LB-1996-21
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-30 |
| Publisert: | LB-1996-00021 |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Foreldelse, Regresskrav |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 95-07144- Borgarting lagmannsrett LB-1996-00021 A. |
| Parter: | Ankende part: DnB Finans AS (Prosessfullmektig: Advokat Arne Husby). Motpart: Trafikkforsikringsforeningen (Prosessfullmektig: Advokat Svein Jøsang). |
| Forfatter: | Lagdommer Hjalmar Austbø, formann, Lagdommer Sveinung Koslung, Ekstraord lagdommer Grete Gørvell Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §13, Foreldelsesloven (1979) §8, §9, Tvistemålsloven (1915) §151, §180, §10, §14 |
Dom:
Saken gjelder om et regresskrav etter utbetalt erstatning for personskade er foreldet, jf foreldelsesloven §9 nr 1, eventuelt om foreldelsen er avbrutt ved erkjennelse, jf lovens §14.
A ble påført en personskade ved et trafikkuhell 22 februar 1990. Lastebilen som var årsak til uhellet og som tilhørte DnB Finans AS, viste seg å være uforsikret på skadedagen. Skaden ble derfor dekket av Trafikkforsikringsforeningen, heretter Trafikkforsikringen, jf bilansvarsloven §10. Spørsmålet i saken er om Trafikkforsikringen har sitt regresskrav etter bilansvarsloven §13 i behold overfor DnB Finans AS som skulle holdt lastebilen forsikret, eller om kravet er foreldet.
Avdelingsoverlege Arnestad ved kirurgisk avdeling, Askim sykehus, skrev 31 oktober 1990 en legeerklæring, betegnet spesialisterklæring, hvor det blant annet framgikk:
Pasienten var på formiddagen 22.02.90 utsatt for en trafikkulykke. Han ble påkjørt bakfra i sin bil. Han besvimte ikke, men fikk en slengskade av nakken (Wiplashskade). Han fikk vondt i hodet. Røntgen viste ingen tegn til fracturer eller luksasjoner.
Pasienten har hele tiden etter skaden hatt betydelige plager med smerter strålende fra nakken og opp til høyre side av bakhodet og ned i begge skuldre. Dette har medført at han nå ikke lenger klarer tunge løft. Plagene er mer eller mindre konstante tilstede. Han hadde ingen plager fra nakken før skaden.
Den medisinske invaliditet anslås skjønnsmessig til et sted mellom 15 og 20 % og man vil foreslå 18 %.
Advokat Terje Sundby fremmet 10 desember 1990 på vegne av A krav om erstatning for lidt tap stort kr 35 332 i forbindelse med leiet hjelp til gårdsdriften. Den 12 april 1991 fremmet As advokat et fullstendig erstatningskrav overfor Trafikkforsikringen. Overlege Arnestads erklæring fulgte vedlagt. Menerstatning var beregnet til kr 70 000, lidt tap/erstatning for utgifter oppgitt til kr 35 332 og tap i framtidig erverv, basert på behovet for framtidig leiet hjelp, beregnet til kr 315 500, totalt kr 420 822.
Trafikkforsikringen og advokat Sundby ble deretter enige om at det var nødvendig å innhente ytterligere medisinsk vurdering av skaden ved undersøkelse hos nevrolog. Det var enighet om at det var behov for å ta stilling til den ervervsmessige og ikke bare den medisinske invaliditet og at overlege Arnestads erklæring var avgitt noe tidlig etter ulykken. Trafikkforsikringen utbetalte et akontobeløp på kr 75 000.
