LA-1995-1024
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-06-17 |
| Publisert: | LA-1995-01024 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr. 95-00460 A Agder lagmannsrett la-1995-01024 A |
| Parter: | Ankende part: Bjørn Petersen (Prosessfullmektig: Advokat Jon Evert Christensen) Ankemotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Johan Henrik Frøstrup) |
| Forfatter: | Lagdommer Erling Strand Kst. lagdommer Reidun Wallevik Ekstraord. lagdommer Birger Lassen |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, §8, Militærnekterloven (1965) |
Den 23. oktober 1995 avsa Skien og Porsgrunn byrett dom med slik domsslutning:
"Vilkårene for å frita Bjørn Petersen, født xx.xx.76-45725, for militærtjeneste i medhold av lov av 1965 nr. 3 er ikke til stede."
Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av dennes dom.
Bjørn Petersen, med advokat Jon Evert Christensen som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.
Staten ved Justisdepartementet ved prosessfullmektig Johan Henrik Frøstrup, har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Skien 17. juni 1996. Ankende part møtte og forklarte seg.
Bjørn Petersen har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. For så vidt vises til byrettens dom. Sammenfatningsvis er således anført:
Lovens krav om at det er grunn til å gå ut fra at Petersen ikke kan delta i militærtjeneste av noen art uten å komme i alvorlig konflikt med sin overbevisning er til stede. Han mener "det er galt å bli lært opp til å drepe". Han er imot all bruk av våpen og vold. Selv om han mente at det kanskje var riktig for noen nordmenn å gjøre motstand ved invasjonen den 9. april 1940, ville han selv ikke delta i noen form for forsvar ved et lignede angrep i dag, og han ville fraråde andre å gjøre motstand. Han selv vil i en slik situasjon kunne pleie sårede.
Han mener det ikke er behov for det militære i det hele tatt. Han har interessert seg lite for NATO, og har ikke satt seg mye inn i det. Petersen mener FN-organisasjonen i visse situasjoner kan være nyttig dersom den kan løse konflikter med forhandlinger, men tar avstand dersom det tys til vold, også for å hindre massedød.
Det er ikke riktig å motsette seg undertrykkere ved hjelp av vold, da dette er en feil måte å innføre demokrati på.
Han kunne i en nødsituasjon forsvare broren dersom han ble angrepet, men ikke andre nærstående familiemedlemmer.
Den vernepliktige må vurderes på bakgrunn av egne forutsetninger, det foreligger ingen mindre alvorlig overbevisning om han ikke har satt seg inn de ulike teoretiske og praktiske problemstillinger. Staten har bevisbyrden for at den vernepliktige ikke har den overbevisning som kreves etter loven, hvilket tjener som beskyttelse av den som ikke intellektuelt sett kan fremføre sine synspunkter så godt, jfr. Høyesteretts dom av 30. april 96.
Bjørn Petersen er villig til å avtjene siviltjeneste, gjerne arbeid med psykisk utviklingshemmede. På spørsmål svarte han at han ikke fikk informasjon om siviltjeneste på sesjonen.
Det ble deretter lagt ned slik påstand:
"Bjørn Petersen, født xx.xx.76 45727, fritas for å gjøre militærtjeneste av noen art i medhold av §1 i lov av 19. mars 1965 nr. 3, om fritak av militærtjeneste av overbevisningsgrunner."
Ankemotparten har i det vesentlige og sammenfatningsvis anført følgende til støtte for sitt syn:
Det er statens syn at Petersen ikke fyller vilkårene for fritak. Innholdskravet er ikke oppfylt. Han har reservert seg ved å si om den norske motstanden ved invasjonen i 1940 at det "kanskje var riktig for dem da" å yte motstand, hvilket er en vesentlig reservasjon. Kravet til fasthet og styrke er heller ikke oppfylt. Han har endret syn på forsvaret idet han i første omgang ga uttrykk for at det burde være frivillig. Han gir inntrykk av å være lett å lede, også under eksaminasjonen. Det må forutsettes at Petersen har et alminnelig intellektuelt nivå, men han later til å være uinteressert i samfunnsspørsmål, har ikke tenkt igjennom forholdet til NATO, FN, religion eller andre sentrale samfunnsspørsmål. Petersen viser også mangler i refleksjonen ved at han på spørsmål om nødvergesituasjoner legger til grunn en subjektiv norm idet han ville kunne forsvare noen familiemedlemmer mot angrep, men ikke andre. Også hans forhold til FN's fredsbevarende styrker er uklart.
Petersen gir ikke til kjenne noen alvorlig overbevisning ved at han bare sier at han "ikke ville ha likt det" dersom han måtte avtjene verneplikt.
