HR-1990-326-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-29 |
| Publisert: | HR-1990-00326k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 326 K/1990, jnr 137/1990 |
| Parter: | A og B (advokat Odd A. Drevland) mot staten v/Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Frode Innjord) C (advokat Nils Skar). |
| Forfatter: | Holmøy, Langvand, Backer |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1953) §53, Tvistemålsloven (1915) §435, §54, §27 |
C er far til D, og var separert fra Ds mor, E, da hun døde 5. juli 1983. Etter morens død ble D boende hos sine besteforeldre på morssiden, A og B, som - etter at barnevernsnemda hadde overtatt omsorgen for barnet - ble godkjent som fosterforeldre.
Etter begjæring av C traff barnevernsnemnda 19. desember 1984 vedtak om at omsorgen skulle tilbakeføres. Etter ny behandling traff barnevernsnemnda 29. august 1985 vedtak om at omsorgen foreløpig ikke skulle overføres til faren. Etter klage fra ham vedtok fylkesmannen at omsorgen for D skulle oppheves med virkning fra det tidspunkt hun ble overflyttet til sin far. Dette vedtak ble 12. august 1986 stadfestet av Sosialdepartementet.
A og B gikk til søksmål mot staten med påstand om at Sosialdepartementets vedtak skulle oppheves. Søksmålet ble anlagt etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33, men søksmålet ble avvist, jf. Rt-1989-213. Avvisningen ble begrunnet med at søksmålet ikke var hjemlet i barnevernsloven §53, og at det ikke var grunnlag for en utvidende eller analogisk tolking av denne lovbestemmelse til å omfatte det foreliggende søksmål om å oppheve omsorgen.
Ved stevning 6. juni 1989 til Hardanger herredsrett anla A og B søksmål mot staten ved Sosialdepartementet og C. Søksmålet gjaldt overprøving av Sosialdepartementets vedtak 12. august 1986 og ble anlagt i medhold av tvistemålsloven §435 nr. 1.
Hardanger herredsrett, med settedommer, avsa 5. desember 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak A 23/1989 for Hardanger herredsrett avvises.
2. A og B tilpliktes innen 2 - to - uker å erstatte C dennes saksomkostninger med kr. 1.500,- - kronerettusenfemhundre -."
A og B påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 5. mars 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Hardanger herredsretts kjennelse av 5. desember 89 i sak A nr. 23/89 stadfestes.
2. A og B tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen å betale saksomkostninger til C med kr. 1.500,- - kronerfemtenhundre 00/100."
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De har i hovedsak anført:
Hvis søksmålet avvises, vil det vise hvilken manglende rettssikkerhet fosterforeldre generelt og A og B spesielt har. Lagmannsrettens meget kortfattede premisser er i så måte skuffende. Et tidligere søksmål etter tvistemålsloven kapittel 33, jf. barnevernsloven §53 er endelig avvist. Nærværende søksmål gjelder søksmålsadgangen etter de alminnelige regler i kapittel 30. Det hevdes å være feil om man i en sak av denne type skal bedømme den rettslige interesse ut fra rent praktiske forhold. Spørsmålsstillingen er prinsipiell og gjelder fosterforeldres rettsstilling. I denne sak gjelder det endatil fosterforeldre som i egenskap av besteforeldre og "psykologiske foreldre" har en spesielt sterk tilknytning til barnet.
Hva gjelder adgangen til å trekke barnets far inn som saksøkt ved siden av staten, hevdes denne å hvile på en sivilrettslig - om ikke prosessuell - nødvendighet. Nødvendigheten består i at barnets far, som er den som vil overta omsorgen, om de kjærende parter ikke får medhold i hovedsaken, i faktisk henseende er part i saken.
A og B har nedlagt slik påstand:
"1. Søksmålet fremmes mot såvel Staten v/Sosialdepartementet som mot C.
2. De kjærende parter tilkjennes sakens omkostninger."
Både staten v/Sosialdepartementet og C har tatt til motmæle i kjæremålet. Staten har i det vesentlige anført at barnevernsloven formål er å verne barnets interesser, og at fosterforeldre må ansees som barnevernsmyndighetenes oppdragstakere. Fosterforeldrenes egeninteresser faller utenfor hensynene barnevernsloven ivaretar. I denne sammenheng spiller det ingen rolle at fosterforeldrene også er barnets besteforeldre. Når fosterforeldre er blitt ansett søksmålskompetente i saker vedrørende flytting av barnet, er det på grunn av den særskilte bestemmelsen i barnevernsloven §27, jf. avgjørelsen i Rt-1982-1637.
Uansett har fosterforeldrene i denne sak ingen aktuell rettslig interesse. Når domstolene bare kan prøve lovmessigheten og ikke hensiktsmessigheten av omsorgsvedtaket, må Sosialdepartementet i tilfelle opphevelse av vedtaket, vurdere saken på ny. Ved denne vurdering står departementet fritt ut fra hva som ansees best for barnet i dag. Helse- og sosialstyret har dessuten en løpende plikt til å vurdere situasjonen.
Hva subjektiv kumulasjon angår, har staten vist til at prosessformene i tvistemålsloven kapittel 30 ikke har en slik karakter at de skaper problemer for forening med de alminnelige prosessregler. Hensett til de problemer som melder seg når søksmål vedrørende gyldigheten av et forvaltningsvedtak til gunst for en privatperson blir reist uten at denne er gjort til part i saken, har staten ansett det ønskelig at slike søksmål også kan rettes mot den private part.
C har vist til at det ikke foreligger feil ved lagmannsrettens lovbruk.
Staten ved Sosialdepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Sosialdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 1.500,-."
C har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes så langt det vedkommer C.
2. C tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Lagmannsretten har bygget på at de tidligere fosterforeldre ikke har rettslig interesse i et søksmål mot staten etter tvistemålsloven kapittel 30 for å få prøvet lovmessigheten av vedtaket om å oppheve omsorgsovertakelsen etter barnevernsloven.
I sin begrunnelse har lagmannsretten lagt vekt på at betydningen av et slikt søksmål for fosterforeldrene er minimal. I denne forbindelse er det vist til Regjeringsadvokatens tilsvar til lagmannsretten der dette punkt er nærmere utdypet. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har bygget på en uriktig lovtolking når det gjelder kravet til rettslig interesse etter tvistemålsloven §54.
Under henvisning til statens anførsler i tilsvaret, bemerkes at det i denne sak ikke er grunn til å gå inn på spørsmålet om tvistemålsloven §435 tredje ledd i alle tilfelle ville vært til hinder for å trekke barnets far inn i søksmålet etter de alminnelige regler om kumulasjon.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Staten v/Sosialdepartementet og C bør tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget i samsvar med sine nedlagte påstander. Staten tilkjennes saksomkostninger med 1.500,- kroner og C med 800,- kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A og B i fellesskap til staten v/Sosialdepartementet 1.500,- - ettusenfemhundre - kroner og til C 800,- - åttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.