Instans: Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato: 1990-03-19
Publisert: LE-1988-00304
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Dom av 19. mars 1990 i ankesak nr. 304/88, hl.nr. 458/88.
Parter: Ankende part: Erling Rye Andenæs (Prosessfullmektig: H.r.advokat Leif Chr. Hartsang, Oslo). Motpart: Sameiet Niels Juels gate 18 (Prosessfullmektig: Advokat Jan-Fredrik Wilhelmsen, Oslo).
Forfatter: Lagdommer Erik Smedsrud, formann. Lagdommer Johannes Smit. Lagdommer Rakel Surlien
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §180, Eierseksjonsloven (1983) §13, §10, §21, §22, §33, §5


Saken gjelder vedtektsendring i medhold av lov om eierseksjoner av 4. mars 1983 nr. 7 §13 første ledd om utgiftsfordeling på annet grunnlag enn sameiebrøkene.

Oslo byrett avsa 26. april 1988 dom med slik domsslutning:

"1. Erling Rye Andenæs er bundet av vedtak på sameiermøtet 28. juni 1984 hvor §15 i sameiets vedtekter ble endret dithen at seksjonene nr. 1, 2, 15 og 16 skal bære 30 % av sameiets utgifter og hvor disse innbyrdes skal fordeles etter sameiebrøkene.

2. Saksomkostninger ilegges ikke."

Erling Rye Andenæs har i rett tid påanket dommen. Sameiet Niels Juels gate 18 har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt 22. februar 1990. Andenæs møtte og avga partsforklaring. Per Brynhildsen var med motpartens samtykke til stede under forhandlingen og avga vitneforklaring som tidligere leder av sameiestyret. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksforholdet fremgår av byrettens dom og fremstillingen nedenfor. Saken står i samme stilling som for byretten.

Andenæs har i det vesentlige anført:

Husleierettens dom bygger på uriktig lovforståelse. Eierseksjonsloven §13 første ledd gir ikke hjemmel for å endre en tidligere vedtektsbestemmelse om utgiftsfordeling etter sameiebrøkene. Skal dette gjøres, må det skje ved enstemmighet og ikke ved 2/3 flertall.

Lovens forarbeider inneholder ikke noe om hvordan unntaksbestemmelsen i §13 første ledd er å forstå og må derfor tolkes innskrenkende. Lovens hovedprinsipp om utgiftsfordeling etter sameiebrøkene innebærer at det opprinnelige fastsatte fundament for eierfordelingen må stå fast. Et flertallsvedtak som i realiteten endrer sameiets grunnlag, er i strid med likhetsgrunnsetningen selveierne i mellom og innebærer en diskriminering av mindretallet. Det vises til Ot. prp. nr. 48 for 1981-82 20 hvor det fremgår at flertallet ikke må misbruke sin kompetanse, og at fundamentale endringer krever enstemmighet.

Byretten tar feil når den legger til grunn at §13 første ledd kan tolkes slik at uendret bruk uten økning i driftsutgiftene gir grunnlag for endring. Utrykket "fastsettes" refererer seg til første gangs utgiftsfordeling. Bare da står man fritt og kan vedta en annen fordeling enn etter sameiebrøkene. Dette kan ikke skje senere. Behovet for endringer er uttømmende regulert i §13 annet ledd, jfr. også §21 annet ledd nr. 1. Bruken er ikke relevant, når den fullt ut er i samsvar med det opprinnelige utgangspunkt. Heller ikke er det dokumentert at bruken av næringslokalene belaster fellesarealene mer enn boligene. Det er således uriktig når husleieretten legger til grunn at en slik vedtektsendring får virkning for mindretallet, med mindre det foreligger urimelighet som er vesentlig.

At det ble fastsatt nye vedtekter som ledd i tilpasningen til eierseksjonsloven, kan ikke være avgjørende.

Andenæs anfører videre at det kan reises spørsmål om det ikke vil være i strid med vanlige inhabilitetsbestemmelser å vedta noe som bare flertallet har fordel av.

Subsidiært gjør Andenæs gjeldende at §13 første ledd ikke kan anvendes på sameier som ble opprettet før loven ikrafttredelse.

I så fall måtte dette ha vært nærmere begrunnet. I Ot.prp. nr, 48 for 1981-82 er ingen slik begrunnelse gitt. Man må da falle tilbake på prinsippet om at sameiebrøkene blir å legge til grunn i alle relasjoner, slik det var foreslått i Ot.prp. nr. 76 for 1980-81 17, jfr. NOU 1980:6 Eierleiligheter 76 jfr. 70.

