LB-2000-3133

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-03-26
Publisert:	LB-2000-03133
Stikkord:	Familierett, Barnevern, Omsorgsovertagelse
Sammendrag:
Saksgang:	Drammen byrett Nr 2000-241 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03133 A/02.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Olav Duesund). Motpart: Drammen kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jahn Knapstad). Hjelpeintervenient: B (Prosessfullmektig: Advokat Arild Harry Moen).
Forfatter:	Lagdommer Magne Spilde, formann. Lagdommer Ola Dahl. Byrettsdommer Ellen Meinich Martens. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1992) §4-12, §4-16, §4-1, §4-21, §4-4, §4-8, §4-9, Tvistemålsloven (1915) §75, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §4-19, §4-22, §7-1

Saken gjelder overprøving av fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse og fastsettelse av samvær for mor.

Fylkesnemnda for sosial saker i Buskerud og Vestfold gjorde 17. desember 1999 vedtak med hjemmel i barnevernloven §4-8, jf §4-12 og §4-14a, jf §4-19 med slik slutning:

1. Barneverntjenesten i Drammen overtar omsorgen for C, født **97.

2. C plasseres i fosterhjem hos D og E.

3. C skal ha samvær med mor en dag en gang i måneden.

4. C skal ha samvær med far en dag en gang i måneden.

Ved stevning av 7. februar 2000 brakte moren A vedtaket inn for rettslig overprøving ved Drammen byrett i medhold av sosialtjenesteloven §9-10, jf barnevernloven §7-1 i). Hun krevet å få omsorgen for datteren.

Faren B intervenerte i saken til fordel for Drammen kommune i medhold av tvistemålsloven §75 og nedla påstand om at fylkesnemndas vedtak skulle stadfestes.

Byretten prøvet vedtaket etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33 og avsa den 28. august 2000 dom med slik domsslutning:

«Drammen kommune frifinnes.»

A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder byrettens bevisvurdering. Drammen kommune har tatt til motmæle. B har opptrådt som intervenient til støtte for kommunen også for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Drammen tinghus 6. 8. mars 2001. Retten var sammensatt som bestemt i sosialtjenesteloven §9-10 fjerde ledd. Den ankende part og 9 vitner, herunder begge fosterforeldrene, avga forklaring. B var til stede under forhandlingene, men avga ikke forklaring. For lagmannsretten har det vært fremlagt en del nye dokumenter. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

For byretten var det ikke rettsoppnevnt sakkyndig, men psykolog Kjell Olaf Edvardsen avga etter begjæring fra Drammen kommune skriftlig erklæring og forklarte seg som sakkyndig vitne.

For lagmannsretten har spesialist i klinisk psykologi Per Kaald vært rettsoppnevnt som sakkyndig. Hans mandat har vært å vurdere mors omsorgsevne og barnets omsorgsbehov på kort og lang sikt, samt å vurdere konsekvensene av eventuell tilbakeføring til mor. Den sakkyndige ble også bedt om å uttale seg om mors samvær under den forutsetning at tilbakeføring ikke finner sted. Han har avgitt skriftlig uttalelse. Han fulgte ankeforhandlingen og avga muntlig tilleggsuttalelse.

Om saksforholdet, herunder behandlingen for fylkesnemnda, og partenes anførsler for byretten, vises til byrettens dom og for øvrig til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

C er født **1997. Hun er snart 4 år. Foreldrene traff hverandre i 1996. De flyttet sammen i september 1996 og bodde sammen til C var ca 6 måneder. A flyttet da fra B og tok C med seg. Foreldrene har hatt og har fremdeles felles foreldreansvar.

I 1998 mottok barnevernet flere bekymringsmeldinger. De gikk ut på at mor levde et ustabilt liv og ruset seg på alkohol og at C ble overlatt mye til andre. Etter undersøkelser ble barnevernsak henlagt uten tiltak.

Barnefarens foreldre hadde fra Cs fødsel hatt nær kontakt med C og hennes foreldre og hjulpet dem økonomisk og på annen måte. Etter flyttingen var mor uten fast bolig. Hun ble 22. februar 1999 innlagt på Bragernes behandlingssenter. Barnet hadde da etter initiativ fra mor allerede bodd en stund hos farforeldrene, og det ble den 18. januar 1999 som hjelpetiltak i medhold av barnevernloven §4-4 femte ledd - gjort vedtak om frivillig plassering hos besteforeldrene inntil C kunne tilbakeføres til mor. A hadde før innleggelsen fått tilbud om opphold på Vilde mødrehjem sammen med datteren, noe hun avslo.

