LB-1996-2555

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-07-03
Publisert:	LB-1996-02555
Stikkord:	Samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Indre Follo herredsrett Nr. 95-00266 A/01 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02555 og LB-1996-02556. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom stadfestet så langt den var påanket HR-1998-00041 B.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Lindboe). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat John Arff-Pettersen).
Forfatter:	1. Lagmann Georg Lund 2. Konstituert lagdommer Einar Kaspersen 3. Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §31, §44, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Saken gjelder krav om samværsrett for B med fellesbarna C, født xx.xx.1986 og D, født xx.xx.1994.

A og B var samboere i 1985. De flyttet fra hverandre da A var gravid i 8. måned med C. B etablerte da et nytt samboerforhold med en annen kvinne, E.

B og E fikk 1 mai 1988 en sønn, F. E døde i 1993. Sønnen bor i dag hos sin far.

B og A giftet seg 23 juli 1994. A var da gravid med D. D ble født xx.xx.1994.

I februar 1995 flyttet A ut fra partenes felles bolig. Hun tok med seg barna C og D.

Partene kom ikke til enighet om foreldreansvar, daglig omsorg og samvær. Ved stevning av 22 mars 1995 anla A sak ved Indre Follo herredsrett.

Indre Follo herredsrett avsa den 20 juni 1996 dom med slik slutning:

I. A tilkjennes alene foreldreansvaret for C, født xx.xx.86 og D, født xx.xx.94.

II. B gis samværsrett med C og D sammen en gang hver måned på det vilkår at en tredjeperson - som partene er enige om - henter barna på mors bopel, er til stede under samværene og bringer barna tilbake til mor 4 - fire - timer etter at de ble hentet. Eventuelle godtgjørelser til tredjeperson betales av B.

III. Etter at tre samvær som beskrevet i post II er gjennomført gis B samværsrett med D uten tilsynsperson hver onsdag fra kl 1500 til kl 1900. A bringer barnet til parkeringsplassen utenfor det tidligere Vinmonopolet og henter henne der til de nevnte tidspunkter.

IV. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Saksforholdet forøvrig fremgår av herredsrettens dom og det som sies nedenfor.

Både A og B påanket i rett tid herredsrettens dom. Det fremgår at ankene ikke omfatter herredsrettens avgjørelse av foreldreansvaret (slutningens pkt. I).

Ved begjæring om midlertidig forføyning til Borgarting lagmannsrett av 4 oktober 1996 krevet B vanlig samvær med D inntil den verserende sak var rettskraftig avgjort.

Borgarting lagmannsrett avsa den 23 desember 1996 kjennelse med slik slutning:

1. B gis midlertidig samværsrett med D, født xx.xx.94, to ganger hver måned, onsdager fra kl 1500 til kl 1800, på det vilkår at en tredjeperson - morfaren inntil partene eventuelt blir enige om en annen person - henter barnet i barnehagen eller på mors bopel, er til stede under samværene og bringer henne tilbake til mor. Eventuelle utgifter ved ordningen betales av B. Første gangs samvær i uke 2 i 1997.

2. Saksomkostninger avgjøres i forbindelse med hovedsaken.

Etter lagmannsrettens kjennelse har det vært samvær overenstemmende med kjennelsen, med unntak av enkelte ganger D har vært syk.

Det har ikke vært samvær mellom B og C etter at mor flyttet, med unntak av 4 korte samvær i løpet av 1995, delvis i forbindelse med observasjon fra sakkyndig.

Ankeforhandling ble holdt 24, 25 og 26 juni 1997 i Oslo tinghus. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaringer. Det ble avhørt 7 vitner. Psykolog Knut Ragnar Knudsen og psykolog Anne Poulsson var oppnevnt av retten. De fulgte forhandlingene og avga uttalelse. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A har i det vesentlige anført:

Det er både til Cs og Ds beste at de for tiden ikke har samvær med B.

C ønsker ikke å se sin far. Dette er et standpunkt hun har tatt etter egne erfaringer med B.

C har hatt store psykiske problemer. Fra 1992 - 1995 gikk hun i induvidualterapi ved Folloklinikken. Bakgrunnen for problemene var den ustabilitet og usikkerhet konflikten mellom foreldrene skapte.