Det vises i denne forbindelse også til Rt-1981-278, jfr. 281 og Rt-1988-861.

Andenæs har nedlagt slik påstand:

"1. Erling Rye Andenæs frifinnes.

2. Erling Rye Andenæs tilkjennes saksomkostninger for Husleieretten og for lagmannsretten."

Sameiet Niels Juels gate 18 har i det vesentlige anført:

Husleierettens dom gir uttrykk for korrekt lovforståelse. Eierseksjonsloven §13 første ledd gir hjemmel for å fatte vedtak om fordeling av fellesutgiftene ved vedtektsendring med 2/3 flertall. Det er ikke grunnlag for å fortolke bestemmelsen innskrenkende. Uttrykket "fastsettes" betyr språklig sett også at noe kan bestemmes underveis og i ettertid. §13 er inntatt i kap. III Forholdet mellom sameierne. Både dette og bestemmelsen i §13 annet ledd indikerer at det er adgang til å foreta slike endringer. Forskjellen på §13 første og annet ledd ligger bare i spørsmålet om det skal være kvalifisert eller simpelt flertall, jfr. Christian Fr. Wyller, Boligrett 2. utgave 417.

Det vises også til at sameierne etter loven §5 nr. 4 med 2/3 flertall kan bestemme eierfordeling etter verdiansettelse i stedet for sameiebrøk basert på areal. Når man fra starten av kunne ha valgt en annen fordeling, er det logisk at man også senere kan gjøre dette. Dessuten omhandler §13 ikke endring av sameiebrøken, men i utgiftsfordelingen.

Vedtaket innebærer ikke brudd på likhetsgrunnsetningen, idet denne ikke kan anvendes formelt. Det er ikke gitt at den opprinnelige fordeling var rimelig. §13 første ledd hjemler materiell likhet, og det er dette det siktes til i forarbeidene, når likhetsgrunnsetningen omtales. Husleierettens standpunkt om at en endring i utgiftsfordelingen må være saklig og rimelig, har sin støtte i det materielle likhetsprinsipp, jfr. også Wyller l.c.

Andenæs kan ikke gis medhold i at sameieflertallet er inhabilt.

Vedtaket ligger innenfor dets kompetanse etter loven §21.

I overgangsbestemmelsen i eierseksjonsloven §33 nr. 1 er §13 første ledd ikke nevnt blant de bestemmelser som ikke skulle ha tilbakevirkende kraft. Selv om §33 ikke kan tolkes antitetisk, ligger forholdene annerledes an enn i den sak som er gjengitt i Rt-1988-861. Sameiemøtet har i nærværende sak i kraft av egen autonomi vedtatt endringen, herunder at eierseksjonsloven skal gjelde for sameiet. Også uten denne lov kunne sameiet ha endret de opprinnelige vedtektene med 2/3 flertall.

Sameiet har nedlagt slik påstand:

"Oslo husleieretts dom stadfestes.

Sameiet Niels Juelsgt. 18 tilkjennes saksomkostninger for husleierett og lagmannsrett."

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som husleieretten og bemerker:

Lagmannsretten legger følgende faktum til grunn:

Den ankende part, Erling Rye Andenæs, eide Niels Juels gate 18, Oslo, til han i 1973 og 1977 seksjonerte ut eiendommen i tolv like store boligseksjoner og fire kontorseksjoner. Andenæs beholdt eiendomsretten til tre av kontorseksjonene, som han leier ut til et legesenter. Kontorseksjonene har adkomst gjennom blokkens felles inngang og trapperom i 1. etg. og har tilgang til to WC som er en del av fellesarealet. Kontorseksjonen har hver tilknyttet garasjeplass og boder i kjelleren, som også inngår i fellesarealet. Videre beholdt Andenæs ytterligere to garasjeplasser, hvorav en benyttes av legene og den annen er solgt til utenforstående.

I begjæringene til byskriveren er det ikke opplyst noe om hvordan fellesutgiftene skulle fordeles. Annet stiftelsesgrunnlag er ikke dokumentert for lagmannsretten. Heller ikke de opprinnelige vedtekter er fremlagt. Partene har imidlertid opplyst at det i disse vektekter var en bestemmelse om at fellesutgiftene skulle fordeles etter sameiebrøkene, som var basert på areal, og at man forholdt seg i samsvar med dette. Vedtektene kunne endres på vanlig måte med 2/3 flertall.

