LE-1993-2086
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-29 |
| Publisert: | LE-1993-02086 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 91-09863 A/20 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02086 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Helga Merckoll (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen, Oslo). Kjæremotpart: Roar Sandvei (Prosessfullmektig: Advokat Harald Hjort, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Odd Jarl Pedersen 3. Kst.lagdommer Christofer Heffermehl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §164, §173, §179, §181 |
Saken gjelder særskilt kjæremål over saksomkostningsavgjørelse etter at saksøkte trakk saken.
Helga Merckoll er byråsjef i Grunnskoleavdelingen i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Høsten 1990 gjennomførte departementet en omorganisering som innebar at hun ble omplassert fra å ha vært leder for Privatskolekontoret med tre underordnede saksbehandlere til en stilling uten lederansvar og med utredningsoppgaver. Grunnskoleavdelingen ble omorganisert slik at den ikke lengere besto av "kontorer", men av "seksjoner", hvorav en er seksjon for privatskolesaker. Både Merckoll og Roar Sandvei søkte høsten 1990 et utlyst engasjement som underdirektør for denne seksjonen. Da Sandvei ble ansatt, reiste Merckoll den 12. desember 1990 forbigåelsessak mot Staten og Sandvei. I tvisten med Sandvei nedla Merckoll påstand om at vedtaket om å ansette Sandvei er ugyldig i forhold til henne.
Ved kongelig resolusjon av 22. januar 1993 ble Roar Sandvei utnevnt i en annen og høyere stilling i departementet, hvoretter han i prosesskrift av 19. mars 1993 påsto saken avvist i forhold til seg, og krevet seg tilkjent saksomkostninger. Merckoll erklærte i prosesskrift av 19. april 1993 at hun frafalt saken i forhold til Sandvei, og krevet seg tilkjent saksomkostninger.
Oslo byrett avsa kjennelse den 3. juli 1993 med slik slutning:
1. Saken heves.
2. Helga Merckoll tilpliktes innen to uker fra forkynnelsen å betale kr 20000,- i saksomkostninger til Roar Sandvei.
Lagmannsretten bemerker at saken bare er avsluttet i forhold til Sandvei, ikke i forhold til Staten, Helga Merckoll har i rett tid påkjært byrettens omkostningsavgjørelse til Eidsivating lagmannsrett og har nedlagt slik påstand:
1. Roar Sandvei tilkjennes ikke saksomkostninger for Oslo byrett.
2. Roar Sandvei tilpliktes å betale Helga Merckolls saksomkostninger for Eidsivating lagmannsretts kjæremålsutvalg med samlet kr 2400 inklusive rettsgebyret.
Roar Sandvei har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Roar Sandvei tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet med kr 3000.
Helga Mercoll har for lagmannsretten i det vesentlige anført at byretten korrekt har avgjort saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §175, men har begått både feil i lovanvendelsen og i saksbehandlingen.
Byretten har vurdert sakens realitet utelukkende som et "forbigåelsesspørsmål"", og byretten kan ikke se sannsynliggjort at Helga Merckoll har hatt en tilstrekkelig god sak. Den vurdering skal foretas ut fra forholdene slik de var på søksmålstidspunktet som var 12. desember 1991. Byretten har trukket inn i sin vurdering etterfølgende forhold, blant annet byrettens egen dom av 3. juli 1993 i tvisten mellom Merckoll og Staten om at omplasseringen av henne var gyldig. Da stevningen ble tatt ut hadde byretten i kjennelse av 24. september 1991 lagt til grunn at Merckoll var oppsagt. I stevningen ble det derfor anført at ansettelsen av Roar Sandvei ville innebære at han i realiteten fikk den stilling som Helga Merckoll var oppsagt fra. Det fremgår av byrettens dom at det etter byrettens eget syn ikke har vært saklig grunnlag for å si opp Helga Merckoll.
Det må etter dette antas at Helge Merckoll hadde fyldestgjørende grunn til å anlegge sak, og at saken den gang sogar måtte karakteriseres som "god". Da Merckoll på stevningstidspunktet måtte betraktes som oppsagt, hadde hun rett til å bli stående i stillingen således at hun hadde rett til å beholde de funksjoner som tilhørte stillingen. Dette ville innebåret at Merckoll ved å bli stående i stillingen ville sperret for ansettelsen av Roar Sandvei.
Rettens mangelfulle drøftelse av det som her påpekes, antas å representere en saksbehandlingsfeil. Når det gjelder kravet om at saken må trekkes omgående, synes det uklart hvilket faktum byretten har bygget på, hvilket også antas å representere en saksbehandligsfeil. Hun reagerte omgående. Det var hun som tok initiativet til heving, og det kan ikke sees at Sandvei er blitt påført saksomkostningeri tidsrommet mellom det tidspunkt da Merckoll fikk kunnskap om den faktiske tiltredelse og Merckolls eget initiativ.