Den 16. august 1999 ga A gjennom advokat beskjed om at hun ønsket at barnet snarest mulig skulle flytte til henne. Hun hadde da i mellomtiden frivillig blitt overført til Brøholt bo- og behandlingssenter. Formålet med oppholdet var å styrke hennes omsorgsferdigheter med botrening, struktur på hverdagen, sosial trening og grensesetting. Oppholdet på Brøholt varte fra 15. mars til 9. august 1999, da hun skrev seg ut.

Som foreløpig vedtak i akuttsituasjon gjorde barneverntjenestens leder 20. august 1999 vedtak i medhold av barnevernloven §4-8 første ledd om forbud mot flytting av C. Vedtaket ble den 23. august 1999 i medhold av §4-9 første ledd foreløpig godkjent av fylkesnemndas leder. I medhold av §4-9 tredje ledd ble det endelig godkjent av nemnda i møte 24. september 1999. Nemnda fant at As problemer var svært omfattende og komplekse, og at det derfor var nødvendig med et mer omfattende behandlingsopplegg før en eventuell tilbakeføring av datteren kunne finne sted.

Barneverntjenesten fremmet deretter sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse i medhold av §4-8 annet ledd, jf §4-12 og §4-1. Det ble samtidig fremmet forslag om plassering i fosterhjem i medhold av §4-14a hos besteforeldrene D og E. Under saken krevet B datteren fosterhjemsplassert hos seg i medhold av §4-22. Barneverntjenesten frarådet slik plassering på grunn av usikkerhet i forhold til arbeid, økonomi og samboer.

Fylkesnemnda for sosiale saker fattet 17. desember 1999 vedtak om omsorgsovertagelse og fosterhjemsplassering i samsvar med forslaget. Med hensyn til samvær hadde barnevernet foreslått seks ganger pr år med mor og en gang pr måned fra fredag til søndag med far. Nemnda vedtok samvær både med mor og far en dag i måneden.

Den ankende part A har i hovedsak anført:

Det er ikke lenger grunnlag for å opprettholde omsorgsovertagelsen. Mor er i stand til selv å gi datteren C forsvarlig omsorg.

Barnevernet har tidligere i forbindelse med vedtakene i 1999 feilvurdert hennes situasjon og omsorgsevne. Istedenfor å gå inn med hjelpetiltak, blant annet bolig, har hun blitt feilplassert og feilbehandlet og til dels også motarbeidet. Barnevernet har bygget sine vurderinger og vedtak på uriktige opplysninger.

Under enhver omstendighet er situasjonen en annen i dag enn i 1999. Hun har gode boligforhold, fast arbeid og et stabilt samboerforhold. Mor har gjennomført samværene til punkt og prikke, og de få gangene det har vært problemer, har hun søkt råd og opptrådt adekvat i situasjonen. Hun ønsker selv å ta ansvar for omsorgen av datteren og for øvrig opprettholde et godt forhold til fosterforeldrene.

Loven bygger på det biologiske prinsipp, og det er grunnleggende at foreldre selv skal ha omsorg for sine barn.

Om hun ikke får tilbake omsorgen, krever hun utvidelse av samværene. Ved siden av at dette er verdifullt i seg selv, vil det legge til rette for tilbakeføring på et senere tidspunkt.

A har nedlagt slik endelig påstand:

Prinsipalt:

Fylkesnemndas vedtak 17.12.99 oppheves.

Subsidiært:

A gis samvær med sin datter C fastsatt etter rettens skjønn.

Ankemotparten Drammen kommune har i hovedsak anført:

Vilkårene for tilbakeføring er ikke til stede. Det er riktignok slik at A i den senere tid har hatt en god utvikling i forhold til seg selv, til barnet og også i forhold til barnevernet, og at hun har mange fine kvaliteter. Men tiden for tilbakeføring er ikke inne. Det kan føre til alvorlige problemer for C om hun blir flyttet i dag.

C har hatt marginale oppvekstvilkår. Hun ble i de første leveårene utsatt for 8-10 flyttinger. Det var en usikker, angstfylt og skremt jente som ble tatt hånd om av besteforeldrene. Dette har senere preget henne. Hun har vært utsatt for utrygghet ut over det som er vanlig og det som er bra. Det var fint for henne at hun kom til kjente mennesker og fikk primærtilknytning der. Men den er ennå ikke så sterk som den burde være. Hun har et særlig behov for omsorg og trygghet. Hun har 2/3 av livet vært sammen med andre personer enn foreldrene, og hun er knyttet til dem hun har vokst opp sammen med. Tilbakeføring må nektes når den vil medføre reell fare for skadevirkninger av betydning sett på lengre sikt, jf Rt-1987-805, særlig side 811 og Rt-1991-668. I en situasjon hvor barnet har fått sterk tilknytning til fosterforeldrene og fosterhjemmet, vil det biologiske prinsipp i vurderingen måtte nedtones, jf Rt-1995-479.

