LE-1994-1125

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-02-24
Publisert:	LE-1994-01125
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Hadeland og Land herredsrett Nr. 00499/93 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01125 A - Anket til Høyesterett - Nektet fremmet, se Høyesterett HR-1995-00465K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Trine Buttingsrud Mathiesen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Næss).
Forfatter:	Lagmann Raamund Stuhaug, formann. Lagdommer Egil F. Jensen. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §52, §54, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder spørsmål om daglig omsorg m. m. for barn.

A født xx.xx.1963 og B født xx.xx.1962 inngikk ekteskap den 4. august 1990. Den 31. oktober 1991 ble fellesbarnet C født. Partene bodde da på X i Y kommune. I august 1993 begynte C i barnehage på X. Der går hun fortsatt.

Utover i 1993 oppsto det tiltakende problemer i forholdet mellom partene og de møtte til mekling den 22. oktober 1993 ved Z sosialkontor. Under meklingen kom partene til enighet om at C skulle bo annenhver uke hos far og mor inntil spørsmålet om daglig omsorg er avgjort av retten. Ordningen skulle tre i kraft når mor flyttet fra den felles bolig. Dette skjedde kort tid senere da mor flyttet til Jevnaker kommune. Far ble boende på X og partene har deretter praktisert ordningen med delt omsorg.

Ved stevning av 28. oktober 1993 til Hadeland og Land herredsrett reiste mor sak mot far med påstand om separasjon, felles foreldreansvar, at hun skulle tilkjennes den daglige omsorg og med samværsrett og bidragsplikt for far. Far tok til motmæle for så vidt angikk spørsmålet om daglig omsorg, men var enig i kravet om separasjon og felles foreldreansvar. Herredsretten besluttet å fremme kravet om separasjon til særskilt pådømmelse. Ved herredsrettens dom av 19. november 1993 ble partene separert. Denne dommen er ikke påanket. Ved bevilling av fylkesmannen i januar 1995 er partene gitt skilsmisse.

For vurdering av spørsmålet om hvem av partene som skulle ha den daglige omsorg for C oppnevnte herredsretten psykolog Grete J. Sand Dehli - spesialt i klinisk psykologi - som sakkyndig. Hun avga skriftlig rapport datert 2. mars 1994. Konklusjonen i rapporten, som ble fastholdt under hovedforhandlingen for herredsretten, lyder: Sakkyndige finner det ikke riktig ut fra foreliggende materiell å påstå at den ene av foreldrene er bedre egnet enn den andre til å ha daglig omsorg for C. Vurderingen er at A og B begge er godt skikket til å ha daglig omsorg for sitt barn. Den ordningen foreldrene har gjennomført de 4 siste måneder har etter sakkyndiges vurdering fungert godt for C.

Den endelige tilrådingen er at A og B fortsetter ordningen med å ha delt daglig omsorg for C. Tilrådingen skjer ut fra sakkyndiges vurdering om hva som er best for C i noen tid framover. Hvis A og B fortsatt ønsker å føre sin sak fullt ut og retten slik må ta en avgjørelse om hvem av foreldrene som skal ha omsorgsretten, ber en om at C bør bli utsatt for så få og små endringer som mulig.

Hadeland og Land herredsrett avsa den 24. mars 1994 dom med slik domsslutning:

1. B skal ha daglig omsorg for C, født xx.xx.1991.

2. A og B skal ha felles foreldreansvar for C, født xx.xx.1991.

3. A skal ha samværsrett med C annenhver onsdag fra hun henter C ved barnehagens slutt til hun leverer henne i barnehagen påfølgende mandag morgen. Videre skal hun ha samvær med C annenhver jul fra julaftens formiddag til 4. juledags morgen, første gang julen 1994. Lillejordet skal ha samværsrett med C annenhver påske, første gang påsken 1995. Lillejordet skal ha samværsrett med C 3 uker hver sommer. Tidspunktet for samværet skal avtales mellom B og A senest 15. mai hvert år.

4. A skal betale kr 1150 - kronerettusenetthundreogfemti - pr. måned i oppfostringsbidrag for C fra dommen er rettskraftig, eller fra det tidspunkt C flytter til B hvis det skjer før dommen er rettskraftig.

5. Hver av partene bærer egne saksomkostninger.

Om sakens nærmere enkeltheter vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

Med unntak for domsslutningens pkt. 2 har A påanket dommen til lagmannsretten p. g. a. feil i rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. B har tatt til motmæle og krevd at dommen stadfestes.

