LE-1990-647
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-20 |
| Publisert: | LE-1990-00647 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00647, hlnr 115/90. (Staten v/Justisdepartementet frifinnes). |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen, Oslo). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regj.adv. v/advokat Erik Møse, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann. Lagdommer Ola Melheim. Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, §11, Tvistemålsloven (1915) §180, Psykisk helsevernloven (1961), Forvaltningsloven (1967) §45, EMK (1999), EMK (1999) |
Ved tiltalebeslutning av 19. november 1987 ble A, født xx.xx.1954, satt under tiltale for overtredelse av straffeloven 233, første og annet ledd. Grunnlaget for tiltalebeslutningen var at han torsdag den 16. januar 1986 på sitt hjemsted, X i Y, kastet en hammer i hodet på Bs ektefelle, C. For å skjule forbrytelsen eller unndra seg straffen for denne, slo han deretter B flere ganger i hodet med hammeren, slik at hun døde etter kort tid. Videre slo han C flere ganger med den samme hammeren i hodet, slik at også han døde. Etter ugjerningen kastet A likene i sjøen. Han hadde på forhånd festet stener til begge likene.
Ved Gulating lagmannsretts dom av 27. april 1988 ble A frifunnet for straff, fordi han ble ansett som strafferettslig utilregnelig på gjerningstiden. Lagretten svarte imidlertid ja på spørsmålet om han hadde begått drapene slik det var beskrevet i tiltalen. Retten bemyndiget i dommen påtalemyndigheten til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 a-f. i inntil 10 år.
I forbindelse med straffesaken ble A rettspsykiatrisk observert av 5 psykiatere, som hadde noe forskjellig syn på om han var sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Alle var imidlertid enige om at A hadde varig svekkede sjelsevner, og at det av den grunn var fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Om de nærmere enkeltheter vises til lagmannsrettens dom.
Statsadvokaten i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, besluttet 20. mai 1988 at A skulle sikres i Ila landsfengsel og sikringsanstalt etter straffeloven §39 l e. Justisdepartementet har 23. desember 1988 besluttet sikring av A etter straffeloven §39 nr. 1 f, i Ullersmo landsfengsel hvor han senere har vært.
A søkte 10. juli 1988 om å bli sikret i frihet etter straffeloven §39 a-c, men det er uklart om Justisdepartementets forannevnte beslutning av 23. desember 1988 var et svar på As søknad om fri sikring, eller om den bare gjaldt en søknad om å bli sikret i en annen anstalt enn i Ila landsfengsel og sikringsanstalt. A søkte imidlertid 8. mars 1990 på nytt om sikring i frihet. Før Justisdepartementet hadde ferdigbehandlet saken, anla A søksmål ved Oslo byrett 14. september 1990 med krav om løslatelse. Allerede 8. oktober 1990 avsa byretten dom med slik domsslutning:
"1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom.
A har anket dommen til lagmannsretten 11. oktober 1990. Under saksforberedelsen i lagmannsretten fattet Justisdepartementet 17. oktober 1990 følgende midlertidige sikringsvedtak:
"Man viser til sikringsdømtes søknad av 8. mars 90. Spørsmålet om endring i bruk av sikringsmidler har vært forelagt statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Riksadvokaten til uttalelse, jf oversendelse fra departementet datert 5. juni 90.
Før man hadde avsluttet saksbehandlingen i departementet, ble søksmål tatt ut ved Oslo Byrett (stevning av 14. september 90).
Retten fant i dom av 8. oktober 90 at A fortsatt må betegnes som psykotisk og at det er fare for gjentagelse av straffbare handlinger.
På bakgrunn av de opplysninger som foreligger i saken, bestemmer Justisdepartementet at sikringen av A etter straffeloven §39, nr 1 litra f i Ullersmo landfengsel inntil videre skal opprettholdes uendret.
Til bruk for den videre vurdering av spørsmålet om valg av sikringsmidler, ber departementet om at A søkes innlagt i psykiatrisk sykehus til observasjon, jf telefonsamtale 15. oktober 90 med dr. Mæland.
Sikringsdømte bes underrettet og levert vedlagte gjenpart.
