LB-1997-2535 (1)
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom og Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-14 |
| Publisert: | LB-1997-02535 |
| Stikkord: | Panterett, Kausjon, Foreldelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-07159 A/34 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02535 A/03 - Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00141K . |
| Parter: | Ankende part: Jane Hatteland (Prosessfullmektig: Advokat Eva Westby). Motpart: Helge Gunnar Hansen (Prosessfullmektig: Advokat F.W. Heimbeck). I ankesak nr 97-02536 A/03: Ankende part: Helge Gunnar Hansen (Prosessfullmektig: Advokat F. W. Heimbeck). Motpart: Jane Hatteland (Prosessfullmektig: Advokat Eva Westby) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Wilhelm Omsted, formann 2. Lagdommer Lars Jorkjend 3. Kst lagdommer Ola Dahl |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §27, Panteloven (1980) §1-12, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §25, §8, §1-10 |
Saken gjelder krav om tilbakebetaling av penger utbetalt fra megler til kreditor etter pantobligasjon ved salg av fast eiendom.
I 1983 inngikk Helge Gunnar Hansen, Rolf Irgens (den gang gift med Jane Hatteland) og Hjalmar Svennevik et forretningsmessig samarbeid om drift av Brosjyresentralen AS og Sentral-Kjøp A/S. Alt senere samme år gikk Svennevik ut av samarbeidet og ble erstattet av Halvard Hatteland (Jane Hattelands far).
Brosjyresentralen hadde Vestlandsbanken som sin bankforbindelse, og som sikkerhet for bankens fordringer mot selskapet utstedte samarbeidspartene hver sin pantobligasjon til banken. Pantobligasjonene lød alle på kr 170 000,-, og de skulle tjene til sikkerhet for alt ansvar Brosjyresentralen har eller måtte få til banken. Mellom kompanjongene skulle ansvaret fordeles proratarisk i samsvar med det forhold de eide aksjer, på det tidspunkt da ansvaret måtte bli gjort gjeldende.
I brev 24 januar 1985 til Vestlandsbanken opplyste Hansen gjennom sin advokat at hans samarbeid med Brosjyresentralen var opphørt og at han på denne bakgrunn sa opp sin sikkerhetsstillelse overfor banken. Pr 31 desember 1984, dvs 24 dager tidligere, var selskapets totale gjeld til banken på ca kr 438 000,-.
Den 4 mars 1987 gikk Brosjyresentralen konkurs, og den 20 juli 1987 gjorde Irgens/Hatteland opp mellomværendet med Vestlandsbanken på tilsammen kr 645 934,- pluss renter. Beløpet fremkom som summen av selskapets kassekreditt i banken samt to gjeldsbrevlån opptatt henholdsvis i mai 1983 og juli 1985. I denne forbindelse fikk ekteparet overdratt til seg pantobligasjonen som heftet på Hansens eiendom og et gjeldsbrev som da sto til rest med kr 11 850,- (Feilaktig påtegnet at restbeløpet var på kr 136 204,-). Den 2 februar 1996 ble pantobligasjonen transportert til Jane Hatteland.
Senere i 1996 rettet Jane Hatteland krav mot Hansen basert på den pantobligasjon hun hadde fått overdratt. Hansen solgte den omhandlede eiendommen, og etter innbetaling av kjøpesummen ønsket megleren å innfri de lån som fremgikk av panteattesten, idet det ikke var avtalt at noen av disse skulle overtas av kjøper. Den 13 august 1996 begjærte Hansen midlertidig forføyning hvoretter megleren skulle forbys å innfri noen del av pantobligasjonen på kr 170 000,-. Han fikk ikke medhold verken i Nedre Romerike namsrett eller i Eidsivating lagmannsrett. Megleren utbetalte deretter den 2 januar 1997 kr 208 639,- av kjøpesummen til Jane Hatteland. Av dette beløpet var kr 13 833,- saksomkostninger som Hansen var dømt til å betale i forbindelse med den midlertidige forføyningen.
Den 16 september 1996 tok Hansen ut stevning ved Oslo byrett. Byretten avsa dom den 14 mai 1997 med slik domsslutning:
1. Jane Hatteland dømmes til å betale til Helge Gunnar Hansen kr 194806,- etthundreognittifiretusenåttehundreogseks - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
2. Jane Hatteland dømmes til å betale saksomkostninger til Helge Gunnar Hansen med kr 24970,- tjuefiretusennihundreogsytti - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Byretten la til grunn at kassekreditten og gjeldsbrevet fra 1983 var nedbetalt, og at Hansens sikkerhetsstillelse ikke omfattet lånet fra 1985.