Fosterhjemmet har vist en sjelden vilje til å hjelpe ikke bare C, men også de to unge foreldrene. Det var en vanskelig situasjon for alle, og situasjonen med en umoden mor er vanskelig også for barnevernet. Det var klokt av A i den situasjon hun var i i en vanskelig fase å overlate barnet til andre. Det var håp om at hun ville modne. Det er viktig at hun får en realistisk oppfatning av hva C trenger. Hun har underveis kanskje ikke fått de beste råd, og det er i dag på mange måter for sent.

Retten må ta stilling til om vilkårene for tilbakeføring er tilstede nå og kan under ingen omstendighet bestemme tilbakeføring på et fremtidig tidspunkt betinget av hjelpetiltak.

Når alle relevante forhold tas i betraktning, er det i dette tilfelle i dag ikke forsvarlig å tilbakeføre datteren til omsorg hos mor.

Barnevernet har bygget sine vurderinger og vedtak på riktige faktiske opplysninger, og det foreligger ikke feil som kan føre til at vedtaket om omsorgsovertagelse blir ugyldig. Ugyldighet er heller ikke påstått.

Omfanget av mors samvær bør ikke endres på det nåværende tidspunkt. Hun og barnet har samvær annen hver søndag. Formålet med samvær må være avgjørende. Ifølge den sakkyndige Edvardsen har ikke barnet behov for mer tid med mor enn i dag, og mors behov bør ikke være styrende.

Drammen kommune har nedlagt slik påstand:

Drammen byretts dom stadfestes.

Hjelpeintervenienten B har tiltrådt kommunens vurdering og sluttet seg til påstanden fra kommunen.

Lagmannsretten bemerker:

Ved behandling av sak etter kapittel 33 i tvistemålsloven, skal retten innenfor rammen av barnevernloven prøve alle sider av saken, også de skjønnsmessige, på grunnlag av situasjonen på domstidspunktet. Avgjørende er med andre ord ikke forholdene på tidspunktet for fylkesnemndas avgjørelse, men forholdene i dag. Det kan på den annen side ikke avsies dom om opphevelse av omsorg på et fremtidig tidspunkt.

Gjenstand for overprøving er vedtaket om omsorgsovertagelse og omfanget av mors samværsrett. Det er ikke uenighet om plasseringen i fosterhjem hos besteforeldrene, hvis vilkårene for å opprettholde omsorgsovertagelsen er oppfylt. Byretten prøvet ikke omfanget av mors samværsrett, men for lagmannsretten kreves det samvær fastsatt etter rettens skjønn.

B har ikke anket over byrettens avgjørelse hverken når det gjelder omsorgsovertagelse eller samvær for hans vedkommende.

Omsorgsovertagelse

Barnevernloven av 17. juli 1992 nr 100 §4-8 regulerer vilkårene for omsorgsovertagelse når barnet bor utenfor hjemmet, slik situasjonen var for C da nemnda gjorde vedtak 17. desember 1999. Etter §4-8 annet ledd kan det treffes vedtak om omsorgsovertagelse, dersom det er overveiende sannsynlig at flytting vil føre til en situasjon med eller risiko for alvorlig omsorgssvikt som nevnt i §4-12 første ledd. Ved vurderingen er hensynet til barnets beste overordnet, jf §4-1.

Byretten vurderte spørsmålet om omsorgsovertagelse etter bestemmelsen i §4-8 annet ledd. Etter byrettens dom har C vært plassert hos besteforeldrene sammenhengende mer enn to år, og tredje ledd i §4-8 kommer til anvendelse. Partene er enige om at plasseringen har vart fra 10. november 1998, dvs i to år og fire måneder.

§4-8 tredje ledd lyder:

Selv om vilkårene etter §4-12 ikke er tilstede, kan det treffes vedtak om omsorgsovertagelse dersom plasseringen har vart i mer enn to år, og barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering må antas at flytting kan føre til alvorlige problemer for barnet.

Selv om det er fylkesnemndas vedtak (om overtakelse av omsorg) som overprøves, er det for lagmannsretten spørsmål om vilkårene er til stede for å oppheve omsorgsovertakelsen. I den aktuelle situasjon vil opphevelse bety tilbakeføring til mor. Mors omsorgskompetanse må vurderes, og den samlede vurdering blir tilsvarende som for nemnda etter §4-21, hvor første ledd, første og annen setning har følgende bestemmelse:

Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.