Trafikkforsikringen tilskrev DnB Finans AS 23 september 1991 og ba om å få refundert sine utlegg i saken med i alt kr 158 613. Det var tilføyd at krav vedrørende personskade var varslet, og at en ville komme tilbake til saken når endelig krav forelå. Etter på forespørsel å ha mottatt bilag som viste hvordan beløpet framkom, overførte DnB Finans AS beløpet på kr 158 613 den 25 november 1991. I den forbindelse anførte DnB Finans AS at selskapet tok forbehold om ytterligere utbetalinger. Partene er enige om at akontobeløpet på kr 75 000 til A var innbefattet i det beløpet som ble refundert fra DnB Finans AS og at Trafikkforsikringens brev 23 mai 1991 til advokat Sundby, hvor det er bedt om undersøkelse hos nevrolog, var blant bilagene som ble oversendt DnB Finans AS.
I spesialisterklæring fra overlege Aasen ved nevrologisk poliklinikk, Kråkerøy legesenter, datert 11 november 1991, het det blant annet:
Slik hans kliniske tilstand er vurdert utfra undersøkelsen 250691 og de opplysninger han gir om sine smerteplager, ligger hans totale medisinske invaliditet på grunnlag av hodepine og nakkesmerter i området 20-25 %. Endel av dette må imidlertid etter mitt skjønn kunne tilskrives hans moderate tidligere hodepineplager og også den depressive reaksjon han fikk etter sin operasjon for canser. Med utgangspunkt i RTV's retningslinjer av 1990 finner jeg det skjønnsmessig rimelig å sette hans medisinske invaliditet på grunnlag av skaden 200290 til 20 %.
Invaliditeten må ansees som varig.
Når det gjelder å fastslå den ervervsmessige invaliditet er dette straks betraktelig vanskeligere. Hans rent yrkesmessige invaliditet som bonde skulle jeg tro ligger i området 50 %, slik at han sannsynligvis er berettiget til ihvertfall halv uføretrygd. Dersom man forsøker å beregne den ervervsmessige invaliditet på grunnlag av de plager han direkte har etter ulykken 200290, blir dette straks vanskeligere. Jeg finner det imidlertid ikke urimelig å sette denne til 35-40 % grovt skjønnsmessig vurdert. Jeg har da forsøkt å vurdere hans totale evne til å utføre arbeid uten hensyn til yrke, anlegg og andre personlige faktorer. Også den ervervsmessige uførhet må ansees varig.
Den 16 desember 1991 fremmet advokat Sundby på vegne av A et korrigert erstatningskrav, basert på overlege Aasens erklæring. Det ble krevd menerstatning med kr 70 000, for alledere lidt tap kr 78 000 og for tap i framtidig erverv kr 500 000, samlet kr 648 000, samt utgifter til advokatbistand. Etter diverse korrespondanse aksepterte A gjennom sin advokat et omforent beløp på kr 519 000. Menerstatningen utgjorde kr 45 000, lidt tap kr 72 000, framtidstap kr 390 000 samt utgifter kr 12000. Samlet erstatning med fradrag for tidligere akontoutbetaling ble deretter utbetalt fra Trafikkforsikringen den 8 januar 1993.
Trafikkforsikringen fremmet deretter sitt endelige regresskrav i brev til DnB Finans AS av 18 januar 1993. I svarbrev 2 februar 1993 opplyste DnB Finans AS at kravet var videresendt UNI Storebrand AS for betaling, idet dette selskapet hadde vedkjent seg ansvaret ved å refundere DnB Finans AS' tidligere utbetalte beløp stort kr 158 513. Etter diverse korrespondanse mellom partene, hvor DnB Finans AS' advokat i brev 29 april 1994 anførte at selskapet ikke ville akseptere erstatningsberegningen, og deretter i brev 3 oktober 1994 hevdet at kravet var foreldet, tok Trafikkforsikringen ut stevning mot DnB Finans AS for Oslo byrett 31 oktober 1994. Under hovedforhandlingen for byretten ble partene enige om å dele behandlingen av saken etter tvistemålsloven §151 annet ledd.
Oslo byrett avsa deldom 30 oktober 1995 med slik slutning:
1. DnB Finans AS er ansvarlig for Trafikkforsikringsforeningens regresskrav etter erstatningsoppgjør til A. Kravets størrelse fastsettes ved senere avtale eller dom.