For nærmere detaljer vedrørende hendelsesforløpet vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Hatteland har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. Hansen har erklært motanke vedrørende omkostningsbeløpet på kr 13 833,-. Ankeforhandlingen fant sted i Oslo tinghus den 28 august 1998. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Under ankeforhandlingene trakk Hansen motanken tilbake. Hatteland erklærte at hun samtykket i tilbaketrekkelsen uten å kreve saksomkostninger. Etter dette blir motanken å heve uten tilkjennelse av saksomkostninger.
Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Den ankende part, Jane Hatteland, har i hovedsak anført:
Som en av tre kausjonister betalte Irgens/Hatteland Brosjyresentralens gjeld til Vestlandsbanken. På det tidspunkt fikk de et regresskrav mot medkausjonistene, jf kompaniskapsavtalen pkt 9.0 der det fremgår at kausjonistene skulle hefte proratarisk seg imellom med en tredjepart på hver. Dette er også den normale ansvarsfordelingen mellom kausjonister dersom ingen ting er avtalt. At Hansen trådte ut av samarbeidet har ingen betydning for hans regressansvar i forhold til Hatteland. Korrespondansen med banken viser også at Hansen ikke var av den oppfatning at medkausjonistene mente at han var fri sitt ansvar.
Den 24 januar 1984 underrettet Hansen banken om at han ikke lenger ville stå som garantist. Det kan stilles spørsmål ved om det er adgang til ensidig å si opp en realkausjon med banken, se Carsten Smith "Garantikrav og garantistvern" 1992 2 utgave s 268-269. Sikkerhet for gjeldsbrev kan ikke sies opp, se Carsten Smith "Kausjonsrett" 1997 3 utgave s 121. For løpende garantier blir man bare fri for gjeld opptatt etter oppsigelsestidspunktet.
Det er enighet om at den totale gjelden til Vestlandsbanken var på ca kr 438 000,- på det tidspunkt Hansen underrettet banken om at han ikke lenger ville stå som garantist. Kausjonistene skulle hefte seg imellom med en tredjedel på hver og det betyr at regresskravet mot Hansen var på ca kr 146 000,- pluss renter. Rentene har løpt slik at en på langt under to år har kommet opp i pantobligasjonens pålydende kr 170 000,-. Ved påkrav av 23 februar 1996 begynte pantobligasjonens renter på 17% å løpe.
Det er ikke riktig som fremholdt av Hansen og som lagt til grunn av byretten at Hansens gjeld er nedbetalt. Det bestrides ikke at det etter Hansens oppsigelse av garantien, men før Hatteland/Irgens innbetaling, er kommet så mye penger inn på kassekreditten at de samlede innbetalinger overstiger gjelden pr 24 januar 1985. Det bestrides imidlertid at Hansens ansvar dermed bortfaller. Det vil være galt å legge til grunn at innbetalinger på kassekreditten skal gå til betaling av den eldste gjelden. Det vises til avgjørelsen i RG-1987-837. Her fikk ikke kausjonisten medhold i at innbetalinger som var foretatt etter oppsigelsen av kausjonsansvaret skulle komme til fradrag i hans kausjonsansvar overfor banken. Det kan ikke legges avgjørende vekt på dommen i Rt-1933-727 idet den er avsagt under dissens og er gammel. Dommen i Rt-1960-102 er ikke parallell da spørsmålet her var hvordan en kassekreditt foreldes. Heller ikke innbetalinger på gjeldsbrevlånet kan komme Hansen til gode idet pengene bare er overført fra kassekreditten slik at den totale gjeldsbelastningen til banken er den samme.
Det følger av panteloven §1-12, jf §1-10 at en pantobligasjon lovlig kan overdras fra hoveddebitor til en kausjonist som har dekket hovedkravet. Banken tok oppgjør for hele kravet av Hatteland/Irgens og det er da klart at banken kan overføre pantobligasjonen til Hatteland som sikkerhet for det regresskrav som eksisterer mellom kausjonistene.
Det bestrides ikke at det underliggende regresskravet er foreldet. Pantobligasjonen foreldes imidlertid ikke, jf foreldelsesloven §27 nr. 3. Det betyr at regresskravet kan gjøres gjeldende så langt det er dekket av pantobligasjonen.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Jane Hatteland frifinnes.