På bakgrunn av eierseksjonsloven overgangsbestemmelser i §33 ble et forslag til nye vedtekter behandlet på sameiets årsmøte 3. mai 1984. Vedtektsforslagets §15 innebar en endring i fordeling av fellesutgiftene, slik at kontorseksjonene skulle bære en større del. Dette var foreslått av forretningsføreren, eiendomsmegler Leif Pettersen, som mente dette var vanlig i slike tilfeller. I §16 var det foreslått at "For øvrig kommer Loven om eierseksjoner til anvendelse".

Sameiet fattet slikt vedtak om de nye vedtekter:

"Disse ble gjennomgått paragraf for paragraf. Paragrafene 1 - til og med 14 ble enstemmig vedtatt. Vedr. §15 ble det endel diskusjon med hensyn til seksjonene 1-2-15 og 16, og deres andel av fellesutgiftene. §15 utsettes med 7 mot 1 stemme. Saken vedr. §15 behandles på et ekstraordinært sameiermøte. §16 vedtatt. De nye vedtektenes ikrafttreden fastsettes på ekstraordinært årsmøte."

I ekstraordinært årsmøte 28. juni 1984 vedtok de 11 tilstedeværende seksjonseierne enstemmig §15 som foresått. Første ledd i denne bestemmelsen lyder:

"Seksjonene 1,2,15 og 16 bærer 30 % av sameiets utgifter innebyrdes fordelt etter sameiebrøken. De øvrige 12 seksjoner bærer 70 % av sameiets utgifter fordelt med 1/12 på hver seksjon. Styret fastsetter a kontobeløp som innbetales forskuddsvis hver måned av den enkelte sameier."

Eieren av den fjerde kontorseksjon, nr. 16, aksepterte endringen. Andenæs motsatte seg å betale økningen i hans andel av fellesutgiftene.

Lagmannsretten finner det ikke påvist at den opprinnelige fordelingsnøkkel for fellesutgiftene basert på sameiebrøkene er avtalemessig forankret i stiftelsesgrunnlaget. Dette kunne Andenæs som tidligere eier av hele gården enkelt ha sørget for i forbindelse med seksjoneringen. Heller ikke sees å foreligge noen presumsjon for at fellesutgiftsfordelingen må ansees å være avtalt på en slik måte at den bare kan endres ved enstemmighet.

Partene har ikke bestridt at loven om eierseksjoner kommer til anvendelse på sameiet Niels Juelsgt. 18. Dette følger direkte av loven §33 med de begrensninger som der er fastsatt, sammenholdt med de nye vedtekters §16. Eierseksjonsloven §13 første ledd er ikke nevnt blant de bestemmelser som ikke skulle gjelde for seksjoneringer foretatt før loven ikrafttredelse. Som påpekt i Rt-1988-861 kan tilbakevirkningspørsmålet ikke løses ut fra en antitetisk tolkning av loven §33 alene.

Lagmannsretten finner det således nødvendig å gå nærmere inn på lovforarbeidene:

I NOU 1980: 6 Eierleiligheter ble det i lovutkastet §5 første ledd, jfr. §12 første ledd (tilsvarer nåværende §13 første ledd) foreslått at sameiebrøk etter bruksenhetenes areal skulle være eneste oppdelings- og fellesutgiftsgrunnlag, jfr. kommentarene på 70 og 76. Videre fremgår det av utkastets overgangsbestemmelse §25 annet ledd nr. 1 at verken §5 første ledd eller §12 annet ledd skulle gjelde for tidligere seksjoneringer. Den nærmere begrunnelse for dette unntaktet er gitt på 81, hvor det heter:

"I §12 første ledd er det fastsatt at fellesutgiftene skal fordeles etter sameiebrøkene. I eldre sameier kan det være fastsatt annen fordelingsnøkkel på grunn av spesielle forhold. Som regel er dette gjort allerede ved opprettelsen av sameiet. Utvalget antar at en ikke bør gripe inn i en slik etablert ordning, og foreslår at §12 første ledd ikke skal gjelde."

I Ot.prp. nr. 76 1980-81 Om lov om eierseksjoner ble det i §5 første ledd i tillegg til prinsippet om sameiebrøk etter areal foreslått å åpne adgang til å fastsette "i vedtektene at innbyrdes verdi skal legges til grunn" jfr. nærmere begrunnelse på 17. I overgangsbestemmelsen i §27 første ledd nr. 1, jfr. 26, ble det fortsatt foreslått at verken §5 første ledd eller §12 første ledd skulle gjelde for tidligere seksjoneringer.