2. DnB Finans AS dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av dommen å betale kr 18000,- i saksomkostninger til Trafikkforsikringsforeningen. DnB Finans AS har i rett tid anket dommen til lagmannsretten og har lagt ned slik påstand:
1. DnB Finans AS frifinnes.
2. DnB Finans AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Trafikkforsikringsforeningen har tatt til gjenmæle mot anken og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Trafikkforsikringsforeningen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 15 januar 1997. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. Det ble ikke avhørt parter eller vitner. Det framgår av rettsboka hva som ble dokumentert. Saken står for lagmannsretten i samme stilling som for byretten.
Den ankende part, DnB Finans AS, har i det vesentlige anført:
Byretten har feilaktig kommet til at Trafikkforsikringen har sitt regresskrav i behold.
Det avgjørende spørsmålet er om skadelidte hadde nødvendig kunnskap om skaden pr fristdagen 31 oktober 1991, tre år forut for stevningen som avbryter foreldelsesfristen, jf foreldelsesloven §9 nr 1. På fristdagen forelå legeerklæringen fra overlege Arnestad, som han selv har betegnet spesialisterklæring, avgitt åtte måneder etter at skaden inntrådte. Det forelå dermed et objektivt medisinsk grunnlag for å reise sak. I erklæringen var det tatt stilling til invaliditetsgraden, noe som ikke kan forstås på annen måte enn at legen vurderte skaden som varig. A var også tilstått attføringsstønad etter en uføregrad på 50 % fra desember 1990. Skadelidte hadde dessuten allerede 12 april 1991 fremmet et fullstendig og underbygget erstatningskrav der alle relevante poster var tatt med - også tap i framtidig erverv. Både skadelidte selv og hans advokat mente tydeligvis at det nødvendige grunnlaget forelå.
Det er ikke noe krav om at skadelidte skal ha full kunnskap om skaden eller at det foreligger grunnlag for nøyaktig å kunne beregne tapets størrelse. Det er heller ikke noe vilkår at det foreligger en spesialisterklæring avgitt en bestemt tid etter skadetidspunktet. Her var det overveiende sannsynlig at skaden var varig og ville gi tap i framtidig inntekt. I vår sak var heller ikke årsakssammenhengen noe diskusjonstema.
Skadelidte hadde således før fristdagen 31 oktober 1991 all nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige til å reise søksmål mot Trafikkforsikringen med utsikt til et positivt resultat. Regresskravet var dermed foreldet da stevningen ble tatt ut. Det er vist til dommer i Rt-1994-190 og Rt-1996-1134.
Det forhold at DnB Finans AS mottok kopi av et brev om at Trafikkforsikringen ville innhente ny legeerklæring - forøvrig sammen med en rekke andre bilag - kan ikke tolkes som en aksept av at det så langt ikke løp noen foreldesesfrist i regressforholdet.
Byretten har riktig kommet til at foreldelsesfristen ikke er avbrutt ved erkjennelse fra DnB Finans AS' side. Det må kreves et klart dispositivt utsagn om at debitor anser seg forpliktet. Delbetaling innebærer ingen erkjennelse utover selve delbetalingen. Det forbehold med hensyn til ytterligere utbetalinger som ble tatt av DnB Finans AS i forbindelse med dekningen av Trafikkforsikringens første utlegg, er dessuten tilstrekkelig.
Ankemotparten, Trafikkforsikringsforeningen, har i hovedsak anført:
Trafikkforsikringens regresskrav overfor DnB Finans AS foreldes ikke tidligere enn på det tidspunkt skadelidtes (As) krav ville vært foreldet overfor Trafikkforsikringen. Det sentrale spørsmålet i saken er om A med rimelig utsikt til å vinne fram kunne reist sak før 31 oktober 1991 som er tre år før stevningsdagen.