2. Jane Hatteland tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, Helge Gunnar Hansen, har i hovedsak anført:
Hansen har ikke noe regressansvar overfor Hatteland. Regressretten opphørte i desember 1984 da Hansen ble ekskludert fra selskapet. Han ble fratatt prokura, sitt styreverv og det daglige driftsansvar i Sentral-Kjøp. I brev 25 januar 1985 sier Hansen seg villig til å tre ut av kompaniavtalen bl a på betingelse av at han fritas for ethvert garantiansvar for selskapene. Dette brevet er ikke besvart, og det har Hansen forstått slik at han er fri sitt garantiansvar. At Hansen etter dette ikke har hørt noe fra medkausjonistene i anledning saken før sommeren 1996 er i seg selv en passivitet som må fri han for ansvar.
På det tidspunkt Hatteland/Irgens innfridde kravet fra Vestlandsbanken, var den gjelden som forelå da Hansen sa opp sitt garantiansvar, nedbetalt. Det vises til prinsippet om at eldre gjeld skal dekkes før yngre gjeld. På dette punkt kan en slutte seg til byrettens begrunnelse. Når det særskilt gjelder gjeldsbrevet er det ikke avgjørende at det sto igjen kr 11 850,- på det tidspunkt regressretten oppsto. Innbetalingene på kassekreditten hadde oversteget Hansens totale ansvar, og gjelden må i denne relasjon sees som en enhet slik at den i sin helhet må anses nedbetalt.
Det er enighet om at det underliggende kravet er foreldet. Foreldelsesloven §27 nr. 3 kommer ikke til anvendelse på en gjort obligasjon. Kausjonsreglene regulerer forholdet, og her er regelen at kravet foreldes.
En tom pantobligasjon som vi her står overfor kan ikke overdras. Garantier kan heller ikke overdras. Panteloven §1-12 kommer ikke til anvendelse da det ikke er oppnådd dekning overhode fra noe panteobjekt.
Når det gjelder kravets størrelse bemerkes at det ikke påløper renter uten hjemmel. Det står ingenting om renter på et eventuelt regresskrav i kompaniskapsavtalen. Kravet forfaller ikke før påkrav og det var tidligst sommeren 1996.
Ankemotparten nedla slik påstand:
Byrettens dom stadfestes, dog således at Helge Gunnar Hansen tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
Lagmannsretten bemerker:
Helge Gunnar Hansen og hans to kompanjonger i selskapet stilte pantesikkerhet for Brosjyresentralens eksisterende og fremtidige gjeld til Vestlandsbanken, jf pantobligasjon av 3 mars 1983 og depoterklæring datert mai 1983. Panteheftelsene var solidariske, dvs at banken kunne holde seg til ett av panteobjektene for hele pantekravet. Seg imellom skulle imidlertid panteierne hefte proratarisk. Det følger av kompaniskapsavtalens pkt 9.0 at en panteier som innfrir krav som sikkerhetsstillelsen skal dekke, får et regresskrav mot de to andre garantistene. Dette vil også være den normale ordningen når ingenting er avtalt direkte mellom solidarisk ansvarlige medgarantister.
I desember 1984 skjedde det flere ting som viser at Hansen ikke lenger var ønsket som kompanjong i selskapet. Han ble bl a fratatt sitt styreverv og den daglige ledelsen av Sentral-Kjøp A/S. På denne bakgrunn var det en korrespondanse mellom Hansen og de andre kompanjongene om betingelsene for hans fratreden uten at partene kom til enighet. Det foreligger derfor ingen avtale som bestemmer betingelsene for Hansens fratreden. Selv om Hansen rent faktisk trådte ut av samarbeidet i desember 1984 og heller ikke hørte fra noen i selskapet før Hatteland gjorde sitt regresskrav gjeldende, betyr ikke det at han er fri sitt regressansvar. Den korrespondanse som var mellom Hansen, de andre kompanjongene og Vestlandsbanken om garantiansvaret viser at verken banken eller kompanjongene ønsket å løse Hansen fra hans garantiansvar, og at dette var noe Hansen måtte ha forstått. Hansen kan ikke ensidig fri seg fra sitt regressansvar, og da det ikke har fremkommet opplysninger som tyder på at kompanjongene har akseptert at han er fri sitt regressansvar, må han i utgangspunktet anses bundet av avtalen om regress i kompaniskapskontraktens pkt 9.0.