Lagmannsretten har kommet til at det ikke er grunnlag for å oppheve omsorgsovertagelsen.

Mors bakgrunn oppsummeres av den rettsoppnevnte sakkyndige i erklæringen av 5. februar 2001 slik:

Barnets mor har en bakgrunn med en god del psykososiale eller familiære problemer gjennom sin barndom og oppvekst. Sakkyndige får gjennom samtaler, saksdokumenter og innhentede epikriser inntrykk av at mor for inntil ca 2 år siden hadde tydelige problemer i sin yrkesmessige tilpasning samt et misbruk av alkohol. Etter sakkyndiges vurdering stod disse vanskene i en klar sammenheng med personlighetsmessige forhold som hennes egen umodenhet, utrygghet, en avhengighet av andre, samt et behov for støtte og bekreftelse. Brøholt behandlingssenter forsøkte under mors opphold å subsumere disse personlighetsmessige forholdene under betegnelsen «umoden personlighetsforstyrrelse». Selv om denne betegnelsen i dag egentlig ikke er noen ordinær diagnostisk rubrisering, synes den på en fyllestgjørende måte å indikere mors problemer.

Situasjonen har i den tid som senere har gått, endret seg til det bedre, og den sakkyndige uttaler om dette:

Mor synes i dag oppriktig interessert i og glad i sitt barn, og hun har etter fylkesnemndssaken fulgt opp alle samværstider til punkt og prikke. På bakgrunn av sin endrede situasjon har mor de siste 1-2 årene arbeidet for å få datteren tilbakeført til sin egen omsorg.

Videre uttaler han:

Sakkyndige noterer at mors alkoholproblem har vært under god kontroll i lengre tid. Mor har ikke hatt psykotiske episoder. Hun er ikke deprimert, hun har ikke vist nye suicidalforsøk og kjennetegnes i sin nåværende livssituasjon heller ikke av noen påtakelig sterk angst. Mor har videre over et års tid hatt en stabil og god fungering i yrkeslivet. Hun synes også å ha hatt et stabilt forhold til sin nåværende samboer, F. Det er i dag ingen klare indikasjoner på at dette forholdet ikke vil kunne vedvare. Man må derfor uten tvil konkludere at mor har gjennomløpt en utvetydig positiv utvikling på mange sentrale livsområder etter plasseringen i august 1998. Sakkyndige får inntrykk av at den viktigste årsak til mors bedrede fungering, er den positive støtte forholdet til F og hans familie representerer. Sakkyndige formoder at mor vil stå ganske naken og sårbar om dette samboerforholdet skulle opphøre.

Mor har gjennomløpt en svært positiv utvikling i de siste 2 årene og må i dag anses for å fungere tilfredstillende godt. Sakkyndige har i dag ingen anmerkninger til samspillet mellom mor og datter. Mors fungering er imidlertid svært sårbar for brudd i samslivsrelasjonen til F. Det er videre grunn til å frykte at større krav på mor vil kunne reversere denne positive prosessen. Sakkyndige er usikker på hvordan mor vil kunne klare å forestå omsorgen for datteren om hun samtidig skal opprettholde sin egen utvikling. En fortsatt egenutvikling synes å være nødvendig og svært viktig for mor. Ved en tilbakeføring vil man også måtte påregne en del reaksjoner og oppblomstring av en del problemer hos et barn. Sakkyndige er usikker på om mor vil takle dette.

Om forholdene i fosterhjemmet uttaler den sakkyndige:

Ut fra fosterforeldrene og mors beretninger, fås inntrykk av at barnet først etablerte en trygg primærtilknytning etter overflytting til fosterforeldrene. Fosterforeldrene må i dag uten tvil vurderes å være de viktigste tilknytningspersoner i hennes liv. Sakkyndige får inntrykk av at barnet kan være redd for endringer i denne omsorgssituasjonen. C synes å ha en mye større sårbarhet og frykt for forandringer enn normalbarn. Dette kommer til uttrykk i form av et behov for forutsigbarhet, trygghet og kontroll så vel hjemme som i barnehagen. Av disse grunner bør hun vurderes som et barn med særlige behov. Barnet kan muligens også stå i fare for å utvikle følelsesmessige vansker særlig vil dette være tilfelle om hun utsettes for ny utrygghet i omsorgssituasjonen. For at barnet i størst mulig grad skal sikres en sunn og positiv utvikling, vil det derfor etter sakkyndiges mening være avgjørende at hun kan få opprettholde en vedvarende stabil relasjon til fosterforeldrene.

