LE-1996-650
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-03 |
| Publisert: | LE-1996-00650 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Gudbrandsdal herredsrett NR:96-00016A - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00650 A |
| Parter: | Ankende part: Gorm Grønvold (Prosessfullmektig: Advokat Svein-Harald Foss) Ankemotpart: Randgård borettslag IV v/styret (Prosessfullmektig: Advokat Lorentz Stavrum) |
| Forfatter: | Lagdommer Reidar Vigen Lagdommer Eystein F Husebye Lagdommer Bernt Krohg |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Husleieloven (1939) §51, Husleieloven (1939), Tvistemålsloven (1915) §172, §175, §180, §11 |
Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa 23 august 1996 dom i sak mellom Gorm Grønvold og Randgård borettslag IV. Dommen har slik slutning:
Hovedsøksmålet:
1. Randgård borettslag IV frifinnes i hovedsøksmålet.
2. Gorm Grønvold dømmes til å betale til Randgård borettslag IV kr 24000,- fireogtyvetusen 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Motsøksmålet:
Gorm Grønvold dømmes i motsøksmålet til å betale til Randgård borettslag IV kr 17973,- syttentusennihundreogsyttitre 00/100 med tillegg av 8 % rente fra 1. juli 1995 til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Hovedsøksmålet gjaldt et krav fra Gorm Grønvold om å få tilbake kr 150.000 som han hadde betalt i forbindelse med at han inngikk leiekontrakt med borettslaget om et forretningslokale. Motsøksmålet gjaldt borettslagets krav på skyldig husleie.
Gorm Grønvolds prosessfullmektig vedtok forkynnelse av dommen 4 september 1996. Anke over dommen i hovedsøksmålet ble erklært 7 oktober 1996. I anken ble det prinsipalt gjort gjeldende at herredsrettens bevisvurdering og lovanvendelse var feil, når retten ikke hadde ansett det innbetalte beløpet som innskudd. Subsidiært ble det gjort gjeldende at beløpet måtte anses som et forskudd på husleie i strid med husleieloven §11 tredje ledd, og at dette ga grunnlag for krav om tilbakebetaling av et tilsvarende beløp, minus tre måneders husleie.
Etter at borettslaget hadde gitt tilsvar og saken var oversendt lagmannsretten, tok forberedende dommer i brev av 13 november 1996 til prosessfullmektigene opp spørsmålet om saken måtte ses på som tvistemål om leieforhold etter husleieloven. Dette ville i så fall innebære at ankefristen, som etter husleieloven §51 er på 14 dager, var oversittet.
For det tilfelle at saken ble å anse som et tvistemål om leieforhold etter husleieloven begjærte Gorm Grønvold, den 19 november 1996, oppreisning for oversittelse av ankefristen.
Randgård borettslag IV har ved prosesskrift av 10 desember 1996 gjort gjeldende at saken må anses som et tvistemål om leieforhold etter husleieloven, at det ikke er grunnlag for å gi oppreisning for oversittelsen av ankefristen og at anken derfor må avvises.
Lagmannsretten er kommet til at ankefristen er oversittet, at det ikke er grunnlag for å gi oppreisning og at anken må avvises.
Bestemmelsen i husleieloven §51 første ledd om at ankefristen er 14 dager, gjelder "tvistemål om leieforhold etter denne lov", det vil si tvistemål om leieforhold etter husleieloven. Her gjelder tvisten krav om tilbakebetaling av et beløp som er innbetalt til utleieren i anledning inngåelsen av et leieforhold etter husleieloven. Etter den ankende parts prinsipale syn er det aktuelle beløpet et innskudd, altså lån fra leietakeren til utleieren som vilkår for å få inngå leieavtalen. Regler om dette finnes i husleieloven kapittel 9. Subisidiært gjør den ankende part gjeldende at beløpet er forskudd på husleie, i strid med husleieloven §11 tredje ledd. Etter lagmannsrettens syn viser dette at det er en slik nær tilknytning mellom beløpet og leieforholdet, at man må si at tvisten gjelder leieforhold etter husleieloven, selv om den ligger noe i utkanten av husleieloven kjerneområde. Dette betyr at spesialregelen om 14 dagers ankefrist gjelder, og at anken dermed er satt fram for sent.
Selv om den korte ankefristen i tvister om leieforhold etter husleieloven lett kan virke som en felle, særlig når tvisten ikke direkte knytter seg til lovens bestemmelser, må fristoversittelsen her legges den ankende parts prosessfullmektig til last. For at det skal kunne gis oppreisning for fristoversittelsen er det dermed en forutsetning etter domstolloven §153 første ledd at særlige omstendigheter taler for dette.
Som særlige omstendigheter har den ankende part pekt på følgende: Verken herredsretten eller partene har vært oppmerksomme på at saken falt inn under husleieloven §51. Det vil derfor virke urimelig om fristbestemmelsen skal avskjære anken. Det vises også til at det må anses noe tvilsomt om anken faller inn under husleieloven §51. Videre anføres det at sakens bevismessige stilling - den er oversiktelig, men det er klare feil i herredsrettens dom -, sammenholdt med kravets størrelse, utfallets betydning for den ankende part og det forhold at saken bare indirekte har tilknytning til husleieloven, må ses på som særlige omstendigheter. I tillegg er det anført at oppreisning ble begjært så snart det var anledning til det, og at dette samlet sett må være tilstrekkelig. Den ankende part har vist til Rt-1988-488, Rt-1993-1603, Rt-1985-1019, Rt-1994-878 og Rt-1983-1425.
Lagmannsretten er i og for seg enig med den ankende part i at momenter av den type som er påberopt, er relevante ved vurderingen av om det foreligger særlige omstendigheter som kan gi grunnlag for oppreisning. Lagmannsretten kan likevel ikke se at forholdene i saken her er slik at de påberopte omstendighetene med tilstrekkelig tyngde taler for at det gis oppreisning. For det første er det etter lagmannsrettens mening ikke tvilsomt, rettslig sett, at tvisten omfattes av husleieloven §51. For det annet er det ikke noe nytt i bevissituasjonen som tilsier at den ankende part har et særlig behov for å få prøvd saken sin for lagmannsretten. De øvrige omstendigheter som er påberopt, herunder kravets størrelse og utfallets betydning for den ankende part, er ikke så tungtveiende i dette tilfellet at det er grunn til å gi oppreisning. Dette gjelder også når disse forholdene ses i sammenheng med det som for øvrig er påberopt som særlige omstendigheter fra den ankende parts side.
Når oppreisning ikke blir gitt, må anken avvises.
Begjæringen om oppreisning har ikke ført fram, og ankemotparten har krevd saksomkostninger tilkjent. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §172 og tar kravet til følge. Beløpet settes skjønnsmessig til kr 1500.
Også i den delen av saken som gjelder anken, har ankemotparten krevd saksomkostninger for lagmannsretten. Her skal kravet avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §175 første ledd. Vilkårene for å fravike hovedregelen er ikke oppfylt, og den ankende part skal derfor pålegges å erstatte motpartens nødvendige omkostninger. I mangel av oppgave over omkostningene fra ankemotpartens side, fastsettes disse skjønnsmessig til kr 1500. Retten bemerker i denne forbindelse at det var unødvendig av ankemotparten å gå inn på realiteten i saken i anketilsvaret, i og med at ankefristen var oversittet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om oppreisning forkastes.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gorm Grønvold til Randgård borettslag IV 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
2. Anken avvises.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gorm Grønvold til Randgård borettslag IV 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.