Ankeforhandling ble holdt på sorenskriverkontoret i Brandbu i dagene 15. og 16. februar 1995. Partene møtte og avga forklaring. I tillegg ble avhørt 10 vitner. Blant dem var psykolog Grete J. Sand Dehli som ikke var gjenoppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten, men som ble tillatt å følge forhandlingene første dag. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part - A - har ved sin prosessfullmektig i hovedtrekk gjort gjeldende:

Avgjørelsen av spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorg må først og fremst treffes ut fra det som er best for barnet, jfr. barneloven §34 tredje ledd.

C har god følelsesmessig tilknytning til og kontakt med begge foreldrene. På dette punkt er det ingen forskjell.

Mor var hjemmeværende i barnets første leveår. På den annen side har far, i tillegg til at han tok permisjon i forbindelse med fødselen, arbeidet en del hjemme i 1992-93. Fra høsten 1994 har mor hatt omfattende kontakt med C idet hun har valgt å ikke sende datteren i barnehagen i den uken da hun har omsorgen.

Det er ikke grunnlag for å hevde at far har vært mer engasjert og aktiv i forhold til barnet enn mor. I den utstrekning han har fremstått som den mest aktive, skyldes dette hans væremåte overfor mor. Far har vært dominerende slik at hun har måttet trekke seg. Uansett kan denne mulige forskjell ikke oppfattes som noe avgjørende moment.

Partenes ytre livssituasjon i dag er likeverdig. De bor begge i leid bolig, og de har familie som de har god kontakt med. Far har imidlertid ikke familiemedlemmer i nær avstand til X. Mor på sin side har et nettverk av familie og venner på Jevnaker. Fritidsaktiviteter for datteren finnes i nærmiljøet. Det er sannsynlig at hun vil få barnehageplass i Jevnaker.

Status quo-betraktninger kan ikke nyttes som argument for at far skal ha daglig omsorg. Hva angår risikoen ved forandring av det indre miljø (omsorgsperson), anføres at barnet i mer enn ett år har bodd like mye hos mor som hos far. Uansett hvem som får daglig omsorg, vil det ikke være tale om skifte av omsorgsperson.

Skifte av ytre miljø betyr mindre for et så lite barn som C. Hun har for øvrig god kontakt med miljøet på Jevnaker. Det er ingen grunn til å tro at hun vil få problemer ved overføring til ny barnehage.

Begge parter har en fleksibel arbeidssituasjon og således gode muligheter for å ta seg av datteren i årene fremover. Det har ikke vært vanskelig for mor å få redusert arbeidstiden i banken slik at hun f. t. arbeider i 1/2 stilling. Reduksjonen kom ikke som en følge av herredsrettens dom. Mens partene var gift var de imidlertid enige om at hun skulle arbeide i hel stilling fordi de da sparte til bolig.

Mor kan ikke bebreides for manglende samarbeidsevne, for å ha brutt avtaler eller for å ha opptrådt illojalt. Far mener at samarbeid skal skje på hans premisser. Arbeidstidsforkortelsen, skifte av arbeidssted, søknad om barnehageplass i Jevnaker og beslutningen om å være sammen med datteren den uken mor har omsorgen i stedet for å sende barnet til barnehagen, har vært naturlige tiltak slik forholdene utviklet seg. Mor var ikke garantert å kunne fortsette å arbeide i bankfilialen på X. Det kan ellers ikke være holdbart å gi far daglig omsorg med den begrunnelse at dette vil føre til en mest mulig omfattende og praktisk gjennomførbar samværsrett. Far har en fleksibel arbeidsordning som innebærer at han kan velge å arbeide hjemme de dagene han har samvær med datteren.

Forholdet til partenes slektninger taler heller ikke spesielt til fordel for far. Hans familie har i praksis ikke opptrådt mer nøytralt og forsonende enn mors slektninger. Uansett vil C beholde kontakten med slektningene på begge sider.

Forarbeidene til barneloven viser at en også kan trekke inn andre hensyn enn hva som er til det beste for barnet. Det kan f. eks. legges vekt på hvem av foreldrene som har mest behov for å ha barnet hos seg og hvem som vil lide det største tap ved ikke å få barnet. P. g. a. fars dominerende holdning har det vært vanskelig for mor å ta selvstendige avgjørelser så lenge de har delt omsorg. Dette tilsier at hun får den daglige omsorg.