Den sakkyndige trekker deretter følgende konklusjon:

Sakkyndiges konklusjon i denne sak er derfor at barnet i dag har etablert en svært nødvendig primærtilknytning til fosterhjemmet som det sett på bakgrunn av barnets tidligere problemer, vil være for risikabelt å endre. Om dette eventuelt på et senere tidspunkt skulle skje, vil det være av stor betydning å opprettholde en nær kontakt med fosterhjemmet.

Sakkyndige er i alt i alt temmelig sikker på at det beste for barnet vil være å vokse opp hos sine besteforeldre. Slik situasjonene er i dag er dette også nødvendig om barnet skal sikres en fortsatt positiv utvikling. Fosterhjemmet er selvsagt avhengig av oppfølging for å sikre dette. Sakkyndige er i denne sak også rimelig overbevist om at et slikt valg vil være det gunstigste for mors egen utvikling. Kontakten mellom barnet og mor bør imidlertid kunne utvides gradvis. Det er vanskelig å gi noen klar anvisning for hvordan dette skal skje. Det omfang og innhold som samværene har i dag synes godt tilpasset barnets behov.

Lagmannsretten slutter seg til den sakkyndiges vurderinger som også underbygges av bevisførselen og dokumentasjonen i saken. Tilbakeføring i dag vil medføre reell fare for alvorlige problemer for C. Det finnes ikke aktuelle støtte- og hjelpetiltak som er tilstrekkelige til å gjøre en tilbakeføring forsvarlig. Det vil også ha betydning for mor at hennes positive utvikling videreføres og ikke settes i fare, slik det ellers kan være grunn til å frykte. Kontakten mellom barnet og mor bør utvides gradvis.

Lagmannsretten har ikke vurdert, og har heller ikke hatt grunnlag for å vurdere, tiltak og tempo knyttet til den videre utvikling og tidspunktet for en mulig tilbakeføring. Det synes imidlertid rimelig at barnevernet går aktivt inn i prosessene, slik også den sakkyndige peker på, jf barneverntjenestens oppfølgingsansvar etter §4-16. Det gjelder oppfølging av fosterhjemmet og også utvidet samvær, som behandles nedenfor. Det er rimelig og naturlig at A er utålmodig, og det er viktig at alle parter utnytter de muligheter man har til beste for C.

Samvær

Fylkesnemnda fastsatte mors samvær til en dag en gang i måneden.

Før nemndas vedtak ble det praktisert samvær i større omfang. Det var samvær hver helg til ca oktober 1998 og deretter annenhver helg fra fredag til søndag. Også etter nemndas vedtak har det vært praktisert samvær i større omfang, nemlig annen hver søndag fra kl 1000 til kl 1800 hjemme hos mor. Det har også vært noen få samvær midt i uken hjemme hos besteforeldrene.

Nemnda pekte spesielt på at det fastsatte samvær var minimumssamvær «som kan økes dersom det vurderes å være til det beste for jenta». Da det ble fastsatt minimumssamvær uten overnatting, var det begrunnet først og fremst i mors daværende boligsituasjon. Denne er nå endret. Nemnda la til grunn at helgesamvær med overnatting kan finne sted dersom det skjer under trygge forhold og vurderes å være til det beste for C. Det ble forutsatt at barnevernet søker å legge forholdene til rette for dette og også for besøk av mor i fosterhjemmet.

Lagmannsretten slutter seg til disse vurderingene og peker spesielt på at forutsetningene for utvidet samvær synes å være bedre i dag enn i desember 1999, da nemnda traff sitt vedtak. Det er viktig at barnevernet legger forholdene til rette, og at fosterforeldrene ikke oppfatter fastsettelsen av samvær som maksimumssamvær. Den sakkyndige har i sin muntlige redegjørelse pekt på at det kan være positivt at fosterforeldrene besøker mor der hun nå bor, og han har også pekt på muligheten for utvidet dagsamvær. Det er også mulig med uformell utprøving av overnattingssamvær, når dette er naturlig.

Retten finner grunn til å endre vedtaket slik at det føres ajour til dagens situasjon:

en dag annen hver uke som minimumssamvær for mor.

Det ilegges ikke saksomkostninger, idet det ikke er særlige grunner som taler for det i dette tilfelle, jf sosialtjenesteloven §9-10 femte ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes med den endring at Cs samvær med mor skal være minimum en dag annenhver uke.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.