LB-2000-2830
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-09-24 |
| Publisert: | LB-2000-02830 |
| Stikkord: | Patentrett, Patentavslag |
| Sammendrag: | Saken gjaldt gyldigheten av vedtak i Patentstyret om avslag på søknad om patent, da det patentsøkte fiskefôr ikke oppfylte nyhetskravet i Patentloven (1967) § 2.
Lagmannsretten kom til at Patentstyrets patentavslag bygget på uriktig faktisk grunnlag som ikke kunne sies å gjøre den ansøkte oppfinnelse innlysende for fagmannen, slik at Patentstyrets annen avdelings kjennelse derfor måtte oppheves. |
| Saksgang: | Oslo byrett saknr 1998-9278 A/71 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02830 A/01 |
| Parter: | Norsk Hydro ASA (advokat Per Conradi Andersen) mot Staten v/Nærings- og Handelsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Erlend Haaskjold) |
| Forfatter: | Lagdommer Sissel Rydman Langseth, Lagdommer Wenche Skjæggestad, Lagdommer Anne Ellen Fossum, Fagkyndig meddommer: investeringsrådgiver PhD Geir Gogstad, Fagkyndig meddommer professor dr ing Edel Elvevoll |
| Lovhenvisninger: | Patentloven (1967) §2, §9, Tvistemålsloven (1915) §169, §172, §176, §180, §213, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder gyldigheten av vedtak i Patentstyrets annen avdeling om avslag på søknad om patent.
Norsk Hydro AS (nå Norsk Hydro ASA; i det følgende også benevnt Hydro) søkte 23. mai 1990 patent på fiskefôr «med lavt innhold av biotilgjengelig jern, samt fôr med optimalt innbyrdes forhold av biotilgjengelig jern og omega-3 flerumettede fettsyrer». Patentsøknaden har nr. 902274. Patentkravene er formulert slik:
1. Fiskefôr som inneholder protein, lipider og karbohydrater, n-3 flerumettede fettsyrer og jern i kombinasjon med en eller flere ytterligere komponenter; slik som fyllstoffer, adhesiver, preservativer, vitaminer og mineraler blandet sammen for å danne et tørt, pelletisert, mykt eller vått fôr, karakterisert ved at fôret inneholder de n-3 flerumettede fettsyrene 5, 8, 11, 14, 17, eicosapentaen-syre (EPA) og/eller 4, 7, 10, 13, 16, 19 docosaheksaensyre (DHA) eller fordøyelige derivater av disse syrer i mengder på 2,5 til 8,5 vektprosent i kombinasjon med et jerninnhold på 25 til 150 mg idet høye jernmengder krever lavere EPA/DHA-innhold i fôret og omvendt.
2. Fiskefôr ifølge krav 1, karakterisert ved at det inneholder 25 til 100 mg jern og 3,5 til 8,5 vektprosent n-3 flerumettede fettsyrer eller fettsyrederivater.
Etter utlegning av søknaden 14. oktober 1991 meldte det seg tre innsigere. Etter avsluttet skriftveksling mellom partene fattet Patentstyrets første avdeling 31. mai 1994 vedtak i saken. Utvalget fant at søknaden ikke omhandler noe patenterbart nytt, idet det ble ansett påvist at fiskefôr med sammensetning av fettsyrer og jern som angitt i karakteristikken i søknadens krav 1 var kjent på søknadstidspunktet. Patentsøknaden ble derfor avslått.
Avslaget ble påklaget til Patentstyrets annen avdeling, som 24. august 1998 stadfestet første avdelings vedtak og nektet patent. Også annen avdeling bygget avslaget på at det patentsøkte fôr ikke oppfylte nyhetskravet i patentloven §2.
