Rt-1959-824
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1959-09-12 |
| Publisert: | Rt-1959-824 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 77/1959 |
| Parter: | Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat C.A. Torstensen). |
| Forfatter: | Nygaard, Endresen, Hiorthøy, Eckhoff, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §35, Militære Straffelov (1902) |
Dommer Nygaard: Lyngen herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa 30. juni 1959 dom med slik domsslutning:
«A dømmes for forbrytelse mot mil. strl. §35, 1. ledd til fengsel i 90 dager.
I saksomkostninger til det offentlige tilpliktes han å betale 100 kroner.»
Domfelte begjærte prinsipalt fornyet behandling ved lagmannsrett, mens han subsidiært påanket dommen til Høyesterett på grunn av uriktig lovanvendelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet å nekte lagmannsrettsbehandling, men henviste anken til Høyesterett.
I domfeltes ankeerklæring heter det bl.a.: «Det gjøres gjeldende at retten har tilsidesatt bevisbyrderegelen idet den uttaler følgende: «Alt i alt finner retten ut fra de bevisligheter som foreligger ikke grunn til å anta at det er eller har vært til stede hos tiltalte en alvorlig overbevisning. - - -» Retten har ikke adgang til å avsi fellende dom på grunnlag av en antagelse på dette punkt, retten må føle seg overbevist,»
Jeg finner det klart at anken ikke kan føre frem. Når jeg leser domsgrunnene i sammenheng, anser jeg det ikke tvilsomt at herredsretten er kommet til sitt resultat på grunnlag av en
Side:825
samlet vurdering av det foreliggende bevismateriale, og at retten ikke ved denne vurdering har tatt feil når det gjelder forståelsen av reglene om bevisbyrden. Videre forstår jeg domsgrunnene slik at herredsretten har funnet at det ikke forelå noen straffbefriende overbevisning i dette tilfelle.
Utenom anken har forsvareren for Høyesterett gjort gjeldende at herredsretten har bygget på en uriktig rettsoppfatning for så vidt angår de krav som loven stiller til den «alvorlige overbevisning» etter den militære straffelovs §35, siste ledd. Etter domsgrunnene har herredsretten lagt til grunn at domfelte i og for seg har en personlig overbevisning når det gjelder spørsmålet om å nekte militærtjeneste. Derimot har retten funnet at det ikke her dreier seg om en «alvorlig» overbevisning i lovens forstand. I domsgrunnene heter det bl.a.: «Tiltalte har gitt uttrykk for at han nok kunne tenke seg å bære våpen i en fremtidig forsvarskrig for landet, men ville forbeholde seg å vurdere det konkret om det forelå en virkelig forsvarssituasjon.» Videre uttales det at retten i det hele har «fått inntrykk av at tiltalte ikke vil sette svært meget inn på å ta konsekvensen av sin innstilling». Jeg kan etter dette ikke se at herredsretten her har bygget på noen uriktig rettsoppfatning. Som fremholdt i Høyesteretts kjennelse i Rt-1950-917 flg. må det stilles strenge krav til dybden og alvoret i en overbevisning som skal lede til straffrihet etter §35, siste ledd.
Endelig har forsvareren for Høyesterett reist spørsmålet om fengselsstraffen i dette tilfelle bør gjøres betinget. Selv om det skulle være så at det er en mulighet for at domfelte i fremtiden vil utføre militærtjeneste, er jeg enig med herredsretten i at det ikke i dette tilfelle foreligger slike særlige omstendigheter at det er grunnlag for å fravike den alminnelige praksis som går ut på at det reageres med ubetinget fengselsstraff i saker av denne art.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Eckhoff og Gaarder: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Jens Bugge med domsmenn Bjørn Schjoll-Eriksen og Erling Berger):
Tiltalte A er født xx.xx.1924, er gift, men har ingen barn å forsørge. Han bor på Bjerkaker, Tromsøya, er uformuende og er ansatt som mekaniker i et kontormaskinfirma i Tromsø, hvor han oppgir å ha hatt en inntekt i siste år på ca. kr. 11 000. Han er tidligere ustraffet. I 1946 har han avtjent ca. 3 1/2 måned regulær militærtjeneste ved LKN og Bardufoss.
Mot ham har statsadvokaten i Troms og Finnmark den 12. mai 1959
Side:826
reist tiltale ved Lyngen herredsrett for forbrytelse mot mil. strl. §35 første ledd, ved at han, etter å ha mottatt innkallingsordre av 1. september 1958, i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt, unnlot å møte til ca. 14 dagers repetisjonsøvelse ved Bodø flystasjon i tiden 24. november-7. desember 1958. - - -
Sommeren 1958 mottok tiltalte, som da ikke hadde vært innkalt til regulær militærtjeneste siden 1946. Innkallelse til å møte ved repetisjonsøvelse tidlig på høsten samme år. Tiltalte svarte på innkallelsen med et brev av 13. august 1958 hvor han meddelte vedkommende myndighet at han bl.a. på grunn av Norges medlemskap i NATO anså det som stridende mot sin overbevisning å utføre militærtjeneste og ba seg fritatt. Imidlertid ble øvelsen utsatt og de militære myndigheter fant ikke grunn til å foreta seg noe overfor tiltalte. Den 1. september ble han innkalt på ny til 14 dagers repetisjonsøvelse som nevnt i tiltalebeslutningen. Tiltalte returnerte innkallelseskortet, slik som det er påbudt, uten noen påtegning. Da han senere samme høst sendte inn sitt krigstjenestekort, gjorde han derimot under henvisning til sitt brev av 13. august igjen oppmerksom på at han ikke anså seg forpliktet til å møte. Da øvelsestiden kom møtte han heller ikke.