Denne avgjørelse kan påklages innen 3 uker fra sikringsdømte mottar underretning om vedtaket. Klagen sendes om fengselsdirektøren."
Partene er enige om at det er dette vedtaket som er sakens gjenstand for lagmannsretten.
I ankeerklæringen krevet A oppnevnt nye sakkyndige for å vurdere om sikringsvilkårene forelå, og Justisdepartementet var enig i det. Overlege Arne Gravem og førsteamanuensis dr. med. Berthold Grunfeld ble oppnevnt som sakkyndige og avga skriftlig erklæring 29. november 1990 med følgende konklusjon:
"1. De sakkyndige anser ikke A som sinnssyk på det nåværende tidspunkt.
2. De sakkyndige anser A som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. Vi har ikke grunnlag for å anta at han lider av varig svekkede sjelsevner.
Som følge av at han er å anse som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner kan de sakkyndige ikke se bort fra at A kan reagere med uhensiktsmessig atferd, også i form av straffbare handlinger. Under forutsetning av et godt ettervern skulle denne faren være liten."
Ankeforhandling fant sted 5., 6. og 7. desember 1990. A møtte personlig med sin prosessfullmektig og ga partsforklaring. For Staten v/Justisdepartementet møtte prosessfullmektigen og fg. byråsjef Kari Meling, som ga vitneforklaring . Det ble avhørt ytterligere 4 vitner. Det som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.
A har for lagmannsretten lagt ned slik endret påstand:
"Prinsipalt:
1. A løslates.
2. Avgjørelsen gis foregrepet tvangskraft.
Subsidiært:
A løslates mot sikring i frihet.
Atter subsidiært:
Justisdepartementets vedtak av 17. oktober 90 kjennes ugyldig.
I alle tilfeller:
Staten ved Justisdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."
Staten ved Justisdepartementet har lagt ned slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
A har i det vesentlige anført:
Anken gjelder byrettens rettsanvendelse og bevisvurdering. Byrettens dom lider også av saksbehandlingsfeil, men det er ikke lagt ned påstand om opphevelse av byrettens dom. Byretten har feilaktig lagt til grunn for dommen at overlege Harald Reppesgaard i erklæringen av 21. november 1989 ga uttrykk for at A fortsatt var sinnssyk. Videre er det en mangel ved domsgrunnene at byretten fant at det var fare for gjentagelse av straffbare handlinger uten at den knyttet vurderingen til konkrete forhold på hjemstedet. Dessuten inneholder dommen avsnitt om kriminalpolitiske synspunkter og rettsferdsbetraktninger som må anses som utenforliggende hensyn.
Til støtte for sin prinsipale påstand har A bl.a. anført at grunnvilkårene for sikring ikke lenger er oppfylt. Han har nå verken varig svekkede sjelsevner eller mangelfullt utviklede sjelsevner i juridisk forstand. Det foreligger heller ikke noen fare ut over det vanlige for gjentagelse av straffbare handlinger. Saken gjelder egentlig om det fortsatt er i samsvar med loven å holde ham sikret i lukket anstalt. Partene er enige om at sikring skal opphøre når sikringstiltak ikke lenger anses nødvendig.
Domstolenes prøvelsesadgang står sentralt. A hevder at domstolene kan prøve alle sider av et sikringsvedtak som medfører frihetsberøvelse. Det er i denne sammenheng vist til European Court of Human Rights, Judgement 29. august 1990, særlig til avsnittene 59 og 62 (Arnesaken). Norsk lov må fortolkes slik at den ikke kommer i strid med folkeretten.
A hevder at det etter straffeloven §39 nr. 1 er et vilkår for å ilegge sikring at det er fare for gjentagelse av straffbare handlinger "på grunn av en sådan tilstand" som er nevnt i loven. "
En sådan tilstand" refererer seg etter hans mening til den mentale helsesvikt som ledet til at sikring ble idømt. A var f.eks. erklært sinnssyk på gjerningstiden. De sakkyndige er nå enige om at han ikke lider av noen sinnssykdom. Han har heller ikke varig svekkede sjelsevner. Han har imidlertid en karakterbrist, og antas å ha mangelfullt utviklede sjelsevner. Han har imidlertid nå innsikt i sin egen situasjon. Karaktersvikten må ha bygget seg opp over lang tid, lenge før drapene fant sted. I befolkningen som helhet, er det mange mennesker som har paranoide karaktertrekk og som kan falle inn under begrepet mangelfullt utviklet. De sikres ikke av den grunn. Drapshandlingene hadde sin årsak i sinnssykdom, og ikke i karakteravvik. Av den grunn kan ikke hans karakteravvik tillegges rettslig betydning nå.