Hydro anla søksmål om spørsmålet om vedtakets gyldighet ved stevning av 23. oktober 1998 til Oslo byrett. Oslo byrett, satt med fagkyndige meddommere, avsa 16. juni 2000 dom i saken med slik domsslutning:
1. Staten frifinnes.
2. Norsk Hydro ASA tilpliktes innen 2 -to- uker fra denne dom å betale saksomkostninger til staten med kr 95.000,- -kronernittifemtusen00/100-
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Hydro har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 4. og 5. september 2001. Lagmannsretten var satt med fagkyndige meddommere. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. Vitnene Magny Thomassen, Kjell Arne Rørvik (Hydros vitner) og Einar Bøhmer (statens vitne) fulgte forhandlingene med hjemmel i tvistemålsloven §213 annet ledd. Det ble avhørt ytterligere ett vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, Hydro, har i det vesentlige anført:
Patentsøknaden gjelder et fiskefôr med en sammensetning av jern og flerumettede fettsyrer i mengder på et bestemt nivå, hvor det oppstår en synergieffekt mellom stoffene. Synergieffekten oppstår ikke ved enhver sammensetning, bare innenfor et definert område. Man velger jernnivå ut fra fiskens behov, og tilsetter flerumettede fettsyrer i forhold til det. Patentkravene angir det man søker beskyttet, nemlig intervallet og synergieffekten. Det man søker beskyttet, er en fremgangsmåte for å oppnå bedret energiomsetning og tilvekst hos fisken.
Det retten skal ta stilling til, er om avgjørelsen av Patentstyrets annen avdeling er korrekt. Det er bare nyhetskravet som er tema, ikke spørsmålet om andre forhold tilsier eller ikke tilsier at patent skal innvilges. Retten er bundet av det avslagsgrunnlag Patentstyret har benyttet, og har full prøvelsesrett, også med hensyn til det skjønn som er utøvet. Rt-1975-602 innebærer ingen begrensning, siden nyhetsvurderingen ikke er en skjønnsmessig avgjørelse. Spørsmålet om oppfinnelseshøyde har ikke vært drøftet mellom søkeren og Patentstyret, og kan dermed ikke trekkes inn av domstolen, jf patentloven §9.
Spørsmålet er om det sentrale motholdet, artikkelen fra 1982 av Kellems og Sinnhuber, utvetydig beskriver kravene til sammensetning av fôret og synergien. Det er i denne sammenheng ikke tale om å sannsynliggjøre at gjenstanden for patentkravene var kjent; det må foreligge visshet for dette. Hvis det ikke foreligger visshet, innebærer oppfinnelsen en nyhet.
Ved vurderingen av om nyhetskravet er oppfylt, er det ikke adgang til å kombinere flere mothold, som man har gjort i dette tilfellet ved å bygge på ett mothold som beskriver fettsyrer, et annet som beskriver jern og et tredje som beskriver synergien. Ingen av de artiklene som Patentstyret har vist til, gir en beskrivelse av det Hydro søker patent for, nemlig synergieffekten. Ved vurderingen av jerninnholdet i det fôr Kellems m. fl. beskriver, er det dessuten gjort en feil.
Ved vurderingen av motholdet må man tenke seg at oppfinnelsen ikke eksisterer. Hvis man i denne situasjonen tenker seg i fagmannens sted, er spørsmålet om fagmannen ville ha funnet det relevante svaret i artikkelen av Kellems m. fl. Patentstyret har derimot tatt utgangspunkt i fasiten og vurdert ut fra den. Det vises til at oppfinnerne Thomassen og Rørvik, som er fagfolk på området, på forhånd gjennomgikk den foreliggende litteraturen uten å finne det svar de lette etter.
På tiden for inngivelsen av patentsøknaden hadde ikke fagmannen kjennskap til synergieffekten, og visste heller ikke noe om hvilke mengder av de enkelte bestanddeler man skulle benytte.
Hydro har nedlagt slik påstand:
1. Avgjørelse fattet av 2. avdeling i Styret for det industrielle rettsvern den 24. august 1998 i sak nr 6493 kjennes ugyldig.
2. Norsk Hydro ASA tilkjennes sakens omkostninger for byrett med NOK 224.740 med tillegg av 12 % morarente fra 4. mai 2000, samt sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % morarenter fra forfall til betaling skjer.