Det ansees hermed bevist at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen. Ved tiltaltes egen erkjennelse er det på det rene at hans hensikt så vel da han mottok innkallelsene som da han skulle ha møtt var å unndra seg all militær tjeneste.
Når tiltalte allikevel påstår seg frifunnet, er det med hjemmel i mil. strl. §35, siste ledd.
Han forklarer at han alltid har vært en motstander av militærvesenet. Dette har ikke sin rot i religiøs overbevisning eller i egentlige samvittighetsgrunner, men er diktert av rent politiske betraktninger. Han holder det for uriktig at nasjonene skal bære våpen mot hverandre og mener at verdensfreden settes overstyr ved den nåværende opprustningspolitikk. Siden 1946 har denne oppfatning stadig festet seg sterkere hos ham, men det er dog Norges tilslutning til NATO og især den omstendighet at Tyskland er opptatt i alliansen som har brakt begeret til å flyte over for ham. Hvis krigen nå skulle bryte løs, mener han at skylden ligger like meget i vest som i øst, og han anser det som en uhyrlig tanke at vi i så fall skal ha tyskerne, våre tidligere undertrykkere, som våpenfeller. Under disse omstendigheter finner han det stridende mot sin overbevisning å delta i militære øvelser for Norge. En eventuell angriper mener tiltalte må møtes med «åndelige» våpen, i likhet med dem man anvendte under den tyske okkupasjonen.
Det er sikkert nok så at også en overbevisning bygget på politisk oppfatning i og for seg kan være straffrihetsgrunn etter mil. strl. §35. Tiltaltes holdning er ikke et resultat av medlemskap i noen politisk organisasjon. Hans oppfatning synes å være personlig nok. Retten kan allikevel ikke finne at den innstilling tiltalte påberoper seg med rette kan kalles en overbevisning, som alvorlig retter seg mot å gjøre «militær tjeneste av noen som helst art». Det synes snarere å dreie seg om en alminnelig motvilje mot våpenbruk - en motvilje som tiltalte deler med mange av landets borgere - parret med en dyp uenighet i den utenrikspolitiske kurs som for tiden føres av vår regjering. Tiltalte har gitt uttrykk for at han nok kunne tenke seg å bære våpen i en fremtidig forsvarskrig for landet, men ville
Side:827
forbeholde seg å vurdere det konkret om det forelå en virkelig forsvarssituasjon. Videre har han i de senere år deltatt etter innkallelse fra Tromsø Luftvaktavsnitt i dags- og ettermiddagsøvelser i lokalvern, som har bestått i bl.a. plotting og høydebestemmelser ved fiendtlig luftangrep. Han oppgir å ha møtt omkring 10 ganger til slike øvelser og forklarer at han har etterkommet innkallelsene «for å unngå ubehageligheter», uten at dette synes å ha voldt ham større samvittighetsnag. Retten har i det hele fått inntrykk av at tiltalte ikke vil sette svært meget inn på å ta konsekvensen av sin innstilling. Han har følt seg usikker på hvor langt det er lovlig adgang til å motsette seg militærtjeneste, og har latt forstå at han kanskje vil ta sitt standpunkt opp til revisjon når han har fått se den strafferettslige reaksjon.
Alt i alt finner retten ut fra de bevisligheter som foreligger ikke grunn til å anta at det er eller har vært til stede hos tiltalte en alvorlig overbevisning, slik som dette uttrykk i mil. strl. §35, siste ledd er blitt fortolket ved bl.a. høyesterettsdom i Rt-1950-917. Tiltalte må derfor felles i overensstemmelse med tiltalen. - - -
Som nevnt er det en viss grunn til å regne med at han vil bøye seg for den dom han nå får og etterkomme innkallelser til militærøvelser i fremtiden. For så vidt kunne det være grunn til å gi ham den sjanse som ligger i at fullbyrdelsen utsettes. På grunn av den tyngde de generalpreventive betraktninger har i saker som gjelder mil. strl. §35, kan dette hensyn imidlertid være avgjørende for å gi betinget straff, jfr. f. eks. uttalelsene i den i Rt-1957-387 inntatte høyesterettsdom. Retten kan ikke se at det for øvrig foreligger slike særlige omstendigheter at det er berettiget å fravike den alminnelige praksis for ubetinget fengselsstraff i disse saker. - - -