LE-1994-1391

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-10-21
Publisert:	LE-1994-01391
Stikkord:	Militærnekting
Sammendrag:
Saksgang:	- Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 00536/1993 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01391 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd-Øyvind Kambestad). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Karl Arne Utgård).
Forfatter:	1. Lagmann Georg Lund 2. Lagdommer Petter A. Lossius 3. Kst. lagdommer Karin Stang
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1, §5, Grunnloven (1814) §109

Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

A, nedenfor kalt A, er født xx.xx.1967. Han var på sesjon 6 april 1986 og avtjente sin førstegangstjeneste i perioden fra 7 juli 1987 til 7 oktober 1988. Den 11 april 1992 sendte han søknad til Østoppland HV-distrikt 05 om fritak for tjeneste i Heimevernet av overbevisningsgrunner. Han ble 11 november 1992 avhørt ved Gudbrandsdal politikammer og redegjorde her nærmere for sitt standpunkt. Ved ekspedisjon av 3 august 1993 til politimesteren i Gudbrandsdalen meddelte Justisdepartementet at søknad om fritakelse for militærtjeneste var avslått.

Staten v/Justisdepartementet reiste sak mot A etter militærnekterloven §5, ved stevning av 2 november 1993 til Sør-Gudbrandsdal herredsrett. Advokat Sigurd-Øyvind Kambestad ga tilsvar på vegne av A og nedla påstand om at vilkårene, for å frita ham for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, var til stede.

Den 8 mars 1994 avsa Sør-Gudbrandsdal herredsrett dom med slik domsslutning:

Vilkårene for å frita A, født xx.xx.67, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede.

Dommen er av A rettidig påanket til lagmannsretten. Staten har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt 11 oktober 1994. A møtte med sin prosessfullmektig, advokat Sigurd-Øyvind Kambestad og avga partsforklaring. Staten var representert ved sin prosessfullmektig, advokat Karl Arne Utgård. Det ble ikke avhørt noen vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

A nedla slik påstand:

Vilkårene for å frita A for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er til stede, jf lov av 19. mars 1965 nr. 3.

Staten v/Justisdepartementet nedla slik påstand:

Sør-Gudbrandsdal herredsretts dom av 8. mars 1994 stadfestes.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Retten skal avgjøre om As dype overbevisning tilfredsstiller lovens krav.

Formålet med militærnekterloven §1 er å ivareta to motstridende interesser, nemlig fellesskapets interesse som er nedfelt i en grunnlovsbestemt alminnelig verneplikt, og enkeltindividets personlige interesse i ikke å kunne tvinges til å utføre handlinger som er i strid med dets overbevisning. Når enkeltindividets interesse er tilstrekkelig sterk, må fellesskapets interesse vike.

Dersom det er i strid med den vernepliktiges alvorlige overbevisning å delta i militærtjeneste, skal han fritas. Lovens vilkår er knyttet opp til begrepet pasifisme. Rettspraksis har godtatt visse unntak fra den rene pasifisme. Nødvergehandlinger som følge av spontane reaksjoner mot et overgrep anses ikke å komme i strid med kravet om en pasifistisk holdning.

Det er den overbevisning som A har gitt uttrykk for i retten idag som skal være grunnlaget for rettens vurdering om vilkårene for fritak er oppfylt.

Bevisbyrderegelen må være den samme som ble lagt til grunn av Høyesterett jf Rt-1982-685. (Sandberg)

Retten skal vurdere både innholdet og alvoret i As overbevisning. Ved avgjørelsen skal det tillegges vekt hvilken styrke overbevisningen har, dens fasthet og dybde er avgjørende. Så vel hans forklaringer som hans handlinger skal tillegges vekt.

Herredsretten har ikke betvilt alvoret i As overbevisning, men har kommet til at den ikke har slikt innhold som loven krever. Lagmannsretten kan allikevel prøve hvilken alvorlig overbevisning A har, og det vises til at A helt siden han ble overført til Heimevernet har fastholdt sitt standpunkt. Hans tanker og holdninger har modnet seg etter hvert, men han har ikke endret standpunkt. Det er naturlig at det ved gjennomtenkning av disse spørsmål, skjer en prosess slik at tankene finjusteres, og A etter hvert lettere og mer presist kan gi uttrykk for hva han mener. Hans pasifistiske holdning er kommet til uttrykk i søknaden - "En AG-3 er ikke til å plukke blomster med".