Ankemotparten, staten v/Nærings- og handelsdepartementet, har i det vesentlige anført:
Patentkravene gjelder fôr med angitte mengder fettsyrer og jern, som skal ha en gunstig virkning. For Patentstyret er det tilstrekkelig til å avslå søknaden at det påvises at ett fôr som går inn under beskrivelsen, ikke er nytt. Det vises til Rt-1998-430 (Scanhall), hvor saksforholdet på dette punkt tilsvarer det som foreligger her.
Patentstyret har bare benyttet ett mothold, nemlig artikkelen av Kellems og Sinnhuber fra 1982. De andre artiklene det er vist til, er benyttet som rene oppslagsverk for opplysninger som tilhører fagets alminnelige kunnskap. Det er ingen tvil om at det er adgang til å supplere et mothold med opplysninger fra ordinære oppslagsverk. Dersom man henter tilsvarende faktuelle opplysninger fra en artikkel istedenfor et vanlig oppslagsverk, må dette bedømmes på samme måte.
Teknikkens stilling på søknadstiden var at det fantes annet fôr med samme jerninnhold og samme mengde fettsyrer. For fettsyrenes vedkommende fremgår dette av opplysningene i artikkelen av Kellems og Sinnhuber, idet en fagmann vil vite hvilken mengde fettsyrer det dreier seg om når mengden sildolje er oppgitt. Når man i tillegg har vist til tabellen i Opstvedts artikkel eller The Lipid Handbook over fettsyreinnhold i ulike fiskeoljer, bruker man tabellen som kilde for faktuelle opplysninger. Det dreier seg ikke om noen kombinasjon av flere selvstendige mothold.
Fettsyremengden varierer med bl.a. årstid, men uansett vil fettsyremengdene være tilstrekkelige i det fôr som er beskrevet av Kellems og Sinnhuber til å tilsvare fettsyrenivået i patentkravene. Dermed er ikke nyhetskravet oppfylt på dette punkt.
På samme måte må det legges til grunn at Kellems og Sinnhubers fôr hadde et jerninnhold som faller inn under beskrivelsen i atentkravene. Deres fôr inneholdt jerncitrat i en mengde som utgjør 20,6 mg jern pr. kilo i tillegg til det som fantes i bestanddelene kasein og gelatin. Samlet overstiger dette de 25 mg jern som er angitt som minimum i patentkravene. Dermed er også jernmengden kjent fra før.
Det kan reises spørsmål om patentkravene også omfatter selve synergieffekten, og i så fall om effekten er tilstrekkelig definert. Det må legges til grunn at det ikke er påvist noen fullkommen synergieffekt, og at det er uklart hvilket forhold man må ha mellom faktorene for å oppnå effekten. Hvis man legger vekt på synergieffekten, er det for upresist når man oppgir hele skalaen «og omvendt».
Det fremsettes ingen selvstendig anførsel om at synergieffekten innebærer en oppdagelse i motsetning til en oppfinnelse, og dermed ligger utenfor det som kan gjøres til gjenstand for patentering.
Staten har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Nærings- og handelsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Patentstyrets annen avdeling har begrunnet avslaget på patentsøknaden slik:
Annen avdeling er kommet til samme resultat som 1. avdeling, og en er enig med 1. avdeling i at det avgjørende spørsmål ved patenterbarhetsbedømmelsen må være om det patentsøkte fiskefôr var kjent.
Karakteristikken i søknadens krav 1 angir en kombinasjon av et intervall for innholdet av de flerumettede fettsyrer EPA og DHA og et intervall for jerninnholdet. (For jerninnholdets vedkommende skal bemerkes at leddet «pr. kg» mangler i kravteksten, jf. ovenfor, s. 4, linje 2.) Det heter i krav 1 at «høye jernmengder», dvs. mengder i nærheten av 150 mg, «krever lavere EPA/DHA-innhold i fôret og omvendt». Alternativet «omvendt» stemmer med de foretrukne intervaller som er angitt i krav 2, idet disse omfatter den nedre ende av jernintervallet ifølge krav 1 (25-100mg) og den øvre ende av fettsyreintervallet (3,5-8,5%).
Etter 2. avdelings oppfatning er artikkelen av Kellems et al. (Bilag A2) det viktigste av motholdene. Her omtales fôringsforsøk med fôr som inneholdt opptil 45% sildolje, og det konkluderes med (jf. s. 133, siste avsnitt) at regnbueørret kan nyttiggjøre seg fôr med meget høyt kaloriinnhold, hvor marint fett er den primære kalorikilde.
