LA-1993-702
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-15 |
| Publisert: | LA-1993-00702 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett - Agder lagmannsrett LA-1993-00702 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (aktor: statsadvokat Per Halsbog) mot A (forsvarer: h.r.adv. Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Rygg, formann 2. Ekstraord. lagdommer Finn Elseth. Meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §52, §62, §31 |
År 1993 den 13. september ble rett satt i Statens Hus, Skien, i Telemark lagsogn.
År 1993 den 14. september fortsatte forhandlingene.
År 1993 den 15. september ble dom avsagt. Retten trakk seg tilbake til rådslagning. Det ble deretter avsagt slik dom :
A, f. i 1952, ble ved Skien og Porsgrunn byretts dom av 12. januar 1993 domfelt for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ og av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §3, og idømt en straff av fengsel i 120 dager. Domfellelsen gjaldt det forhold at A om morgenen tirsdag 19. november 1991 som fører av en personbil kjørte på den 75 år gamle B i et fotgjengerfelt i - - -, med den følge at B døde av skadene han ble påført.
Etter begjæring fra domfelte har Høyesteretts kjæremålsutvalg 23. mars 1993 besluttet at saken skal behandles ved lagmannsrett.
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har deretter den 23. april 1993 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett, for overtredelse av
"I.
Straffeloven §239, 1. straffalternativ, for ved bruk at motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død, ved at han i november 1991 ca kl. 08.20 som fører av personbil - - - under kjøring på - - - i retning sentrum, på grunn av uaktsomhet holdt en efter forholdene for stor fart i betraktning av at han nærmet seg fotgjengerfelt, og ikke i tide ble oppmerksom på og fikk bremset opp eller stanset for den 75 år gamle B som var i ferd med å krysse veibanen i fotgjengerfeltet, med den følge at han kjørte på B, som ble påført så store skader at han straks efter avgikk ved døden.
II.
Veitrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3, hvorefter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke voldes skade eller oppstår fare og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret, ved at han til tid og på sted som nevnt under post I, og som fører av den der omhandlede personbil, forholdt seg som der beskrevet."
Saken ble behandlet i Agder lagmannsrett 13. og 14. september 1993. Tiltalte møtte og forklarte seg. Det ble foretatt avhør av 10 vitner samt av de rettsoppnevnte sakkyndige avdelingsingeniør Per Helge Hjelberg og overingeniør Per Georg Karlsen. De to sistnevnte var rettsoppnevnte sakkyndige også for byretten. Det ble foretatt befaring til - - -, hvor stedet der påkjørselen fant sted ble påvist.
Tiltalte A er født - - - 1952 i - - - og bosatt i - - -. Han er skilt og har to barn på henholdsvis 15 og 10 år som han betaler oppfostringsbidrag til med ca kr 2 500,- pr. mnd. A er teknisk utdannet, med tilleggsutdannelse i økonomi. Han har vært arbeidssøkende de siste ca 3 år. Tidligere ledet han en entreprenøravdeling i - - -. Han får utbetalt ca kr 10 000,- brutto pr. måned og har ingen formue. A har ikke erkjent seg straffskyldig etter noen av postene i tiltalen.
De faktiske forhold av betydning for saken er nokså detaljert beskrevet i byrettens dom, og fremstillingen her stemmer stort sett overens med det som fremkom under den fornyede behandling. Tiltalte hevder som for byretten at ulykken skyldes to forhold, nemlig den spesielle motlyseffekten i de avgjørende øyeblikk umiddelbart før påkjørselen og at B må ha beveget seg ut i kjørebanen på en uforutselig måte. Han bekrefter sin forklaring til politiet og for byretten om at han oppdaget en skygge som må ha vært B før motlyseffekten satte inn og blendet ham. Han mener han da befant seg 20-30 meter fra fotgjengerfeltet, og at kjørehastigheten da var 40-50 km/time. Observasjonen ga ingen foranledning til å regne med at B ville begi seg ut i kjørebanen før etter at han selv hadde passert. Da han neste gang ble oppmerksom på B - etter at motlyseffekten som blendet ham var borte - var det for sent å unngå sammenstøtet. A fastholder at B kom mot bilen, enten rett mot fronten eller noe på skrå, da han ble påkjørt. A hevder også at B ikke befant seg i selve fotgjengerfeltet, men noe på sørsiden av dette, da påkjørselen skjedde.
