LA-1993-599
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-16 |
| Publisert: | LA-1993-00599 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00599. |
| Parter: | Kjærende parter: Ivar Kristiansen m.fl (Prosessfullmektig: Advokat Halvor Storskogen, Drammen). Motparter: Hans Wersted, m.fl. |
| Forfatter: | Lagdommer Erling Strand, førstelagmann Arne Christiansen, lagmann Ola Rygg |
| Lovhenvisninger: | Jordskifteloven (1979) §74, §3, Domstolloven (1915) §153, Tvistemålsloven (1915) §170, §68, §98, §61 |
Saken gjelder kjæremål over Vestfold jordskifteretts kjennelse om ikke å gi oppreisning mot oversittelse av frist for innbetaling av ankegebyr ved anke til jordskifteoverrett.
Den 27/1 - 1993 gjorde Vestfold jordskifterett slikt vedtak i sak nr. 10/1990, Furu i Svelvik:
"1. Felles veg, Nesvegen, opprustes i henhold til etterfølgende vegvedtekter og foretatt utstikking i marka.
2. Kostnadsfordeling mv. fremgår av etterfølgende vedtekter.
3. Parkeringsplass for part nr. 9 opparbeides etter partens valg der eksisterende plass ligger, eller nærmere bekken."
Den 16/4 - 1993 anket eierne av takst nr.8, Ivar Kristiansen, takst nr.9, Sverre Knutsen, takst nr.13, Arne Kristiansen, takst nr.14, Solveig Kristiansen, takst nr.15, Georg Olavsen, takst nr. 17, Hjørdis Karin Brastad, takst nr. 18, Karin Iversen og takst nr 20, Einar Næss, alle med advokat Arne M. Huseby som prosessfullmektig, jordskifterettens avgjørelse til Agder jordskifteoverrett.
Det heter i innledningen til anken:
"Takst nr. 9, eier av gnr. 27, bnr. 3, Sverre Knutsen, påanker Jordskifterettens vedtak forsåvidt gjelder vedtakets pkt. 1, nemlig at Jordskifteretten har funnet at veien skal opprustes i henhold til utstikking i marka.
De øvrige takstnummer anker Jordskifterettens vedtak idet de mener den kostnadsfordeling Jordskifteretten har lagt til grunn både hva angår anleggskostnadene og det fremtidige vedlikehold er galt."
Den 21/4 - 1993 skrev jordskifteretten slik til advokat Huseby:
"Deres anke pva. Ivar Kristiansen m.fl. er innkommet i rett tid.
Jordskifteloven §74 tredje ledd angir at gebyr for anke til jordskifteoverretten er 7 x rettsgebyret, kr 3325,-
I denne sak gjelder dette for hver ankende part.
Rettsgebyrloven av 17. desember 1982 med forskrifter er ikke gjort gjeldende for jordskiftesaker, og advokaters rett til etterskuddsvis betaling gjelder således ikke.
I medhold av tvistemålsloven §170 annet ledd gis De frist til fredag 7. mai d.å. for innbetaling av kr 3325,- for hver av de ankende parter. Er ikke beløpet innkommet denne dato, anses ankeerklæringen for ikke innkommet."
I brev av 12/5 - 1993 fra jordskifteretten til advokat Huseby heter det blant annet:
"Jordskifteretten mottok Deres brev med behandlingsgebyr på kr 26600,- ved krysset sjekk mandag den 10. mai. Deres brev var datert og poststemplet den 7. mai 1993.
Forskuddsbetalingen er således innkommet 3 dager for sent. Det vises til kjennelse avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 13. juni 1985, inntatt i Rt-1985-1171.
Etter dette vil Deres anke måtte anses som ikke innkommet."
Fra de ankende parters side var det likevel ved bankgiro innbetalt til jordskifteretten kr 3325,- den 3/5 -1993. Dette beløpet innkom innenfor fristen.
I prosesskrift til jordskifteretten reiste advokat Halvor Storskogen på vegne av de ankende parter spørsmål om riktigheten av jordskifterettens gebyrberegning, og begjærte subsidiært oppreisning mot oversittelse av fristen for innbetaling av ankegebyret. Det ble blant annet anført at de aktuelle grunneierne oppfattet seg som en part og ikke som flere parter. Det ble gjort gjeldende at saken var tilnærmet identisk for alle de ankende parter.
Den 27/5 - 1993 avsa jordskifteretten kjennelse i saken med slik slutning:
"1. Det gis ikke oppreisning for oversittelse av innbetalingsfrist for ankegebyr i jordskiftesak nr. 10/1990.
2. Ankeerklæring for den ankende part det er betalt gebyr for må sendes retten innen kjæremålsfristen."
De ankende parters påstand og anførsler for jordskifteretten, fremgår av dens kjennelse.
Den 11/6 - 1993 sendte advokat Storskogen jordskifteretten "Begjæring om oppreisning til Agder lagmannsrett", på vegne av de ankende parter - med unntak for takst nr. 13, Arne Kristiansen. Lagmannsretten finner at begjæringen om oppreisning må oppfattes som et kjæremål etter jordskifteloven §61 tredje ledd punkt e. Når ikke takst nr. 13, Arne Kristiansen, er blant de kjærende parter, skyldes det, såvidt lagmannsretten forstår, at ankegebyr for hans vedkommende anses å være betalt rettidig, jfr. jordskifterettens kjennelse.