Det er et vilkår for å ilegge sikring etter straffeloven §39 at det foreligger fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Denne faren må gå ut over det som er vanlig. A hevder at han ikke er noen vanlig kriminell eller voldsmann. Han er f.eks. ikke tidligere bøtlagt eller straffet. Militærtjeneste har han utført uten anmerkninger, og han har klart seg bra i arbeidslivet - så vel i som utenfor hjembygda. Det er bare bygdesladder som har oppstått etter dommen, når det nå heter at han skal være oppfarende, sta og vanskelig å ha med å gjøre. Han er verken verre eller bedre enn andre. Det ble avhørt mange vitner under rettssaken mot ham, men ingen ga den gang uttrykk for at han hadde vært aggresiv.
Bedømmelsen av faren for nye straffbare handlinger må være konkret og forankret i de forhold som ledet opp til drapene. Det avgjørende var at forholdene til naboene B og C etter hvert utviklet seg til å bli ekstremt dårlige. Uten å gå i detalj om hvorfor det ble slik, hevder A at det forelå en helt enestående og spesiell situasjon som han aldri vil møte på nytt. Dessuten har han nå lært meget av det han har vært igjennom. Han vet at han vil kunne mestre de provokasjoner som han må regne med vil møte ham hvis han kommer tilbake til bygda, og han er forberedt på at mange vil trekke seg unna ham. Men det kan på den annen side være med å redusere risikoen for at han vil komme opp i vanskeligheter.
Subsidiært har A krevet at lagmannsretten gir dom for at sikringen i lukket anstalt skal ombyttes med sikring i frihet etter straffeloven §39, 1 a-c. Lagmannsretten hevdes å ha kompetanse til å treffe en slik beslutning. Det erkjennes at domstolene normalt ikke kan prøve forvaltningens frie skjønn, men det gjelder bare rene hensiktsmessighetsskjønn. Domstolene kan således ikke prøve vedtak som gjelder valg av institusjon i sikringsøyemed, herunder også valg av psykiatrisk sykehus for innleggelse. Det denne saken gjelder, er spørsmål om frihetsberøvelse eller ikke. I slike saker kommer rettssikkerhetsgarantier inn med full styrke. Avgjørelser som angår frihetsberøvelse, må domstolene kunne overprøve. Som eksempel nevner A at en psykiatrisk pasient i medhold av kap. 33 i tvistemålsloven har rett til å få prøvet alle sider vedrørende lovligheten av tvangsinnleggelse etter lov om psykisk helsevern. Den samme rett fikk en sikringsdømt som ble innlagt med tvang i et psykiatrisk sykehus. Selv om han selv er anbrakt i landsfengsel, bør han ikke stilles dårligere enn en sikringsdømt som er tvangsinnlagt i sykehus. Skal det bli sammenheng i systemet, må også han kunne få prøvet det sentrale spørsmål om han fortsatt skal være berøvet friheten. A har vist til den såkalte "Arnedommen" og til avgjørelser av Høyesterett, inntatt i Rt-1984-1175 og Rt-1989-1330 særlig side 1330.
Det eneste reelle alternativ til fortsatt frihetsberøvelse, er sikring i frihet i hjembygden X, hvor han kan bo hos sine foreldre. Det foreligger et godt forberedt og betryggende opplegg, utarbeidet av Kriminalomsorg i Frihet, Sogn og Fjordane, der det er lagt vekt på tilsynet og psykiatrisk bistand. De sakkyndige for lagmannsretten har gitt uttrykk for at de finner det foreslåtte sikringsopplegg godt og at gjentagelsesfaren, hvis dette blir satt ut i praksis, må anses som liten. A mener dessuten at det sikringsforslag som er foreslått, er egnet til å ta brodden av den engstelse som enkelte i bygda føler når det gjelder hans opphold der. Selv om retten i dommen bestemmer at han skal sikres i frihet, vil likevel Justisdepartementet måtte fastsette de mer detaljerte sikringsvilkårene.