Mor er innstilt på å godta at far gis utvidet samværsrett. Hun har ingen innvending mot den samværsordning som er fastsatt av herredsretten.

Med henvisning til forskriften fra 1989 bør fars bidragsplikt i utgangspunktet fastsettes til 11 % av hans bruttoinntekt. Ettersom det kan bli aktuelt med samvær ut over lovens ordning, har den ankende part imidlertid forståelse for at bidraget eventuelt fastsettes skjønnsmessig.

Den ankende part har nedlagt slik endelig påstand:

1. A og B skal ha felles foreldreansvar for C født xx.xx.91.

2. A skal ha daglig omsorg for datteren.

3. B skal ha samværsrett med C annenhver onsdag fra han henter C ved barnehagens slutt til han leverer henne i barnehagen påfølgende mandag morgen. Videre skal han ha samvær med C annenhver jul fra julaftens formiddag til 4. juledags morgen - første gang julen 1995. B skal ha samværsrett med C annenhver påske - første gang påsken 1995. B skal videre ha samværsrett med C 3 uker hver sommer. Tidspunkt for samvær skal avtales mellom A og B senest 15. mai hvert år.

4. B betaler oppfostringsbidrag til C født xx.xx.91 fastsatt etter rettens skjønn fra det tidspunkt C flytter til A.

5. B dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

Ankemotparten - B - har ved sin prosessfullmektig i det vesentligste anført:

Spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorg må treffes ut fra hva som er til det beste for datteren. En må således finne frem til den ordning som sikrer datteren best oppvekstvilkår på kort og lang sikt. Ved avgjørelsen må en også se hen til hvilken løsning som sikrer best mulig samværsordning. Ut fra en helhetsvurdering bør herredsrettens dom stadfestes.

Begge foreldre må oppfattes som ressurssterke og skikkede omsorgspersoner. Mor hevder at far har vært for dominerende, men dette har først kommet opp med styrke for lagmannsretten.

Kritikken må ses som overdramatisering. Forholdet var f. eks. ukjent for den sakkyndige for herredsretten. Vitneforklaringene fra partenes slektninger kaster ellers ikke noe vesentlig lys over partenes skikkethet.

Etter avsigelsen av herredsrettens dom har mor gjennomført en del endringer som har vært uheldige i denne fasen. Hun har redusert sin arbeidstid og hun har skiftet arbeidssted fra X til Y. Den som trer ut av ekteskapet plikter å legge forholdene til rette slik at den best mulige løsning for barnet kan treffes. Arbeidstidsforkortelsen har medført at mors økonomi er blitt svekket. Far har langt bedre økonomi.

Far har en svært fleksibel arbeidssituasjon som han utnytter fullt ut. Dette gir ham adgang til å utføre store deler av arbeidet hjemme.

Det foreligger ikke lenger noen presumpsjon om at mor skal ha den daglige omsorg, jfr. Sandberg "Barnets Beste" 22 flg. Det sentrale moment i nærværende sak vil være farene og ulempene ved eventuelt miljøskifte. Status quo-betraktninger tilsier at far gis daglig omsorg. C er født og oppvokst på X der hun har plass i barnehage som hun er sikret til skolestart. Flytting til Jevnaker vil medføre en traumatisk forandring selv om C er relativt liten.

Det ville vært langt enklere å finne en god løsning dersom mor hadde fortsatt å arbeide på X. Mor kunne avlevere og hente datteren i barnehagen i forbindelse med eget arbeid, og det ville da også være lettere å finne løsninger i spesielle tilfelle som sykdom e.l. Flyttes datteren til barnehage i Jevnaker, vil far få langt mer byrdefull reise. Det er heller ikke sikkert at hun vil få barnehageplass i Jevnaker. C vil få det tryggest og best om far gis den daglige omsorg. Da kan hun fortsette i barnehagen på X og holde fast ved nærmiljøet der. Det er ikke riktig at far søker fritidsaktiviteter for datteren utenfor X. At han har tatt henne til et turnparti på Z, skyldes bl.a. at slikt tilbud ikke finnes på X.

Av rettspraksis er vist til Rt-1985-467 og s. Rt-1985-729. I begge tilfelle sto foreldrene forholdsvis likt, og det ble da lagt avgjørende vekt på status quo-hensyn. Dette bør også være utslagsgivende i foreliggende sak.

Det er all grunn til å tro at samarbeidet mellom partene vil bedre seg etter en tid når bruddet er kommet på avstand.