Når dette sammenholdes med Opstvedts artikkel i IAFMM (international association of fish meal manufacturers) (Bilag A4), fremgår det at Kellems fôr kan inneholde inntil 6,4% (EPA + DHA). Opstvedt angir nemlig at sildolje kan inneholde 14,3 % av summen av EPA og DHA. Selv om en er oppmerksom på at sildolje kan variere meget med hensyn til innholdet av (EPA + DHA), finner en da at begge intervaller for innholdet av de flerumettede fettsyrer ifølge søknadens to patentkrav er foregrepet.
Også når det gjelder jerninnholdet, anses Bilag A2 (Kellems) å foregripe søknaden. Innsiger A har redegjort for dette i sitt innlegg til 1. avdeling av 02.04.1992, og det konkluderes der med at jerninnholdet i Kellems fôr er «noe over 30 mg jern pr. kilo fôr» (jf. ovenfor, s. 4, avsnitt 2). I Kellems tabell 1 er riktignok innholdet «ferric citrate FeC6 H5 O7 .3H2 O, 0.11» angitt som «milligrams per kilogram of diet», men 2. avdeling må gi innsigeren rett i at«mg» er trykkfeil for «g». Hvis alle mineralforbindelsene regnes i gram, blir summen av dem 19 gram pr. kg fôr, hvilket stemmer med det angitte prosentinnhold av «Mineralsupplement»: 1,9. Søkeren har ikke tilbakevist denne beregning, heller ikke innsigerens beregning av totalt jerninnhold. Verdien «noe over 30 mg» ligger innenfor begge jernintervallene i søknadens to krav. Av søkerens svarbrev av 06.03.1996 synes det å fremgå at søkeren nå betrakter «Fe-mengder mellom 100 og 150» mg/kg som det optimale (jf. ovenfor, s 27, nr. 2). Søkeren opprettholder imidlertid de utlagte krav, og 2. avdeling har ikke funnet grunn til å foreslå en endring av kravene i retning av en høyere verdi for jerninnholdets nedre grense. Det fremgår nemlig av korrespondansen mellom partene (jf. ovenfor, s. 17, svaret til innsiger B), at det i tiden siden Kellems artikkel ble publisert (1982) har vært en tendens til å øke jerninnholdet i fiskefôr.
Etter dette er 2. avdeling kommet til at patentbarhetsvilkåret i patentlovens §2 første ledd ikke er oppfylt. En kan da ikke tillegge søkernes argumenter om fiskens trivsel avgjørende betydning, og søknaden må avslås.
Lagmannsretten finner at dersom opplysninger om fettsyreinnholdet i Kellems og Sinnhubers artikkel kan kombineres med data fra et vanlig oppslagsverk som «The Lipid Handbook», vil patentsøkerens ansøkte område av fettsyrer være foregrepet. På dette punktet isolert sett synes derfor nyhetskravet ikke oppfylt.
Det innlegg fra «innsiger A» som Patentstyrets annen avdeling har vist til, er en redegjørelse av 2. april 1992 fra Håmsø patentbyrå på vegne av innsigeren T. Skretting AS. I redegjørelsen er det vist til Kellems og Sinnhuber: Performance of Rainbow Trout Fed Gelatin-Bound Diets of Fish Protein Concentrate of Casein Containing 25 to 45 Percent Herring Oil (juli 1982). Innsigeren uttaler med utgangspunkt i artikkelen bl.a.:
Som et eksempel fra denne rapport kan nevnes Kasein-fôret i tabell 1, side 132, som inneholder 35% sildolje. ...
...
Jerninnholdet i samme fôrtype kan også beregnes. Det er tilsatt 0,11g jerncitrat pr. kilogram fôr, noe som utgjør 21 mg jern per kilogram fôr.
...