Atter subsidiært gjør A gjeldende at vedtaket av 17. oktober 1990 bygger på myndighetsmisbruk. Justisdepartementet har i praksis "satt seg" på ham. De har ikke behandlet hans søknader om mildere sikringsformer i samsvar med forvaltningsloven og sine egne forskrifter. Departementet har også motsatt seg å inngå forlik i saken på bakgrunn av de opplysninger som nå foreligger. Han mener seg lemfeldig behandlet. Behandlingen av hans søknader er preget av vilkårlighet satt i system og er sterkt urimelige overfor ham. Justisdepartementet har ikke noe gjennomtenkt forhold til forvaltningsloven regler og nevner i sine avgjørelser ikke noe om klientens klageadgang. Han har sittet 2 år i varetekt og snart 3 år i lukket anstalt på sikringen, og det må nå være mulig å sikre han i frihet under forsvarlig kontroll.
Staten har understreket at bakgrunnen for saken er grufulle drap begått av en person med åpenbare personlighetsforstyrrelser. Sakens gjenstand er Justisdepartementets vedtak av 17. oktober 1990, som er et såkalt "inntil videre vedtak" som ble truffet på et meget omfattende grunnlagsmateriale.
Staten har bl.a. anført at begge grunnvilkårene for å opprettholde sikringen av A fortsatt er til stede. Det foreligger nå erklæring fra to nye psykiatriske sakkyndige med lang erfaring fra slike saker. De har konkludert med at A har mangelfullt utviklede sjelsevner. Staten henviser for så vidt til den psykiatriske erklæring, som den er enig i. De sakkyndige har i retten gitt uttrykk for at de ikke har vært i tvil om konklusjonen.
I denne sammenheng har staten sagt seg uenig i den fortolkning av straffeloven §39 nr. 1 som A har gjort gjeldende. Når det i loven brukes uttrykket "en sådan tilstand", knytter det seg til alle de tilstander av mental art som loven anvender i samme avsnitt. Sikringsvilkår nr. 1 er således til stede hvis sikringsdømte fortsatt har en slik sykdom eller er i en slik mental tilstand som loven selv gir anvisning på. Dette følger ikke bare av loven ordlyd, men også av dens formål. Formålet med lovbestemmelsen er å beskytte samfunnet mot alvorlig kriminalitet. Dette hensynet kan ikke oppnås hvis det skal legges vekt på sikringsdømtes mentale situasjon på gjerningstiden. Hans tilstand kan ha endret seg over tid, og diagnosen kan etter hvert bli en annen. Konsekvensen av As argumentasjon synes å måtte bli at en sikringsdømt kan kreve seg løslatt, selv om han bedømmes som farlig, så fremt hans sinnstilstand har fått en annen betegnelse enn tidligere.
Det annet hovedvilkår for ileggelse av sikring, at det er fare for gjentagelse av straffbare handlinger, mener staten også er oppfylt. Også her vises det til de sakkyndiges erklæring, som på dette punkt konkluderer med at A som følge av at han har mangelfullt utviklede sjelsevner, kan reagere med uhensiktsmessig adferd, også i form av straffbare handlinger. Psykiatere som tidligere har observert A, har ment at det er fare for nye straffbare handlinger. Staten er uenig i at den situasjon som ledet frem til drapene, var så spesiell at lignende forhold ikke kan oppstå på nytt. De sakkyndige går ikke god for dette. De mener at A kan bli konfrontert med et miljø som vil virke utfordrende, utstøtende og provoserende på ham. Med hans karakteravvik er det fare for at han ikke vil klare påkjenningene. I saker av denne art er det ikke nok at man tror eller håper at det skal gå bra.
