LB-1996-3115
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-12 |
| Publisert: | LB-1996-03115 |
| Stikkord: | Odelsløsning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sarpsborg byrett Nr. 177-96 A - Borgarting lagmannsrett LB-1996-03115 A. |
| Parter: | Ankende part: Magne Sæves (Prosessfullmektig: Advokat Tor Stiklestad). Motpart: Vidar Sæves (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Thorer Ytterbøl). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Melheim, formann 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen 3. Lagdommer Gunnar Vefling |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §21, Tvistemålsloven (1915) §180, §64 |
Saken gjelder spørsmål om odelsløsning kan nektes, jf odelsloven §21 annet ledd.
Gnr. 205, bnr. 8 og 13 i Rakkestad ble overdratt fra Borghild Sæves i uskiftet bo til Vidar Sæves ved skjøte av 10. juni 1995. Magne Sæves har bedre odelsrett enn Vidar Sæves. Ved stevning av 23. februar 1996 ble det reist løsningssak. Etter innsigelser i tilsvaret ble saken fremmet etter odelsloven §64.
Sarpsborg byrett avsa dom den 18 september 1996 med slik domsslutning:
1. Vidar Sæves frifinnes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.
Om det nærmere saksforhold vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Magne Sæves har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Det er lagt ned slik endelig påstand:
1. Magne Sæves har løsningsrett til gnr. 205, bnr. 8 og 13 i Rakkestad.
2. Magne Sæves tilkjennes saksomkostninger både i byrett og lagmannsrett.
Vidar Sæves har tatt til gjenmæle og lagt ned slik påstand:
1. Sarpsborg byretts dom av 18. september 1996 punkt 1 stadfestes.
2. Magne Sæves tilpliktes å erstatte Vidar Sæves sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg rådhus den 28. og 29. mai 1997. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 6 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, Magne Sæves, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens dom bygger på feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Odelsloven §21 annet ledd kan ikke tolkes slik det fremgår av byrettens standpunkt. Det vil ikke være klart urimelig om Vidar Sæves fordrives fra gården. Byrettens standpunkt innebærer en aksept av de tidligere eieres disposisjoner. Det kan ikke være odelsloven system at tidligere eiere gis anledning til å dirigere den senere odelsløsning ved å trekke inn en dårligere odelsberettiget, som derved gis et fortrinn fremfor den som har best rett etter loven.
Den rettspraksis som foreligger, går ikke så langt som byretten i å nekte odelsløsning. En stadfestelse av dommen vil representere en utvidelse av unntaksordningen etter odelsloven §21.
Magne Sæves har forventet at han skulle få overta gården. Hans far Eugen Sæves ga uttrykk for dette allerede da den første forpaktningskontrakten med Vidar ble inngått i 1984. Magne Sæves har uttalt det samme på forespørsel fra Anton Sæves omkring årsskiftet 1994-1995. Han gjentok det samme overfor Borghild Sæves ved en anledning i mai måned 1995.
Magne Sæves har ikke kunnet påvirke den utvikling som ble satt i gang da Vidar ble knyttet til de tidligere eiere på forskjellig vis. Da den første forpaktningskontrakten ble inngått, var Magne bare 16 år og hadde derfor rent faktisk ingen mulighet for å tre inn som forpakter. Dette og den senere utvikling kan imidlertid ikke brukes mot ham i en løsningssak. Magne Sæves var henvist til å vente til eiendommen ble solgt.
Vidar Sæves har fremhevet blant annet eiendommens særegenheter, sin store arbeidsinnsats og de mange investeringer som er foretatt gjennom årene. Flere av disse momenter er av liten eller ingen betydning for saken. At eiendommen er tungdreven, og at de tidligere eiere trengte hjelp til arbeid og vedlikehold, kan ikke tillegges særlig vekt. Slike spørsmål må løses rent praktisk uten betydning for odelsrekkefølgen.
De investeringer som ankemotparten har foretatt, representerer ikke noe problem om han blir fordrevet. Vidar Sæves har aldri løpt noen risiko på dette punkt. Han har sikret seg i forpaktningsavtalen og i en tilleggsavtale, noe som gjør at han uansett får tilbake sitt tilgodehavende, som er anslått til hele kr 560000,-.