I tillegg inneholder et slikt kasein/gelatin-fôr over 10 mg Fe/kg fra de andre råvarene (jf. Vedlegg III, se neste side, der innholdet er 12,9 mg Fe/kg). Totalt vil altså jerninnholdet (>30 mg Fe/kg fôr) for et slikt fôr som oppviser et EPA/DHA-innhold i samsvar med krav 1 i patentsøknad nr. 902274, ligge innenfor de rammer som er trukket opp i nevnte krav 1 (25-150 mg Fe/kg fôr).
De andre fôrtyper i forsøket ligger alle innenfor de mengdegrenser som er angitt i krav 1 i patentsøknad nr. 902274 når det gjelder vektprosentvis andel av EPA/DHA, og ettersom fiskeproteinkonsentrat normalt inneholder mer jern enn kasein, vil disse andre fôrtyper med hensyn til EPA/DHA-innhold i kombinasjon med jernmengde ligge godt innenfor de rammer som er trukket opp i søknadens patentkrav 1. Imidlertid varierer jerninnholdet i fiskeprotein mer, slik at det for disse ytterligere fôrtyper er vanskeligere å gi et godt estimat på jerninnholdet.
Lagmannsretten forstår dette slik at det erkjennes at jerninnholdet i fiskeproteinkonsentrat varierer sterkt, slik at det ikke kan fastslås at det fiskeproteinkonsentrat som er brukt i fem av de seks fôr som inngår i Kellems og Sinnhubers forsøk, hadde et jerninnhold på 25 mg/kg eller mer. Dette synes bekreftet ved et fremlagt analysebevis for et fiskeproteinkonsentrat, som viser et jerninnhold på < 10 mg/kg (av proteinkonsentratet, ikke av det fôr det kan benyttes i).
Det er således det sjette fôret i forsøket, hvor kasein var brukt istedenfor fiskeproteinkonsentrat, som danner grunnlag for innsigerens og Patentstyrets konklusjon om at fôr med slikt jerninnhold som fremgår av patentkravene, ikke oppfyller nyhetskravet i patentloven §2.
Det vedlegg III som det vises til i innsigerens redegjørelse, er Lall og Hines: Iron and Copper Requirements of Atlantic Salmon (1987). I denne artikkel heter det bl.a.:
... Fish fed basal diet (12,9 mg Fe/kg) with no iron supplement showed a reduction in hematocrit, hemoglobin and serum iron levels and erythrocyte count values as compared with iron supplemented diet. Approximately 30 Mg of iron supplement was required to maintain optimum hemoglobin level and other blood parameters. Mean total body, liver, kidney and spleen iron showed a gradual increase in fish fed diets containing up to 60 mg iron per kg. The results indicate that the iron requirement of Atlantic salmon is approximately 60 mg/kg diet.
Det fremgår ingen nærmere opplysninger i artikkelen om hva slags «basal diet» som er anvendt ved forsøket. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at det er grunnlag for å trekke den slutning at kaseinfôret som ble anvendt av Kellems og Sinnhuber, hadde et jerninnhold på 12,9 mg/kg (eksklusive mineraltilskuddet).
Kasein inneholder i ren form overhodet ikke jern. Rester av jern som følge av forurensning i utgangsmaterialet, og som ikke fjernes fullstendig under produksjonsprosessen, kan være til stede i større eller mindre grad. Det samme gjelder gelatin, som er benyttet i alle fôrtyper som Kellems og Sinnhuber brukte. Uten konkrete målinger av jerninnholdet i det aktuelle kaseinfôr, finnes det etter lagmannsrettens vurdering ikke tilstrekkelig grunnlag for en fagmann, på det tidspunkt oppfinnelsen ble gjort, for å konkludere med at fôret inneholdt minst 4,4 mg jern pr. kg i tillegg til mineraltilskuddet, som partene er enige om at utgjør 20,6 mg/kg. Det er dermed heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at det på søknadstidspunktet forelå eller var beskrevet et fôr som passet til beskrivelsen i patentkravene.
Patentstyrets annen avdelings kjennelse av 24. august 1998 bygger på
1) En kombinasjon av to kilder for å fremskaffe det anførte mothold,
2) En uriktig tolkning av betydningen av et begrep (casein diet) i den ene kilde som identisk med et annet begrep (basal diet) i den andre kilden.
