Rt-1984-1197
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1984-10-25 |
| Publisert: | Rt-1984-1197 (330-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 25. oktober 1984 i l.nr. 154 B/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Ellen Holager Andenæs, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Halvorsen, Skåre, Bugge, Langvand, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §228, §390a, §39, §350, §390, §391, §39b, Straffeloven (1902), Psykisk helsevernloven (1961) §3, §5, Psykisk helsevernloven (1961) |
Dommer Halvorsen: Statsadvokaten i Agder reiste ved tiltalebeslutning av 23. desember 1983 og tilleggstiltalebeslutning av 1. mars 1984 sikringssak mot A for Kristiansand byrett. I tiltalebeslutningen var angitt at tiltalte i sinnssykdom hadde foretatt ellers straffbare handlinger, nemlig tre overtredelser av straffeloven §227, en overtredelse av §228 første ledd og en av §390a. Byretten avsa 15. juni 1984 dom med denne domsslutning:
«Påtalemyndigheten blir i medhold av straffeloven §39b bemyndiget til å bruke sikringsmidler overfor A, født xx.xx.1938, i samsvar med straffeloven §39 nr. 1 a-e for et tidsrom av inntil 5 år.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Domfelte har påanket dommen idet hun mener at påtalemyndigheten ikke burde ha fått bemyndigelse til å anvende sikringsmidler. Hun gjør i denne forbindelse også gjeldende at byretten feilaktig har lagt til grunn at straffeloven §227 er overtrådt i de to tilfellene hvor truslene mot hennes fraseparerte ektemann ikke var fremsatt overfor ham, men henholdsvis overfor riksadvokaten og en riksadvokatfullmektig. Ektemannen fikk først rede på truslene da han møtte som vitne under hovedforhandlingen i straffesaken. Domfelte har ikke besværet seg over anvendelsen av §227 for så vidt hun er dømt for å ha truet ektemannens venninne.
Jeg tar først for meg spørsmålet om §227 er feilaktig anvendt.
Gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §227 retter seg mot den «som i Ord eller Handling truer med et straffbart Foretagende» av en kvalifisert alvorlig grad og under slike omstendigheter «at truselen er skikket til at fremkalde alvorlig Frygt». Etter ordlyden er det ingen betingelse for å kunne straffelle at truselen er fremsatt overfor den som det straffbare foretagende det truses med, skal gå ut over. Gjerningsbeskrivelsen i §227 rammer således etter ordlyden de trusler domfelte fremsatte mot sin fraseparerte ektefelle i brev av 23. juni 1983 til riksadvokaten og over telefonen den 16. august 1983 til riksadvokatfullmektig Lyngtveit, idet truslene for øvrig tilfredsstillet de kvalifikasjonskrav paragrafen oppstiller.
Forsvareren støtter sitt angrep på anvendelsen av straffeloven §227 på det standpunkt Skeie har inntatt i Strafferett II, 1946, på side 125. Skeie hevder her under punkt 2 a at truselen må være fremsatt overfor den som handlingen skal gå ut over, eller at handlingen skal gå ut over pårørende eller venner av den som truselen blir fremsatt overfor. Dette innebærer en innskrenkende fortolkning av §227 som jeg ikke kan være enig i. Lovforarbeidene inneholder intet som kan gi veiledning i dette spørsmål og gir da heller ikke holdepunkt for å fortolke ordlyden innskrenkende. Etter min mening taler reelle hensyn sterkt for å anvende straffebestemmelsen fullt ut etter sin ordlyd også i tilfeller hvor truselen blir fremsatt overfor en annen enn den det straffbare forhold skal ramme. Paragrafen er et faredelikt hvor faren - frykten for at truselen iverksettes - er skapt allerede ved at truselen er fremsatt, selv om det er skjedd overfor en som ikke direkte skal rammes ved iverksettelsen. Ofte vil truselen av pliktmessige eller moralske grunner bli brakt videre til det utpekte offer. Men det kan bero på tilfeldigheter om dette skjer. Truselen kan i seg selv være farligere for det utpekte offer om den blir fremsatt gjennom en annen. Den truende kan lettere beskytte seg mot trusler som direkte blir fremsatt overfor ham. Skulle man følge Skeies mellomløsning og begrense anvendelsen av §227 til de tilfeller hvor den som truselen skal ramme, står i et nærmere familie- eller vennskapsforhold til den truselen blir fremsatt overfor, ville vanskelige avgrensningsspørsmål oppstå.