F. t. holder mor datteren hjemme fra barnehagen i den uken da hun har den daglige omsorg. Det ville vært bedre om C gikk kontinuerlig i barnehagen.

Det bør legges opp til en utvidet samværsordning som bestemt av herredsretten. Av denne grunn må bidraget fastsettes skjønnsmessig.

Ankemotparten har nedlagt slik endelig påstand:

1. Herredsrettens dom, punkt 1 til 4, stadfestes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er under betydelig tvil kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

C er født xx.xx.1991. På det tidspunkt bodde partene sammen på X. I barnets første leveår var mor hjemmeværende, mens far hadde permisjon de to første månedene. Fra høsten 1992 til høsten 1993 arbeidet han delvis hjemme; den første tiden to dager pr. uke og den siste tiden en dag pr. uke. I august 1993 begynte C i heldagsplass i barnehage på X. Der går hun fortsatt. Plassen er sikret inntil skolestart.

Partenes samliv opphørte i november 1993 da mor flyttet til Jevnaker, ca 30 km. fra X. Partene inngikk da avtale om at de skulle ha daglig omsorg annenhver uke inntil saken er avgjort. Denne ordningen har de praktisert, så vidt skjønnes uten spesielle problemer. Ikke noe tyder på at løsningen har vært belastende for C. Ingen av partene ønsker imidlertid at ordningen med delt omsorg skal fortsette. Dette er derfor ingen aktuell problemstilling for lagmannsretten.

Etter avsigelsen av herredsrettens dom søkte mor om redusert arbeidstid i den sparebank der hun er ansatt. Søknaden ble innvilget slik at hun fra høsten 1994 fungerer i halv stilling i den form at hun arbeider annenhver uke. Som følge av arbeidstidsforkortelsen måtte hun forlate bankfilialen på X og begynne i Y som ligger omtrent midtvegs mellom X og Jevnaker. I sin friuke har hun omsorgen for datteren, og hun har valgt å holde datteren hjemme fra barnehagen i denne uken. Mors nåværende arbeidsordning er innvilget til august 1996.

Far bor fortsatt i partenes tidligere felles bolig på X. Han er forsker i Telenor AS med arbeidssted på Kjeller. Han står imidlertid relativt fritt slik at han kan utføre en stor del av sitt arbeid i hjemmet på X. For tiden er han gitt tillatelse til å arbeide 20 % hjemme. I tillegg har han romslig avspasseringsordning som gir mulighet for opptjening av arbeidstid. I praksis organiseres dette slik at han i den uken da han har omsorgen for datteren avspasserer to dager og arbeider to korte dager. Foreløpig er ordningen godkjent ut 1995. Som hovedregel går datteren i barnehagen i den uken far har omsorgen.

For herredsretten nedla partene felles påstand om delt foreldreansvar. Situasjonen er den samme for lagmannsretten. På dette punkt vil lagmannsretten følgelig avsi likelydende dom.

Avgjørelsen av spørsmålet om daglig omsorg skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jfr. barneloven §34 tredje ledd, fjerde punktum. Om hvilke hensyn som i denne forbindelse kan trekkes inn og vektlegges vises bl.a. til Smith og Lødrup "Barn og foreldre" (1989) 83-98.

Den sakkyndige for herredsretten anbefalte at partene fortsatte ordningen med delt daglig omsorg, og kom ikke med noen tilråding m. h. t. til hvem som i tilfelle burde foretrekkes. Heller ikke for lagmannsretten kom hun med noen slik anbefaling. For lagmannsretten uttalte hun imidlertid at hun ikke lenger er like sikker på at det vil være riktig å opprettholde delt omsorg.

Lagmannsretten er i likhet med den sakkyndige for herredsretten og herredsretten av den oppfatning at begge foreldrene - hver på sin måte - er godt skikket som omsorgspersoner, og at de har hatt og har et nært og godt forhold til datteren. Ut fra en vurdering av partenes omsorgsevne har retten følgelig ikke noe grunnlag for å prioritere den ene fremfor den andre. Partene står også svært likt hva angår de mer ytre, materielle forhold. Begge kan utvilsomt sikre barnet et rimelig livsgrunnlag. At far har bedre økonomi, kan ikke tillegges noen betydning. Retten har videre ikke noe klart holdepunkt for å anta at datteren er mest knyttet til eller foretrekker en av dem. Retten vil likevel peke på at mor var hjemmeværende med barnet det første året og at tvisten gjelder en datter, jfr. Smith og Lødrup l. c. 94-95. Etter rettens skjønn står mor i utgangspunktet i hvert fall ikke noe svakere enn far som omsorgsperson. Retten legger i denne sammenheng ingen vekt på de opplysninger som er fremkommet om at far i visse situasjoner har opptrådt mer aktivt i forhold til barnet. Trolig skyldes dette at partene har et avvikende syn på hvordan foreldre bør opptre, samtidig som far til tider nok også har hatt noe vanskelig for å la mor slippe til i forhold til datteren.