Straffeloven §39 setter ikke noe skille mellom sikring i frihet og sikring i lukket anstalt når påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å velge mellom de sikringsformer som er nevnt i punkt 39 nr. 1 a-f. Det samme gjelder for Justisdepartementet ved ombytning av sikringsvilkår etter straffeloven §39 nr. 4. Hele området er sterkt skjønnspreget. Også Regler om bruk av sikringsmidler, gitt i medhold av kgl. res. av 1. september 1961, anvender ordene "bør" og "kan". Beslutning om omgjøring av sikringsmidler skjer på bakgrunn av sammensatte faglige vurderinger, basert på uttalelser bl.a. også fra det støtteapparat som må etableres. En slik fremtidsrettet innsikt kan domstolene ikke forutsettes å ha.
Når det gjelder As henvisninger til folkeretten og til avgjørelsene inntatt i Rt-1984-og 1989, mener Staten at hans argumenter ikke er holdbare. Domsstolskontrollen gjelder ikke adgang til juridisk overprøvelse som går så langt at en domstol kan sette sitt eget skjønn i stedet for forvaltningens skjønn. Det som kan overprøves, er lovligheten av forvaltningsvedtaket. Dommen i den såkalte "Arnesaken" som Den europeiske menneskerettighetsdomstol avsa 29. august 1990 (EMD=REF00000219), gjør dette klart i avsnitt 50 i dommen.
Høyesteretts kjennelse av 23. oktober 1984 gjaldt en sikringsdømt som var innlagt i psykiatrisk sykehus etter lov om psykisk helsevern og sikret i sykehuset etter straffeloven §39 nr. 1 e. Kjennelsen går ikke lenger enn å slå fast at også sikringsdømte har adgang til å få prøvet rettslig om vilkårene for tvangsinnleggelse i psykiatriske sykehus er overtrådt.
Staten tilbakeviser at vedtaket om fortsatt sikring av A i Ullersmo landsfengsel er vilkårlig eller sterkt urimelig. Saksforberedelsen før vedtaket var omfattende og grundig. Etter at As psykiatriske støttekontakt hadde reist spørsmålet om sikring i frihet, ble det innhentet oppdatert rettspsykiatrisk vurdering. Den var imidlertid ikke klar i sin konklusjon, og Justisdepartementet ønsket et bedre grunnlag å bygge på.
Påtalemyndigheten ble bedt om å uttale seg, og man fikk inn uttalelse fra Kriminalomsorg i frihet, Sogn og Fjordane, om hvordan sikring av A på hjemstedet i tilfelle kunne bli etablert. Alle opplysninger og uttalelser som kom inn, ble nøye vurdert i Justisdepartementet før avgjørelsen av 17. oktober 1990 ble truffet. Dette kan ikke være myndighetsmisbruk.
Det er ikke lagt ned påstand om opphevelse av byrettens dom på grunn av saksbehandlingsfeil, og staten går ikke inn på dette.
Når det gjelder saksbehandlingsfeil i Justisdepartementet, hevder staten at det vedtak som ble fattet 23. desember 1989 angående sikringsforanstaltninger overfor A, der Justisdepartementet bestemte at han skulle sikres i Ullersmo landsfengsel i stedet for i Ila landsfengsel og sikringsanstalt, var svar på hans søknad om fri sikring. Det avgjørende var at sikringssaken var oppe til vurdering ved årsskiftet i 1989/90, og lenger går ikke formålet med forskriftenes §11. Under enhver omstendighet foreligger det ingen saksbehandlingsfeil fra departementets side som har innvirket på avgjørelsens innhold, jf forvaltningsloven §45.
Lagmannsretten bemerker at saken står i en annen stilling nå enn den gjorde for byretten, idet det foreligger en ny rettspsykiatrisk erklæring, datert 29. november 1990, avgitt av overlege Gravem og dr. med. Grunfeld. Verken A eller staten har gjort noen innsigelser mot de konklusjoner de sakkyndige nå er kommet til, nemlig at han ikke er sinnssyk og at han ikke har varig svekkede sjelsevner, men at han anses som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. Fra den rettspsykiatriske erklæring refereres fra sammendraget:
"Helt siden drapshandlingene har A frembudt enkelte stabile personlighetstrekk som synes å høre til de mer basale i hans karakterstruktur. Han har for det første vist sterke tegn til mistenksomhet, med klare tilbøyeligheter til å ville kontrollere sine omgivelser og den sosiale situasjon. Dette har han kunnet delvis gjøre bl.a. som en følge av sin gode hukommelse, sin skriveferdighet og "prosederende" evner, fengselssystemets problemer med klare, konsistente signaler og grensesettinger, og ikke minst hans evne til å manipulere og til dels fremkomme med trusler dersom han ikke får det som han vil.