Jeg finner etter dette at straffeloven §227 må anvendes etter sin ordlyd, og at byrettens lovanvendelse her er korrekt, se Urbye: Norsk strafferett, side 232 til 233 og Kjerschow side 572, note 5.
Jeg går så over til å behandle sikringsspørsmålet og bemerker innledningsvis at Høyesterett har kompetanse til å prøve dette spørsmål på alle punkter, idet anken her gjelder reaksjonsspørsmålet, se Rt-1979-462.
Jeg er kommet til at anken over sikringsbemyndigelsen bør føre frem. I denne forbindelse vil jeg peke på at slik saken ligger an, er det ikke noe aktuelt alternativ å begrense sikringen til tiltak som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a-d. Vurderingstemaet er derfor om det er tilstrekkelig grunn til å anvende nr. 1 e som blant annet gir anledning til anbringelse i psykiatrisk sykehus eller sikringsanstalt. Dette anses som et så inngripende tiltak overfor den som rammes at det bare bør benyttes overfor lovbrytere som utgjør en særlig fare for andres liv, legeme, helse eller frihet, se Rt-1980-747 og Straffelovkommisjonens Utredning I av Straffelovgivningen under omforming, NOU 1983:57, side 201, spalte 2, punkt 3. mars «Utilregnelige lovbrytere». Jeg bemerker at truslene her etter sitt innhold gjelder en av de alvorligste forbrytelser etter straffeloven - drap.
Nærværende sak har sitt utspring i en langvarig ekteskapskonflikt som ledet til at partene ble separert ved dom i mars 1982.
Domfelte har vært underkastet judisiell observasjon, og de sakkyndige har konkludert med at observanden var sinnssyk så vel på handlingstiden som på tiden for observasjonen, og at hun lider av varig svekkede sjelsevner. De sakkyndige konstaterer blant annet at hennes reaksjoner på de forestillinger hun med rette eller urette måtte ha, «langt overskrider patologiens grenser», og at «Observanden har etter hvert utviklet et typisk paranoisk bilde med en massiv fortrengning av alle motforestillinger, og med fullstendig utilgjengelighet for argumenter». Det tilføyes imidlertid at: «De sakkyndige må understreke at utenom dette vrangsystem kan observanden resonnere fornuftig og logisk. Hun kan føre adekvat samtale og for så vidt også et adekvat liv, så lenge ikke vrangsystemet bryter forstyrrende inn.» Vedrørende konklusjonen «varig svekkede sjelsevner» bemerkes det i erklæringen blant annet:
«... De sakkyndige vil dog understreke at varig i det aktuelle tilfelle ikke må oppfattes som stedsevarig, idet man må kunne regne med at observanden ved langvarig adekvat psykiatrisk og sosial behandling, vil kunne gjenvinne sin mentale helse, hvorved også «sjelsevnene» vil kunne bli normale igjen.»
De sakkyndige har i forbindelse med sine konklusjoner om sinnssykdom og varig svekkede sjelsevner også tilføyet at det på grunn av disse forhold er fare for gjentagelse av straffbare handlinger.
Det er under ankeforhandlingen ikke fremkommet noe som kan rokke ved de sakkyndiges konklusjoner, og jeg finner derfor å måtte legge disse til grunn. Betingelsene for å gi bemyndigelse til sikring i medhold av straffeloven §39 nr. 1 er således oppfylt. Spørsmålet blir da om det sikringstiltak som er aktuelt, frihetsberøvelse etter §39 nr. 1 e, bør anvendes.
Når det gjelder gjentagelsesfaren, har byretten i sine premisser funnet at det er nærliggende fare for «nye straffbare handlinger av samme art som i tiltalebeslutningene», og at det er «først og fremst faren for nye trusler som har vekt». Byretten kommer ikke inn på spørsmålet om hvilken fare det kan være for at truselen kan bli realisert. Den berører heller ikke spørsmålet om hvordan de truselen retter seg mot, oppfatter situasjonen.