I brev 24 januar 1985 sa Hansen opp sitt garantiansvar overfor Vestlandsbanken. Dette ble meddelt medgarantistene i brev 25 januar 1985. Oppsigelsen har den virkning at Hansen ikke hefter for gjeld som er oppstått etter oppsigelsestidspunktet. Dette innebærer at også en løpende garanti, som sikkerhetsstillelse for kassekreditten, stanses i den forstand at garantisten ikke hefter for nye utbetalinger over kreditten. Oppsigelsen kan imidlertid ikke fri Hansen for det sikkerhetsansvar han hadde for Brosjyresentralens gjeld til banken på oppsigelsestidspunktet.
Hvor stor Brosjyresentralens gjeld til banken var på oppsigelsestidspunktet er ikke kjent, men det er enighet mellom partene at gjelden pr 31 desember 1984 kan legges til grunn. På dette tidspunkt hadde selskapet et gjeldsbrevlån som sto igjen med kr 101 858,- og en kassekreditt på kr 336 168,-. Totalt var således gjelden som Hansen hadde stilt sikkerhet for ved pantobligasjonen på ca kr 438 000,-, og av dette heftet han for en tredjedel, dvs ca kr 146 000,- overfor medgarantistene.
Den 20 juli 1987, etter at Brosjyresentralen var gått konkurs, betalte Irgens/Hatteland den gjeld Brosjyresentralen hadde til Vestlandsbanken på tilsammen kr 645 934,- pluss renter. Det er enighet mellom partene at det i perioden mellom Hansens oppsigelse og Irgens/Hattelands innfrielse har vært innbetalinger på kassekreditten som langt overstiger den gjeld selskapet hadde til banken da Hansen sa opp sitt garantiansvar. Det er også enighet om at saldoen på gjeldsbrevlånet var kr 11 850,- på innfrielsestidspunktet.
I likhet med byretten har lagmannsretten kommet til at selskapets innbetaling på kassekreditten må gå til nedbetaling av den eldste gjelden. Det innebærer at kassekredittgjelden på oppsigelsestidspunktet må anses dekket ved selskapets senere innbetalinger. På dette punkt kan lagmannsretten slutte seg til byrettens begrunnelse. Det er ikke avtalt at senere innbetalinger bare skulle gå til avdrag på gjeld opptatt etter Hansens oppsigelse. Gjeldende rett er da at eldre gjeld skal dekkes før yngre. Denne rettsoppfatningen har klar støtte i de to høyesterettsdommene som er omtalt av byretten, jf Rt-1933-727 og Rt-1960-102. Det bemerkes for øvrig at dommen i RG-1987-337 fra Frostating lagmannsrett som er trukket frem av den ankende part, ikke er sammenlignbar med nærværende sak. Forholdet i den saken var at kassekreditten ble stoppet og kontoen avsluttet samtidig med at kausjonisten sa opp sitt garantiansvar. Kontoen ble deretter brukt som foliokonto. At retten i en slik situasjon kom til at debitors senere innbetalinger ikke kunne anses å ha gått til dekning av de eldste postene på kassekredittkontoen har ingen avgjørende betydning for vurderingen i vår sak.
Når det gjelder gjeldsbrevlånet er lagmannsretten uenig med byretten i at også det må anses nedbetalt. Ut fra de opplysninger som foreligger har nedbetalingen på dette lånet skjedd i samsvar med avtalt avdrag, og gjelden var da på innfrielsestidspunktet på kr 11 850,-. At det er kommet store innbetalinger på kassekreditten som teoretisk kunne vært brukt til å nedbetale gjeldsbrevlånet har ingen betydning. Dette er ikke gjort og Brosjyresentralen hadde heller ingen plikt til å sørge for at denne gjelden ble dekket før normale avdrag. Kassekreditten og gjeldbrevlånet må i denne sammenheng vurderes separat i forhold til Hansens garantiansvar.
Etter dette legger lagmannsretten til grunn at Hansens garantiansvar gjelder et beløp på kr 11 850,-, og at det regresskravet som kan gjøres gjeldende overfor Hansen er på en tredjedel av dette beløpet, dvs kr 3 950,-.