C har utviklet seg godt i den tid hun ikke har sett faren. Hun er imidlertid fortsatt sårbar, og risikerer tilbakefall dersom samvær med faren etableres mot hennes vilje.

Begge de sakkyndige har frarådet samvær med far inntil hun selv tar initiativ til dette etter hvert som hun blir eldre.

D har utviklet seg sterkt negativt psykisk i den tid hun har hatt samvær med faren. Barnehagen og de sakkyndige er sterkt bekymret for hennes psykiske helse. Hun må vurders som et risikobarn. Hensynet til hennes sårbarhet må gå foran det isolert sett verdifulle samvær med far.

Det er mange likhetstrekk mellom de psykiske problemer C hadde og de psykiske problemer D har i dag. C har bedret seg betraktelig etter at samværet med far ble brutt, mens Ds problemer har utviklet seg negativt i den tid hun har hatt samvær med faren. Dette tilsier at samværet med far bør opphøre også for Ds vedkommende. Også for D er det viktig å få ro. Nye belastninger i form av samvær med far vil virke negativt på hennes utvikling.

Dersom retten likevel skulle komme til at det skal være samvær mellom B og D, bør dette kun skje med en tredjeperson til stede. Vedkommende må velges av A.

A la ned slik påstand:

1. B skal for tiden ikke ha rett til samvær med C født xx.xx.86.

2. B skal for tiden ikke ha rett til samvær med D født xx.xx.94.

3. B tilpliktes å erstatte det offentlige saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Lars Richard Bjertnes har i det vesentlige anført:

Det er både til Cs og Ds beste å ha samvær med sin far. Begge barna har bodd sammen med ham, og begge barna kjenner ham. Utgangspunktet er at barn har behov for kontakt med begge foreldrene.

B er en ressurssterk person med god kontakt med barn. Han har god økonomi, og kan gi sine barn rike opplevelser gjennom livet på gården, i forholdet til naturen og i forholdet til halvbroren F.

Konflikten mellom foreldrene har virket inn på barna. Forholdet foreldrene i mellom er nå definitivt forbi. B respekterer at A ikke ønsker kontakt med ham. Han er glad for at hun nå har etablert seg i egen bolig og at hun har en venn. Samværet kan om ønskelig legges til rette slik at kontakt mellom foreldrene unngås. Partenes forhold skulle således ikke være i veien for samvær. B er av den oppfatning at konflikten med mor er overdimensjonert fra hennes side. Den synes situasjonsbetinget, avhengig av den pågående rettstvist. Han har ikke tro på at det er psykologisk umulig for foreldrene å samarbeide om barna.

B hadde et godt tillitsforhold til C frem til 8 - 9 års alderen. De var glade i hverandre. Det var også et godt tillitsforhold mellom C og B-familien.

B er av den oppfatning at C savner sin far og ønsker kontakt med ham. Hun lever imidlertid under sterk innflytelse av sin mor. Moren overbeskytter henne, og C tør ikke gi uttrykk for sin egentlige vilje av lojalitet til sin mor.

De sakkyndige har ikke sett C sammen med faren. Deres vurderingsgrunnlag er ikke godt nok.

B hadde samvær med D to timer to ganger i uken fra juli 1995 til mars 1996. Fra uke 2 i 1997 frem til ankeforhandlingene har han hatt samvær med D tre timer to ganger i måneden. Samværene har gått bra. Det viser at han har noe å tilføre henne. Vitner sier at D har glede av samværet med far. B har greid å bygge opp et tillitsforhold til henne. Det er ikke grunnlag for å hevde at samværet med faren er bakgrunnen for Ds problemer. Faren ønsker å ta del i arbeidet for å hjelpe D.

Det bør være samvær med begge pikene. Det vil være vanskelig for D om C ikke skal ha samvær med faren.

For C bør det etableres en overgangs- og opptrappingsordning. Mor må gis tid til å forberede C på at hun skal ha samvær med faren. Mor bør pålegges å forberede C til samvær med far to måneder etter at dommen er forkynt. I begynnelsen bør det være samvær med C en gang i måneden sammen med D. Samværet bør deretter opptrappes til vanlig samværsrett i løpet av 1998.