Spørsmålet om faren for at observanden skulle komme til å realisere drapstruslene, er heller ikke direkte berørt i de sakkyndiges erklæring. Erklæringen gjør nøye rede for observandens begrunnelse for drapstruslene mot ektemannen og hans venninne som nødvergehandling, nemlig den kontinuerlige urett og ydmykelse hun mener seg utsatt for. Herunder har hun stadig henvist til den såkalte «Liv-saken» som for noen tid siden var oppe for Eidsivating lagmannsrett, og hvor «Liv» etter annen gangs behandling i lagmannsretten ble frifunnet for forsettlig drap på sin mann med et haglgevær.
Av den rettspsykiatriske erklæring fremgår at observanden under samtalene i det ene øyeblikk uttaler at «hun «egentlig» ikke har ment noe alvorlig med truslene, men i neste øyeblikk kommer hun tilbake til at hun føler seg i en nødvergesituasjon, og at alt må være tillatt i en slik situasjon».
Når jeg leser erklæringen i sammenheng, får jeg ikke inntrykk av at de sakkyndige har bedømt forholdet slik at det er noen spesiell fare for at observanden skal realisere innholdet i truslene. Erklæringen gir heller det inntrykk at det er faren for fortsatt trakassering av ektemannen og hans venninne, først og fremst ved trusler, som de sakkyndige har hatt i tankene. I denne forbindelse har jeg festet meg spesielt ved at de sakkyndige, så vidt man kan se av erklæringen, ikke har forhørt seg hos den fraseparerte ektemannen om hans bedømmelse av alvoret i truslene. Dersom de har oppfattet observanden derhen at hun virkelig kunne tenkes å gjøre alvor av truslene, er det lite trolig at de ville ha unnlatt å spørre ektemannen. Ektemannen er overlege i psykiatri og burde gjennom et 20-årig ekteskap ganske sikkert ha kunnet bidra til å skape klarhet i dette spørsmål. Jeg vil i denne sammenheng også nevne at domfelte i brevet til riksadvokaten den 23. juni 1983 i forbindelse med truslene mot ektemannen og hans venninne blant annet skrev: «skytevåpen har jeg også anskaffet meg.» Under ransakingen som politiet umiddelbart deretter foretok hos henne, ble det ikke funnet noe våpen. Jeg legger da til grunn at våpenet ikke eksisterte annet enn på papiret.
Domfelte har etter det opplyste foretatt flere suicidalforsøk før varetektsfengslingen den 29. september 1983 ble forlenget med ytterligere tre uker etter at den judisielle observasjonen var fullført. I forbindelse med spørsmålet om denne ytterligere varetektsfengsling og domfeltes begjæring om å bli løslatt, avgav fengselslegen, doktor Nicolai Langfeldt, den 30. september 1983 en erklæring. Her gir han uttrykk for at han etter sin vurdering av suicidalfaren og behandlingsbehovet ikke ville kunne påta seg det medisinske ansvar under en fortsatt varetektsfengsling. I sin konklusjon uttaler han i et eget punkt i erklæringen: «Man kan ikke utelukke ved eventuell løslatelse at hun kan ta kontakt med de fornærmede parter, men at hun skulle kunne begå - eller gjøre forsøk på alvorlige forhold overfor de fornærmede parter anser jeg for svært liten.»
Domfelte ble løslatt ved Kristiansand forhørsretts kjennelse av 3. oktober 1983. Dagen etter ble hun frivillig innlagt i åpen avdeling ved Universitetets psykiatriske klinikk i Oslo. Det er opplyst at hun her oppholdt seg under full frihet, og flere ganger har hatt permisjon. Hun var innlagt ved sykehuset inntil hun etter egen begjæring ble utskrevet 4. juni 1984 for å møte under hovedforhandlingen i sikringssaken i Kristiansand S. Siden har hun bodd i Kristiansand, hvor også ektemannen og hans venninne bor. I hele denne tid som er gått fra hun frivillig ble innlagt i psykiatrisk sykehus den 4. oktober 1983, med derpå følgende opphold i Kristiansand, og frem til i dag, er intet opplyst om nye trusler. Heller ikke foreligger det opplysninger om at domfelte har satt seg i forbindelse med sin fraseparerte ektemann eller hans venninne i dette tidsrom. Det eneste som foreligger, er to brev til Høyesteretts kjæremålsutvalg og flere brev til forsvareren, hvor hun fortsatt besværer seg over den urett hun mener er begått mot seg, men uten at det er fremsatt nye trusler rettet mot andre.