Det er enighet mellom partene at selve regresskravet er foreldet. Spørsmålet er derfor om kravet likevel kan gjøres gjeldende innenfor den pantobligasjonen som er overdratt til Hatteland. Det reiser igjen spørsmål om Hatteland har adgang til å tre inn i Vestlandsbankens pant og om også selve panteretten må anses foreldet.
Vestlandsbanken som panthaver fikk dekket sine krav mot Brosjyresentralen fra en av panteierne, Irgens/Hatteland. De betalte mer enn det som etter rettsforholdet mellom garantistene skulle falle på dem. Det følger da av panteloven §1-12 at Irgens/Hatteland som eier av panteobjektet, har rett til å tre inn i Vestlandsbankens panterett i de øvrige panteobjekter for den overskytende del. Her har oppgjøret fra pantets eier skjedd frivillig, og ikke gjennom en realisasjon av panteobjektet. Det er imidlertid ikke tvilsomt at når fellespanteobjektene eies av forskjellige eiere, vil et frivillig oppgjør fra n panteier omfattes av uttrykket "oppnådd dekning fra ett av panteobjektene" i §1-12, jf Ot.prp.nr.39 (1977-78) s 98. Det betyr at Hattelands regresskrav hadde sikkerhet i Hansens eiendom.
Det neste spørsmål er om det har noen betydning for panteretten at det underliggende regresskravet er foreldet. Som den store hovedregelen har foreldelse av den personlige fordringen ingen innflytelse på panteretten, jf foreldelsesloven §27 nr 3. Dette gjelder også gjorte panteobligasjoner, jf Rt-1964-579. Selv om fordringen er foreldet, vil således fordringshaver kunne skaffe seg dekning så langt pantet rekker ved å realisere pantet. Ankemotparten har gjort gjeldende at denne regelen ikke kan få anvendelse der det er stilt pant for fremmed gjeld, se Anne Cathrine Røed "Foreldelse av fordringer" 1997 s 375 med henvisninger til annen litteratur. Det fremholdes at man må følge regelen for kausjon eller tilsvarende garanti i foreldelsesloven §25 nr 2 som fastsatter at fordringen mot kausjonisten foreldes samtidig med hovedfordringen mot debitor.
Det er uenighet i teorien om foreldelsesloven §27 nr 3 gjelder for tredjemannspant. Carsten Smith har tatt til orde for at prinsippet i foreldelsesloven §25 nr 2 om aksessorisk foreldelse må kunne anvendes analogisk, jf "Garantikrav og garantistvern" 2 utgave s 354 og "Kausjonsrett" 1997 3 utgave s 156. Standpunktet er begrunnet med at man da vil unngå den situasjon at hoveddebitor må betale i regressomgangen etter at fordringen er foreldet. Synspunktet refererer seg således til hvordan rettsforholdet mellom kreditor og garantist skal reguleres når fordringen mellom hoveddebitor og kreditor er foreldet.
Situasjonen i foreliggende sak er imidlertid en annen. Her er det spørsmål om hvordan rettsforholdet mellom medgarantister (panteiere for fremmed gjeld) skal reguleres. Det følger direkte av kompaniskapsavtalen at innfriende garantist får et regresskrav mot de andre medgarantistene. Dersom garantistene hadde stilt pant overfor hverandre til sikkerhet for et eventuelt fremtidig regresskrav, står vi overfor en ordinær pantsettelse for egen fremtidig gjeld, og hovedregelen i foreldelsesloven §27 nr 3 ville kommet til anvendelse, jf Rt-1964-579. Hansen har ikke stilt pant til sikkerhet for Hattelands regresskrav, men Hatteland har foretatt en innfrielse av en fordring mot hoveddebitor som har gjort at hun har fått rett til å tre inn i pantehavers pantekrav mot Hansen så langt regresskravet rekker. Pantet er dermed blitt en sikkerhet for det regresskrav pantehaver, Hatteland har mot pantets eier, Hansen. Spørsmålet om foreldelse av det personlige ansvar for slike regresskrav reguleres av foreldelsesloven §8. Også for slike krav kunne anføres at det burde skje en aksessorisk foreldelse av panteretten. Dette er imidlertid et generelt spørsmål om hvor godt regelen om at panterett ikke foreldes er begrunnet. Retten kan i alle fall ikke se det annerledes enn at Hansen og Hatteland i den foreliggende situasjon måtte innrette seg på at rettsforholdet mellom dem reguleres av bestemmelsene om pant, og at hovedregelen i foreldelsesloven §27 nr 3 og ikke lovens §8, kommer til anvendelse. Uten noen støtte i loven, og med den langvarige og sikre regel om at panterett ikke foreldes uten i spesielle, lovbestemte unntakstilfeller, finner lagmannsretten ikke at det kan legges til grunn at Hattelands panterett er foreldet. Lagmannsretten finner heller ikke tilstrekkelige holdepunkter for at hennes rett til å gjøre krav gjeldende etter panteretten er bortfalt ved klanderverdig passivitet.