Det ble deretter nedlagt slik påstand:
"1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 23. oktober 95 stadfestes.
2. Bjørn Petersen, født xx.xx.1976, dømmes til å betale saksomkostninger med kr 6000,- for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til dennes begrunnelse. Etter §1 i lov om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner stilles opp to kumulative vilkår for fritak. Den vernepliktige skal ha en alvorlig overbevisning, og militærtjeneste av enhver art må komme i konflikt med denne overbevisning. Det er i flere avgjørelser uttalt at det stilles strenge krav til alvoret i overbevisningen, jfr. bl.a. Rt-1950-917, Rt-1959-824 og Rt-1970-1544, Singsaas dommen. Grunnlaget for overbevisningen er ikke avgjørende dersom overbevisningen ikke har en slik fasthet og styrke at den vernepliktige ikke kan utføre noen form for militærtjeneste uten å komme i samvittighetskonflikt, og som også retter seg mot at andre frivillig eller tvunget gjør militærtjeneste. Det er således ikke nok at den vernepliktige har en grunnfestet holdning om at han ikke vil utføre militærtjeneste. Det er et krav for fritak at den vernepliktige innehar et standpunkt om absolutt og reservasjonsløs pasifisme der bare nødvergesituasjoner kan unntas.
Ved avgjørelsen av om vilkårene for fritak foreligger, foretas en vurdering av overbevisningens innhold og av dens fasthet og styrke basert på de bevis som foreligger på avgjørelsestidspunktet. Det er den vernepliktige som må fremskaffe det faktiske grunnlag for vurderingen av om de lovbestemte vilkår for fritak er oppfylt. Vurderingen skjer med grunnlag i den vernepliktiges forklaring.
Det er således dagens situasjon som skal legges til grunn for rettens avgjørelse, selv om den vernepliktiges tidligere uttalelser og eventuell glidning i synspunkter må tillegges vekt ved vurderingen av overbevisningens alvor. Når det gjelder bevisvurderingen av overbevisningens alvor, antas å gjelde samme bevisbyrderegel som i strafferetten, det vil si at rimelig tvil skal komme den vernepliktige til gode, jfr. Høyesteretts avgjørelse av 30. april 1996.
I likhet med byretten er lagmannsretten kommet til at kravet til innhold må anses oppfylt. Petersen gir klart uttrykk for at han er imot ethvert militært system der man blir lært opp til å drepe, og er også imot at andre deltar i militærtjeneste eller forsvar. Riktignok sier Petersen at motstanden ved invasjonen i Norge i 1940 "kanskje var riktig for dem da", og hans holdning til FN's fredsbevarende styrker synes noe uklar. Dette er etter lagmannsrettens syn likevel ikke nok til å rokke ved helhetsinntrykket.
Lagmannsretten finner derimot ikke at kravet til overbevisningens alvor, det vil si kravet til fasthet og styrke, er oppfylt. For det første har Petersen endret syn ved at han både ved søknad om fritak og senere da han avga politiforklaring mente at det var riktig med et frivillig forsvar i Norge. Under politiavhøret hadde han også et annet syn på FN-styrken enn det han gir uttrykk for idag.
For det andre gir Petersen ikke uttrykk for noen konfliktsituasjon av særlig betydning når han på spørsmål om hva han ville ha følt ved å måtte avtjene verneplikt svarer at han "ikke ville ha likt det".
Petersen svarer nølende og vagt på spørsmålene under hovedforhandlingen og virker lite overbevisende. Han gir inntrykk av å ha liten kunnskap om militærtjenesten som sådan, det samme om NATO og FN, og hans synspunkter virker ikke tilstrekkelig gjennomarbeidet.
Lagmannsretten er enig med ankende part i at den vernepliktige generelt sett må vurderes på bakgrunn av egne forutsetninger, og at alvoret i overbevisningen kan være like sterkt om det ikke intellektuelt sett er optimalt formulert.
Lagmannsretten legger likevel til grunn at det for å kunne statueres en slik grunnleggende og fundamental overbevisning som skal til for å kunne kvalifisere for fritak, må ha vært gjennomført en viss bearbeidelse. Det kreves således etter lagmannsrettens syn en såpass grundig gjennomtenkning at alvoret i overbevisningen kan artikuleres på en troverdig måte. Lagmannsretten finner ikke at Bjørn Petersen har gitt uttrykk for en samvittighetskonflikt av en slik karakter at lovens krav til styrke og fasthet er oppfylt.
Anken har etter dette ikke ført frem, og byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger idømmes ikke, idet lagmannsretten ikke finner at vilkårene i militærnekterloven §8 annet ledd er til stede.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 23. oktober 1995 stadfestes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.