B la ned slik påstand:

1. B skal ha vanlig samværsrett med begge sine barn C og D etter en overgangs- og opptrappingsperiode nærmere bestemt av lagmannsretten.

2. B tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn herredretten.

Lagmannsretten er av den oppfatning at det vil være best for C at hun for tiden ikke har samvær med sin far. For D er lagmannsretten av den oppfatning at det for tiden vil være best for henne at samvær med far begrenses til 3 timer hver tredje uke. Samværet bør skje med en tredjeperson til stede.

De rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Anne Poulsson har i sin erklæring av 05 05 97, som er tiltrådt av psykolog Knut Ragnar Knudsen konkludert slik:

Det bør ikke være samvær mellom eldste datter C og faren før datteren selv tar initiativ til dette etter hvert som hun blir eldre. Hun har selv anslått dette til å være i 15 år alder. Det kan vel hende at hun ønsker å treffe ham tidligere.

Undertegnede er i tvil om det bør være samvær mellom far og yngste datter D. ........ 2-3 timers samvær 1 gang pr mnd med tilsyn av nøytral person som står for henting og bringing turde være tilstrekkelig til at hun opprettholder et kjennskap til faren. Det burde også være slik at moren ikke skulle kunne ha grunn til å oppfatte samværet som skadelig.

Lagmannsretten finner innledningsvis grunn til å understreke at det isolert sett ikke foreligger forhold ved B væremåte som etter lagmannsrettens vurdering skulle tilsi at han ikke bør ha vanlig samvær med døtrene. Han oppleves av mange som en omsorgsfull og innsiktsfull far som har mye å tilføre sine barn. Selv om det av flere er trukket frem hans ønske om å "tøffe" opp barna, legger retten til grunn at dette ligger godt innenfor normal variasjonsbredde, jfr Rt-1989-148. Han må imidlertid respektere mors rolle som omsorgsperson.

Motvilje til samvær hos den barnet bor sammen med, grunnet på motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet eller lignende vil i utgangspunktet ikke hindre samværsrett, jfr Rt-1976-1497.

Lagmannsretten finner imidlertid at det i denne sak foreligger et grunnleggende motsetningsforhold mellom foreldrene, som igjen har påført barna stor skade og som fortsatt i dag sperrer for at samvær kan skje uten skade for barna. Retten er overbevist om at dette ikke skyldes manglende vilje til samarbeid, men manglende evne i så måte. Særlig hos mor ved at hennes negative oppfatning av far har ført til at hun i foreldresituasjonen ikke makter å se hva som er best for barna.

De sakkyndige har søkt å kartlegge foreldrenes personligheter. Deres væremåter er fremstilt som "ild og vann". Det heter således i den sakkyndige uttalelse:

Hun synes å være et utpreget følelsesmenneske, mens han synes utpreget å være handlende og kraftfull ved sine generelle og prinsippielle synspunkter. Hans væremåte som hun opplever som svært lite sensitiv, skremmer henne og gir henne følelsen av maktesløshet. Han evner lite å lytte til hennes følelser og innlevelser da dette ikke treffer så mye i ham selv. Dette skremmer ham og gjør at han føler seg maktesløs. Dermed bli han mer aktiv og hun mer tilbaketrukken eller avvisende. En ond sirkel. Retten slutter seg til denne vurdering. Retten slutter seg videre til de sakkyndiges vurdering når de uttaler:

A vurderes å ikke egentlig ha noe valg i sitt forhold til B. Hun makter ikke å gå inn i noe samarbeid med ham, fordi hun ikke makter å forholde seg til hans aktivitet, mange innspill, dominans og insensivitet. Går hun inn i et samspill med ham, taper hun. Hun vil beskytte døtrene fra å tape overfor ham på tilsvarende måte som hun selv har gjort. Hun vil ikke makte å hjelpe døtrene i deres eventuelle selvstendige samvær med ham, da hun ikke engang maktet å hjelpe seg selv på annen måte enn å komme seg unna. Det vurderes således som psykologisk umulig for henne å støtte og oppmuntre barne til samvær med faren. Det synes således ikke å være utslag av ond eller vrang vilje, men en psykologisk forsvarsmekanisme som ikke kan forventes endres.

