HR-1990-39-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-01-09 |
| Publisert: | HR-1990-00039s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 39/1990, jnr 978/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Hellesylt, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §184, Straffeloven (1902) §233, §185, §186, §240, §388 |
Ved Indre Sogn forhørsretts kjennelse av 22. mai 1989 ble A, født xx.xx.1935, varetektsfengslet frem til 14. august 1989 i medhold av straffeprosessloven §184 og §185 første ledd, jf §172. Han var siktet etter straffeloven §233 første ledd for å ha stukket en kniv inn i brystet på B, slik at B døde etter kort tid. Siktede fikk samtidig brev- og besøksforbud. Han ble heller ikke gitt adgang til aviser eller kringkasting, jf straffeprosessloven §186 annet ledd. Ved Indre Sogn forhørsretts kjennelse av 14. august 1989 ble fengslingen forlenget frem til 6. november 1989. Den fortsatte fensling var begrunnet i straffeprosessloven §185 annet ledd, jf §184, jf §172.
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som ved kjennelse av 5. september 1989 forkastet kjæremålet.
Indre Sogn forhørsrett forlenget ved kjennelse av 3. november 1989 fengslingen frem til 26. januar 1990 med samme hjemmel som etter kjennelsen av 14. august 1989. Siktede påkjærte på stedet kjennelsen til lagmannsretten. Gulating lagmannsrett avsa 21. november 1989 kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes." Om saksforholdet og siktedes personlige forhold vises til de avsagte kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr. 2 og 6. Saksdokumentene med kjæremålet er sendt kjæremålsutvalget 21. desember 1989. Den kjærende part har i begrunnelsen av kjæremålet vist til det som er påberopt av ham i kjæremålet til lagmannsretten. Han hevder at lagmannsretten har lagt en uriktig bevisvurdering til grunn når den har funnet at han har handlet med forsett. Siktede har gjort utførlig rede for de faktiske forhold slik han ser dem og mener at det forelå en nødvergesituasjon.
Det foreligger etter siktedes mening en saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side, idet den ikke har vurdert om det er nødvendig med videre fengsling i saken, jf straffeprosessloven §172. Slik siktede ser det, foreligger det ikke noen grunn til å holde ham varetektsfengslet. Han viser også til at formålet med nevnte bestemmelse er klart definert og at bruk av §172 utover det angitte formål ikke er lovlig. Han peker i tillegg på den diskusjonen som har vært om bestemmelsen i forhold til Europarådets Ministerkomites resolusjon av 1965, jf NOU 1980:28.
Siktede hevder videre at lagmannsretten har begått en saksbehandlingsfeil ved ikke å ha vurdert forholdet til straffeprosessloven §240 og viser her til en avgjørelse inntatt i Rt-1986-762.
Tiltale vil ventelig bli tatt ut med det første, og det må føre til at saken står i en annen stilling. Siktede hevder derfor at fengslingsfristen ikke under noen omstendigheter skulle vært satt lenger enn til fire uker som er lovens hovedregel.
Det er lagt ned slik påstand: "A vert lauslaten frå vidare varetektsfengsling." Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at selv om det her gjelder et videre kjæremål har utvalget etter loven full kompetanse, jf straffeprosessloven §388 nr 6.
Kjæremålets hovedpunkt er om det i denne sak foreligger omstendigheter som gir grunnlag for å anvende regelen i straffeprosessloven §172 som både forhørsretten og lagmannsretten har lagt til grunn for sine avgjørelser om fortsatt fengsling.
Siktede har erkjent at han har brukt kniv mot den person som ble rammet av knivstikket og som følge herav døde.
Siktede har gjort gjeldende at han handlet i nødverge - og at han under ingen omstendighet har utvist slik skyld som straffebudet i straffeloven §233 første ledd stiller krav om.
Det foreligger således ikke tilståelse om straffeskyld etter drapsbestemmelsen i straffeloven §233, som siktelsen gjelder. Fengsling i medhold av straffeprosessloven §172 jf §184 annet ledd forutsetter da at det foreligger "andre forhold som i særlig grad styrker mistanken". Denne formulering innebærer - som fremholdt i kjæremålet - en skjerpelse av mistankekravet i §171.
Kjæremålsutvalget har i kjennelse inntatt i Rt-1989-186 uttalt at denne kvalifisering av mistankekravet ikke innebærer at det foreligger en nær opp til visshet grensende sannsynlighet for at siktede vil bli dømt i henhold til siktelsen.
Utvalget er etter vurdering av bevismaterialet kommet til at det på dette stadium av etterforskningen foreligger slike forhold som i særlig grad styrker mistanken om straffbar overtredelse av straffeloven §233 første ledd. Utvalget vil således opprettholde avagjørelsen om fortsatt fengsling av siktede. Den fort satte fengsling er etter kjennelsen begrenset til 26 januar d å.
Det er opplyst at det er berammet hovedforhandling i saken ultimo april d å. I god tid før hovedforhandlingen vil det da foreligge tiltalebeslutning, hvor påtalemyndigheten har foretatt subsumsjon av det foreliggende forhold.
Utvalget vil i anledning kjæremålet ellers tilføye:
I kjæremålet er vist til den diskusjon som har vært om regelen i straffeprosessloven §172 i forhold til resolusjon vedtatt av Europarådet. Man viser her til uttalelser i Rt-1987-1285.
Den kjærende part har også fremholdt at lagmannsretten burde ha vurdert fengslingskravet i forhold til straffeprosessloven §240. Lagmannsretten har i kjennelsen fremholdt at "Betingel sene for fortsatt varetektsfengsel er da til stede, jf straffeprosessloven §172", og den har fremholdt at "fortsatt varetektsfengsel ikke kan sees som et uforholdsmessig onde". I dette ligger - som uttalt av kjæremålsutvalget i Rt-1989-809 - at også vilkåret etter §240 anses oppfylt.
Kjennelsen er enstemmig.