Dette utgjør et uriktig faktisk grunnlag som ikke kan sies å gjøre den ansøkte oppfinnelse innlysende for fagmannen. Patentstyrets annen avdelings kjennelse må derfor oppheves. Det er ikke nødvendig for retten å ta stilling til det prinsipielle spørsmål om lovligheten av å anvende flere mothold i kombinasjon.
Lagmannsretten har heller ikke funnet grunn til å vurdere om søknaden kan tenkes avslått på et annet grunnlag enn at nyhetskravet ikke er oppfylt. I så fall kan det bli aktuelt å gi Hydro adgang til å uttale seg om dette og eventuelt justere patentkravene. Det vises til Rt-2001-450.
Lagmannsretten tilføyer at Hydro også har søkt europeisk patent på fiskefôret. Ved behandlingen av søknaden i European Patent Office (EPO) ble nyhetskravet ansett oppfylt, men søknaden ble avslått på grunnlag av utilstrekkelig oppfinnelseshøyde. Avslaget er påklaget til Board of Appeal.
Det fremgår av EPOs avgjørelse at Hydro under saksbehandlingen fremsatte en «disclaimer» vedrørende «diet no. 1 disclosed in Table 1 of D4». Det dreier seg om en artikkel fra 1977 av Yu m. fl. som i følge omtalen på side 4 i annen avdelings avgjørelse (gjengivelsen av innsigelsene fra 1. avdelings avgjørelse) beskriver et fôr som etter «beregning basert på vanlig innhold av EPA/DHA og Fe i vanlige fôrråstoffer» hadde et innhold av EPA/DHA på 3,98 vektprosent og av jern på 47 mg/kg, noe som passer med beskrivelsen i patentkravene. Artikkelen er ikke fremlagt for lagmannsretten, og det er ikke opplyst hvilke forutsetninger og verdier som er lagt til grunn for innholdsberegningen. Lagmannsretten kan derfor ikke uten videre legge de oppgitte tall til grunn, og har ikke grunnlag for å gå inn på betydningen av denne «disclaimer».
Anken har ført frem. Saksomkostningsspørsmålet for byretten skal avgjøres ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til. Lagmannsretten finner at staten i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf §180 annet ledd bør erstatte Hydro de saksomkostninger for begge instanser som har vært nødvendige for en betryggende utførelse av saken.
For byretten innga Hydros prosessfullmektig saksomkostningsoppgave pålydende 224.740 kroner, hvorav 191.800 kroner utgjorde salær. Regjeringsadvokaten anførte at kravet vesentlig oversteg det som var nødvendig etter tvistemålsloven §176. Hydro nedla påstand for byretten om renter av omkostningsbeløpet, og har gjentatt kravet under ankeforhandlingen.
For lagmannsretten har advokat Andersen fremlagt omkostningsoppgave pålydende 218.915 kroner, hvorav 149.725 kroner er salær. Regjeringsadvokatens salærkrav er til sammenligning 42.000 kroner.
Lagmannsretten finner at den ankende parts salærkrav for begge instanser overstiger det som kan ha vært nødvendig for en forsvarlig utførelse av saken. Saksomkostningsbeløpet fastsettes samlet til 335.000 kroner. Beløpet omfatter også et skjønnsmessig tillegg i omkostningsbeløpet for byretten, som først forfaller ved utløpet av oppfyllelsesfristen for lagmannsrettens dom, jf Rt-1983-127 (på side 136) og Tjomsland: Morarenter av saksomkostninger (Advokatbladet nr. 9, 1997). I tillegg kommer rente etter morarenteloven §3 første ledd første punktum av det samlede omkostningsbeløp fra forfall til betaling skjer.
Staten må i tillegg bære utgiftene til de fagkyndige meddommere i medhold av tvistemålsloven §169 første ledd første punktum.
Dommen er enstemmig.
1. Patentstyrets annen avdelings kjennelse av 24. august 1998 kjennes ugyldig.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler staten v/Nærings- og handelsdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom til Norsk Hydro ASA 335.000 - trehundreogtrettifemtusen - kroner med tillegg av rente etter morarenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.