Vidar Sæves har i alle år etter 1984 hatt en god inntekt. Han har tatt ut som personlig inntekt ca kr 200000,- brutto pr. år. Dette har vært mulig først og fremst p g a den lave jordleie. I den første perioden utgjorde den ca kr 130,- pr. dekar pr. år, mens det vanlige for alminnelig god jord var ca kr 300,-. Fra 1990 ble leien enda gunstigere, idet familien da hadde bolig på gården.
Vidar Sæves kan aldri ha hatt noen berettiget forventning om å overta eiendommen. Han har hele tiden vært kjent med at Magne sto foran i odelsrekken. Dette avspeiles også i det brev som Borghild Sæves og Vidar Sæves sendte Magne i forbindelse med opprettelsen av kjøpekontrakten i 1995. Man antar at brevet er datert 9. juni 1995, d.v.s. dagen før man undertegnet kjøpekontrakt og skjøte. Dette viser også at henvendelsen ikke hadde noen realitet, idet avgjørelsen om overdragelse var tatt på forhånd. Vidar Sæves burde på et langt tidligere tidspunkt ha henvendt seg direkte til Magne Sæves og fått avklart hvilke planer han hadde.
Vidar Sæves har gjennom sin opptreden bevisst tatt en risiko, idet han bare har kunnet håpe på at Magne Sæves ikke ville benytte sin odelsrett. Dette er en situasjon som ikke taler til Vidars fordel i den avveining som må foretas.
Dersom Magne Sæves gis medhold, vil det ikke oppstå andre problemer for Vidar enn de som følger av enhver odelsløsning. Vidar Sæves har med sin utdannelse og erfaring flere muligheter. Med sitt tilgodehavende har han en betydelig egenkapital ved et eventuelt kjøp av en annen gård. Uansett kan han gjenoppta sitt tidligere yrke som avløser.
At Magne Sæves ikke har formell utdannelse og praksis, er ikke noe sterkt argument mot ham. Han har lenge hatt interesse for gårdsbruk og har flere i familien som driver gård. Det er heller ikke uten videre et minus at han utdanner seg i NSB. Forutsatt at han følger de vilkår landbruksmyndighetene stiller for forsvarlig drift, kan en eventuell tilleggsinntekt om han skulle velge en slik mulighet, gjøre det lettere å drive og investere i gården.
Når det gjelder den rettspraksis som er påberopt av motparten, er det ingen avgjørelser som går så langt som byretten i nærværende sak.
Hva angår Rt-1978-268 (Stavrumsaken), hvor løsningskravet ble tatt til følge, er det flere likhetstrekk til nærværende sak. Det er særlig vist til uttalelser i dommen på side 271, siste avsnitt. Det legges her vekt på at den som ble fordrevet, hadde fått fullt vederlag for sin innsats. Videre ble det lagt avgjørende vekt på at vedkommende hele tiden hadde vært klar over den best odelsberettigedes fremtidsplaner. På disse punkter er det klare paralleller til nærværende sak.
Rt-1978-1048 (Aamotsaken) er også relevant for næværende sak. Løsningskravet ble tatt til følge. Det er her fremhevet (side 1051) at den nye eier allerede før kjøpet var gjort oppmerksom på at odelsløsning ville bli krevet.
Rt-1979-1139 (Jørundlandsaken) viser at selgernes ønske ikke tillegges særlig vekt. Eierens tilknytning til eiendommen, hans arbeidsinnsats og forutsetningene for å drive, ble ikke ansett for å ha den nødvendige styrke for å hindre odelsløsning.
Rt-1988-161 (Femmensaken) viser et tilfelle hvor løsning ble nektet. Forholdene adskiller seg imidlertid fra nærværende sak. Magne Sæves har hele sitt voksne liv forventet å overta og har gitt uttrykk for dette, også gjennom sin far. I motsetning til Femmen har Vidar Sæves ikke hatt noe beskjedent vederlag for sin virksomhet. Han har tvert om hatt god lønn. En avgjørelse som går Vidar Sæves imot, vil heller ikke få slike uheldige konsekvenser som i Femmens tilfelle. Det vises til det som er uttalt foran om Vidars yrkesmuligheter.