Byretten har korrekt lagt til grunn at det var ved spesialisterklæringen av 11 november 1991 at A fikk medisinsk belegg for at det var tale om en varig skade og at det derfor var først fra dette tidspunkt han kunne hatt oppfordring til å reise søksmål. Overlege Arnestads erklæring ga ikke tilstrekkelig grunnlag for saksanlegg. For det første var Arnestad ikke spesialist på nakkeslengskader. For det andre var erklæringen meget knapp og fylte ikke kravene til en spesialisterklæring, jf Legeforeningens retningslinjer for vurdering av nakkeskader. Erklæringen ga ikke grunnlag for å trekke klare slutninger med hensyn til årsakssammenhengen mellom sammenstøtet og As plager. Sist men ikke minst var erklæringen avgitt for tidlig for å kunne ta stilling til om skaden var av varig art, jf at retningslinjene angir at endelig invaliditetsvurdering først bør skje ca to år etter at skaden inntrådte. De aller fleste som pådrar seg nakkeslengskade, får ingen senskade. Statistikken viser at en meget liten andel whiplashpasienter fortsatt er fraværende fra arbeidet 2-3 år etter at skaden inntrådte.
Det er ikke avgjørende for foreldelsesfristens starttidspunkt når en skadelidt fremmer et erstatningskrav, men når vedkommende hadde tilstrekkelig grunnlag for å gå til søksmål.
Det forhold at skadelidte og Trafikkforsikringen var enige om at det var behov for å innhente spesialisterklæring fra nevrolog for å kunne ta stilling til erstatningskravet, tilsier også at foreldelsesfristen ikke begynte å løpe før Aasen hadde avgitt sin erklæring, jf Rt-1972-965, omtalt av Kjønstad/Tjomsland på side 95.
Subsidiært anføres at foreldelsesfristen må anses avbrutt ved erkjennelse av DnB Finans AS, jf foreldelsesloven §14. Selskapets refusjon av Trafikkforsikringens foreløpige utlegg i saken, uten at det framkom noen protest mot kravets grunnlag, må sammen med korrespondansen etter at det endelige regresskravet var presentert, forstås som en faktisk erkjennelse av å være ansvarlig. At det ble tatt et generelt forbehold vedrørende ytterligere krav, må oppfattes slik at en ønsket å stå fritt med hensyn til omfanget av tilleggskravet. I korrespondansen fram til foreldelse påberopes, ble grunnlaget for kravet heller ikke bestridt. Det var kravets størrelse og dokumentasjonen for dette som ble problematisert. Trafikkforsikringen hadde ingen grunn til å betvile at DnB Finans AS ville vedstå seg sitt regressanvar i saken, og dermed heller ingen oppfordring til å avklare tvilen ved å reise søksmål mot selskapet.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og bemerker:
Det framgår av foreldesesloven §8 annet punktum at Trafikkforsikringens regresskrav mot DnB Finans AS ikke foreldes tidligere enn på det tidspunkt skadelidtes krav mot Trafikkforsikringen ville vært foreldet. Det er enighet om at det er treårsfristen for erstatningskrav etter lovens §9 nr 1 som får anvendelse. Foreldelsesfristen for regresskravet ble avbrutt ved stevningen mot DnB Finans AS av 31 oktober 1994. Spørsmålet blir om skadelidte A "fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige" før 31 oktober 1991 (fristdagen), slik at foreldelsesfristen for skadelidtes krav begynte å løpe. I så fall var hovedkravet foreldet, og dermed også regresskravet, da stevningen ble tatt ut. Det bemerkes at den særskilte foreldelsesfristen for regresskrav på ett år fra innfrielsen av hovedkravet, jf foreldelsesloven §8 første punktum, utvilsomt var utløpt da stevningen ble tatt ut.
Lagmannsretten bemerker at det bare er foreldelse i relasjon til erstatningspostene menerstatning og framtidig inntektstap som er omtvistet i saken. Når det gjelder posten erstatning for allerede lidt tap, der foreldelse begynner å løpe etter hvert som utgiftene pådras, er denne å anse som oppgjort mellom sakens parter gjennom den utbetaling DnB Finans AS allerede har foretatt til Trafikkforsikringen.