I likhet med byretten legger lagmannsretten til grunn at tiltalte kjørte med en hastighet av i underkant av 60 km/time da han første gang oppdaget den skyggen på høyre side av - - - som må ha vært B, og at hastigheten i selve påkjørselsøyeblikket var omkring 45 km/time. Det er disse hastigheter de sakkyndige har beregnet seg frem til, og lagmannsretten bedømmer angivelsene som nokså sikre. Det legges videre til grunn at B ble påkjørt i selve fotgjengerfeltet, og ikke på sørsiden av dette slik tiltalte har hevdet. Lagmannsretten kan ikke se å ha grunnlag for å karakterisere Bs trafikale opptreden ved anledningen som spesielt uaktsom; han hadde sterkt svekket syn og også svekket hørsel, og har formodentlig forholdt seg slik han ellers brukte å gjøre ved kryssing av - - -. Kjørende må alltid være forberedt på at det finnes både barn og eldre i og ved en fotgjengerovergang.
Avgjørende for skyldspørsmålet i saken blir etter dette om den spesielle motlyseffekten på stedet i de avgjørende øyeblikk kan sies å være en straffriende omstendighet. Det er bekreftet av vitner at det tidvis oppstår en slik lyseffekt som tiltalte har forklart seg om, og at det da er meget vanskelig for kjørende å se både personer på høyre side av - - - og personer som befinner seg i selve vegbanen. Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte ble utsatt for en slik motlyseffekt der og da, i samsvar med hva han selv har forklart. Skal dette lede til straffrihet, må det for det første forutsettes at ulykken ikke hadde inntruffet hvis motlyseffekten ikke hadde blendet tiltalte, og for det annet må det ikke kunne tilregnes tiltalte som uaktsomt at han ikke regnet med muligheten for å bli blendet og innrettet kjøringen under hensyn til en slik mulighet. Lagmannsretten er kommet til at den omhandlede motlyseffekten ikke kan anses som en straffriende omstendighet i saken. Etter lagmannsrettens mening hadde A allerede opptrådt uaktsomt før motlyseffekten satte inn, ved å unnlate å redusere kjørehastigheten i tillit til at B ikke ville rekke å komme ut i kjørebanen før han selv hadde passert. Det påhviler kjørende en spesiell og meget streng aktsomhetsplikt ved passering av fotgjengeroverganger, se f.eks. Rt-1977-501, Rt-1978-1303 og Rt-1989-741. Etter lagmannsrettens mening leder denne spesielle aktsomhetsplikten til at A måtte ha redusert kjørehastigheten straks han ble oppmerksom på den skyggen på høyre side av - - - som senere viste seg å være B. Når han ikke gjorde det, kan han ikke sies å ha oppfylt kravet til aktsomhet i vegtrafikkloven §3, som etter praksis gjelder på samme måte i forhold til straffeloven §239.
Lagmannsretten mener at slik situasjonen var, må tiltaltes uaktsomhet også anses å omfatte dødsfølgen. Bevisstheten om at det befant seg en fotgjenger i nærheten av fotgjengerovergangen, sammenholdt med den foran nevnte feilvurdering med hensyn til når B ville komme til å befinne seg i kjørebanen og unnlatelsen av å senke kjørehastigheten, gjør det etter lagmannsrettens mening forutselig at kjøringen kunne resultere i en påkjørsel med dødelig utgang.
Tiltalte blir etter dette å domfelle overensstemmende med tiltalen.
Når det gjelder straffutmålingen, er lagmannsretten kommet til at det etter omstendighetene er grunnlag for en betinget reaksjon. Det er ved denne vurderingen særlig sett hen til to forhold: For det første er det etter lagmannsrettens mening ikke tale om noen kvalifisert uaktsomhet, men om en kombinasjon av vanlig forekommende mangel på aktsomhet og rent uhell. Ulykken - eventuelt dødsfølgen - kan tenkes å ville blitt avverget hvis tiltalte ikke var blitt blendet av motlys i de kritiske øyeblikk, selv om en farlig situasjon også da ville ha oppstått på grunn av tiltaltes feilvurdering av Bs bevegelser. For det annet finner lagmannsretten å burde ta hensyn til at det nå er gått bortimot 2 år siden påkjørselen fant sted, og at det gikk godt over 1 år før saken kom opp til pådømmelse i byretten. Lagmannsretten bedømmer i det hele tatt saksforholdet slik at betinget straff i dette tilfelle kan forsvares også ut fra almenpreventive hensyn. Straffen fastsettes etter dette til betinget fengsel i 120 dager.
Straffeloven §62 første ledd er iakttatt.
Saksomkostninger er ikke påstått, og idømmes etter omstendighetene ikke.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
A, f. - - - 1952, dømmes for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ og for overtredelse av vegtrafikkloven §3 jfr. §31 første ledd, jfr. straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager. I medhold av straffeloven §52 nr. 1 utsettes fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid på 2 - to - år.