For det andre finnes i hans personlighet klare og markante egosentriske trekk. Hans virkelighetsforståelse og fortolkning av hendelser er styrt av umodne, sterkt subjektivt fargede tankeprosesser, hvor han havner i rigide og fastlåste mønstre, med liten evne til å ta inn korrektsjon. Trues disse rigide mønstrene havner han lett i mistenksomhet og paranoid pregede forståelsesformer for å skjerme av mot virkeligheten. Det egosentrisk umodne i hans karakterstruktur får overtaket.
Dette er trekk en finner igjen i rapporter fra praktisk talt alle som har kommet i befatning med A over noen tid.
Hans pågåenhet og energi har tydeligvis tæret på noen hver, ikke minst fordi denne virksomhet fra hans side ikke har vært mulig å korrigere. Så lenge han har fått det som han vil har alt vært i orden, ved motstand er han blitt mistenksom, rigid i sine holdninger, med liten evne til å utvise fleksibilitet i vurderings- og refleksjonsevnen. Selv overfor mennesker som har villet støtte og hjelpe ham er han blitt skeptisk, mistenksom og negativistisk. Han har hatt en tendens til å tenke i svarthvitt. Enten er man for ham eller mot ham. Et virkelig dyptgripende forsøk på å se seg selv med et objektivt og selvkritisk blikk synes han ikke å ha hatt psykiske krefter til å ta."
Og lenger nede i erklæringen heter det:
"På bakgrunn av de omtalte personlighets- og karaktertrekk som er påvist hos A, finner de sakkyndige at han må anses som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner.
Hos ham finner vi rotfestede atferdsmønstre, med forankring i en forstyrret balanse i kvaliteten og uttrykksformen av personlighetstrekk, kjennetegnet av mistenksomhet, en tendens til egosentrisk og en rigid virkelighetsoppfatning, manipulering av omgivelsene for å oppnå støtte og bekreftelse på egne vurderinger, benektelse, fortrengning og projeksjon utad når han møter motstand og konfronteres med andres oppfatning av virkeligheten. Støter han på motstand kan han også bli truende og verbalt aggressiv, med en insisterende og pågående holdning overfor omverdenen.
Vi finner også at han i forhold til drapshandlingene og en totalvurdering av sin samlede sosiale situasjon er urealistisk bagatelliserende, benektende og fortrengende, med en klar tilbøyelighet til å projisere skyld og ansvar ut. Vi finner lite av anger og dyperegående skyldfølelse hos A over det han har avstedkommet av sorg og ulykke for andre mennesker. Det er som om drapshandlingene er avspaltet fra hans personlighetskjerne og nøytralisert gjennom de forsvarsmekanismer han har anlagt rundt dem for å beskytte seg selv."
De sakkyndige har ikke vært i tvil om konklusjonen, og lagmannsretten legger til grunn at A har så klare og markante paranoide karakter- og personlighetstrekk at han har mangelfullt utviklede sjelsevner i loven forstand. Det første grunnvilkår etter straffeloven §39 nr. 1 er derfor fortsatt oppfylt.
Når det gjelder faren for nye forbrytelser, har alle sakkyndige som har hatt med saken å gjøre fra rettssaken til i dag, kommet til at A på grunn av hans tilstand i større eller mindre grad vil være en fare for samfunnet om han løslates. De siste sakkynddige har i sin erklæring bl.a. uttalt:
"Under optimale omstendigheter, med et godt organisert ettervern gjennom lengre tid i regi av KiF i Sogn og Fjordane og det psykiatriske helsevern, skulle faren for gjentagelse av straffbare handlinger være liten. Skulle han komme under mellommenneskelig stress kan man imidlertid ikke se bort fra at han på bakgrunn av sin personlighetsforstyrrelse og sitt avvikende reaksjonsmønster kan reagere med uhensiktsmessig atferd, eventuelt også i form av straffbare handlinger."