Han tar også i søknaden klar avstand fra å ta andre menneskers liv, og gir uttrykk for at han ikke vil være tilknyttet et system som kan beordre "andre mennesker til å drepe". Han har forklart for lagmannsretten at han anser det for en krenkelse av en grunnleggende menneskerett å ta et annet menneskes liv.

Innholdet av hans overbevisning er en absolutt pasifisme. Hans ideal er Gandhi, selv om han selv ikke tror at han i alle situasjoner kan leve opp til dette forbilde.

Han har forklart at han dersom han selv eller hans familie blir angrepet, vil kunne gripe til våpen som forsvar. Dette må anses som nødverge. Grensen for når han tror at dette muligens kan skje, er snever. Han har sagt at dette bare vil kunne skje ved en spontan handling. A avviser et hvert planlagt eller organisert våpenbruk, dersom vårt land skulle bli invadert av en fremmed makt.

Herredsretten har tolket hans forklaring galt når den har lagt til grunn at han kunne delta i voldelig motstand og i militæraksjoner. Dette er helt umulig og utenkelig for ham, men han kan godt tenke seg å yte annen form for motstand, men det må være en ikke voldelig motstand uten våpenbruk. Det vises i denne forbindelse til Rt-1971-769 (Såheim) og Rt-1976-1157 (Finstad), hvor Høyesterett har lagt til grunn at lovens vilkår var oppfylt selv om det ikke forelå en fullt ut pasifistisk holdning.

Lagmannsretten må foreta en helhetvurdering hvor også en viss rimelighetsvurdering kan trekkes inn.

Staten v/Justisdepartementet har i det vesentlige anført:

Partene er enige om at det er situasjonen idag som er avgjørende for bedømmelsen av hvor vidt A fyller lovens krav til fritak for militærtjeneste.

Lagmannsretten har full prøvelsesrett.

Det avgjørende er om A kan gjøre "militærtjeneste av noen art". Her vil hans forklaring være det sentrale utgangspunkt. Hans overbevisning må i tillegg være av en slik karakter at den kan karakteriseres som "alvorlig" i lovens forstand.

Den bevisvurdering som skal finne sted i saker om militærnekting, fremgår av St.meld.nr.27 (1988-89) side 17 og dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett av 19 mai 1993 (Enoksen).

I denne sak skal det foretas en prinsipiell grensedragning som er viktig for vårt samfunn. I grunnloven §109 er den alminnelige verneplikt forankret. Denne plikt som pålegges den enkelte samfunnsborger har to meget dramatiske sider. På den ene side, det forhold at man kan beordres til å ta liv, på den andre siden, plikten til å risikere sitt eget liv. Fritak fra denne samfunnstjeneste kan bare gis når den personlige konflikt blir for stor for den vernepliktige.

Staten vil hevde at innholdet og alvoret i As overbevisning ikke er av en slik art at den kan gi grunnlag for fritak for militærtjeneste. Hans søknad om fritak for militærtjeneste i Heimevernet ligger helt på siden, det er hans politiske argumenter og synspunkter som her er fremtredende.

Når han under førstegangstjenenesten etter avsluttet rekruttskole søkte seg til velferden, er dette ikke nødvendigvis et resultat av en pasifistisk holdning.

Hans overbevisning og forklaringer har endret seg siden han sendte søknad om fritak. Det er etter politiforklaringene skjedd en glidning i hans standpunkt. Det sentrale er at han under herredsrettens hovedforhandling forklarte at han i enkelte situasjoner kan tenke seg å delta i motstand med våpen.

Hans forklaring til lagmannsretten viser at det er skjedd ennå en utglidning i dette standpunktet. For det første har han begrenset sin forklaring til bare å kunne benytte våpen i de tilfeller hvor rettspraksis tidligere har akseptert dette. For det annet har han uttalt at han forstår krig og våpenmotstand i andre land. Han forklarte for lagmannsretten at han forstår og ser nødvendigheten av den norske og polske motstand under den 2. verdenskrig. Dette har betydning for alvoret i hans pasifistiske grunninnstilling. Han fremhevet Gandhi som et forbilde, men en pasifist som forstår krig og våpenmotstand og i enkelte tilfeller endog mener den er berettiget, kan ikke ha en grunninnstilling som er tilstrekkelig dyp. Alvoret i overbevisningen er borte. Den som innser berettigelsen av et militært forsvar har ikke den pasifistiske grunninnstillig som loven betegner som alvorlig jf Rt-1983-447 (Fjelland) særlig side 488. Det har gått 6 måneder fra herredsretten avsa sin dom, og i løpet av disse måneder har hans forklaring endret seg. Han har ikke den respekt for livets ukrenkelighet, som man må ha for å kunne karakteriseres som pasifist. Avvikende forklaringer har betydning for om det foreligger en alvorlig overbevisning jf Rt-1982-685 (Sandberg) særlig side 686.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