Det følger av rettspraksis at utgangspunktet for vurderingen av om kunnskapskravet etter foreldelsesloven §9 nr 1 er oppfylt, er om skadelidte hadde eller burde skaffet seg slike kunnskaper om skaden og skadevolder at han hadde oppfordring til å gå til sak med utsikt til et positivt resultat, jf førstvoterendes oppsummering av rettstilstanden i Rt-1996-1134 (side 1139). Dette vil bero på en konkret skjønnsmessig vurdering.
Det er på det rene at A før fristdagen var kjent med hvem han kunne rette sitt krav mot. Etter lagmannsrettens oppfatning er ikke alternativet "burde skaffet seg" aktuelt i denne saken, idet det ikke er noe grunnlag for å laste A for ikke å ha gjort det som var mulig for ham for å skaffe seg oversikt over skaden. Spørsmålet i saken blir derfor om A før 31 oktober 1991 faktisk satt inne med nødvendig kunnskap om at skaden han hadde pådratt seg ville medføre varig invaliditet, slik at han hadde oppfordring til å reise erstatningssak mot Trafikkforsikringen med utsikt til å vinne fram forsåvidt gjelder menerstatning og framtidig inntektstap.
Det kan etter rettens vurdering ikke være avgjørende om skadelidte selv eller hans advokat hadde tro på at det før fristdagen forelå søksmålsgrunnlag. Spørsmålet må være om det faktisk sett forelå slik kunnskap om virkningene av skaden at skadelidte hadde oppfordring til å reise sak med utsikt til et positivt resultat. I saker som gjelder personskade vil det som regel være nødvendig å avvente resultatet av legeundersøkelser mv for å kunne dokumentere et erstatningskrav, herunder få fastslått om skaden vil bli av varig karakter. Det sentrale spørsmålet i vår sak vil være om overlege Arnestads erklæring av 31 oktober 1990 ga et tilstrekkelig grunnlag for saksanlegg, eller om det var nødvendig å avvente erklæringen fra overlege Aasen som ble avgitt 11 november 1991.
Etter lagmannsrettens oppfatning kunne A eller hans advokat vanskelig ha noen realistisk forventning om at Trafikkforsikringen uten videre ville akseptere erstatningskravet basert på overlege Arnestads erklæring alene. Det gjaldt her en nakkeslengskade der både skadeomfang og årsakssammenheng ofte er meget vanskelig å bestemme med rimelig grad av sikkerhet. Det er typisk for slike skader at de ikke lar seg påvise ved objektive funn av unormale tilstander, men krever inngående og sammensatte undersøkelser av pasienten hos en spesialist, som regel en nevrolog. Spesialisterklæringen bør ta stilling til den varige medisinske og ervervsmessige invaliditet som følge av skadetilfellet, sammenholdt med pasientens tidligere sykehistorie. Overlege Arnestad er ikke nevrolog, og hans erklæring var innholdsmessig meget knapp. Erklæringen inneholdt ingen drøftelse av om As plager kunne settes i sammenheng med andre forhold enn trafikkulykken 22 februar 1990. Det var imidlertid angitt en medisinsk uførhetsgrad. Dette indikerer at Arnestad anså skaden som varig, selv om det ikke er sagt uttrykkelig. Derimot var det ikke tatt stilling til den ervervsmessige uførheten, noe som må anses nødvendig for å kunne vurdere framtidig ervervstap. Det mest vesentlige var likevel at erklæringen var avgitt såvidt kort tid etter ulykken, om lag åtte måneder, at det på faglig medisinsk hold ikke anses forsvarlig å foreta noen endelig invaliditetbedømmelse, jf Legeforeningens retningslinjer for vudering av nakkeskader, som uttaler om dette:
Endelig invaliditetsvurdering bør i allminnelighet først skje ca to år etter at skaden inntrådte. Vurderingen må bygge på objektive funn, angivelse av subjektive symptomer og sammenhengen mellom disse og ulykken.
