LE-1989-268
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-21 |
| Publisert: | LE-1989-00268 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 21. september 1989 i kjæremålssak nr. 268/89, hl.nr. 785/89. |
| Parter: | Den kjærende part: Plastindustriforbundet v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Arnfinn Sørskår, Stavanger). Kjæremotpart: Roald Andersen (Prosessfullmektig: Advokat Pål Kraby, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Erik Smedsrud, formann 2. Lagdommer Georg Lund 3. Lagdommer Anders Bøhn |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977), Tvistemålsloven (1915) §396, §397, §94, §172, §180, §179, §176 |
Det ble avsagt kjennelse :
Ved stevning av 23. januar 1989 har Roald Andersen med henvisning til arbeidsmiljøloven reist sak mot Plastindustriforbundet med påstand om at forbundets avskjedigelse av Andersen kjennes ugyldig, og at forbundet dømmes til å betale Andersen erstatning. I sitt tilsvar av 23. februar 1989 påstod Plastindustriforbundet prinsipalt saken avvist, subsidiært at forbundet frifinnes.
Etter at muntlige forhandlinger var holdt i sakens anledning den 14. juni 1989, avsa Oslo byrett den 19. juni s.å. beslutning med slik slutning:
"1. Saken fremmes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avsluttende avgjørelse i saken."
Plastindustriforbundet har påkjært byrettens beslutning ved kjæremålserklæring av 30. juni 1989, hvoretter forbundet v/prosessfullmektig advokat Arnfinn Sørskår begrunnet kjæremålet nærmere i prosesskrift av 12. juli s.å. Han har levert ytterligere ett prosesskrift datert 1. august 1989. Plastindustriforbundet har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
"1. Saken behandles ikke i arbeidsmiljøloven prosessform.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten."
Roald Andersen v/prosessfullmektig advokat Pål Kraby har levert kjæremålstilsvar datert 20. juli 1988 og fremkommet med ytterligere bemerkninger i prosesskrift av 14. august s.å. Roald Andersen har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Oslo byretts beslutning stadfestes. I begge tilfelle: Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger hos den kjærende part for byretten og lagmannsretten."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og sakens dokumenter for øvrig.
For så vidt gjelder Roald Andersens prinsipale påstand pekes på at byrettens beslutning om å fremme saken ble truffet under saksforberedelsen. Beslutningen er da gjenstand for kjæremål, jfr. tvistemålsloven §396 sammenholdt med §397. Det vises også til tvistemålsloven §94 som forutsetter at beslutning om fremme av saken under saksforberedelsen kan påkjæres. Kjæremålet fremmes.
Plastindustriforbundet fremhever vedrørende sakens faktum at Roald Andersen vitterlig selv sa opp sin stilling, at oppsigelsen fremkom under omstendigheter som Andersen måtte oppfatte som trussel om oppsigelse og at den var et resultat av Andersens egne overveielser.
For så vidt angår rettsanvendelsen, gjør Plastindustriforbundet gjeldende at det ikke er adgang til å fravike arbeidsmiljøloven bestemmelser om at oppsigelse eller avskjed må være foretatt av arbeidsgiveren. Noe annet vil være å bringe usikkerhet inn i forhold som ikke bør være gjenstand for vurdering og sensur. Heller ikke kan Plastindustriforbundet se at det er behov for å behandle saker som den foreliggende etter arbeidsmiljøloven prosessformer, idet enhver som måtte føle seg utilbørlig presset til selv å si opp sin stilling, har full anledning til å bringe sin sak inn for domstolene til behandling etter de ordinære prosessformer. Forbundet mener å finne støtte for sine anførsler i Rt-1981-1205, Rt-1987-1412 og Rt-1988-712.
Roald Andersen, fastholder for lagmannsretten at spørsmålet om saken skal behandles etter reglene i arbeidsmiljøloven, ikke beror på hvem av partene som rent formelt sa opp arbeidsfor holdet, men på hvem av dem som i realiteten brakte arbeidsforholdet til opphør. Her som ellers må domstolenes generelle syn, at realiteten er avgjørende, ha sin gyldighet. Andersen mener å finne støtte for sitt syn i Rt-1981-712 og Rt-1987-1415.
Andersen fremhever at han på møtet den 31. oktober 1988 ble gitt valget mellom der og da selv å si opp sin stilling eller bli oppsagt eller avskjediget. Selv en betenkningstid på 1 - 2 timer ble nektet ham. Andersen som ikke var varslet om hva som skulle behandles på møtet, ble overrumplet og satt under så sterkt press at han i realiteten må anses som avskjediget eller oppsagt av Plastindustriforbundet.
Lagmannsretten er kommet til at saken ikke skal behandling etter arbeidsmiljøloven regler.
På møtet den 31. oktober 1988 underskrev Roald Andersen sålydende oppsigelse:
"Jeg sier herved opp min stilling som direktør i Plastindustriforbundet, og håper på Styrets aksept på at den kan gjøres effektiv fra dags dato."
Det legges til grunn at oppsigelsen var konsipert av Plastindustriforbundet på forhånd, at styreformannen brakte den med seg til møtet den 31. oktober, at den hadde sammenheng med samarbeidsproblemer mellom Andersen og ansatte i forbundet, og at disse problemene var drøftet mellom styreformannen og Andersen en ukes tid forut for møtet. Det bygges på at Andersen ikke på forhånd var varslet om hva som skulle behandles den 31. oktober På møtet, som skal ha hatt en varighet på mellom 1 og 1 1/2 timer, ble Andersen av forbundet stilt overfor valget mellom selv å si opp sin stilling eller å bli avskjediget eller oppsagt av forbundet. Det er på det rene at Andersen forgjeves ba om betenkningstid.
Etter lagmannsrettens oppfatning kan Andersen ikke ansees som avskjediget eller oppsagt av forbundet.
Om Andersen skulle være ubundet av sin oppsigelse på grunn av press fra forbundets side, kan dette i seg selv ikke tillegges den betydning at Andersen ansees avskjediget eller oppsagt av Plastindustriforbundet. Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger andre forhold som kan tillegges en slik betydning. Det tilføyes at man har funnet støtte for resultatet i Rt-1981-1205 og Rt-1988-712. Plastindustriforbundets påstand blir etter dette å ta til følge.
Plastindustriforbundet har nedlagt påstand om saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten. Da Roald Andersen har tapt saken fullstendig, og det ikke finnes grunnlag for å gjøre unntak fra bestemmelsen i tvistemålsloven §172 første ledd, jfr. annet ledd, jfr. §180 annet ledd, har forbundet i utgangspunktet krav på saksomkostninger for begge retter. Saken var for byretten gjenstand for muntlige forhandlinger, men ikke for lagmannsretten. Forbundet kan ikke sees å ha innsendt foreskrevet omkostningsoppgave for byretten og saksomkostninger tilkjennes ikke for denne instans, jfr. tvistemålsloven §179 annet ledd, jfr. §176 annet ledd. Innsendelse av omkostningsoppgave er ikke obligatorisk i saker som avgjøres uten muntlig forhandling. Plastindustriforbundet har ikke tallfestet sitt omkostningskrav for lagmannsretten, og saksomkostningene som Roald Andersen må betale for denne instans settes skjønnsmessig til kr. 1800,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Saken behandles ikke etter arbeidsmiljøloven regler.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Roald Andersen 1800 - ettusenåttehundre - kroner til Plastindustriforbundet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.