Foreldrenes manglende evne til å forholde seg til hverandre virker skadelig på barna og stenger således for et normalt samvær mellom far og barn.

På bakgrunn av den omfattende bevisføring samt vurderingen fra de sakkyndige legger retten til grunn at C i 1990 hadde store psykiske problemer. Utredning avdekket at hun hadde generelle lærevansker, spesifikke vansker i forhold til oppmerksomhet og konsentrasjon, samt psykososiale vansker. Folloklinikken beskrev C som en utviklingsforsinket pike med store samspillproblemer på emosjonelt grunnlag, blant annet som følge av meget skiftende og konfliktfylt oppvekst mellom foreldre og nærmiljø. C gikk i induvidualterapi fra hun var 6 - 9 år gammel.

Psykolog Havstad, som tidligere var ansatt ved Folloklinikken, forklarte i retten at hun i 1992 opplevet C som en veldig forvirret jente i relasjon mor/far. Situasjonen var så alvorlig at hun var redd for utvikling av en psykotisk tilstand. Far skapte stor usikkerhet for C. C og mor ventet alltid på far. Han ble en for viktig person i forhold til hvor usikker han var for dem.

Psykolog Anne Poulsson og psykolog Knut Ragnar Knudsen har uttalt at uforutsigbarheten for C i perioden økte ved at det sporadiske forholdet mellom de voksne ble gjenopptatt for deretter å bli brutt, alt dette med tilhørende dramatikk og ustabilitet for C.

Lagmannsretten legger til grunn at Cs utvikling har vært positiv etter at A flyttet fra B i februar 1995. Retten viser til de sakkyndiges utredning samt til rapportene for 1996 og 1997 fra - - - skole. Retten legger til grunn at Cs bedring i stor utstrekning kan tilbakeføres til den ro hun har følt etter at mor flyttet ut og greide å skape avstand til far. Psykolog Poulsson uttalte i retten at den konstruktive utvikling bl.a. kan tilbakeføres til at C ble tatt ut av konflikten mellom mor og far.

C har til de sakkyndige og til herredsrettsdommer Halvorsen uttalt at hun ikke ønsker samvær med faren for tiden. Retten antar at C er sterkt splittet i sitt syn på faren, men at hun for tiden søker den ro tilværelsen har uten samvær med ham.

C er i dag 11 1/2 år gammel. Hun nærmer seg således sterkt den alder da hennes egen mening som regel må være bestemmende, jfr barneloven §31 annet ledd. En eventuell samværsordning ville uansett ha krevet en lengre omstillings- og opptrappingsordning. Samvær av betydning ville i praksis ikke kunnet finne sted før C blir over 12 år. Videre er en i den situasjon at C ikke vil se sin far. Samvær med så store barn lar seg ikke gjennomtvinge gjennom lovreglene, men må skje på frivillig grunnlag, jfr Rt-1987-456.

Lagmannsretten finner etter dette at det for tiden ikke er grunnlag for å fastsette samvær med C.

D er 2 1/2 år gammel. Hun har hatt samvær med sin far to ganger pr uke i perioden juli 1995 - mars 1996. Samværene skjedde med far alene.

Fra uke 2 i 1997 frem til ankeforhandlingene har hun hatt samvær med sin far to ganger pr måned med følge av sin bestefar (morfar) i henhold til lagmannsrettens kjennelse.

Både psykolog Poulsson og ansatte i barnehagen hvor D går, har uttrykt sterk bekymring for barnets psykiske helse i den senere tid. Psykolog Poulsson uttaler således:

Hun bærer preg av en tilbaketrekning fra omgivelsene og samspill med andre som kan oppfattes slik at det nærmer seg kontaktløshet. Når hun ikke er slik, er hennes samspillsegenskaper og signaler svake, språket eller lydproduksjonen altfor svakt utviklet og hennes lekeevne for dårlig. Det er bra at PPT nå er inne i bildet. Hun trenger rask og omfattende hjelp for å snu utviklingen.

De sakkyndige har uttalt at det i en viss utstrekning finnes fellestrekk mellom Ds situasjon i dag og den C hadde på samme alder. Retten slutter seg til dette.