Hensynet til mest mulig samlet foreldrekontakt, samt kontakt mellom barnet og partenes respektive familiemedlemmer, gir - slik lagmannsretten bedømmer forholdene - ingen vesentlig indikasjon om hvem av partene som bør velges som daglig omsorgsperson. Retten legger til grunn at begge parter har tilstrekkelig evne til å samarbeide om omfattende samværsordninger til beste for barnet. Retten kan ikke se at det er berettiget å fremstille mor som en person som har vondt for å holde avtaler. Snarere kan det være grunn til å reise spørsmål om fars mer aktive og bestemmende fremferd, som mor har oppfattet som dominerende, kan innebære at en vil få en mer rigid samværsordning dersom han tilkjennes daglig omsorg. Retten peker i denne forbindelse på de forutsetninger som far fikk inntatt i pkt. 5 i den avtale som partene inngikk under meklingsmøtet den 22. oktober 1993 (gjengitt på 1 i herredsrettens dom), og hans senere håndhevelse av vilkåret om at den som trenger barnevakt alltid først skal spørre den annen av foreldrene.

Far har anført at han bør gis den daglige omsorg p. g. a. risikoen ved miljøskifte. Lagmannsretten kan ikke se at dette hensynet gjør seg gjeldende med noen tyngde i saken. Barnet har nå i over ett og ett halvt år bodd vekselvis en uke hos far og en uke hos mor. Noe egentlig skifte av miljø vil det således ikke være tale om enten barnet skal bo fast hos mor eller far, særlig om en også tar i betraktning at den annen skal ha utvidet samværsrett. C må riktignok slutte i barnehagen på X og eventuelt begynne i en ny på Jevnaker dersom mor får den daglige omsorg, men dette ser retten ikke som noe poeng av betydning, jfr. at C beskrives som en blid og velfungerende unge med god kontaktevne. I den nye barnehagen vil hun trolig møte noen av de jevnaldrende som hun allerede er blitt kjent med i nærmiljøet på Jevnaker. Retten legger ellers til grunn at C vil få plass i barnehage i Jevnaker. Det er opplyst at kommunen har full barnehagedekning for barn i denne aldersgruppeen. For øvrig bemerkes at mor våren 1994 søkte og fikk barnehageplass for C i Jevnaker.

Etter at herredsretten avsa sin dom har mor som nevnt redusert sin arbeidstid til halv stilling. Som en konsekvens av dette måtte hun skifte arbeidssted fra X til Y. Disse tiltak representerer ikke noe brudd på forutsetningene i meklingsavtalen, og retten kan heller ikke se at mor bør kritiseres for å ha gjennomført disse endringene. Ifølge mor har hun gått over i halv stilling for å få mest mulig tid sammen med barnet, og hun er nå hjemmeværende med datteren annenhver uke. Dette tyder på et ekte og dyptfølt engasjement fra mors side som vitner om at hun er villig til å prioritere barnet fremfor hensynet til eget arbeidsforhold. På den annen side må tilføyes at også far i utstrakt grad har vist i praktisk handling at han prioriterer hensynet til samvær med datteren svært høyt.

Herredsretten tilkjente far den daglige omsorg bl.a. med den begrunnelse at dette vil gi best mulighet for en omfattende og praktisk gjennomførbar samværsrett. Herredsretten viste i denne sammenheng til partenes bolig- og arbeidssted, og bemerket at man ville få en bedre samlet løsning dersom C ble boende på X. Situasjonen i så måte er noe endret etter at mor har fått sin arbeidsplass på Y. Det er denne situasjonen lagmannsretten må legge til grunn ved sin vurdering. Uansett er lagmannsretten ikke enig i at betraktninger av denne art bør tillegges særlig betydning. Partene er enige om at den som ikke får daglig omsorg skal tilkjennes samvær med datteren annenhver uke fra onsdag ettermiddag til mandag morgen. Begge parter har etterhvert fått fleksible arbeidsordninger som innebærer at de lett vil kunne bringe og hente datteren til og fra barnehage/skole de dagene annenhver uke de i tilfelle skal ha samvær. At far vil få noe lengre reiseavstand, er det etter lagmannsrettens vurdering ingen grunn til å legge vekt på. Herredsrettens bemerkning om at far har en mer fleksibel arbeidssituasjon enn mor, har ikke lenger aktualitet.