Rt-1992-1 (Lundesaken) er ikke sammenlignbar med nærværende sak. Odelsretten hvilte i dette tilfellet bare på en del av eiendommene. En odelsløsning ville da føre til at den samlede eiendom ble delt som driftsenhet.
Endelig er det vist til noen lagmannsrettsdommer etter sistnevnte avgjørelse, bl.a. Borgarting lagmannsretts dom av 6 november 1996 (199500491), hvor løsning ble tillatt. Dommen ble anket til Høyesterett, men nektet fremmet.
Som foran nevnt løser ingen av disse avgjørelser det spesielle moment som foreligger i nærværende sak. Det vises her til det som er sagt foran om den favorisering av Vidar som Anton og Borghild Sæves bevisst la opp til gjennom flere år. Siktemålet med dette var hele tiden at han skulle få overta og beholde gården. Den ankende part har som nevnt ikke hatt noen muligheter for å avbryte denne utvikling.
Den ankende part har også vist til lovens forarbeider samt diverse uttalelser i juridisk litteratur.
Ankemotparten, Vidar Sæves, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens dom bygger på riktig resultat, dog således at Vidar Sæves bør tilkjennes saksomkostninger.
De retningslinjer som fremgår av rettspraksis, støtter opp om byrettens avgjørelse. Dommen bygger på en konkret vurdering av flere forhold som tilsier at det vil være klart urimelig om Vidar Sæves nå skal fordrives fra gården.
Det er viktig å være oppmerksom på gårdens særegenheter. Den har en stor bygningsmasse, opprinnelig fra 1700-tallet, som krever mye vedlikehold. Terrenget er kupert og jorden tungdreven. Variert produksjon er nødvendig for lønnsomhet. Antall nødvendige årsverk er anslått til mellom 2,6 og 2,8. Det er her vist til takst av 18. april 1995.
Disse forhold gjorde det etter hvert vanskelig for Anton og Borghild å holde gården i hevd. Da man kom frem til omkring 1984, innså eierne at det måtte treffes ekstraordinære tiltak, særlig av hensyn til bygningsmassen. Anton Sæves var da 65 år og hadde noen sykdomsproblemer. Borghild følte seg sliten. De var barnløse.
Eierne hadde da valget mellom å selge på det åpne marked, leie bort jorden til naboer eller komme til en forpaktningsordning, fortrinnsvis med noen i slekten. Ren bortleie ville medføre ytterligere forfall av bygningsmassen. Ingen andre i slekten enn Vidar hadde vist noen interesse. Han fremsto som den eneste som kunne bidra både med drift og ta seg av den omfattende restaurering som foresto. Vidar hadde vært knyttet til eiendommen fra barndommen. Anton og Borghild betraktet ham som en sønn i huset. Han hadde skaffet seg landbruksutdannelse og fått erfaring gjennom sin tilknytning i de siste ca 10 årene. Særlig relevant var den praksis han fikk fra 1979 til 1984 da han arbeidet som avløser i bygda, herunder mest på gården Sæves.
Magne Sæves var på dette tidspunkt bare 16 år gammel og derfor ikke aktuell som forpakter. Anton og Borghild hadde for øvrig aldri hørt at han var interessert i å bli gårdbruker. Det er her vist til en uttalelse som hans far Eugen skal ha kommet med til Vidars far om at det ikke var aktuelt for Magne å overta gården.
En avveining av disse forhold tilsa på alle punkter at den beste løsning var å inngå en forpaktningskontrakt med Vidar. At eierne således benyttet seg av den beste løsning som da forelå, kan ikke anvendes mot Vidar i nærværende sak, selv om Magne indirekte fikk sin posisjon redusert.