Roar Sandvei har i det vesentlige anført at lagmannsrettens kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd, og lagmannsretten er også bundet av byrettens bevisvurdering.
Byrettens kjennelsesgrunner tilfredsstiller kravene i tvistemålsloven §164, 1. pkt.. Angrepet på saksbehandlingen gjelder i realiteten byrettens bevisbedømmelse som ligger utenfor lagmannsrettens kompetanse.
Omkostningsspørsmålet er konkret avgjort etter tvistemålsloven §175 første ledd jf. annet ledd. Utgangspunktet er at saksøkte skal pålegges omkostninger, og byretten har drøftet om noen av unntakene får anvendelse.
Etter §175 annet ledd er det et vilkår for å slippe saksomkostninger at det er på det rene at forpliktelsen har bestått jf. Rt-1977-707. Det har byretten vurdert og har i sin vurdering heller stilt for små enn for strenge krav.
Merckoll la i søksmålet ned påstand om at ansettelsen av Sandvei var ugyldig i forhold til henne uten å kreve at han skulle fratre. Det at Sandvei fratrådte, er således ingen etterfølgende omstendighet som etter sakens art kan tilsi at forpliktelsen er falt bort.
Det var korrekt av byretten å behandle saken som en forbigåelses-sak. Hvorvidt det forelå en oppsigelsessak og hvorvidt staten på lovlig måte hadde utnyttet sin styringsrett, er ikke avgjørende for om Merckoll hadde et rettskrav på å bli utnevnt til under-direktør til fortrengelse for Sandvei. Hun hadde derfor ingen god sak.
Byretten har korrekt lagt til grunn at det er et vilkår for å slippe saksomkostninger at saken trekkes "omgående", og byrettens lovanvendelse på dette punkt er korrekt.
Det er ingen feil at byretten ikke har vurdert alternativet i §175 første ledd om "rettsspørsmålets tvilsomhet". Det refererer seg til tvil om prosesuelle rettsspørsmål knyttet til hevningen.
Lagmannsretten finner, hensett til lagmannsrettens kompetanse, at omkostningsavgjørelsen må bli å oppheve og hjemvise til fortsatt i byretten. Det bemerkes:
Etter tvistemålsloven §175 første ledd kan saksøkeren fritas for omkostningsansvaret hvis utfallet - at saken ender uten dom -skyldes omstendigheter som ikke kan legges ham til last. Denne bestemmelse kommer også til anvendelse hvis forpliktelsen er falt bort ved etterfølgende omstendigheter, jfr. Rt-1989-203, og da også når saken trekkes av en grunn som i vår sak. Forutsetningen vil være at det var fyldestgjørende grunn til å gå til sak. For så vidt er det tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt. Dette bevisspørsmål har byretten ikke vurdert.
I tillegg har rettspraksis etablert et krav om at tilbaketrekningen må skje så snart saksøkeren skjønte eller burde skjønt at søksmålet ikke ville føre frem. Byretten har formulert det slik at tilbaketrekningen måtte skje omgående. Byretten antas her å ha lagt til grunn en for streng norm. Plikten til å reagerere straks er ikke lovbestemt slik som en ankefrist eller kjæremålsfrist. Hvor raskt man må reagere antas å måtte avhenge noe av de konkrete forhold. Av betydning vil det være om den tid som er medgått har påført den annen part utgifter eller ulemper av annen art. Andre konkrete forhold kan også telle med. Byretten har fremholdt at Merckoll i noen tid må ha kjent til at Sandvei var utnevnt i ny stilling. Det må imidlertid også vurderes om hun forsto eller burde forstå hvilken betydning det fikk for hennes sak. Det er ikke gitt noen opplysninger om hennes advokat var oppmerksom på utnevnelsen. Lagmannsretten peker endelig på at Merckoll så vidt forstås "uten unødig opsættelse" (jfr. Tvistemålsloven §173) i realiteten godkjente hevningskravet straks det ble fremsatt.
Etter tvistemålsloven §175 annet ledd kan saksøkeren tilkjennes saksomkostninger hvis forpliktelsen er falt bort ved en etterfølgende omstendighet. Konsekvensen må da være at bestemmelsen også hjemler fritakelse for plikt til å betale saksomkostninger. Det finnes unødendig å ta standpunkt til om denne bestemmelse får selvstendig betydning i vår sak.
Byrettens omkostningsavgjørelse blir etter dette å oppheve og saken for så vidt å hjemvise til byretten til fortsatt behandling. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten finnes å måtte utsettes til avgjørelse i den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse punkt 2 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i byretten for så vidt angår omkostningsavgjørelsen.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.