For å oppfylle lovens vilkår til fritak for militærtjeneste må den vernepliktiges overbevisning ha et innhold som medfører at han "ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art". I dette ligger et krav om en pasifistisk innstilling som medfører at han ikke kan gjøre militærtjeneste uansett hvilken form og under hvilke forhold det kan være tale om.

Ved rettens vurdering av om den vernepliktiges overbevisning fyller lovens vilkår for fritak, ut fra det faktum det legges til grunn, er det tilstrekkelig at det foreligger en rimelig grad av sikkerhet for at han har den alvorlige overbevisning som han påstår, jf St.meld.nr.27 (1988-89) side 17.

Etter en samlet vurdering av de relevante omstendigheter er retten kommet til at lovens vilkår for fritak er oppfylt. Retten finner etter å ha hørt As personlige forklarig at han har en pasifistisk grunninnstilling som er gjennomtenkt og av et slikt alvor som kreves.

A har forklart at Gandhi er hans store ideal. Hvis han skal være ærlig, er han dog ikke sikker på at han alltid vil kunne gjennomføre å opptre som ham. Han tror at han dersom han eller hans familie blir angrepet, og dette er livstruende, vil han gjøre spontan motstand om nødvendig med vold og våpen. Dersom han har mulighet for det, vil han dog forsøke å komme seg bort. Det samme er tilfelle hvis han plutselig skulle bli vitne til angrep eller nedslakting av f.eks. en nabofamilie. Han ville forsøke å stoppe eller hindre dette og muligens bruke våpen, dersom det var nødvendig. A understreket imidlertid flere ganger at han aldri kunne være med på noen form for organisert eller planlagt motstand. Han vil heller ikke direkte oppsøke kamp- eller angrepsområder ved en eventuell invasjon. Den motstand han ville kunne yte ved en eventuell invasjon av Norge vil være ikke-voldelig, som utgivelse av illegale aviser og lignende.

A forklarte at han ville forholde seg på samme måte dersom han befant seg i Vietnam eller Afrika under en frigjøringskamp. Han kunne ikke delta i en organisert frigjøringsbevegelse, men kunne tenke seg å yte annen form for motstand. Han kunne ikke i disse tilfeller tenke seg muligheten av våpenbruk, med unntak i selvforsvar og situasjoner som ovenfor nevnt, hvor det ikke var mulig å komme seg bort. Retten legger til grunn at A har en pasifistisk grunninnstilling jf Rt-1976-1157 (Finstad) særlig side 1159.

Det neste spørsmål er om As pasifistiske overbevisning har den fasthet og styrke at den kan betegnes som "en alvorlig overbevisning". A har forklart at han kan forstå den motstand som ble ydet i Norge og i Polen i forbindelse med den tyske invasjon i 1940 og 1939. Han har imidlertid presisert at han selv ikke ville ha grepet til våpen for å hindre invasjonen. Retten finner ikke at det at A kan forstå at andre yter militær motstand, innebærer at hans pasifistiske grunnholdning ikke er tilstrekkelig alvorlig. Det fremgår av rettspraksis at det er tilstrekkelig at han ikke selv under noen omstendigheter vil yte militær motstand. Det vises til Rt-1969-1285 (Hokstad), hvor Høyesterett på side 1291 uttaler:

Etter min mening kan man heller ikke falle utenfor om man under redegjørelse for eget standpunkt ikke finner å burde ta avstand fra at andre folk under andre forhold griper til våpen. Det avgjørende må være vedkommendes forhold til egen militærtjeneste.

Retten er av den oppfatning at hans uttrykte overbevisning har det alvor som loven krever. Retten finner etter en samlet vurdering at vilkårene for å frita ham for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er til stede.

Etter dette blir hans påstand å ta til følge.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

Vilkårene for å frita A for militærtjeneste etter lov av 19 mars 1965 nr 3 §1 er til stede.