Som det fremgår av det foran anførte, er det ingen tvil om at Vidar har hatt en langt bedre tilknytning til gården enn Magne Sæves. Dette er utdypet i anførslene. Det er understreket at Vidar allerede i guttedagene ble behandlet som en sønn av Anton og Borghild, som sågar overveiet å adoptere ham.
Magne Sæves tilknytning til gården er meget beskjedent. Han har ikke vært der annet enn sporadisk ved enkelte familiesammenkomster. Magne Sæves har ikke deltatt i noen form for arbeid på gården.
Det er også en markert forskjell mellom Vidar og Magne når det gjelder faglige forutsetninger. Vidar har bl.a. gått ett år på landbruksskole mens Magne har arbeidet i NSB hele tiden, hvor han nå er under utdannelse som lokomotivfører.
Når det gjelder spørsmålet om Vidars lønn og tilgodehavende som forpakter, må man se disse spørsmålene i sammenheng med situasjonen i 1984 og utviklingen senere. Dersom Vidar skulle greie oppgaven med et omfattende vedlikehold i tillegg til driften, måtte han få en rimelig leie. Den ankende parts anførsler på dette punkt er misvisende. Den jordleie som det sammenlignes med, gjelder gårder med langt bedre arrondering. Dersom man tar i betraktning de lange arbeidsdagene med døgndrift i fjøset, blir betalingen ikke særlig god. Det kreves mye overtid for å fylle opp ca 2,7 årsverk. Den oppsparing som ligger i Vidars tilgodehavende p g a investeringer, er av samme grunn ikke spesielt stor. Vitnet Emmerhoff som har gjennomgått regnskapene og taksert eiendommen, har uttalt at Vidar ikke har fått noen særfordeler hva de økonomiske forhold angår. Vidars fortrinn ligger i at han p g a den personlige tilknytning til Anton og Borghild, har fått innpass på et gunstig tidspunkt i relasjon til den nåværende løsningssak.
Når det gjelder rettsanvendelsen, har ankemotparten særlig vist til Rt-1988-161 (Femmensaken) og Rt-1992-1 (Lundesaken). Avgjørelsen i Rt-1978-268 (Stavrumsaken) er etter motpartens oppfatning mindre relevant. De forskjellige likhetstrekk og forskjeller er nærmere utdypet for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Som det fremgår av anførslene, gjelder saken utelukkende spørsmålet om det vil være klart urimelig dersom Magne Sæves får drive bort den nåværende eier, Vidar Sæves, jf odelsloven §21 annet ledd.
I lovens forarbeider er det uttalt at det må være "......ei monaleg overvekt av omsyn som talar mot å tillate løysing," jf NOU 1972:20 side 70. Det må således foreligge en kvalifisert form for urimelighet dersom odelsløsning skal nektes. Det fremgår også av loven, jf paragrafens første ledd, og rettspraksis at det skal sterke grunner til for å nekte odelsløsning, jf Rt-1978-268.
Av de foreliggende retningslinjer fremgår det at det må foretas en konkret vurdering på grunnlag av flere forhold. Man kan bl.a. legge vekt på partenes tilknytning til eiendommen, deres utdannelse og yrkesvalg.
For den nærmere vurdering i nærværende sak legges det til grunn at det har vært liten kontakt mellom de tidligere eiere, Anton og Borghild Sæves og Magne Sæves og hans familie. I forbindelse med inngåelsen av den første forpaktningskontrakten i 1984 uttalte riktignok Magnes far at dersom det kom til salg, ville han gjøre odelsretten gjeldende. Faren døde imidlertid i 1988. Anton Sæves har på sin side ikke ytret seg om spørsmålet overfor Magne Sæves eller noen i hans familie.