Ot.prp. nr. 76 for 1980-81 ble ikke fremmet på nytt etter Stortingsvalget i 1981 og ble erstattet av Ot.prp. nr. 48 for 1981-82. Bestemmelsen om areal eller verdi som grunnlag for sameiebrøken ble opprettholdt i §5 første ledd nr. 4 med nøyaktig samme begrunnelse som i Ot.prp. nr. 76, jfr. 16 i Ot.prp. nr. 48, hvor det heter:

"Departementet er enig i at det kan være behov for å fastsette sameiebrøkene etter verdi i en del tilfeller, og foreslår derfor at sameiet i vedtektene gis en mulighet til å fastsette en slik ordning. Dette vil da kreve to tredjedels flertall, jfr. §21 annet ledd. Sameiebrøken vil etter forslaget ha betydning for hvor stor del den enkelte skal betale av fellesutgiftene (§13 første ledd).

Fordelingsnøkkelen kan dog justeres etter regelen i §13 annet ledd."

Om §13 første ledd er det på 18 i Ot.prp. nr. 48 uttalt at bestemmelsen bygger på tidligere utkasts §12 "med den endring at det er gitt adgang til å fastsette annet grunnlag for fordeling av fellesutgiftene enn etter størrelsen på sameiebrøkene". I overgangsbestemmelsene §33 nr. 1 er §5 første ledd nr. 4 første ledd nevnt blant de bestemmelser som ikke skal gjelde for sameier eldre enn loven, mens §13 første ledd ikke er tatt med. Men på 21 er det vist til begrunnelsen for overgangsreglene i NOU'en 81, jfr. sitat derfra ovenfor.

Lagmannsretten fastslår at lovutkastet opprinnelig, inklusive Ot.prp. nr. 76, inneholdt en preseptorisk regel om fellesutgiftsfordeling basert på sameiebrøk, og at unntak herfra var utømmende regulert i bestemmelsen tilsvarende loven §13 annet ledd. At den preseptoriske regel uttrykkelig ikke skulle gjelde for eldre sameier, hadde imidlertid bare betydning så langt det eldre sameiet hadde en ordning som avvek fra hovedregelen. Dette er ikke tilfellet for sameiet Niels Juelsgt. 18.

Etter Ot.prp. nr. 48 og det påfølgende lovvedtak ble det innført en deklaratorisk regel i §13 første ledd. Noen begrunnelse for endringen er ikke gitt, og lovmotivene er ikke entydige, jfr. bl.a. sitatet ovenfor fra Ot.prp. nr. 48 16, hvor bare §13 annet ledd er nevnt som unntaksbestemmelse. Lagmannsretten antar at det beror på en glipp at det reviderte forslag til §13 første ledd, som er inntatt senere i proposisjonen, ikke er nevnt her. Det avgjørende må være at §13 første ledd etter sin ordlyd klart gir adgang til ved kvalifisert flertall å fastsette en utgiftsfordeling uavhengig av sameiebrøken i vedtekts form.

Etter lagmannsrettens syn supplerer første ledd spesialregelen i annet ledd, hvoretter simpelt flertall uten vedtektsendring er tilstrekkelig for en annen fordeling i de spesialtilfeller som der er nevnt, jfr. også Wyller l.c. 417.

Selv om nærmere begrunnelse mangler i lovmotivene, kan lagmannsretten ikke se at det foreligger tungtveiende argumenter mot innholdet i §13 første ledd eller mot å anvende den på sameier eldre enn loven. Dette må under enhver omstendighet gjelde når ikke en bestemt utgiftsfordeling er bestemt eller avtalt i selve stiftelsesgrunnlaget for sameiet, jfr. ovenfor.

Som påpekt av den ankende part kan det riktignok reises spørsmål om uttrykket "fastsettes" knytter seg til første gang en vedtekt vedtas. Lagmannsretten finner imidlertid som husleieretten at plasseringen i Kap. III. Forholdet mellom sameierne, tilsier at den får virkning for fremtidige vedtektsendringer. I så måte er saken vesensforskjellig fra Rt-1988-861, der saken dreide seg om §10 i Kap. II. Opprettelse av eierseksjoner.

Lagmannsretten viser til sameiets opplysning om at de eldre vedtekter kunne endres med kvalifisert flertall. Det må således antas at vedtektsbestemmelsen om fordelingsnøkkelen også kunne endres på denne måten, eventuelt innenfor rammen av de sameierettslige regler, som gjaldt før eierseksjonsloven.

Videre vises til at det etter loven system er adgang til i utgangspunktet å fastsette et annet fordelingsgrunnlag enn areal, jfr. §5 første ledd nr. 4.