Hatteland vil således kunne gjøre sitt regresskrav gjeldende innenfor pantekravet.
Det som kan dekkes under panteobligasjonen er regresskravet på kr 3 950,- pluss eventuelle renter. Når en står overfor en "gjort" panteobligasjon vil panthavers rentetilgodehavende måtte utledes av det underliggende forhold mellom partene, jf Sandvik, Krüger og Giertsen "Norsk Panterett" 1992 2 utgave s 154. Gjelder det ingen renteplikt i det underliggende forhold, kan det ikke kreves renter av pantekravet under henvisning til at den gjorte panteobligasjonen inneholder bestemmelser om renter.
Det er ikke avtalt renter på regresskravet så et eventuelt rentekrav må hjemles i morarenteloven §2. Renter kan da kreves når kravet ikke innfris ved forfall. Det er ikke avtalt noen forfallsdag og det følger da av bestemmelsen at kravet forfaller en måned etter at det er sendt et skriftlig påkrav med oppfordring om å betale.
Noe påkrav fra Hatteland ble ikke fremmet før hun i brev 23 februar 1996 til Hansen krevde innbetaling av pantekravet. Hansen bestrider imidlertid at han har mottatt dette brevet, og viser til at han på dette tidspunkt ikke bodde på denne adressen idet han hadde leid ut. Han fastholder at han ikke ble kjent med innholdet i brevet før utpå sommeren 1996. Hatteland fremholder på sin side at hun kontaktet leieboeren som opplyste at brevet var videresendt til Hansen. Det kan etter dette fastslås at Hansen har fått et påkrav, men det kan ikke bringes på det rene på hvilket tidspunkt det ble mottatt. Utgangspunktet er at påkravet anses avsendt etter bestemmelsen i morarenteloven §2 på det tidspunkt brevet er datert. Det kan imidlertid ikke gjelde dersom påkravet er mottatt mer enn en måned etter dateringen. Da må mottakelsestidspunktet legges til grunn. Eiendommen ble solgt ved kjøpekontrakt 5 juli 1996 og retten legger til grunn at Hansen på dette tidspunkt var blitt kjent med påkravet.
Etter dette legger retten til grunn at renter på kravet starter å løpe fra 5 august 1996 og frem til betaling skjedde den 2 januar 1997. Det betyr at Hatteland må tilbakebetale til Hansen et beløp på kr 194 806,- fratrukket kr 3 950,-, dvs kr 190 856,-. I tillegg skal trekkes 12% morarente av kr 3 950,- for tiden fra 5 august 1996 til 2 januar 1997.
Anken har delvis ført frem. Spørsmålet om saksomkostninger skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. Etter hovedregelen i §174 annet ledd skal hver av partene dekke sine saksomkostninger. Retten finner imidlertid grunn til å ilegge den ankende part en del av saksomkostningene både for byretten og lagmannsretten idet hun bare har vunnet frem i et tvistepunkt av liten betydning i saken. Etter dette slutter retten seg til byrettens omkostningsavgjørelse. For behandlingen av saken i lagmannsretten har advokat Heimbeck innlevert en omkostningsoppgave på kr 26 000,- som i det hele er salær. Det legges til grunn at dette i sin helhet gjelder arbeidet med anken. Omkostningsoppgaven legges til grunn hvorav ankemotparten får erstattet kr 20 000,-.
Dommen og kjennelsen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Jane Hatteland dømmes til å betale Helge Gunnar Hansen 190 856 - etthundreognittitusenåttehundreogfemtiseks - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Til fradrag kommer 12 - tolv - prosent årlig rente av 3 950 - tretusennihundreogfemti - kroner fra 5 august 1996 til 2 januar 1997.
2. Byrettens domsslutning pkt 2 stadfestes.
3. Jane Hatteland dømmes til å betale Helge Gunnar Hansen 20 000 - tyvetusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Slutning i kjennelse:
Motankesaken heves.