Magne Sæves har på sin side ikke gitt uttrykk for sine interesser overfor Anton og Borghild før omkring 1994-1995. Magne snakket da med Anton om saken under et sykehusopphold en stund før Anton Sæves døde. På forespørsel fra Anton uttalte Magne da at han ønsket å overta gården og ville gjøre odelsretten gjeldende. Det er kommet til uttrykk i forklaringene for lagmannsretten at de tidligere eiere, særlig Anton Sæves skal ha vært lei seg da Magne Sæves syn ble kjent. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke grunnlag for å tolke dette derhen at Anton Sæves følte situasjonen slik at han hadde gjort Magne Sæves noen urett. Det er større grunn til å tro at de tidligere eiere ble overrasket over først nå å få høre at Magne Sæves var interessert og at en eventuell odelssak kunne skape problemer i familien. Opplysningene på dette punkt er imidlertid mangelfulle, og lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på forholdet.
Når det gjelder Vidar Sæves, er det på det rene at han selv ikke har tatt opp saken med Magne Sæves. Magne har på sin side ikke uttalt noe til Vidar om at han ville overta gården. Magne Sæves har forklart for lagmannsretten at han fant dette vanskelig, idet en uttalelse i denne retning kunne utløse problemer når han senere skulle benytte sin odelsrett. Magne Sæves synes også å ha inntatt det standpunkt at det var Vidar som burde tatt kontakt med sikte på en eventuell avklaring. Magne Sæves har videre forklart at han helt til det kom til sak, har vært ukjent med bestemmelsen i odelsloven §21. Siden Magne Sæves var klar over at han hadde bedre prioritet enn Vidar, fant han så vidt man forstår ikke grunn til å gi uttrykk for sin rett. Lagmannsretten finner at den eventuelle rettsvillfarelse som Magne Sæves må ha befunnet seg i, må han selv bære ansvaret for ved den avveining som blir å foreta.
Selv om Anton Sæves hadde fått et varsel gjennom uttalelsen til Magnes far i 1984, legger lagmannsretten til grunn at de tidligere eiere ikke var innforstått med at Magne var interessert i å overta gården før omkring 1994-1995.
Ved den videre vurdering legges det til grunn at Vidar Sæves har en helt annen og sterkere tilknytning til gården enn Magne Sæves. Vidars tilknytning går tilbake til barndommen. Fra 12-14 års alder begynte han å gjøre nytte for seg, idet han deltok i gårdsarbeidet i fritiden og i ferier. Han bestemte seg tidlig for å bli gårdbruker. Det utviklet seg snart et meget nært forhold til Anton og Borghild Sæves, som i sin tid overveiet å søke om å få adoptere gutten.
Da Vidar Sæves etter grunnskolen utdannet seg videre, opprettholdt han i stor utstrekning tilknytningen til gården. Etter et avbrudd på en folkehøyskole, var han tilbake i distriktet mens han arbeidet på et meieri (1 år) og gjennomgikk landbruksskolen (1 år). Lønnen som "gårdsgutt" i denne perioden var beskjeden. I perioden 1979-1984 tjenestegjorde han som avløser på flere gårder i distriktet, herunder på Sæves. Lønnen som avløser er ikke oppgitt.
Fra 1984 har ankemotparten som nevnt vært forpakter inntil han kjøpte gården i 1995. Som forpakter har han tatt ut en brutto årslønn på ca kr 200000,-. Den ankende part har gjort gjeldende at dette er en meget god årslønn. Lagmannsretten deler ikke denne oppfatning. Når man tar hensyn til driftsformen (dyrehold m.v.), må det ligge mange overtidstimer og sannsynligvis ekstrainnsats fra partens ektefelle, for å fylle 2,6-2,8 årsverk. At han har opparbeidet seg tilgodehavende på kr 560000,- i løpet av 10 år p g a sine investeringer, er heller ikke oppsiktsvekkende. Beløpet refererer seg til familiens oppsparte midler, som i det alt vesentlige er benyttet til investeringer i gården.
Magne Sæves har på sin side ingen tilknytning til gården, hvor han har vært rent sporadisk. Etter grunnskolen og et kurs i mekanikk begynte han i 1984 i NSB, hvor han fortsatt er ansatt. P g a omdisponeringer er han nå under opplæring som lokomotivføreraspirant. Han bor i eget hus i Rakkestad. Ektefellen har halvdagsstilling i det offentlige. Det er noe uklart om den ankende part vil si opp sin stilling i NSB helt eller delvis hvis han får kjøpe gården.