Etter lagmannsrettens syn er det heller ingen avgjørende motsetning mellom prinsippet om at endring i den kontraktfestede eierdel ikke kan gjøres på annen måte enn ved enstemmighet, jfr. §5 første ledd nr. 4 annet ledd, og en fleksibel adgang til å justere fordelingen av fellesutgifter. Fordelingen kan f.eks. ha vært urimelig fra starten av eller bli det senere, jfr. RG-1982-695, jfr. 700-701.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke beror på uriktig lovforståelse, når husleieretten har kommet til at unntaksbestemmelsen i eierseksjonsloven §13 første ledd blir å anvende på sameiet Niels Juelsgt. 18.

Også når det gjelder praktiseringen av bestemmelsen, er lovmotivene tause. Den rettspraksis som finnes er meget konkret og sees i det vesentlige å omfatte borettslag eller rene boligsameier, hvor prinsippet om relativ likhet står særlig sterkt.

For sameiet Niels Juelsgt. 18 dreier det seg om en omfordeling av fellesutgifter mellom eiere av boliger på den ene side, og en eier av næringslokaler på den annen, i en situasjon der nye omstendigheter av betydning ikke har kommet til.

Lagmannsretten legger til grunn at det ved lovanvendelsen må tas utgangspunkt i likhetsgrunnsetningen, slik den er formulert i Ot.prp. nr. 48 20 til lovforslagets §12, hvor det bl.a. fremholdes at man ikke har ment å sette til side alminnelige organisasjonsrettslige prinsipper om at flertallet ikke må misbruke sin myndighet, og at sameiets midler må anvendes til medlemmenes beste. Etter lagmannsrettens syn innebærer dette at det ved anvendelsen av §13 første ledd må stilles krav om at det ikke foretas vedtektsendring som virker diskriminerende sameierne i mellom. På den annen side må det kunne treffes vedtak som kan bety fordeler for noen sameiere og ulemper for andre, dersom vedtaket fremtrer som en rimelig og saklig avgjørelse og innebærer en fornuftig ordning som samlet sett er til gavn for sameiet, jfr. for så vidt Rt-1966-70, jfr. 74 og RG-1987-1008.

Lagmannsretten er enig med husleieretten i at grunnlaget for omfordelingen av fellesutgiftene mellom boligseksjonene og kontorseksjonene er noe spinkelt. Lagmannsretten finner imidlertid å kunne fastslå at belastningen på eiendommen relativt sett må kunne sies å være større fra næringsvirksomhet enn boliger. I dette tilfelle dreier det som om hele første etasje, hvor felles inngang, toaletter og garasje benyttes av legekontorer, som betjener et ikke ubetydelig antall pasienter. Lagmannsretten har videre merket seg sameiets opplysning om at det er vanlig at det er en differensiering mellom boligseksjoner og næringsseksjoner, noe som ikke er imøtegått av Andenæs. Endelig er det grunn til å påpeke at vedtektsendringen innebar en forholdsvis beskjeden økning på 8,63 %. Dette svarer til ca kr 18000 pr. år basert på 1988-budsjettet, hvorav seksjonene til Andenæs belastes med kr 12000 mer pr. år. Hans totale andel av fellesomkostningene ble således på ca kr 42000 pr. år for ca 220 m2 sentralt beliggende kontorlokaler.

Etter dette finner lagmannsretten at sameiemøtets vedtak om Å 15 i vedtektene som ble fattet med 2/3 flertall i samsvar med eierseksjonsloven §21 annet ledd nr. 2, ikke er urimelig eller usaklig. Lagmannsretten anser det videre klart at inhabilitetsinnsigelsen ikke kan føre frem, idet eierseksjonsloven §22 ikke tar sikte på denne type vedtak.

Når det gjelder Andenæs' subsidiært anførte grunnlag om tilbakevirkning, vises til drøftelsen ovenfor.

Andenæs er således bundet av vedtaket, og husleierettens dom blir å stadfeste da lagmannsretten også er enig i omkostningsavgjørelsen.

Anken har ikke ført frem. Saksomkostninger for lagmannsretten blir etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd å ilegge Andenæs, da særlige omstendigheter ikke sees å foreligge.

Advokat Jan-Fredrik Wilhelmsen har i omkostningsoppgaven krevet kr 12000 som utgjør salær. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Oslo husleieretts dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Erling Rye Andenæs til Sameiet Niels Juelsgt. 18 12.000 - tolvtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.