Jeg har oppfattet det slik at påtalemyndigheten ikke regner med at det er behov for noen øyeblikkelig innleggelse i psykiatrisk sykehus, dersom sikringsbemyndigelse til dette skulle bli opprettholdt. Som nevnt ovenfor har domfelte nå siden juni i år oppholdt seg i frihet på sitt hjemsted. Dersom det da likevel på grunn av hennes opptreden etter Høyesteretts avgjørelse skulle bli nødvendig med frihetsberøvelse for å forebygge vesentlig fare, har man med utgangspunkt i de sakkyndiges sinnssykekonklusjon det nødvendige grunnlag for øyeblikkelig innleggelse i psykiatrisk sykehus i medhold av lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 nr. 2 §3 jfr. §5.
Etter en samlet vurdering av de forhold jeg har pekt på, finner jeg at sikring på det nåværende stadium er et uforholdsmessig inngripende tiltak, særlig tatt i betraktning at man eventuelt kan benytte det tvangssystem man har i lov om psykisk helsevern. Jeg finner imidlertid grunn til å reservere meg mot å bli oppfattet derhen at ikke også de mest inngripende sikringstiltak etter straffeloven §39 nr. 1 e og f etter omstendighetene kan anvendes i tilfeller hvor det dreier seg om mindre farlige trusler og sjikanøs opptreden. Påkjenningen kan bli så alvorlig for den dette går ut over at slik bemyndigelse bør gis. Imidlertid finner jeg ikke at forholdene har nådd dette stadium i den foreliggende sak.
Jeg stemmer for denne Dom:
Påtalemyndigheten gis ikke bemyndigelse til å anvende sikringsmidler mot A, født xx.xx.1938.
Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Bugge, Langvand og Michelsen: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Halvor Sigurdsen med domsmenn):
Tiltalte, A, født xx.xx.1938, bor - - -åsen 16, Kristiansand, separert, oppebærer f.t. kr. 6000,- pr. måned i bidrag fra tidligere ektefelle, ingen formue. Ingen å forsørge.
Botlagt 1977 for overtredelse av straffeloven §350 første ledd og §391 første ledd. I Agder lagmannsrett februar 1983 idømt straff av bot kr. 1500,- subs. 15 dager fengsel for overtredelse av straffeloven §390a.
Ved beslutning 23. desember 1983 har statsadvokaten i Agder satt A under tiltale til fellelse etter
I. Straffeloven §228 første ledd - - -
ved den 11. juli 1983 ca kl. 19.00 i - - -veien i Y, å ha lugget, sparket og klort B.
II. Straffeloven §227 - - -
ved til tid og på sted som nevnt under pkt. I, etter at det der anførte forhold hadde funnet sted, å ha truet B med at «neste gang skulle hun (B) få en kule mellom øynene», og at hun (tiltalte) skulle drepe B, hvilket fremkalte alvorlig frykt hos B.
III. Straffeloven §390a - - -
ved bl.a. i februar og april 1983 i Kristiansand, ved flere anledninger på offentlig sted, i X katolske kirke, på Klinikk for nervøse og i herr A's bolig på Z, i andres påhør ved flere anledninger å ha skjelt ut herr A, og herunder vært høyrøstet, ropt og skreket og brukt vulgære og støtende uttrykk.
Ved tilleggstiltalebeslutning 1. mars 1984 er hun av samme satt under tiltale til fellelse etter
Straffeloven §227 - - -
a. ved tirsdag 16. august 1983, i telefonsamtale med riksadvokatfullmektig Lyngtveit, flere ganger å ha uttalt at hun skulle «ta livet av» herr A, hvilket var skikket til å fremkalle alvorlig frykt for at hun ville gjøre alvor av truselen,
b. ved torsdag 23. juni 1983, i brev til riksadvokat Magnar Flornes, å ha truet med å skyte herr A, hvilket var skikket til å fremkalle alvorlig frykt for at hun ville gjøre alvor av truselen. - - -