tiltalen gjelder ett forhold: mottakelse av tyvegods i tidsrommet 1975-82. Byretten skulle ved den nye behandling av saken tatt forholdet opp til samlet bedømmelse ved straffastsettelsen. Hverken et synspunkt om rettskraft eller manglende motanke kunne stenge for en samlet vurdering, med mulighet for en avgjørelse til tiltaltes gunst.
Jeg antar at byrettens straffastsettelse for den side av forholdet som gjaldt heleri, er blitt påvirket av at byretten ikke ville idømme stillingstap for den del av forholdet som gjaldt militær straffelov §79.
Slik saken foreligger, må det foretas en samlet vurdering av den strafferettslige reaksjon på overtredelsen av de to straffebud. Stillingstap er - som fremholdt i Rt-1977-1283 - en hård reaksjon, og i dette tilfelle rammer den med særlig stor tyngde. Domfelte har gjennomgått en spesialutdannelse og har utført sin tjeneste på en måte som har foranlediget meget positive uttalelser fra overordnet hold.
Ved den samlede straffastsettelse er det for øvrig grunn til å se hen til at det straffbare forhold nå ligger ganske langt tilbake i tiden, idet det ble forøvd i tidsrommet 1975-82.
Jeg er kommet til at fengselsstraffen bør kunne settes til det minimum som en fellelse etter straffeloven §318 tredje ledd fastsetter, fengsel i 6 måneder. Etter min mening er det videre grunnlag for her å gi deldom, slik at fullbyrdelsen av fengselsstraff kan utstå for 5 måneders vedkommende. Den ubetingede del av fengselsstraffen er utholdt ved varetektsfengsel.
Jeg finner det riktig å utforme ny konklusjon som innebærer at den også omfatter det tidligere pådømte forhold.
Jeg vil etter dette stemme for denne dom:
A, født xx.xx.1944, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §318 første og tredje ledd jfr. §317 til fengsel i 6 - seks - måneder. Fullbyrdelsen av 5 - fem - måneder av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år. Den ubetingede del av straffen er utholdt ved varetektsfengsel.
A dømmes for overtredelse av den militær straffelov §79 til tap av tjenesten som løytnant i Luftforsvaret.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Backer, Bugge og justitiarius Sandene: Likeså.