Når en sikringsdømts farlighet skal vurderes, er det i første rekke naturlig å ta utgangspunkt i objektive kjennsgjerninger som refererer seg til arten og grovheten av de handlinger som førte til sikringen. Dette må holdes opp mot det man ellers vet om sikringsdømtes tidligere adferd, hans forhold til alkohol m.m. og hans sosiale situasjon. Det kan dessuten være av betydning for vurderingen av risikoen for ny kriminalitet at det er grunn til å anta at den sikringsdømte er en psykisk sett sterkt avvikende person, selv om han ikke har en aktiv sinnslidelse.
Lagmannsretten har i denne sammenheng for så vidt gjelder A, bl.a. festet seg ved at overlege Reppesgaard i sin erklæring av 21. november 1989 uttaler at A har paranoide trekk som kan tyde på at det er rester av psykosen tilbake og at man ikke kan se bort fra at hans tilstand kan blomstre opp dersom hans livssituasjon, sosialt eller økonomisk skulle skape større mellom-menneskelige konflikter. Så lenge hans tidligere sinnssykdom ikke influerer på hans sjelsevner, er faren for straffbare handlinger liten.
Lagmannsretten er etter å ha vurdert de foran nevnte forhold blitt stående ved at det på grunn av As mentale tilstand fortsatt er fare for at han vil komme til å begå nye straffbare handlinger. Det andre hovedvilkår for å opprettholde sikringen av ham er da også oppfylt.
Lagmannsretten er enig med staten i at det ikke er holdepunkter i loven - dens ordlyd eller formål - for å anta at uttrykket "på grunn av en sådan tilstand" refererer seg til sikringsdømtes sinnstilstand på gjerningstiden. Det er så vidt sees heller ikke noe i loven forarbeider som støtter en slik lovforståelse, en lovforståelse som i As tilfelle måtte føre til at sikringen skulle innstilles fra det tidspunkt han ikke lenger ble ansett sinnssyk eller lidende av varig svekkede sjelsevner, selv om han hadde klare karakteravvik som tilsa at han fortsatt representerte fare for samfunnet. Lagmannsretten viser for så vidt til det som staten har anført om dette og slutter seg til det.
Etter dette tar lagmannsretten ikke As prinsipale påstand om løslatelse til følge.
As subsidiære påstand er at lagmannsretten har kompetanse til å ta stilling til om de tidligere sikringsmidler etter straffeloven §1e og f nå skal byttes om med sikring i frihet etter straffeloven §39 nr. 1 a-c.
Innenfor den ramme som domstolene har satt for den enkelte sikringsbemyndigelse, er det påtalemyndigheten som velger de konkrete sikringsforanstaltninger ved iverksettelse av sikringen. Senere er det tillagt Justisdepartementet å treffe beslutning om bytte av sikringsmidler, jf straffeloven §39 nr. 4 og de foran nevnte sikringsregler §1.
Det er enighet mellom partene om at lagmannsretten kan prøve om Justisdepartementet har lagt riktige faktiske forhold til grunn, om det skjønn som er utøvet er vilkårlig og om beslutningen er i samsvar med norsk lov. Uenigheten går på om lagmannsretten kan prøve alle sider ved avgjørelsen - også de klart skjønnsmessige sider som går ut over et rent hensiktsmessighetsskjønn.
A har for det første anført at folkerettslige regler medfører at enhver har rett til å få prøvet for domstolene en forvaltningsmessig avgjørelse som går ut på frihetsberøvelse. Lagmannsretten kan ikke se at dette er riktig.
Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950 artikkel 5 §4 sier at den som er berøvet friheten ved pågripelse eller fengsling, snarest skal ha rett til å få lovligheten av fengslingen prøvet av en domstol og til å bli løslatt hvis fengslingen ikke er lovlig. Det er ikke omstridt at fengsling i denne sammenheng også omfatter sikring i lukket anstalt. Dette går for så vidt direkte frem av at Den europeiske menneskerettighetsdomstol har fortolket bestemmelsen slik at personer som er idømt en tidsubestemt reaksjon, har krav på rettslig prøving, men det som kan prøves, er "lovligheten av frihetsberøvelsen". Dette går frem av den såkalte "Arnedommen" (EMD=REF00000219), som partene har henvist til. Det heter i denne dommen (avsnitt 50):
"Article 5 §4 does not guarantee a right to judicial review of such a scope as to empower the court, on all aspects of the case including questions of pure expediency, to substitute its own discretion for that of the decisionmaking authority. The review should, however, be wide enough to bear on those conditions witch are essential for the "lawfull" detention of a person according to Article 5 §1 ...".
Lagmannsretten kan ikke se at folkerettslige betraktninger generelt eller den påberopte dom av Den europeiske menneskerettighetsdomstol spesielt kan tas til inntekt for at lagmannsretten kan prøve alle sider ved en sikringsbeslutning truffet av Justisdepartementet.
Etter lagmannsrettens mening kan heller ikke As henvisning til norsk rettspraksis føre frem. Kjennelsen i Rt-1984-1183 sees ikke å gå lenger enn å fastslå at også en sikringsdømt som er innlagt i psykiatrisk sykehus i medhold av straffeloven §39 nr. 1 e, kan påberope seg regelen i §9a i lov om psykisk helsevern, og på dette grunnlag kreve rettslig prøving av tvangsinngrepet, jf tvistemålsloven kap. 33. Og kst. dommer Smiths votum i Høyesteretts dom av 1. desember 1989, inntatt i Rt-1989-1330, lest i sammenheng, sier egentlig ikke mer enn at når psykiatriske pasienter og sikringsdømte som er innlagt i psykiatrisk sykehus, har rett til med rimelig mellomrom å få prøvet av domstol om fortsatt frihetsberøvelse er lovlig, må dette gjelde også for sikringsdømte som er undergitt frihetsberøvelse ved andre institusjoner. Men det er fortsatt lovligheten av vedtaket som kan prøves.
Lagmannsretten finner således at As påstand om at lagmannsretten kan prøve også den side ved Justisdepartementets vedtak som gjelder valg av sikringsmidler, ikke kan tas til følge.
Atter subsidiært har A anført at Justisdepartementets vedtak av 17. oktober 1990 er vilkårlig eller sterkt urimelig og at det av den grunn må kjennes ugyldig. Heller ikke denne anførsel kan føre frem. Den søknad denne saken gjelder, er søknaden av 8. mars 1990, som er på hele 27 sider. Søknaden ble behandlet på ordinær måte, idet fengselsdirektøren 14. mai 1990 avga sin innstilling til Fengselsstyret og la ved samtlige dokumenter i saken, blandt disse også overlege Reppesgaards uttalelse av 21. november 1989. Sammen med innstillingen fulgte også en utredning fra Kriminalomsorg i frihet, Sogn og Fjordane, angående de praktiske muligheter for sikring av A under frie former på hjemstedet i X. Justisdepartementet fant på grunn av sakens art å ville innhente påtalemyndighetenes uttalelser. Disse forelå 8. august 1990. Videre hadde dr. med. Hans Jakob Stang 8. august 1990 sendt et brev til fengselslegen ved Ullersmo landsfengsel, og dette brev ble også lagt ved saken. Endelig hadde As forsvarer, h.r.advokat Olav Hestenes, sendt støtteskriv til As søknad direkte til Justisdepartementet. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger mangler eller feil ved departementets behandling av saken, enn si at avgjørelsen bærer preg av vilkårlighet. At det under saksbehandlingen også kommer frem opplysninger og vurderinger som tilråder fri sikring og at konkrete sikringsopplegg vurderes nærmere, kan ikke medføre at en beslutning om sikring etter de strengere sikringsforanstaltninger dermed blir vilkårlig.
Anken har etter dette vært forgjeves, og byrettens dom blir å stadfeste, idet lagmannsretten ikke har noe å bemerke til byrettens omkostningsavgjørelse. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges den som anker forgjeves saksomkostninger for lagmannsretten med mindre særlige omstendigheter tilsier noe annet. Selv om saken ikke har voldt tvil, er lagmannsretten kommet til at det må antas å være en slik særlig omstendighet som nevnt i tvistemålsloven §180 første ledd in fine at saken reiser spørsmål som ikke tidligere har vært prøvet for domstolene og at saken har en viss prinsipiell karakter. Saksomkostninger for lagmannsretten blir etter dette ikke å tilkjenne.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Oslo byretts dom av 8. oktober 1990 stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.