De sakkyndige har i sin rapport uttrykt tvil om B bør gis samvær med D. Det heter i deres uttalelse:

D er liten. Hvis samvær ikke iverksettes, eller oppretthodes, vil en risikere at hun om noen år glemmer faren sin. Dette er klart uheldig. På den annen side risikerer en ved samvær at barnet utsettes for psykiske påkjenninger ved foreldrenes konflikter som vil forstyrre hennes allerede svake psykiske fungering.

Psykolog Poulsson uttalte imidlertid i retten at "noen timer i måneden kan ikke være skadelig for henne" (D).

Lagmannsretten er av den oppfatning at Ds utvikling for tiden er bekymringsfull. Likhetstrekkene med Cs situasjon gjør at en ikke kan se bort i fra at problemene skyldes samværet med faren og det problemfylte forholdet mellom foreldrene. Etter lagmannsrettens vurdering bør ikke D, i den situasjon hun i dag er i, utsettes for den risiko for forverring av hennes psykiske helse som vanlig samværsrett kan innebære. Samvær med far bør derfor inntil videre begrenses sterkt. Etter lagmannsrettens vurdering tilsier forholdene imidlertid ikke at ethvert samvær nektes. D har nå hatt regelmessig samvær med far i lengre tid, og antas å ha opprettet et visst tillitsforhold til ham. Vitner har beskrevet samværene som gode. Et begrenset samvær med far vil videre hindre at barnet glemmer ham.

Lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering å anbefale samvær hver tredje uke. Samværene fastsettes til hver tredje onsdag og gis en total ramme på 3 timer pr gang.

Partene er enige om at et eventuelt samvær bør skje med en tredjeperson til stede. Vedkommende bør stå for henting og bringing av barnet, slik at kontakt mellom foreldrene unngås i størst mulig utstrekning. En slik ordning er også i overenstemmelse med anbefaling fra de sakkyndige.

Lagmannsretten finner en tredjeperson i utgangspunktet unødvendig sett ut fra Ds sikkerhet og trygghet med far. Retten har ikke grunn til å tro annet enn at far vil ta normalt godt vare på D. En tredjeperson synes imidlertid nødvendig for at A skal føle trygghet. Dette anses igjen viktig og nødvendig for at hun i størst mulig utstrekning kan greie å avfinne seg med ordningen, noe som igjen er viktig og nødvendig for at samværet ikke skal virke ødeleggende for D.

Lagmannsretten setter etter dette som vilkår for samvær med D at en tredjeperson er til stede under samværene. Vedkommende henter og bringer D til/fra samværene.

Partene har ikke i felleskap funnet frem til en tredjeperson. Tredjepersonen skal være til stede i første rekke for å berolige A. Retten finner derfor at hun bør finne frem til en tredjeperson som sier seg villig til å påta seg oppgaven. Dersom A ikke finner frem til en slik tredjeperson innen dommen er rettskraftig, kan samvær likevel finne sted med en tredjeperson B utpeker. Vedkommende fungerer frem til A eventuelt tilbyr en annen person hun selv velger. Samme prinsipp legges til grunn dersom en utpekt tredjeperson trekker seg fra oppgaven.

Lagmannsretten finner utviklingen til D og utviklingen i forholdet mellom partene for usikker til at man på det nåværende tidspunkt kan lage en eventuell opptrappingsplan for samvær. Praktiseringen av samværet og Ds psykiske helse får eventuelt avgjøre om det er naturlig å ta opp spørsmålet om endring.

Begge parter har anket. Ingen av ankene har ført frem. Etter omstendighetene finner lagmannsretten at saksomkostninger ikke bør tilkjennes verken for herredsrett eller lagmannsrett, jf tvistemålsloven §180, annet ledd sammenholdt med §174, første ledd.

Domsslutning:

1. B skal for tiden ikke ha rett til samvær med C født xx.xx.1986.

2. B har rett til samvær med D, født xx.xx.1994, 3 - tre - timer hver tredje onsdag.

3. Samværet utøves i nærvær av en tredjeperson som A utpeker innen dommen er rettskraftig. Hvis A ikke utpeker en tredjeperson, utøves samvær i nærvær av en person B utpeker.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.