Det står noe uklart for retten i hvor sterk grad far og datter reelt er integrert i miljøet på X. Det er ikke fremkommet noe som tyder på at far har spesielle tilknytningspunkter til personer eller fritidsaktiviteter der. Hans nære slektninger bor andre steder på Hadeland, om enn ikke langt unna. C er kjent med barna i barnehagen og det er opplyst at hun har jevnlig kontakt med en nabogutt som kommer på besøk i Cs hjem. Retten har dannet seg det inntrykk at situasjonen for C er noe annerledes på Jevnaker. Mor har flere nære slektninger og venner i nærheten, og hun har også tatt datteren med til fritidsaktiviteter som svømming og turn. Det må videre antas at C har fått god kontakt med barn på hennes egen alder etter at hun i ett og halvt år har oppholdt seg annenhver uke på Jevnaker uten å gå i barnehage. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at C etterhvert er blitt bedre integrert i et helhetlig nærmiljø på Jevnaker enn hva tilfelle er på X. Sammenholdes dette med de forhold som er påpekt og drøftet foran, finner lagmannsretten - ut fra en helhetsvurdering - at det vil være best for datteren om mor får den daglige omsorg.

Begge parter har gitt uttrykk for at den utvidete samværsrett som herredsretten fastsatte kan være passende. Begge har også uttalt at denne samværsordningen bør fortsette etter at C begynner på skole. Lagmannsretten er enig i dette og vil avsi dom om at far gis samvær med slikt omfang. Det vil trolig være fordelaktig for C at hun får mye tid sammen med far. Retten finner ikke grunn til i domsslutningen å treffe nærmere bestemmelser om hvordan samværet rent praktisk skal gjennomføres eller hvordan jul- og påskesamvær skal fordeles mellom partene. Det forutsettes at partene kommer til enighet om gode og fleksible løsninger etter det mønster som allerede er etablert. Om sommeren har hver av partene rett til sammenhengende samvær med barnet i inntil 3 uker i ferietiden.

Når mor tilkjennes den daglige omsorg, skal far pålegges å betale underholdsbidrag, jfr. barneloven §52 og §54, samt forskrift av 20. mars 1989. Etter forskriftens §2 tredje ledd skal bidraget for ett barn fastsettes til 11 % av den bidragspliktiges personinntekt. Bidraget skal imidlertid fastsettes skjønnsmessig i en del tilfelle, bl.a. dersom den av foreldrene som har barnet minst har det mer enn fem måneder i året, jfr. §4 bokstav f slik forskriften lyder etter endring av 24. desember 1993. Med den samværsordning som er bestemt vil far ikke ha C mer enn fem måneder og bidraget skal da fastsettes etter den skjematiske hovedregel i §2. Far har oppgitt sin brutto månedlige inntekt til kr 24850. I mangel av andre opplysninger legges til grunn at dette er hans personinntekt. Bidraget skal følgelig utgjøre kr 2733,50 som avrundes til kr 2700 pr. måned.

Anken har ført frem og A har helt ut vunnet saken for så vel herredsrett som lagmannsrett. Spørsmålet om ileggelse av saksomkostninger blir således å avgjøre ut fra tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172. Avgjørelsen har voldt betydelig tvil og lagmannsretten finner at B hadde fyldesgjørende grunn for å la saken komme for retten. I medhold av unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd, første alternativ vil Rækken derfor bli fritatt for å betale Lillejordets omkostninger for begge instanser.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A og B skal ha felles foreldreansvar for datteren C, født xx.xx.1991.

2. A skal ha den daglige omsorg for C.

3. B skal ha rett til samvær med C annenhver uke fra onsdag ettermiddag til mandag morgen, annenhver jul og påske, samt 3 uker hvert år i sommerferien.

4. Fra det tidspunkt A overtar den daglige omsorg betaler B underholdsbidrag for C med 2.700 - totusensyvhundre 00/100 - kroner pr. måned.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.