Den ankende part har særlig fremhevet at det ikke kan legges vekt på den tilknytning som Vidar har fått etter initiativ fra de tidligere eierne. Lagmannsretten er innforstått med at dette kan virke urimelig når det skjer på et tidspunkt hvor den annen part p g a sin alder ikke kunne tre inn i den funksjon som da var nødvendig. Man finner imidlertid ikke at dette kan være avgjørende, i hvertfall ikke slik forholdene ligger an i nærværende sak. Det skal her bemerkes:
Magne Sæves har ikke utvist noen aktivitet for å gjøre sin rett gjeldende eller kjent blant de berørte. Det vises til rettens bevisvurdering foran. Dertil kommer at den situasjon som oppsto omkring 1984, var spesiell. Retten legger til grunn at Anton og Borghild da hadde så store problemer med den daglige drift at det var nødvendig å finne en løsning som ivaretok både driften og vedlikeholdsoppgavene. At Magne Sæves da av forskjellige grunner ikke kunne gjøre tjeneste, kan ikke tillegges avgjørende vekt i negativ retning ved vurderingen av Vidars forhold. En gårdbruker kan ikke være forpliktet til å treffe urasjonelle avgjørelser vedrørende drift og vedlikehold av hensyn til mulige odelspretendenter en gang i fremtiden. Det riktige må være at man treffer de disposisjoner som fremstår som mest forsvarlig til enhver tid.
Lagmannsretten legger videre vekt på at den gård som nå kreves løst, er en helt annen gård enn den som besto da forpaktningsavtalen ble opprettet i 1984. Også her er det av betydning at Magne Sæves selv ikke har tonet flagg i årenes løp. Selv om Vidar Sæves har vært klar over odelsrekkefølgen, må det kunne sies at han har hatt et berettiget håp om å få overta gården.
Som det fremgår av anførslene, har Anton og Borghild Sæves hele tiden hatt et meget sterkt ønske om at Vidar skulle overta. Det vises til bemerkningene foran. Selv om tidligere eieres ønske ikke tillegges særlig stor vekt i slike saker, er det et moment av betydning. Indirekte vil et slikt ønske spille en stor rolle gjennom det som rent faktisk har skjedd.
Endelig bemerkes partenes meget forskjellige situasjon dersom løsningskravet tas til følge. Det er anført at Vidar Sæves kan kjøpe seg en annen gård eller arbeide som avløser. Det siste er lite tilfredsstillende for en person som i de siste 13 år rent faktisk har drevet som eier, og før det har hatt en meget sterkt tilknytning til gården. At Vidar Sæves har muligheter for å kjøpe en annen gård, bl.a. p g a sitt tilgodehavende, fremstår som en mer usikker løsning, som normalt innebærer flytting. På den annen side er Magnes Sæves vel etablert i en fast stilling i det offentlige. Med sine oppsparte midler har han tilnærmet samme mulighet som Vidar Sæves til å kjøpe en annen gård.
I relasjon til rettspraksis finner lagmannsretten flere likhetspunkter i Femmensaken og Lundesaken, som begge gikk odelsløseren imot. Likhetspunktene i Stavrumsaken, som gikk i løserens favør, er mindre fremtredende. Det vises til de momenter som er fremhevet foran i lagmannsrettens dom.
Anken har etter dette vært forgjeves. Den ankende part bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens omkostninger. Det er fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 40000,-, hvorav salæret utgjør kr 39400,-. Oppgaven legges til grunn.
Når det gjelder saksomkostningene for byretten, stadfestes dens avgjørelse. Det resultat som byretten og lagmannsretten nå er kommet til, bygger på skjønnsmessige avgjørelser innenfor et rettsområde hvor det fremstår som noe usikkert hvor grensen går. Den tvil som således foreligger, tilsier at partene bør bære hver sine omkostninger for byretten. Denne tvil er imidlertid ikke så fremtredende at omkostningsavgjørelsen bør oppheves også for lagmannsretten som foran nevnt.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Magne Sæves til Vidar Sæves 40000 - førtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.