I kjæremålet til lagmannsretten anføres blant annet:
"Partene begjærer herved oppreisning for denne fristoversittelse i medhold av domstolloven §153.
Som grunnlag for begjæringen gjør partene gjeldende at fristoversittelsen ikke var forsettlig og at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at begjæringen tas til følge.
Partene ble klar over at de hadde innbetalt for lite ankegebyr fredag den 7. mai om ettermiddagen. Vestfold
Jordskifteretts kontorer var på denne tiden stengt.
Advokat Huseby utarbeidet brev og krysset sjekk stor kr 26600,- og sendte dette til Vestfold Jordskifterett.
Beløpet ble mottatt hos Vestfold Jordskifterett den 10. mai d.å.
Partene hadde tidligere innbetalt et gebyr stort kr 3325,- den 3. mai d.å., innkommet Vestfold Jordskifterett den 7. mai d.å.
Årsaken til at partene kun har innbetalt ett gebyr og således misforstått de gitte anvisninger er at partene betrakter seg som en part. Saken er vesentlig den samme for alle parter og de har etter drøftelser kommet til at det umulig kunne være et ankegebyr så stort som kr 26600,-. Et samlet gebyr på kr 3325,- var mer i tråd med de oppfatninger de ankende parter hadde av sakens omfang.
Det foreligger her åpenbart ingen forsettlig fristoversittelse. Det foreligger imidlertid en rekke særlige omstendigheter som tilsier at oppreisning må gis.
Det må særlig anføres at det er urimelig at en av de ankende parter kan fremføre sin sak mens de øvrige er tvunget til å akseptere det resultat Vestfold Jordskifterett har besluttet.
Partene var i samme båt og det er urimelig at partene nå er nødt til å velge ut en som kan føre sin sak videre.
Dette særlig av hensyn til partenes oppfatning av seg selv om en enhet.
Inngrepet er forholdsvis vesentlig og det vil få store konsekvenser for de involverte parter. Dette hensyn gjelder både i forhold til partenes økonomi og inngrepets karakter for omgivelsene.
Dessuten vil det anføres at anken høyst sannsynlig ville kunne ført frem, jfr. Rt-1985-1019. Det er en feil fra Vestfold Jordskifteretts side at det ikke ble innhentet uttalelse fra Bygningsrådet i kommunen.
Jordskifteloven §3, pkt b) fastslår at slik uttalelse skal innhentes når det berørte området ligger i "tettbebygget strøk". Advokat Huseby har fått opplyst av ingeniør
Larsen i Svelvik kommune at området er karakterisert som tettbebygget strøk. Ingeniør Larsen har også bekreftet at det ikke er avgitt noen uttalelse i saken."
De kjærende parter har lagt ned slik påstand:
"1. Saksøkerne, takst nr. 8, 9, 14, 15, 17, 18 og 20 gis oppreisning for oversittelse av frist for innbetaling av ankegebyr i jordskiftesak nr. 10/90, Furu i Svelvik."
Jordskifteretten forela kjæremålet for de andre partene med frist for uttalelse. Hans Wærsted, takst nr. 1, har i brev til jordskifteretten blant annet anført at han mener det går klart fram av jordskifterettens brev av 21/4 - 1993 at gebyret er kr 3325,- pr. ankende part. Videre peker han på at de ankende parter hele tiden har hatt hjelp av advokat og at det derfor burde vært mulig å overholde tidsfristen og betalt rett beløp. Wærsted kommer også en del inn på realitetene i jordskiftesaken.
Lagmannsretten er ut fra de foreliggende opplysninger kommet til at det i dette tilfelle var tilstrekkelig at det ble betalt ett gebyr, kr 3325,-, slik de ankende parter har fremholdt. Dette gebyret ble betalt innen fristen. Lagmannsretten finner da at det ikke er nødvendig med oppreisning, selv om kravet fra jordskifteretten var vesentlig større, nemlig ett gebyr for hver av de ankende parter.
Etter jordskifteloven §74 tredje ledd, jfr. syvende ledd, skal det betales 7 ganger rettsgebyret for anke behandlet ved jordskifteoverrett. Den 3/3 - 1989 ble jordskifteloven på dette punkt endret til at det skulle betales for "anke", mot tidligere for "sak", jfr. Ot.prp.nr.24 (1988-89), side 3, der det blant annet heter at "utgangspunktet for gebyret for anke til jordskifteoverrett bør vere at partane sine kostnader til det offentlige skal bli omlag like for lagmannsrett og overjordskifte."
I "Rettleiing for utføring av jordskiftesaker", fastsatt av Landbruksdepartementet den 1/5 - 1991, heter det på side 67:
"Ved anke til jordskifteoverretten har det vore noko uklårt korleis gebyret skal bereknast. Departementet har her teke det standpunkt at gebyrberekninga bør følgje reglane for dei vanlege domstolane slik at kvar part som anker til vanleg skal betale fullt ankegebyr med mindre partane har dekning for prosessfellesskap i tvistemålsloven §68 og §98."
Parter som har hatt prosessfellesskap etter tvistemålsloven §68 i første instans og som sammen anker til lagmannsrett, vil normalt bare bli avkrevet ett ankegebyr. Lagmannsretten forstår Landbruksdepartementets rettledning slik at tilsvarende ordning bør praktiseres ved anke til jordskifteoverretten.
Da de ankende parter således må anses å ha betalt riktig ankegebyr rettidig, finner lagmannsretten at jordskifterettens kjennelse må oppheves.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Jordskifterettens kjennelse oppheves.