Lagmannsretten legger videre til grunn, som påvist gjennom henvisning til internasjonal statistikk, at det bare er et lite mindretall av dem som utsettes for nakkeslengskade, som får alvorlige senskader.
Lagmannsretten er forsåvidt enig med den ankende part i at det ikke kan oppstilles noe krav om at skadelidte skal ha full kunnskap om skaden, eller at det må foreligge grunnlag for å foreta en fullstendig og eksakt tapsberegning, før han har oppfordring til å reise sak. Det må imidlertid etter rettens vurdering stilles krav om at skaden er såvidt godt medisinsk utredet, særlig med henblikk på om skaden er av varig art, at et saksanlegg basert på det foreliggende grunnlag har utsikter til å føre fram for domstolen. Etter lagmannsrettens mening er det tvilsomt om A på grunnlag av Arnestads erklæring hadde tilstrekklig medisinsk belegg for et saksanlegg. Såvidt kort tid etter at nakkeslengskaden oppsto kan en neppe si at den medisinske og ervervsmessige situasjonen hadde stabilisert seg. Selv om det forelå en legeerklæring som indikerte at skaden kunne være varig, var det medisinske grunnlag for dette på daværende tidspunkt såvidt begrenset at det ikke forelå sannsynlighetsovervekt for at skaden ville føre til varig invaliditet. Lagmannsretten er således enig med byretten i at det først var ved overlege Aasens erklæring som kom omlag ett år seinere, at A fikk det nødvendige medisinske belegg for at det var tale om en skade av varig art.
Det forhold at A etter det opplyste var tilstått attføringspenger basert på en uførhetsgrad på 50 % allerede fra desember 1990, kan etter rettens syn ikke tilsi en annen vurdering, idet slik stønad gis i forbindelse med rehabilitering og ikke forutsetter at varig uførhet er dokumentert.
Ved vurderingen av fra hvilket tidspunkt foreldelsesfristen starter, må det etter rettens mening også tas hensyn til hvordan Trafikkforsikringen forholdt seg til skadelidtes første krav. Det framgår av Trafikkforsikringens brev av 23 mai 1991 at en ikke anså Arnestads erklæring som tilstrekkelig og at en ønsket innhentet spesialisterklæring fra en nevrolog. Dette sa advokat Sundby seg enig i i brev av 3 juni 1991. Skadelidte og Trafikkforsikringen var således enige om at en burde avvente ytterligere medisinsk utredning før en tok stilling til mulig varig invaliditet. A hadde derfor på dette tidspunkt ingen oppfordring til å reise sak mot Trafikkforsikringen. Dette er etter lagmannsrettens vurdering i seg selv tilstrekkelig til at foreldelsesfristen ikke begynte å løpe før den avtalte spesialisterklæringen forelå. Det vises her til dommene i Rt-1972-965 (side 968) og Rt-1975-82 (side 86). Når foreldelsesfristen for hovedkravet først startet etter 11 november 1991, må det samme også gjelde for regresskravet fra Trafikkforsikringen overfor DnB Finans AS.
Lagmannsretten har på denne bakgrunn kommet til at A først fra det tidspunkt Aasens erklæring av 11 november 1991 forelå hadde "nødvendig kunnskap om skaden" og således oppfordring til å reise sak. Trafikkforsikringen har dermed sitt regresskrav mot DnB Finans AS i behold.
Det er etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om foreldelsen må anses avbrutt ved erkjennelse.
Byrettens dom blir å stadfeste. Lagmannsretten er også enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves, og DnB Finans AS må erstatte Trafikkforsikringens saksomkostniger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet retten ikke kan se at det foreligger særlige grunner som tilsier at det gjøres unntak fra erstatningsplikten. Advokat Jøsang har inngitt omkostningsoppgave på kr 17 000, som alt er salær. Det er ikke framsatt innvendinger mot oppgaven som legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. DnB Finans AS betaler til Trafikkforsikringsforeningen 17.000 -syttentusen- kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen.