LE-1992-2194

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1992-11-23
Publisert:	LE-1992-02194
Stikkord:	Sivilprosess, Rettslig interesse
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett nr. A 1845/1991 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02194 K.
Parter:	Den kjærende part: Erik Lundgrenn (Prosessfullmektig: Advokat Terje Brandsnes, Oslo). Kjæremotpart: Norske Fina A/S (Prosessfullmektig: Adv.fa. Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen v/advokat Tone Østensen, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Odd Jarl Pedersen, formann 2. Lagdommer Lasse Qvigstad 3. Kst. lagdommer Pål Sannerud
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §53, §54, Domstolloven (1915) §142, §153, §154, §180, Aksjeloven (1976) §13-13, §13-3, Dekningsloven (1984) §6-6

Asker og Bærum herredsrett avsa 10. juli 1992 kjennelse med slik slutning:

1. Sak A 1845/91 avvises.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

Kjennelsen ble oversendt partenes prosessfullmektiger ved brev av 6. august 1992 hvor disse ble anmodet om å vedta forkynnelse på vegne av partene. I brevet er det anført blant annet: Fristen for kjæremål skal ikke løpe i rettsferien fra og med 1. juli til og med 15. august.

Erik Lundgrenn v/sin prosessfullmektig, advokat Terje Brandsnes, påkjærte kjennelsen i kjæremålserklæring av 25. august 1992. Kjæremålet er stemplet innkommet til Asker og Bærum herredsrett 26. august 1992.

Kjæremotparten, Norske Fina A/S, innga kjæremålstilsvar 4. september 1992.

Sakens dokumenter ble ekspedert fra Asker og Bærum herredsrett til lagmannsretten ved ekspedisjon av 8. september 1992. I oversendelsesbrevet ble det uttrykkelig uttalt at kjæremålet var erklært i rett tid. Partenes prosessfullmektiger er tilstilet gjenpart av dette brev.

I brev av 16. september 1992 fra Eidsivating lagmannsrett til den kjærende parts prosessfullmektig, advokat Terje Brandsnes, gjorde man oppmerksom på at man ikke hadde prosessfullmektigens underskrift på forkynnelsesskjemaet i sakens dokumenter. Man ba derfor om en redegjørelse for når kjennelsen kom til prosessfullmektigens kontor og om det forelå grunner som tilsa at kjæremålsfristen skulle forskyves i forhold til dette tidspunkt.

Advokat Brandsnes bekreftet i brev av 21. september 1992 til Eidsivating lagmannsrett at herredsrettens kjennelse kom til hans kontor ultimo juli 1992. Han begjærte i dette skriv oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen. Det ble vist til at herredsretten i sitt oversendelsesbrev til partenes prosessfullmektiger uttrykkelig hadde uttalt at fristen for kjæremål ikke løp i rettsferien. Han anførte at han hadde forholdt seg til de opplysninger som retten selv hadde meddelt. Det ble derfor gjort gjeldende at man ikke kunne legge ham til last at han hadde holdt seg til de fristopplysninger som var gitt av herredsretten. Under enhver omstendighet ble det hevdet at dette måtte anses som en særlig omstendighet som også kunne begrunne oppreisning i henhold til domstolloven §153 første ledd.

Det er også anført at utgangspunktet for fristberegningen hva angår fristen til å begjære oppreisning ikke kunne begynne å løpe før mottagelsen av lagmannsrettens brev av 16. september 1992. I den forbindelse pekes det på at herredsretten ved oversendelsen av sakens dokumenter uttrykkelig hadde uttalt at kjæremålet var erklært i rett tid. Den kjærende part ble således ikke oppmerksom på den mulige fristoverskridelse før ved mottagelsen av lagmannsrettens brev.

Kjæremotparten har i prosesskrift av 7. oktober 1992 gjort gjeldende at kjæremålsfristen er overskredet, jfr. domstolloven §142. Oppreisning kan ikke gis i det foreliggende tilfelle idet en advokat må ha et selvstendig ansvar for å holde seg orientert om fristene i tvistemålsloven og domstolloven. Det fremgår utvetydig av domstolloven §142 annet ledd at fristen for kjæremål løper også i rettsferien. Dette tilsier også at det ikke forligger særlige grunner som kan betinge oppreisning etter domstolloven §153 første ledd. Kjæremotparten har derfor konkludert med at begjæringen om oppreisning må avvises.

Lagmannsretten finner at det i det foreliggende tilfelle bør gis oppreisning.

I henhold til domstolloven §142 annet ledd løper fristene for kjæremål i rettsferien. Det er således på det rene at fristen for kjæremål i det foreliggende tilfelle utløp senest 14. august 1992. I utgangspunktet må det være klart at advokater må forutsettes å være kjent med de ulike frister som er oppstilt i domstolloven og tvistemålsloven. Dette gjelder særlig for de sentrale frister knyttet til anke og kjæremål.

I det foreliggende tilfelle har imidlertid herredsretten utilstrekkelig angitt i sin oversendelse av kjennelsen til prosessfullmektigene at kjæremålsfristen ikke løper i rettsferien. Lagmannsretten finner at partene og deres prosessfullmektiger bør kunne legge til grunn det som uttales av domstolene på dette punkt. Selv om prosessfullmektigen har et selvstendig aktsomhetsansvar tilsier herredsrettens uriktige opplysninger i saken at det foreligger "særlige omstændigheter" som kan begrunne oppreisning, jfr. domstolloven §153 første ledd.

Lagmannsretten legger videre til grunn at den kjærende part først ble oppmerksom på fristoverskridelsen ved mottagelsen av lagmannsrettens brev av 16. september 1992. Begjæring om oppreisning er fremsatt i brev av 21. september 1992 og lagmannsretten legger til grunn at denne begjæring er fremsatt innenfor den frist som er angitt i domstolloven §154 første ledd.

Kjæremålet blir etter dette å fremme til realitetsbehandling.

Kjæremålets realitet gjelder spørsmålet om en aksjonær i et tidligere slettet og avviklet aksjeselskap kan reise sak vedrørende et krav som er oppstått på aksjeselskapets hånd.

Selskapet, Alf Lundgrenn A/S, ble stiftet 24. april 1964. Det ble registrert ved Vinger og Odal handelsregister 4. september 1964. Selskapets formål var i henhold til vedtektenes §2 kjøp og salg av biler med rekvisita og deler, verkstedsdrift, kjøp og salg av maskiner, drift av bensinstasjon, drift av kafeteria, samt å drive agenturer, foreta kjøp eller leie/salg eller utleie av fast eiendom, herunder camping og/eller motellvirksomhet.

Selskapet ble tatt under behandling som konkursbo ved Vinger og Odal skifteretts kjennelse av 31. mai 1988. Dette skjedde etter oppbudsbegjæring fra selskapets styre datert 27. mai 1988. Boet ble sluttet og oppgjort i henhold til utlodning 25. februar 1989. Selskapet er senere slettet i foretaksregisteret.

Ved stevning av 3. desember 1991 reiste Erik Lundgrenn søksmål mot Norske Fina A/S for Asker og Bærum herredsrett. Saken gjelder et erstatningskrav idet saksøker gjør gjeldende at en påstått bindende intensjonsavtale mellom Alf Lundgrenn A/S og Norske Fina A/S med sikte på utleie av hele eller størstedelen av firmaet Alf Lundgrenn A/S' anlegg. Saksøker hevder at saksøkte har brutt avtalen og krever ut fra dette at saksøkte betaler en erstatning for den positive kontraktsinteresse, maksimert til kr 18400000,-.

Ved konkursens åpning var Erik Lundgrenn eier av 51 % av aksjene i aksjeselskapet. Etter det opplyste er saksøkerens bror, Finn Lundgrenn, forespurt om han vil tre inn i saken, men henvendelsen er ikke besvart. Finn Lundgrenn var eier av 48 % av aksjene i selskapet.

Herredsretten har som det fremgår av det ovenforstående avvist saksøkers stevning.

Den kjærende part har i det vesentlige anført:

Herredsretten har med urette lagt til grunn at den kjærende part mangler rettslig interesse i sitt søksmål, jfr. tvistemålsloven §53 og §54.

Herredsretten har vist i sin begrunnelse til Rt-1903-391 og utleder av denne avgjørelse at et aksjeselskap ikke opphører som rettssubjekt selv om det oppløses. Den nevnte avgjørelse løser imidlertid ikke forholdet i nærværende sak. I den refererte avgjørelse var det tale om et tilfelle hvor oppløsning var besluttet, men beslutningen ikke var fullt ut iverksatt.

Herredsretten har også uriktig lagt til grunn at aksjeloven §13-13 forutsetter at også et oppløst aksjeselskap i en viss utstrekning har kompetanse til å anlegge søksmål. Den aktuelle bestemmelse løser imidlertid ikke det som er spørsmålet i nærværende sak. Bestemmelsen må sees i relasjon til at kunngjøring av beslutning om oppløsning ikke har preklusiv virkning, og en bestemmelse om avsetning til dekning av usikre krav således primært gir mulighet til å få selskapet endelig oppløst etter utløpet av 6-månedersfristen uten at kreditorenes dekningsmulighet derved forringes.

At aksjeloven §13-3 første ledd tredje punktum synes å forutsette at selskapet kan bestå som rettssubjekt også etter slettelse, må sees i lys av at bestemmelsen kun gjelder i de konkrete tilfelle hvor det er avsatt midler til dekning av kravet i bank. Det er verdt å merke at slike midler vil være innsatt i styrets og fordringshavernes navn i fellesskap og ikke på selskapets navn.

Den kjærende part gjør gjeldende at spørsmålet om et selskaps eksistens som rettssubjekt etter konkursavslutning og slettelse ikke er avklart i rettspraksis. Herredsretten har lagt til grunn at det er aksjeselskapet ved dets besluttende organer som må gå til søksmål. I nærværende sak vil dette være konkursboet. En slik løsning reiser imidlertid spørsmålet om hvem som skal ha ansvar for saksomkostninger. Dersom et avviklet aksjeselskap anses som søksmålsberettiget, oppstår spørsmål om ansvar for mulige saksomkostninger. Et avviklet aksjeselskap vil være uten midler og det er neppe hjemmel for å pålegge avviklingsstyret eller aksjonærene ansvaret for saksomkostninger. Dette tilsier at det vil være svært betenkelig å tillate at et oppløst og slettet selskap hadde anledning til å reise søksmål. Den kjærende part gjør derfor gjeldende at et aksjeselskap etter boets slutning og selskapets slettelse ikke har partsevne i nærværende sak.

Dersom man antar at selskapet ikke eksisterer som eget rettssubjekt med partsevne i saken, må det legges til grunn at mulige aktiva ligger i sameie mellom aksjonærene.

Konkursboet har abandonert kravet, og kravet vedrører således ikke lenger kreditorene. Disse må dessuten forfølge sin eventuelle rett selv. Kjæremålsmotparten kan ikke bruke kreditorenes mulige interesse i kravet som argument i sin sak.

Den kjærende part må som sameier med flertallsinteresse i sameie kunne forfølge saken i sameiets interesse, og eventuelt også på egne vegne i forhold til sin part i sameiet. De nærmere omstendigheter omkring dette vil ellers være gjenstand for realitetsbehandling hva angår kravets størrelse og kan i seg selv ikke begrunne avvisning.

Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

1. Saken fremmes.

2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Kjæremotparten har i det vesentlige anført:

Søksmålet må bli å avvise idet Erik Lundgrenn mangler rettslig interesse i saken. Erik Lundgrenn krever personlig erstattet et tap aksjeselskapet Alf Lundgrenn A/S har lidt som følge av et angivelig kontraktsbrudd fra Norske Fina A/S' side.

Partene er enige om at en aksjonær er avskåret fra å reise et slikt søksmål forut for og under selskapets konkursbehandling. Tvisten gjelder hvorvidt Erik Lundgrenn som aksjonær er berettiget til å reise et slikt søksmål etter at konkursbehandlingen er avsluttet og selskapet slettet i foretaksregisteret.

Herredsretten har riktig lagt til grunn at Erik Lundgrenn som tidligere aksjonær, er avskåret fra å reise et slikt søksmål. Han mangler den nødvendige rettslige interesse, jfr. tvistemålsloven §53 og §54. Herredsretten har under henvisning til Rt-1903-391 og Andenæs: Aksjeselskapsrett side 275, funnet at det slettede selskapet, Alf Lundgrenn A/S, ikke har opphørt å eksistere som rettssubjekt i relasjon til det krav som er fremmet. Herredsretten har som en følge av dette funnet at et eventuelt søksmål må reises av det tidligere selskapet ved dets tidligere styre.

Den kjærende part har også henvist til Kristian Huser: Gjeldsforhandling og konkurs, bind II, side 420-421.

Det er ikke relevant som fremhevet av den kjærende part å trekke inn spørsmålet om mulig ansvar for eventuelle saksomkostninger. Det fremgår av rettspraksis at ansvaret for saksomkostninger påhviler den som har reist saken. Det er i den forbindelse vist til Rt-1980-1066 hvor en styreformann ble ilagt saksomkostinger for et søksmål han hadde anlagt på vegne av et selskap som var under konkursbehandling.

I mange selskaper vil aksjonærene også være representert i selskapets styre. Dersom man gir aksjonærene adgang til å reise søksmål med krav om personlig å bli tilkjent erstatning for det tap det tidligere selskap har lidt, gir man aksjonærere mulighet til å velge å ikke reise søksmål på vegne av selskapet under konkursbehandlingen (erstatningsbeløpet ville da tilfalle selskapet og kreditorene) og i stedet reise søksmål etter at selskapet er slettet med krav om personlig å bli tilkjent erstatningsbeløpet. Dette vil være klart uheldig. Kreditorene er ikke, slik som hevdet av den kjærende part, tilstrekkelig beskyttet gjennom den adgang de har til selv å reise søksmål hvor bostyret ikke velger å forfølge et krav. Kreditorene vil normalt ikke ha grunnlag for å vurdere risikoen forbundet med å gå til et slikt søksmål.

Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:

1. Saken avvises.

2. Norske Fina A/S tilkjennes saksomkostninger med kr 2500,-.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. For øvrig skal bemerkes:

Det omtvistede punkt i saken er hvorvidt en aksjonær i eget navn kan forfølge krav som påstås å være oppstått på aksjeselskapets hånd. Det er enighet mellom partene om at en aksjonær i et aksjeselskap som er i virksomhet eller under konkursbehandling ikke har selvstendig rettslig interesse i å forfølge selskapets krav.

Herredsretten har lagt til grunn at et aksjeselskap, som er slettet og avviklet, også senere kan forfølge krav som er oppstått i den tid selskapet var i virksomhet. Lagmannsretten er enig i dette og viser til kjennelse inntatt i Rt-1992-931.

Lagmannsretten kan ikke se at det forhold at et aksjeselskap avvikles og slettes som følge av en konkursbehandling, skulle innebære en annen løsning. Dersom kravet gis medhold ved domstolene, vil det oppstå et nytt aktivum på selskapets hånd. Dette kan etter omstendighetene tjene som dekningsobjekt for de tidligere udekkede kreditorer, jfr. dekningsloven §6-6.

Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at det av dette må følge at en enkeltstående aksjonær i det oppløste selskap, ikke kan anlegge søksmål i eget navn med krav om å bli tilkjent aktiva som er oppstått på det tidligere aksjeselskapets hånd. Noe materielt grunnlag for at midlene skal gå inn i hans formuesmasse, finnes ikke. Lagmannsretten legger derfor til grunn at søksmålsvilkårene må være de samme hva enten aksjeselskapet består eller ikke.

Avgjørelsen i Rt-1979-375 gjelder et annet forhold idet det her var tale om et søksmål reist mot et aksjeselskap forut for konkursbehandling. Det bemerkes for øvrig at Høyesteretts kjæremålsutvalg i nevnte kjennelse uttrykkelig har fremholdt at man ikke uten videre kan regne med at et selskaps eksistens som selvstendig rettssubjekt opphører i alle relasjoner som følge av en konkurs.

Det bør for øvrig bemerkes at det i det foreliggende tilfelle ikke synes å være noen praktiske hindringer for å reise søksmål i det tidligere aksjeselskapets navn. Etter det opplyste har Erik og Finn Lundgrenn vært styremedlemmer i det tidligere selskap siden 1964. Erik Lundgrenn har vært styreformann og daglig leder.

Herredsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.

Kjæremålet har vært forgjeves. Lagmannsretten finner imidlertid at saken har reist tvil om et spørsmål som er uavklaret i rettspraksis. Lagmannsretten finner derfor at det foreligger særlige omstendigheter som kan begrunne at hver av partene bærer sine saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd, i.f.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.