Rt-1990-1013
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-31 |
| Publisert: | Rt-1990-1013 (356-90) |
| Stikkord: | Sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 139B/1990, snr 113/1990 |
| Parter: | Aktor: førstestatsadvokat Iver Huitfeldt mot A (Forsvarer: advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Rygg, Sandene, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, §390a, §39b |
Dommer Gussgard: Politimesteren i Asker og Bærum reiste ved tiltalebeslutning av 1. desember 1989 sikringssak mot A ved Asker og Bærum herredsrett, jf. straffelovens §39b nr. 1. Tiltalen gjaldt en rekke overtredelser av straffeloven §390a i tidsrommet 1986 - 1989. Tiltalte ble ansett å ha vært sinnssyk da de handlinger som lå til grunn for tiltalen var begått. Asker og Bærum herredsrett avsa 15. mars 1990 dom med slik domsslutning:
"1. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a, b, d og e overfor A, født xx.xx.1937, for et tidsrom av inntil 3 - tre - år.
2. A, født xx.xx.1937, frifinnes for kravet på erstatning (oppreisning) fra B og C."
Både A og hennes verge har anket til Høyesterett over den sikringsbemyndigelse som ble gitt i dommen. Etter deres oppfatning burde sikring ikke vært anvendt ved lovovertredelser av den art det her er tale om. Under enhver omstendighet vil sikring være et uforholdsmessig inngrep, i et hvertfall for så vidt gjelder alternativet i straffeloven §39 nr. 1 e. Det hevdes i anken at alternativene i straffeloven §39 nr. 1 a, b og d vil være lite egnet, og at alternativ e blir det alternativ påtalemyndigheten i praksis vil måtte anvende. Plassering i sikringsanstalt kan bli resultatet, noe som etter de ankendes oppfatning står i et klart misforhold til de lovovertredelser domfelte har begått og som man frykter hun igjen vil begå. En eventuell sikringsbemyndigelse bør begrenses til alternativene a og b.
Jeg oppfatter ankene slik at det ikke bestrides at loven vilkår for å anvende sikring er tilstede, noe jeg ut fra de opplysninger som foreligger også finner utvilsomt. Det saken reelt sett gjelder, er om straffeloven §39 nr. 1 bør anvendes, og i tilfelle om den fullmakten som gis påtalemyndigheten, bør være mer begrenset.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til herredsrettens dom.
Jeg er kommet til at ankene må forkastes.
Det fremgår av dommen at tiltalte siden sommeren 1986 har opptrådt meget sjenerende overfor sine naboer, særlig overfor en av dem. Hun har til stadighet kastet søppel, knuste flasker m.m ut i veien, og hun har hengt opp plakater med sterkt ærekrenkende beskyldninger mot en av naboene, både i sine egne vinduer, på husveggen, på bilen sin og på garasjen. Videre har hun til stadighet i mange timer rettet lys fra en reflektorlampe mot vinduet til naboen. Hun gir selv uttrykk for at hun driver en "kampanje" mot ham. Tiltalte bestrider ikke at hun har gjort det naboene anklager henne for.
Den nabo som har vært mest utsatt, fant situasjonen så uutholdelig at han og hans kone flyttet fra sin bolig og leiet den ut. At nevnte nabo har flyttet, har ikke medført noen vesentlig endring i tiltaltes oppførsel. Det er på det rene at også de øvrige beboere i strøket har funnet tiltaltes opptreden psykisk belastende og vanskelig å leve med. Tiltalte har i de årene det her gjelder, vært innlagt i psykiatrisk sykehus to ganger. Da dette ikke medførte noen bedring i forholdene, sendte en rekke naboer i fellesskap en politianmeldelse.
Når det gjelder det faktiske forhold, finner jeg å måtte legge til grunn at tiltaltes opptreden har gått langt ut over det naboer må tåle. At sinnslidelse gir seg utslag i unormal og plagsom opptreden, må de som rammes i en viss utstrekning finne seg i, uten at det blir tale om inngripende reaksjoner fra rettsvesenet overfor den sinnslidende. Det finnes imidlertid en grense for hva naboer bør måtte finne seg i.
De lovovertredelser en her står overfor, er i seg selv ikke av særlig alvorlig art, og sikring vil normalt ikke kunne anvendes. I rettspraksis er det i de senere år flere ganger gitt uttrykk for at sikring bør reserveres for den alvorlige kriminalitet. Vi har imidlertid også eksempler på at sikring er anvendt ved mindre alvorlige lovovertredelser. Avgjørelsen i Rt-1984-1175 gir et eksempel på at sikring er anvendt ved overtredelse av straffeloven §390a. I denne forbindelse vil jeg også vise til avgjørelse i Rt-1984-1197, der førstvoterende b.l.a uttaler:
"Jeg finner imidlertid grunn til å reservere meg mot å bli oppfattet derhen at ikke også de mest inngripende sikringstiltak etter straffeloven §39 nr. 1 e og f etter omstendighetene kan anvendes i tilfeller hvor det dreier seg om mindre farlige trusler og sjikanøs opptreden. Påkjenningen kan bli så alvorlig for den dette går ut over at slik bemyndigelse bør gis."
Som det er pekt på i avgjørelse inntatt i Rt-1984-204, må spørsmålet om sikringsbemyndigelse vurderes ut fra en helhetsbedømmelse som knyttes til tiltaltes psykiske tilstand og til vedkommendes atferd.
Når jeg har funnet at grunnlag for sikring foreligger, legger jeg særlig vekt på at tiltalte gjennom mer enn fire år vedvarende har krenket sine naboer på en meget plagsom måte, og har uttalt at hun vil fortsette med trakasseringen. Tiltalte har vært et stadig uromoment; naboene har oppfattet hennes opptreden til dels som truende, og det er ikke noe som tyder på at hun vil opphøre med sin plagsomme oppførsel. Hennes aggresjon var ikke utelukkende rettet mot den naboen som flyttet. Trakasseringen av naboene har fortsatt etter flyttingen, og etter det opplyste også etter at herredsrettens dom forelå. Det er i denne saken ikke realistisk å vente noen bedring med det første.
Jeg legger vesentlig vekt på at det har vært forsøkt å skaffe tiltalte hjelp gjennom det sosiale hjelpeapparat. Naboene henvendte seg således til Y i 1986 og flere ganger senere. Hun har to ganger vært tvangsinnlagt i X. Det er da ikke grunnlag for å nekte sikring under henvisning til at det psykiske helsevern først bør kobles inn med sikte på å løse den uholdbare situasjon som er oppstått.
Det gjenstår da å ta standpunkt til omfanget av den sikringsfullmakt som her bør gis. Herredsretten har forutsatt at man i første omgang vil anvende de minst inngripende sikringsalternativer, eventuelt sikring i psykiatrisk sykehus eller institusjon under det psykiske helsevern. Jeg slutter meg til dette. Det er opplyst i saken at tiltalte ble innlagt i X 25. september 1990, og at hun fortsatt oppholder seg der.
Jeg har vært noe i tvil om det er grunnlag for å gi fullmakt til å sette tiltalte i sikringsanstalt, men er kommet til at også dette bør tillates. Jeg forutsetter imidlertid, som herredsretten, at dette bare blir gjort om situasjonen blir fullstendig uholdbar, og det ikke skulle være mulig å få henne plassert i psykiatrisk sykehus.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Ankene forkastes.